SOUTHERN COMFORT, 1981

 

REGI: Walter Hill

MED: Keith Carradine, Powers Boothe, Alan Autry, Les Lannom, og T.K. Carter

GENRE: Thriller

“Well, you know how it is, down here in Louisiana, we don't carry guns, we carry ropes, RC colas and moon pies, we're not too smart, but we have a real good time.”

Ennå en anmeldelse jeg allerede har utgitt! Faktisk var dette den siste jeg noensinne utga på den forrige bloggen, før entusiasmen min slukket helt. Jeg har gjort noen artistiske endringer her og der, men drar det ikke for langt som Lucas, så teksten er hovedsakelig den samme! Grunnen til resirkuleringen denne gangen er at jeg jobber med et omfattende 3 deler langt Nicolas Cage-marathon for DVD-raid.

   Southern Comfort, dog lite allment kjent på overflaten, er blitt et enormt kultfenomen, priset av entusiastiske nerder over hele verden. Hvorfor? Det er bare noe ekstremt overjordisk med dette psykiske rollespillet og uvissheten jeg føler gir meg en ekkel følelse som faktisk skremmer meg den dag i dag!

Southern Comfort følger ni soldater fra den amerikanske nasjonalgarden som skal delta i en helgeøvelse på et angitt areal rundt Louisianas sumper. Dessverre er minst tre av disse soldatene totale idioter helt uten forstand og tar øvelsesøkten alt annet enn seriøst og her snakker jeg til det ekstreme! De stjeler kanoene til noen bitre cajuner (fransktalende etniske immigranter som bor i sumpene) og om ikke DET var ufint nok skyter en menig på dem med løsskudd bare på pur faen.

   Dette er mer enn frodig med varmtvann til å fyre opp aggresjonsradiatoren under de innfødte cajunene, som besvarer løsskuddene med ekte krutt og dreper sersjanten i gruppen på flekken. De andre kommer seg i land med liket og begynner straks å krangle seg i mellom.

   Nestkommanderende sersjant Casper tar dermed kommandoen og beordrer soldatene å gå videre, for å finne de andre gruppene og dra hjem. Dessverre er Casper en elendig navigatør og leder dem dypere og dypere inn i udefinert sumpland.

Come on. Make my day.

Midt i all desperasjonen og allerede voksende potensialer for mytteri går faenskapen over nye hauger. "Coach" Bowden, dum som han er, sprenger hytta til en innfødt jeger, mens han prakker på de andre en kristen, ironisk vits som ingen skjønner. For et meningsløst virvar! Jeg forstår ikke mer selv.

   Deretter tar ham med seg den enarmede innfødte som krigsfange. Jegerkollegaene til denne krigsfangen ser alt sammen fra buskene og det tar ikke lang tid før de har drept ennå et medlem av garden, denne gangen med en bjørnefelle. Dette driver Bowden til vanvidd og andre begynner å krangle heftig seg i mellom, mens splinter slår seg bredt over speilet av de psykotiske omstendighetene. Paranoia står på menyen.

Cajunene kjenner sumpene som sine egne bukselommer og har alle forsprang i verden i motsetning til den skjelvende "bataljonen". Dermed faller de i dødsfeller, én etter én, alle på mystiske og tragiske måter. Ikke før over halvveis i filmen begynner hovedpersonene å lukes frem i lyset, menig Spencer (spilt av en ung Keith Carradine) og korporal Hardin (Powers Boothe).

5 HYGGELIGE FILMER MED KEITH CARRADINE:

1974 - Thives Like Us, av Robert Altman

1975 – Nashville, også av Robert Altman

1977 - The Duellist, av Ridley Scott

1984 - Choose Me, av Alan Rudolph

1988 - The Moderns, også av Alan Rudolph

Spencer og Hardin nekter å følge sersjanten, skiller seg etter hvert fra troppen og vendes i en annen retning - en retning som fører dem inn i en forseglet landsby - et samfunn nesten ute av tråd med den moderne verden.

   Prestasjonene er stort sett gode. Spencer er en likendes kar, enn så det, men der jeg føler at Carradines rollefigur er dempet og likegyldig blir jeg kraftig imponert av Boothes tolkning - korporal Hardin. Powers Boothe har alltid vært en favoritt hos meg og han skuffer ikke her heller. Hardin er innesluttet, intelligent og alltid et steg foran. Jeg liker hvordan han ikke stoler på en sjel annen enn seg selv og hvordan han vet at han uten tvil er den mest voksne i hodet, kanskje nettopp fordi han vet det så godt?

   Ellers er rollebesetningene ganske greie og jeg vil heller skylde på manuset for noen av de dårligere linjene i filmen. Souther Comfort lider i tillegg smått av forvirrende-sekvenser-syndromet, et syndrom kraftig utpreget i plakatfilm mellom 75 og 85. Ellers klarer den seg bra og står på stødige ben.

Det hele bygger seg oppover og oppover til et fantastisk klimaks… som jeg aldri har skjønt noe som helst av! Det irriterer meg hvordan jeg gang på gang har sett den siste scenen, men aldri har fått inn over meg hva den dreier seg om.

   Se filmen selv og svar meg gjerne med tastene om dere fatter tegninga! Jeg trenger å vite, så gi meg en fasist. I mellomtiden gir jeg Southern Comfort 5 flasker Southern Comfort!

5     FLASKER     SOUTHERN     COMFORT

Nice!!!