DVD-raid: VAN HELSING

ÅR: 2004

REGI: Stephen Sommers

MED: Hugh Jackman, Kate Beckinsale, Richard Roxburgh, David Wenham, Will Kemp, Kevin J. O'Connor og Shuler Hensley 
GENRE: Action, eventyr

Hei og velkommen til nok en gammel anmeldelse, relansert og lettere oppdatert fra min tidligere blogg. Denne gangen handler det om en mer moderne, dårlig film, med elendige dataeffekter, som jeg faktisk likevel nyter på et underholdningsnivå! På denne måten kan ingen klandre meg for å hetse The Thing 2011 kun for den utilgivelige CGI-en.

   På denne tiden skrev jeg anmeldelsene mine litt anerledes enn jeg skriver dem i dag, men dette fungerer faktisk bedre på et lettlest og morsomt nivå, så kanskje jeg har noe å lære av meg selv fra fortiden som gitt tapt i systematikk?

   Jeg var 14 år gammel høsten Van Helsing regjerte kinosalen i Nesbyen, og jeg digget den. Action, Kate Beckinsale, popkorn... hva mer kan en fjortis be om?

Stephen Sommers, kjent for sin spenningsladde innlevelse, har valgt å mikse og trikse med denne Dracula-adopsjonen og her møter vi flere av universalmonstrene under samme tak, for slagsmål og kjærlighet!

   Vi har selvsagt Dracula selv, men så har vi også Frankensteins monster, varulver og til og med Mr. Hyde (en animasjon med Robbie Coltranes stemme). Mumien er ikke med, men en kan jo kanskje regne med at Stephen Sommers var dritt lei mumier på dette stadiet av karrieren sin! Penger var det nok av og det er ikke spart på spesialeffektene, spekket med CG og annen virtuell bløtkake, av den sorten med litt for mye syltetøy.

   Musikken er dessuten svært fengende og strålende original, med unntak av biten i den siste scenen som er stjålet rett ut av Indiana Jones & The Last Crusade. Usj. Plagiat er ikke velkommen i Simensens resepsjon!

Van Helsing (Hugh Jackman) jobber for det hellige Vatikanet, men i resten av verden er han en ettersøkt, fryktet herremann. Der Van Helsing finner sted, lusker også grimen, og helten er blitt et bittert symbol på død for det europeiske folket. Det er fint mye fandenvolskhet han må finne seg i og hanskes med, og det kan se ut til at det begynner å gå ham på nervene.

   Begeret renner imidlertid over for den stakkars selvtekten når han blir sendt til Transylvania for å ta knekken på selveste Grev Dracula! Grunnen til at dette er så viktig akkurat nå er at Dracula (av grunner jeg ikke forklarer) står som hersker av en forbannelse over 9 generasjoner, som bittert må vente i skjærsilden for evig tid med mindre greven dør. Blodslinjen til denne familien begynner å løpe tynn og tiden er knappere enn knappest. Det er tid for Van Helsing å vise hva han er laget av.

   Han drar med seg den nervøse fjomsete lekbrornerden Carl (David Wenham) på et ellevilt eventyr, over Adriaterhavet og dypt inn i villmarka. De ankommer den nitriste landsbygda der ingen er spesielt glade for å se dem, faktisk oppfører de seg mer som om de vanligvis dreper gjestene sine! Helsing er gledeligvis god til å snakke for seg. Ettersom dette er en Hollywood-produksjon snakker alle på engelsk med gebråken rumensk aksent, og det finnes ikke noe jeg irriterer meg mer over i filmenes verden.

   Heldigvis rekker ikke dialogen så langt før bygda blir angrepet av Draculas tre vampyrbruder. Det drepes og det knuses og til slutt har Van Helsing som ventet reddet dagen. Men dette er bare begynnelsen, og denne historien er ikke av den korte typen.

This is not all I can do with your skin!

Det skjer nesten i overkant alt for mye i løpet av disse to timene. Vi møter den smellvakre, konstant sminkede Anna Valerious, det siste gjenlevende medlemmet av Valerious-ætten, men Kate Beckinsale spiller rollen så dårlig at et par sekvenser grenser til det uutholdelige. Richard Roxburgh er ikke så aller verst til vanlig, men som Dracula lever han seg inn i gal rolle. Det er riktignok ikke bare hans feil, når mange av avgjørelsen ligger på manusforfatteren og regissøren som tok arbeidet hans med åpne hender - for i Stephen Sommers univers er Dracula en antarktisk slimete Don Juan med hestehale og vest, som i en evig maktkamp forsøker å realisere sitt aller høyeste, og visuelt flaue, ønske: å fostre demonyngel!

   For å klare dette trenger han monsteret Dr. Frankenstein vekket med lynnedslag året før, kilden til å skape liv ut av kjøtt og bein. Beklageligvis har han allerede drept Dr. Frankenstein og ingen aner hvor monsteret tok veien. Vel, tro det eller ei, Helsing og co finner monsteret - under vindmølla der alle så ham forsvinne! - og han viser seg å være en koselig kar, med et kraftig sideslag samt en rekke utrolig pinlige, heroiske utrop på samvittigheten.

   Jeg vil ikke røpe hva som skjer videre, men filmen følger en grei mal av den sorten du har sett før og vil se igjen! Skal jeg ikke si noe om Hugh Jackman? Vel, han er kul, men ikke noe mer enn det.

Van Helsing ble mildt sakt slaktet av kritikerne og det er vel ikke så altfor uforståelig når jeg tenker på det nå. Riktignok, produksjonen er ikke noe særlig bra, men resultatet er helt klart en film som drar deg med inn i handlingen på godt og ondt.

   Grunnen til den hyppige elendige responsen kan ha noe å gjøre med Sommers endringer av det klassiske konseptet, blant annet en veldig unødvendig cheesy avsløring om hvem Van Helsing egentlig er (Jeg skal ikke gå inn på dét heller, ettersom dette kan ødelegge denne filmen for deg før du i det hele tatt har sett den!). Uansett, selv om jeg ikke satt pris på akkurat dette, så er Van Helsing en helt kurant måte å bruke tv-kvelden på! 

59%