TOPP 10 EKSPLOSIVE ACTION-FILMER FRA 90-TALLET

Dette er slett ikke en lett liste å føre, for 90-tallet hadde en god del heftige action-filmer! For å gjøre det lettere for meg selv måtte jeg gjøre det litt mer spesifikt, så jeg har utelukket science fiction-baserte action-filmer. For å si det ærlig hadde lista vært full av sci-fi-action om jeg ikke hadde gjort det. Terminator 2, Universal Soldier, Total Recall, Starship Troopers… Så jeg bestemte meg for å satse fult på action, og det har jeg altså gjort.

   I et tiår full av voksende helter som Bruce Willis og Jean-Claude Van Damme, for ikke å snakke om allerede etablerte helter som Sylvester Stallone og Mel Gibson, er det sjelden mulig å overraske stort med en kompilasjon som dette. Jeg skal nok likevel klare å kaste inn et par uventede kandidater sammen med klassikerne. Lista kommer selvfølgelig rett fra hjerte og inneholder stort sett flere av filmene jeg vokste opp med. James Bond er dessverre ikke inkludert, bare så det er sagt. Jeg digger James Bond, helt sant! Det er bare alt for lenge siden jeg har sett GoldenEye, så jeg husker egentlig bare hvordan Sean Bean dør.

   Uansett, jeg gleder meg til å komponere denne topp 10-lista, så nå er det bare å komme seg i gang med nedtellingen.

10. SHOWDOWN IN LITTLE TOKYO

En bortglemt action-klassiker som like så godt kunne vært fra sen-80-tallets storhetstid. Showdown In Little Tokyo har både Dolph Lundgren og Brandon Lee, og er dessuten spekket med kampsport, dop, nakne damer og sushi. Denne filmen er en favoritt av mange grunner. Den har selvfølgelig en viss camp-verdi, men er samtidig ganske mørk til tider, kronet av den sadistiske onde superskurken Yoshida, spilt fantastisk av Cary-Hiroyuki Tagawa. Tagawa har en spesielt minneverdig scene der han doper ei jente, river av henne klærne og halshugger henne med mens han filmer det - og etterpå viser han det til Dolph Lundgren! Yoshida er en fyr man virkelig vil se død og det er her heltene kommer inn i bildet!

   Mark L. Lester, mannen bak Class of 1984 står bak Showdown In Little Tokyo, og han gjør en glimrende regijobb som virkelig beviser at han har anlegg for action. Forresten, min dvd-kopi av Class of 1984 sier at filmen ble regissert av Steve Miner! Hvordan kan en så ekstrem skrivefeil oppstå? Alle de andre kredittene bak på coveret er riktige, men regissørens navn er helt på bærtur! Jøssenann, jeg kommer nok aldri til å bli klok på dette!

9. PAYBACK

En mørk 90-talls-film, men i denne heier vi faktisk på skurken! Payback er en av de jeveste filmene med Mel Gibson og viser australieren fra en uvanlig side. Når Porter (Gibson) blir berådd av kompanjongene sine etter et pengekupp og etterlatt for å dø, søker han blodhevn og må drepe seg vei gjennom hele den kriminelle næringskjeden, helt til han står ansikt til ansikt med høyestelederen Bronson (Kris Kristofferson).  

   En viktig ting å nevne er at Payback har en svært spesiell Directors Cut-utgave under navnet Payback: Straight Up, som visstnok gjør om hele filmen på en overaskende god måte og gir den bedre struktur. Jeg har ikke sett den, men selv om jeg synes filmen er fantastisk nok som den er, ville det nok ikke skadet meg å se den fra en litt annen vinkel, spesielt ikke hvis det er en helt annen versjon!

8. SPEED

Speed har et enkelt premiss og Dennis Hopper som skurk - og selvfølgelig fungerer det perfekt! I denne 90-talls-klassikeren må Keanu Reeves holde farten i en bybuss full av passasjerer. Kjører bussen under 80 km i timen detoneres bomben. Hvis Keanu prøver å lempe passasjerene ut av bussen i fart detoneres bomben. Dennis Hopper følger med på videokamera og passer på at alt går etter planen!

   Adrenalinet pumper raskt i denne filmen og underholdningen er non-stop! Det jeg alltid har elsket er hvor simpel handlingen er og hvor langt den likevel strekker seg. Speed slutter heldigvis ikke etter buss-scenen dog, og det er ennå masse godsaker igjen!

7. DIE HARD WITH A VENEGANCE

Den tredje filmen i Die Hard-serien og like underholdende som sine to forgjengere. Die Hard i New York, som min versjon heter, er en magisk kombinasjon av Bruce Willis og Samuel L. Jackson. Filmen er en eksplosiv action-thriller og et kappløp med tiden, praktisk talt. En gal tysker som kaller seg Simon Says har plassert en kraftig bombe i en av de mangehundre skolene i New York og han vil ha John McClane til å finne den mens han svarer på gåter og løper fra telefonkiosk til telefonkiosk. Dette er imidlertid bare en avledning fra hva som egentlig foregår!

   McClane dynkes i blod og åpne sår for tredje og siste gang i en action-oppfølger som virkelig har baller. Denne filmen er ikke bare kul, den er awesome. Faktisk vil jeg påstå den er en av de siste av sitt slag, for dette er en film som tar sjanser og ikke sensurerer seg selv for noe, ikke engang n-ordet! Herifra startet kastreringen av action-filmer sin sakte gang.

6. ANOTHER 48 HRS.

Folk kan si hva de vil om Another 48 Hrs, men jeg kan ikke si annet enn at jeg digger den! Den er ikke like god som forgjengeren 48 Hrs - selvfølgelig - 48 Hrs. er en vanskelig film å følge opp! Likevel klarer denne oppfølgeren å holde seg i løypa på absolutt alle måter, og i tillegg slenger den inn en tvist man sjelden ser i denne typen filmer. En bi-karakter fra den første filmen viser seg å være skurken i oppfølgeren! Jeg sier ikke hvem, men jeg har snakket varmt om ham før allerede, for dette er en fyr jeg er blodfan av!

   Kombinasjonen av Eddie Murphy og Nick Nolte er like perfekt som den første gangen. De kan banke hverandre så mye de vil og det kommer aldri til å slutte å underholde dritten ut av meg. Jeg liker at Nick Nolte fortsatt kjører den samme bilen, og hevder at han kjøpte en helt lik en når Eddie Murphy spør ham. Fantastisk underholdning, fantastisk humor og fantastisk action. Another 48 Hrs. har alt og er jammen meg en undervurdert oppfølger på alle tenkelige måter!

5. THE ROCK

Jeg skal ikke si så alt for mye om The Rock, for er det en film jeg har sett så mange ganger at jeg aldri trenger å tenke på å se den igjen så er det denne. The Rock har en fantastisk rollebesetning tronet av Sean Connery, Nicolas Cage og Ed Harris, og er utvilsomt den beste Michael Bay-filmen noensinne, dere vet, før han bare lagde masse dritt bare for å tjene penger. Jeg har imidlertid hørt fra en pålitelig kilde at den nye filmen hans Pain & Gain eier skikkelig. Jeg vet ikke om jeg skal stole fult og helt på det før jeg ser den med egne øyne, men jeg kommer til å gi det en sjanse i det minste!

   Uansett, The Rock er ganske fantastisk! Med en over to timer lang spilletid er den en underholdende, episk action-thriller som truer hele San Fransisco med grusom VX-gass! Dessuten finner den sted på Alcatraz mesteparten av tiden. Alcatraz har alltid vært stedet å filme for å få god, klaustrofobisk stemning!

4. DIE HARD 2

Jeg har allerede snakket mye om Die Hard 2 her inne, så jeg skal holde meg kort. Die Hard 2 kan høres uimponerende ut ved siden av Die Hard og Die Hard with a Vengeance, men det er den ikke. Det er noe med denne filmen som alltid har snakket til meg og selv om jeg ikke helt kan putte fingeren på det kan jeg fortelle dere hva jeg liker så godt med den.

   Grunnen til at jeg liker Die Hard og Die Hard 2 best i denne serien er fordi begge er så mørke og kalde, mens Die Hard with a Vengeance er mer popkorn-aktig i sammenligning. Die Hard 2 er spesielt flink til å få ut denne følelsen. Selv om filmen på overflaten er en medioker action-thriller som til tider ikke er liker underholdene som de andre to filmene, er den mye flinkere til å få frem total isolasjon. Jeg vet ikke hvorfor, men selv om John McClane er fanget i ventilasjonsanlegget i en skyskraper i den første filmen føles den mørklagte flyplassen mye mer kald og isolert, selv om det er et friere terreng. Denne filmen og Batman Returns representerer mørke julefilmer uten håp og det respekterer jeg dritten ut av. Jeg elsker denne filmen!

3. ASSASSINS

Hands down, min favorittfilm med Sylvester Stallone fra 90-tallet! Cliffhanger er nok en mye bedre film når alt kommer til alt, men jeg bare digger Assassins. Bare Stallone kan lage en film med ordet Ass i tittelen to ganger på rad og fremdeles komme unna med et produkt som ikke suger i det hele tatt!

   Assassins er bygget opp som et typisk action-drama fra 90-tallet, men har mye mer sjel enn folk flest liker å innrømme! Seriøst, hvorfor hater folk denne filmen? Den er awesome! Stallone er kul, Julianne Moore er heit og Antonio Banderas er så over-the-top at han nesten flyr i veggene, alt fordi han har lyst til å være den beste leiemorderen i hele verden - en plass Stallone dessverre allerede fyller. Det finnes ikke noe liste-system over hvem som er best eller noe nede på leiemorder-kontoret, Banderas bare veit at Stallone eier for mye til at det er mulig å overgå ham hvis han ikke dreper ham først.

   Assassins har alt. Store misforståelser angående hvordan internett fungerer, kule kampscener, en intens katt og mus-lek, eksplosjoner, mannssvette og ja, lista fortsetter i det uendelige. Dette er faktisk en VHS jeg så i stykker som liten. Jeg tuller ikke! Jeg så på den helt til båndet endelig klarte å henge seg opp på innsiden av VHS-spilleren, noe som bare skjer en gang i jubelåret! Jippy! Jeg hadde heldigvis allerede tatt opp en annen versjon av filmen og den har jeg fremdeles, ved siden av DVD-kopien min!

2. OUT FOR JUSTICE

Den beste Steven Seagal-filmen noensinne og en av de beste action-filmene, ikke bare fra 90-tallet, men noensinne! Snakker om en film jeg aldri kan få nok av, Out For Justice er den typen film jeg kan se ferdig, og deretter vurdere å sette på for andre gang når dvd-menyen dukker opp igjen. Det er ikke mange filmer man kan si dette om, men Out For Justice er uten tvil en av dem for meg.

   Det er trist å leve i en verden der absolutt alle jeg kjenner tror Steven Seagal alltid har vært en vits. Dette er jo ikke sant. På starten av 90-tallet tok Seagal action-verden med storm! Han er bare et av de triste tilfellene der suksessen gikk til hode på ham alt for tidlig å gjorde ham stormannsgal før han nådde et høyere kommersielt nivå. Dette er ikke uvanlig, Steven Seagal er bare det mest åpenbare og ekstreme tilfellet verden har sett. Seagal gikk fra å spille i en håndfull gode action-filmer, til total nedgang og rett-til-dvd under sitt massive ego. Etter regi-floppen On Deadly Ground gikk Seagals karriere i vasken og det samme gjorde motivasjonen og karismaen hans. Nå var han ikke lenger en veltrent, utradisjonell action-helt, men heller en mer og mer forfallen c-helt med et voksende vektproblem og åpenbar parykk. Etter bare noen få kinofilmer gikk Seagal helt ut av systemet og ville aldri dukke opp på kino igjen før Robert Rodriguez Machete i 2010, en film han imidlertid var helt fantastisk i. Nå, det var en lang og trist historie om Steven Seagals nedfall. La oss heller se på Out for Justice!  

   Out For Justice sparker rompe i alle vinkler, spesielt mot kamera! Den er sleazy, ekkel, balleknusende og morsom, alt på en gang, toppet med god dialog, som faktisk høres ut som ekte dialog. Ikke bare gjør Seagal sin beste prestasjon noensinne i rollen som Gino Felino, en mann med kjennskap fra både politiet og gata - han sverger hevn på den spik spenna gærne Richie Madano (William Forsythe), som drepte partneren hans. Selvfølgelig, hører jeg dere si. Vel, det er sjelden en politipartner har blitt drept på dette grunnlaget!

   Out For Justice er uten tvil en av mine favorittfilmer og er ikke til å unngå hvis du er fan av god gammeldags hardbarket action. Jeg er også sikker på at ingen kan se denne filmen og påstå at Steven Seagal ikke eier i den. Siden Out For Justice likevel ligger på andre plass må dere lure på hva som i mitt syn kan overgå Seagal!

1. THE LAST BOY SCOUT

Bruce Willis tar seieren - ikke i en Die Hard-film denne gangen, men i Tony Scotts mesterverk Den siste speider. Jeg vet jeg har snakket gang på gang om filmer jeg så i stykker som 12-åring, men dette er kronjuvelen i samlingen. Og det verste er at jeg alltid har husket den som en ganske cheesy og nok så dum politifilm. Når jeg satte den på for første gang på lenge for et års tid siden merket jeg plutselig hvor mørkdryppende, voldelige undertoner denne filmen har, med banale vitser som faktisk ikke ødelegger stemningen i det hele tatt. Det er som om vitsene er ment å være dårlige, som en realistisk vending av dialogføringen som vanligvis forekommer i en typisk actionfilm. Mesteparten av de ekle penisvitsene og one-liner’ne er bare kleine, men det er meningen, for det er dette som ville skjedd i virkeligheten om du skulle komme opp med den typen vitser på sparket hele tiden.Mange av dem er imidlertid jævli morsomme da, bare så det er sagt!

   The Last Boy Scout er favorittfilmen min fra Tony Scott ved siden av Beverly Hills Cop II og favorittfilmen min med Bruce Willis noensinne. Begge to må sies å være undervurderte, både Scott - hvil i fred - og i de senere år Willis som skuespiller. Snakker om undervurdert, denne filmen er definisjonen av undervurdert! Det er vanskelig å kåre den beste reinspikka action-filmen fra 90-tallet uten å kalle den Terminator 2, men jeg ville jo som sagt holde meg litt mer spesifikk, så derfor måtte det utvilsomt bli The Last Boy Scout.

   Dette er ikke bare en glimrende, blodig action-fest, den er også en god film om mennesker og narkotika, svik og kjærlighet og hevn og rettferdighet. Det var vanskelig for meg å bestemme meg for om jeg skulle putte denne eller Out For Justice på førsteplass, for jeg nyter virkelig begge til de grader. Valget falt til slutt på The Last Boy Scout fordi jeg har utrolig god nostalgi til den, mens Out For Justice har jeg oppdaget i nyere tid og sitter ikke like dypt i hjerterota. Med nærmere ettertanke kan jeg ikke tenke meg en bedre førsteplass, til en film som virkelig fortjener det. 

Why did Mr. Milo cross the road? Because his dick was stuck in a chicken!

TOPP 10 MEST SKUFFENDE OPPFØLGERE

I kveld skal jeg presentere en svært personlig liste. Ikke en liste over dårlige oppfølgere til dårlige filmer. Ikke nødvendigvis dårlige oppfølgere til gode filmer heller, for dette handler ikke bare om kvalitet. Det handler om film som virkelig skuffer med sin dårlige aroma. Dere kjenner nok følelsen. Følelsen man får når en film setter seg godt til rette og driter over sin egen forgjenger med kjedsommelighet og umotiverende lav logisk fatning.

   For å gjøre dette enklere for meg selv har jeg utelukket prequels. Nå, prequels kan ofte sees på som oppfølgere de også. Når jeg tenker meg om kommer det faktisk en anmeldelse i kategorien Undervurderte oppfølgere i morgen, som egentlig er en undervurdert prequel! Denne lista ville jeg imidlertid føre direkte, så Star Wars episode 1, 2 og 3 kommer ikke til å dukke opp her, selv hvor mye de fortjener det. Indiana Jones & the Kingdom of the Crystal Skull kommer heller ikke til å dukke opp, dette av én enkel årsak. Jeg har ikke sett den. Nei, det stemmer, jeg har ikke sett Indiana Jones 4. Vet dere hvorfor? Fordi hvis jeg får en sjanse - EN sjanse! - til ikke å ødelegge en perfekt triologi for meg selv, så er det denne. Indiana Jones-triologien er favorittriologien min noensinne! Indiana Jones & the Temple of Doom er favorittfilmen min noensinne! Jeg klarer ikke å gjøre det. Dette er en kalkun jeg nødig vil spise. Dette er grunnen til at jeg ble vegetarianer! Så, nei, ingen Crystal Skull her.

   Det blir imidlertid andre godbiter på lista, noen som dukker opp på de fleste lister av denne sorten og andre som antagelig sjelden dukker opp i det hele tatt. La oss ta en titt!

10. BLUES BROTHERS 2000

Nå, jeg har ikke sett Blues Brothers 2000 siden… lenge! Likevel husker jeg skuffelsen som om det skulle ha vært i går, og det bør vel si alt. Den originale Blues Brothers har det meste: god humor, gode biljakter, fantastiske musikk-nummere og John Belushi.

   Denne filmen har ingen av delene. Jeg vet jeg fort kan se ut som en drittsekk fordi jeg ikke setter pris på en film som åpenbart prøver å hylle Belushis minne, men dette er ikke den riktige måten å gjøre det på! En medioker, kjip, ubalansert bæsj som denne filmen er - og ingen liker en bæsj, uansett form - overaskes jeg om Dan Aykroyd egentlig likte John Belushi i det hele tatt, eller John Candy og Cab Calloway som filmen også er dedikert til. Bluesen er fortsatt fengene, men musikken var ikke alt som gjorde den første filmen til en klassiker. 

9. THE TOXIC AVENGER PART II

The Toxic Avenger del 2 ser ut til å ha feiltolket fullstendig hvorfor den første filmen fungerte så bra. Den første filmen har tunga i kinnet og masse teit humor, så la oss gjøre det ennå mer bevisst og gjøre filmen til en udugelig parodi! Seriøst, filmen åpner med Toxie som dreper folk i et koreografert dansenummer! Dette kan kanskje høres morsomt ut, men om du fremdeles ler etter 5 minutter kan du bare glemme å komme på filmkveld hos meg!

8. ALIEN RESURRECTION

Alien Resurrection suger. Alle vet det, ingen bryr seg. Hva kan jeg si? Jo, jeg er skuffet fordi denne filmen, til tross for å være komplett unødvendig, har et potensiale. Den kunne virkelig blitt noe.

   Hele klone-opplegget, dumt som det er, er faktisk veldig creepy og den nye urovekkende personligheten til Ripley drar virkelig filmen opp fra søla til tider. Dessverre er det få pusterom mellom disse basketakene og halvtimene som tilbringes druknende i brunt, ekkelt vann.

9. ROCKY V

Jeg har ikke like mye imot Rocky V som enkelte andre. Den har sine øyeblikk som er mer enn gode nok til virkelig å kunne kalle den en sugen film. Den er likevel en skuffende opplevelse, spesielt etter Rocky III og IV. Hvordan kan jeg toppe Rocky IV, tenkte Stallone…  

 …Det endte derfor med at han valgte å gå tilbake til tonen fra de to første filmene, noe som så lettere ut. Dessverre innebar dette en rekke dumme plothull og tvang praktisk talt Rocky inn i gjeld og fattigdom sånn at han kunne flytte til et dårligere nabolag igjen. Hvorfor? Fordi Rocky tydeligvis bare fungerte som taper og fattigmann.

   Men uansett, dette er en pirkefeil. Det store problemet er at filmen er kjedelig. Den er voldsomt kjedelig! Dessuten går den ut i fra at vi liker karakteren Tommy Gunn, noe vi ikke gjør. Når Tommy viser seg å bli en slask kan vi imidlertid endelig heie på Rocky i en heidundrende gatekamp, men dette er ikke før helt mot slutten… Nettopp…

6. HALLOWEEN 5: THE REVENGE OF MICHAEL MYERS

Halloween-serien er virkelig ikke en perfekt serie på noen som helst måte. Jeg har dyp respekt for den første filmen og jeg elsker Halloween III: The Season of the Witch, som ikke egentlig har noe å gjøre med resten av mytelogien, men bortsett fra det skal jeg ikke skryte så alt for høyt om mangt og mye. Halloween 4: The Return of Michael Myers klarte likevel å underholde meg kraftig - denne har jeg sansen for!

   Dette bringer meg tilbake til poenget med lista mi, for Halloween 5: The Revenge of Michael Myers, er slett ikke den verste filmen i serien, på langt nær! Men siden Halloween 4 satte maskineriet i gang på en så fengende måte var dette filmen jeg hadde aller høyeste forhåpninger til. Den kaster alt ned i do. Det er INGENTING bra med Halloween 5! Vel, kanskje den ene scenen med Michael Myers og Jamie Lloyd på loftet, men bortsett fra det, INGENTING! Hva mer er det å si?

   Dette er virkelig en oppfølger som sløser bort en god sjanse, og sjansen kom aldri tilbake igjen, for herfra gikk det bare nedover og nedover.

5. BEVERLY HILLS COP III

Ja. Dere visste den kom. Jeg klarer aldri å bestemme meg for hvilken film jeg digger mest, Beverly Hills Cop eller Beverly Hills Cop II. Det er imidlertid jævli enkelt å bestemme seg for hvilken film jeg liker minst i hele flokken! Ja, Beverly Hills Cop er en skuffelse ut og inn. Den har kule stunts og scener, helt klart, men Eddie Murphy er ikke morsom i den! Og historien er dum! Og settingen er dum! Og den henger ikke på greip med film nummer 1 og 2! Jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive det bedre. Av dårlige oppfølgere John Landis har regissert er den bedre enn Blues Brothers 2000, men ennå mer skuffende.

   Beverly Hills Cop III er filmen som virkelig satt den første kula i Eddie Murphys karriere og nå er mannen skutt sønder og sammen. Skam.

4. A NIGHTMARE ON ELM STREET PART 5: THE DREAM CHILD

Dette er virkelig den verste A Nightmare on Elm Street-filmen av dem alle, ja - til og med verre enn Freddy’s Dead! Hvorfor? Freddy’s Dead er i det minste hakket mer underholdende i sin beryktede dårlighet enn denne filmen. Dessuten hadde jeg nok en gang gledet meg siden jeg så denne rett etter del 4, som jeg ikke mislikte like mye som jeg hadde trodd, selv om det helt klart begynte å gå i nedoverbakke.

   The Dream Child er bare kjedelig og meningsløs! Og DETTE er delen som ble regissert av Stephen Hopkins, mannen bak den fantastisk Predator 2? Dere kan tro jeg ble skuffet! Del 5 tar seg hemnigsløst "en Halloween 5" og kaster alt ut av vinduet, praktisk talt. Det er nok noe med nummer 5 i en filmserie som bare ikke funker. Det er derfor jeg alltid har holdt meg unna Friday the 13th Part V: A New Beginning. Kanskje det er best slik.

3. HIGHLANDER II: THE QUICKENING

Highlander II: The Quickening er sannsynligvis den mest kommersielt hatede oppfølgeren noensinne og her dukker den sannelig opp hos meg også. Jeg har vendt meg til det faktumet at Highlander II suger og nå kan jeg til nøds nyte den på et visst nivå, men jeg glemmer aldri skuffelsen.

   Jeg var bare en liten gutt på 12 år som nettopp hadde sett og elsket Highlander. Jeg føler meg fortsatt som en gutt på 12 år når jeg ser Highlander den dag i dag! Dessverre fikk Highlander II meg til å føle meg som en bitter, kynisk 23-åring uten jobb eller leilighet! Jeg var 12 år! Hva faen var det som gikk gjennom hodet på mannen som hadde den jævla gode ideen å lage Highlander II? Hvordan kunne han finne på å rote til hele plottet med romvesener fra planeten Zeist? Når det er sagt, hvordan klarte han å gjøre den KJEDELIG i tillegg? Hvem var idioten som tok Russell Mulcahy mesterlige Highlander og gjorde den om til dritt? … Ah. Det var Russell Mulcahy som regisserte Highlander II også… …HVA FAEN!!?

   Det er få gode ting jeg kan si om Highlander II: The Quickening. Michael Ironside er kul i den. Jeg har en veldig kul VHS av den, som ser bra ut i hylla mi. Nei, kommer ikke på mer, det var nok det eneste.

2. BATMAN FOREVER!

Folk flest ville puttet Batman & Robin på lista. Jeg putter Barman Forever på lista.

   Denne filmen plager nemlig dritten ut av meg! Hvorfor? Fordi Batman Returns var så bra! Batman Returns er en av de beste superhelt-filmene noensinne og i tillegg min personlige favoritt! Hvordan i svarte huleste kunne Warner Bros. gjøre Batman Forever så innigamperæva dum og barnevennlig? Jeg hadde forhåpninger! Selv om Michael Keaton var av lasset ble han byttet ut med Val Kilmer, en skuespiller jeg alltid har elsket. Kilmer kunne likevel ikke redde dette tonedøve levenet av en kjip drittfilm på speed.

   Tommy Lee Jones er god når han er over-the-top, men her får han ikke sjansen en gang, før Jim Carrey kommer og ødelegger alt, mens han raskt stjeler filmen og gjør den om til et sirkus! Hvorfor måtte det være en komedie i det hele tatt? Det er snakk om Batman her! Faen! Det er ingenting godt jeg kan si om denne filmen. La oss gå rett til Terminator Salvation nå som jeg er ordentlig sinna!

1. TERMINATOR SALVATION.

Nei og nei og nei. Dette er en drittfilm jeg har ventet lenge på å rive i stykker! La oss gå litt tilbake i tid, til mine ferske, uskyldige tenår - livet før juli 2003.

   Det fantes ingen Terminator 3: Rise of the Machines, det var bare de to første - de to strålende første - filmene, som jeg så til døde som barn! Jeg vil ikke påstå Terminator 3 er veldig bra (for å si det ærlig er den egentlig litt medioker og kjip), men den var bedre enn man noensinne ville forventet av en oppfølger som på ingen måte trengte å eksistere. Vel. Dette handler ikke Terminator 3, det handler om hva Terminator 3 ledet til. Ja, siden Rise of the Machines gikk som hakka møkk på kino kunne de likegodt lage ennå en, eller hva?

   Ideen i seg selv er ikke så dum. Terminator Salvation har ikke Arnold eller trusler fra fremtiden, men heller en voksen John Connor i fremtiden, spilt av Christian Bale. Dette var noe jeg alltid så på som et godt tegn. Det kunne se ut til at filmen prøvde noe helt nytt. Kanskje den til og med ville vise oss den store krigen og fortelle historien fra et litt annet perspektiv, for å få mer dybde og spenning i den mørke fremtiden vi har hørt så mye om i de andre filmene. Jeg håper de lager en Terminator 5, for jeg kommer til å sitte klar i kinosalen med råtne tomater.

   Terminator Salvation suger! Den suger på alle måter! Jeg HATER Terminator Salvation! Snakk om å få Terminator 3 til å se ut som et mesterverk i forhold! Christian Bale er totalt missplassert i rollen som John Connor og kommer ikke frem som en helt i det hele tatt, men heller et kjipt rasshøl som tilfeldigvis heter John Connor og kjemper i en kjedelig krig vi egentlig ikke ser noen ting av. Sam Worthington er god i filmen, men plottet hans er helt på trynet! Og Helena Bonham Carter som fjeset og stemmen til Skynet? Hva? Jeg vet Skynet liksom tok formen av Bonham Carter for å kunne forholde seg til Worthington karakter, som kjente henne en gang i tiden, men Worthington karakter er jo en robot nå! Hvorfor skal Skynet, som også er en robot, konfrontere ham med en jævla tale? En jævla tale som alle visste svaret på uansett, fra en robot til en annen, i et lukket rom!

   Terminator Salvation satte virkelig den siste spikeren i kista for Terminator-serien og siden har vi ikke hørt noe, så jeg kan umulig være den eneste som føler det på denne måten! Jeg har lenge planlagt å være litt mer generelt negativ angående denne filmen, så det kommer nok et ennå lengere klagebrev en eller annen gang i fremtiden - et som inkluderer Kyle "come with me if you want to live" Reese.

   Dette får holde for nå. Jeg er sikker på at dere alle innser hvor høyt jeg hater Terminator Salvation, selv hvor mange tær jeg må tråkke på for å kunne si det godt nok.

Jeg har ikke vanligvis et negativt syn på oppfølgere generelt. Mange av dem er svært gode og noen ganger er til og med de uventede kandidatene til filmer som ikke trenger oppfølgere fulle av gull. Det er derfor jeg har en egen spalte som setter undervurderte oppfølgere i rampelyset. Jeg vet jeg ikke har skrevet i denne spalten på en god stund, men dette skal forandre seg, for det er virkelig noe jeg setter pris på å skrive om.

   I morgen er det derfor duken for en ny anmeldelse under kategorien undervurderte oppfølgere, selv om filmen teknisk sett er en prequel. Hvilke film må dere spørre? Dere får vente og se!

TOPP 10 DOUBLE FEATURES

Har dere noen gang sett en fantastisk fengende film og blitt fullstendig gira? Garantert. Dere har nok alle på et eller annet punkt deretter tenkt - herregud! Jeg må se en film til nå med en gang, en som føles akkurat som denne! Jeg er i stemningen til å se Collateral igjen, men jeg så den nettopp, så hvorfor finnes det ikke en annen film som er rett opp den samme gata som jeg kan slenge inn nå med det samme? Nei, det skal ikke være lett! Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har vært i denne situasjonen, og i mange tilfeller kan man komme veldig nær.

   Disse er imidlertid ikke alltid like lette å finne. En skulle tro det lett gikk an å finne en taxi-film med samme feeling som Collateral, men Collateral er et vanskelig mesterverk å følge opp. Det er likevel mulig å oppdrive mange filmer med mye av den samme stilen, den samme handlingen og de samme skuespillerne. Noen ganger hjelper det også å lete opp tidligere filmer av den bestemte regissøren.

   I dag skal jeg hjelpe dere med noen forskjellige eksempler fra forskjellige sjangre, også skal jeg utelate oppfølgere, som ofte er den letteste ruta å gå når man ønsker seg mer av det samme. 10 eksempler for å være nøyaktig!

10. BACKDRAFT / FREQUENCY

Selv om Frequency er hakket mer overnaturlig enn Backdraft føles filmene veldig like i tone og begge filmene har brannmenn i sentrale roller, Kurt Russell og Dennis Quaid. Dette er ikke en perfekt double feature, men det er jammen ikke vanskelig å gli over fra film til film heller. Dessuten er Shawn Doyle awesome!

9. NIGHTMARE CITY / HELL OF THE LIVING DEAD

To billige zombie-filmer fra Italia, hver med sin egen uforglemmelige stil.  Nightmare City var den første italienske skrekkfilmen jeg noensinne så og Hell of the Living Dead var den første Bruno Mattei-filmen jeg kjøpte på dvd. Dette gir begge grøsserne en spesiell plass i hjertet mitt, og de er ikke så dumme å spille etter hverandre i et maraton heller! God underholdning, gode filmer, blod og gørr.

8. GHOST TOWN / 50/50

Begge filmene handler om å dø og begge tar døden med en klype humor, dog den første mer enn den andre. Ghost Town og 50/50 er to hyggelige, likevel triste, komedier om døden du ikke bør gå glipp av. Se dem gjerne etter hverandre den samme kvelden, for døden blir hverken lystigere eller mer hjertevarmende enn dette!

7. THE FRENCH CONNECTION / THE SEVEN-UPS

Hvordan skal man følge opp en klassiker som The French Connection? Jeg har alltid hørt at The Seven-Ups er veien å gå! Begge to er tidlige 70-tallsfilmer med biljakt og narkolanging. I tillegg har begge Roy Scheider i seg, noe som sjelden går galt på et heftighetsnivå mellom 1 og 10.

   Jeg har imidlertid aldri sett The Seven-Ups, når den nærmest er umulig å oppfinne her til lands, så jeg snakker ikke fra egen erfaring på akkurat dette punktet. Nå skal det sies at jeg har jævli lyst, for The Seven-Ups er en av filmene jeg ønsker meg mer enn noe annet! Hva kan jeg si? Jeg elsker The French Connection og vil ha mer. Jaja, jeg vet om French Connection II, den har sine øyeblikk. Rop ut om dere sitter på en kopi av The Seven-Ups! Hver så snill!

6. THE ENTITIY / THE CHANGELING

1983’s The Entity er en av de råeste sleazy spøkelsesfilmene noensinne! Den handler om et spøkelse litt mer perverst enn spøkelser flest, men er på ingen måte komisk i det hele tatt. En nervepirrende og fantastisk grøsser som uten tvil kommer til å få hårene på ryggen til å reise seg, og en film jeg virkelig elsker. The Entity er imidlertid en film som ikke har noen partner. Det finnes ingen film som kan føles som The Entity.

   Derfor har jeg heller valgt å dra frem en annen spøkelsesfilm fra samme periode, nemlig The Changeling fra 1980. The Changeling er ikke en perfekt makker for The Entity, men den er creepy på mange av de samme måtene og drar deg fort inn i sin overnaturlige leirbålhistorie. Når man ikke kommer nærme nok må man bare sette på noe annet som rocker for å glemme sorgene og The Changeling rocker!

5. SUPERBAD / ROLE MODELS

Jeg elsker disse filmene! Når det kommer til ungdomskomedier fra 2000-tallet blir det ikke mye bedre enn Superbad og Role Models, to filmer jeg må anbefale på det sterkeste til alle som leter etter noe som er så feel-good og komisk på en gang at ørene faller av. Superbad er helt klart den beste, morsomste og varmeste av de to, men Role Models er virkelig noe for seg selv den også, og har ikke fått minst like mye oppmerksomhet, eller i det hele tatt, oppmerksomheten den fortjener i en verden der komedier ikke egentlig er så morsomme lenger.

   Jeg anbefaler også Knocked Up som bare aldri kommer til å gå av moten for meg!

4. DREDD / THE RAID: REDEMPTION

Dredd og The Raid: Redemption har tilsynelatende ganske like plot, når begge to handler om en narko-bygning som blir infiltrert av loven og utvikler seg til at loven blir sperret inne mens hele bygningen leter etter dem. Videre går ting i vidt forskjellige retninger, men på sin egen fantastiske måte. I Dredd er Karl Urban ene og alene rompesparkende badass på alle tenkelige måter, mens The Raid funger mer som en ultimat mash-up av knuste bein og perfekt koreografert slåssing og kamp-sport.

   Konklusjon: Dredd og The Raid er knakende god underholdning hver for seg, men spesielt etter hverandre en slapp søndagskveld. Hold dere fast, for denne søndagskvelden kommer dere til å kjenne i nakken dagen derpå!

3. CONAN THE DESTROYER / RED SONJA

Ingen ser ut til å like hverken Conan the Destroyer eller Red Sonja, og nok en gang står jeg uforstående på sidelinjen.  

   Conan The Destroyer er ikke i nærheten så god som Conan the Barbarian, men hva så? Den er god på sin egen måte, som cheesy underholdning med likbare karakterer og eventyr og spenning. Ved siden av Conan er Red Sonja en av de eneste filmene jeg aldri har hørt NOEN - og da mener jeg NOEN - si noe godt om. Hva kan jeg si, jeg elsker denne filmen så jævli høyt! Ja, jeg sa det. Red Sonja er antagelig den mest undervurderte cheesy 80-tallsfilmen i hele verden og med spennende eventyr, kule spesialeffekter og en rødhåret Brigitte Nielsen som svinger sverdet er den ingenting annet enn fantastisk for akkurat det den er. Jeg oppkalte bassgitaren min etter Red Sonja!

   Nå må folk lure på hvorfor jeg rådfører to eksempler som tydeligvis ingen har lyst å se uansett. Vel, jeg oppfordrer dere! I en verden der Michael Bay faktisk klarer å opprettholde en karriere uten problemer syns jeg ikke det er for mye å be om. Man kan nok si hva man vil om alle filmer, men ingen kan si at Conan the Destroyer og Red Sonja ikke går sammen som hanske og hånd! Kanskje fordi de begge er regissert av Richard Fleischer?

2. MEMENTO / THE MACHINIST

Jeg digger Christopher Nolans Memento! Jeg kan dessverre ikke si det samme om The Machinist, selv om jeg synes filmen er hypnotisk og flyter godt. Jeg er til og med en av dem som ikke lar meg imponere av prestasjonen til Christian Bale, selv om han gikk ned 30 kilo for å se ut som om samvittigheten hadde spist ham opp. Symbolikk kan være kult og psykedelia kan være kult det også, men når det kommer til en avgjørelse mellom Memento og The Machinist er det ingen tvil om hvilken som gjør det best i sjangeren. Likevel er det en ensidig og dyster tomhet som får de to filmene til å passe riktig godt stilmessig sammen. En ting er sikkert, de føles som om de begge kunne bidratt i å skape et riktig deprimerende maraton.

1. BRAVEHEART / THE PATRIOT

I 1995 lagde Mel Gibson Braveheart, en ganske mistolket historisk film basert på William Wallace, den høylandske legenden som bidro i kampen for å frigjøre Skottland fra Englands jerngrep. Selv om William Wallace slett ikke var helten Mel Gibson fikk ham til å se ut som er filmen for det meste en solid komponert middelalder-epic fra 90-tallet - som utvilsomt var en av mine absolutte favoritter som liten gutt!

   I 2000 lagde Roland Emmerich en annen film med Mel Gibson som ligner mer enn bare veldig på Braveheart, The Patriot. The Patriot er sannsynligvis Emmerichs beste film noensinne, selv om jeg egentlig liker de fleste filmene han lagde før i tiden, men dette er ikke poenget, for jeg satt ikke filmene på første plass på grunnlag av kvalitet. Det som virkelig er morsomt, og slående, er hvor nøyaktig den følger Braveheart i både struktur og sjel. Begge er filmer der Mel Gibson blir fratatt noen han elsker og som resultat starter en rebellerende bande for å hevne seg og ta kampen i sine egne hender. Begge to er nærmere tre timer lange og selv om de er satt i to forskjellige tidsepoker er de så å si den samme filmen! Jeg kødder ikke, det er så mange små og store likheter underveis her!

   Jeg liker begge to selv om Braveheart er den mest sentimentale og nostalgiske for meg, men jeg kan ikke benekte dette faktumet: nærmere kommer du ikke! Nettopp. Med mindre du setter på oppfølgeren kommer du ikke nærmere enn Braveheart og The Patriot. De er det perfekte par, selv om det utgjør 6 lange timer foran skjermen!

Jeg håper denne listen var behjelpelig, selv om den dekker svært lite areal i et hav av forskjellige filmer. Kanskje jeg skulle laget en liste til senere for å slå ut veggene litt mer? Vi får se, vi får se.

Perfekt Triple Feature!