WANTED: DEAD OR ALIVE, 1987

REGI: Gary Sherman

MED: Rutger Hauer, Gene Simmons, Robert Guillaume, Mel Harris, William Russ, Susan MacDonald, Jerry Hardin, Hugh Gillin, Robert Harper og Eli Danker

GENRE: Action, drama

“Let me save you some confusion, there are going to be a number of people phoning tonight to claim responsibility for what I am about to do...”

Var det noen som sa Rutger Hauer i en sleazy dusørjegerfilm? Hverdagen er reddet!

   Jeg har sett mye på italiensk horror for tiden, så 80-talls cheese har druknet litt i prosessen, men her er jeg altså tilbake i mitt nostalgiske ostehjørne og snakker om en film jeg så igjen for en måneds tid siden, men fant motivasjonen lav til å snakke om.

   Filmen heter Wanted: Dead or Alive og er bare inspirert og ikke en relansering av den velkjente TV-serien fra slutten av 50-tallet med samme navn. Serien satte Steve McQueen i rampelyset, men det gikk nok dessverre ikke like bra for denne 80-talls-floppen, som ble dratt hodestups ut av kinosalen etter et par uker. Jeg drar den likevel opp av søla jeg, for hvorfor bedømme på forskudd? Mange av de beste undergrunnsklassikerne overkjøres jo av felleskapet.

   Siden jeg brenner som bjørkeved for Rutger Hauer, tenkte jeg ikke to ganger før jeg slang spillefilmen i dvd-traktoren og kastet meg på sofaen med en kald Cocio i hånda.  

Wanted: Dead or Alive følger antihelten Nick Randal (Rutger Hauer), leiepurk og blond bad-ass. Etter et rystende bombeangrep på en kino (som faktisk viser Rambo 1 under tittelen Rambo, ikke First Blood) blir Randall innleid for å jakte ned guruen Malak Al Rahim (Gene Simmons), som han tilfeldigvis har vært borti før. Rahim var faktisk den eneste overlevende da Randall som CIA-agent likviderte alle kompisene hans under et oppdrag på midten av 70-tallet. Mye har forandret seg siden den gang, men ikke Malaks hat, som bare har vokst seg sterkere med årene!

   Randall blir sjokkert når han finner ut hvem terroristen er og det tar ikke lang tid før mystiske ting begynner å forekomme. Nå er leiehelten og superskurken på utkikk etter hverandre, og det er bare et spørsmål om tid før en av dem kommer frem!

Jeg har eid Wanted: Dead or Alive på Big-Box VHS siden jeg var 13, men har aldri sett den ferdig før i år. Den var rett og slett ikke av det kalibret jeg klarte å sitte gjennom som tidlig tenåring, ettersom jeg fant dialogen lang og kjedelig og action-frekvensene for korte. Dette var også tilfellet med The Osterman Weekend, som jeg også nylig så igjen, men forskjellen var at Osterman Weekend fremdeles kjeder livet av meg den dag i dag.

   Wanted: Dead or Alive er fremdeles langtekkelig, ja, men langt fra kjedelig. Det som virkelig trekker den ned mot dypet er tanken på hvor mye bedre den kunne ha vært. Ideen av Rutger Hauer med platinablond hockeysveis, skinnkåpe og hagle er tross alt en av de beste som har sett verdens lys, så at han her blir kastet bort i et virvar av dårlig manus og vage karakterhandlinger er en aldri så liten skuffelse for en iherdig Hauer-fanatiker som meg selv.

   Spekket med homofile undertoner og minimalt dedikerte omgivelser, funker ikke Wanted: Dead or Alive slik den burde ha gjort. Ja, jeg innså at dette antageligvis var en svak film lenge før jeg satt den på, men det er ofte disse filmene jeg liker best. Smådårlige filmer som fungerer fordi de har nok karisma og overdrevent kule øyeblikk. Dessverre er ikke Wanted: Dead or Alive noe must på denne fronten. Gene Simmons fra Kiss er imidlertid litt av en opplevelse!

3 FILMER FRA 3 TI-ÅR, MED GENE SIMMONS:

1984 – Runaway, av Michael Crichton

1990 – Red Surf, av H. Gordon Boos

2009 – Extract, av Mike Judge

Wanted: Dead or Alive skårer høyest når det kommer til Rutger Hauer vs. Gene Simmons, som den onde Malak Al Rahim. De er begge like kule, men tro det eller ei, Gene Simmons stjeler showet. Han er alene verdt titten, så derfor anbefaler jeg faktisk denne filmen (selv om jeg sa den ikke er noe must), i alle fall hvis du liker dvalespekkede politifilmer med et klisjebelagt utgangspunkt.

   Det er også noen gode øyeblikk på siden, som scenene på husbåten til Nick Randalls kjæreste og spesielt de nok så gjennomførte siste 10 minuttene. Jeg skal ikke røpe hvordan det ender, men om dere studerer bildene godt nok (hah, jeg vedder på at flesteparten av dere BARE ser på bildene!) skjønner dere kanskje tegningen.

   Et øye for et øye, en tann for en tann, Wanted: Dead or Alive kan nytes på mange nivåer, så ikke døm den ene og alene etter snobbete omtaler.

Det har vært lite skriving på meg i det siste, men jeg satser på å slå ut håret neste uke med et dedikert Nicolas Cage-maraton, en film hver dag i 7 dager – til og med på torsdag!

   I mellomtiden, slapp av, kos dere, sett på en film! Jeg kan anbefale litt god italiensk horror mens jeg er i gang. The Cat ‘O Nine Tales, Tenebre og Phenomena av Dario Argento rekommanderes på det sterkeste, så om dere har sansen for stilrik gammel skrekk vet dere hva det er å se etter!

   God helg og 3 og en halv håndgranater til Wanted: Dead or Alive!

3/5 HÅNDGRANATER:

Fuck the bonus!