THE GODFATHER PART III, 1990

REGI: Francis Ford Coppola

MED: Al Pacino, Andy García, Diane Keaton, Talia Shire, Sofia Coppola, Eli Wallach, George Hamilton, Joe Mantegna, Richard Bright, Bridget Fonda, Al Martino og John Savage

GENRE: Drama, thriller

SPILLETID: 170 minutter

“I don't need tough guys. I need more lawyers. Joey, since we have no conflicts, no debts, I accept your tribute. I wish you well. Vincent, come make your peace with Mr. Joe Zasa.”

Oi oi oi, hva kan jeg si om denne filmen som ikke allerede er blitt sagt. En sofistikert snobbete fanatiker ville lukket ørene og latt som denne oppfølgeren ikke eksisterte, men jeg er ikke en av dem. Det er likevel fult mulig å blokke ut The Godfather Part III når man ser de to andre filmene, for som sist i køen har den liten til ingen innvirkning på Part I og Part II. Dessuten skulle den egentlig komme under tittelen The Death of Michael Corleone, en tittel som ville passet mye bedre ettersom filmen da kunne stått mer på egne ben. Om den het The Death of Michael Corleone hadde den imidlertid ikke tjent like mye penger.

   90-tallssatsingen The Godfather Part III har et vondt rykte på seg som jeg altså skal prøve å vende, men bare for å advare, jeg kommer nok til å si tydelig ifra om hva som virkelig ikke fungerer i denne filmen. Å følge opp The Godfather og The Godfather Part II var en umulig bragd, til og med for Francis Ford Coppola, og regissøren burde aldri ha gjort forsøket i første omgang. Her sitter vi likevel, nesten 22 år senere, med ennå en triologi - ikke av den perfekte sorten - men en triologi. 

   Jeg er forøvrig usikker på hvorfor Nicolas Cages navn står på plakaten over. Jeg vet han var ment å produsere en tidligere versjon av filmen, men jeg er ganske sikker på at det ikke var denne. Vel, vel, alle filmer kan ha godt av litt Nic Cage!

Året er 1979 og det er over 20 år siden sist vi så Don Michael Corleone (Al Pacino). Nå bikker han snart 60 og har øyensynlig vendt seg etter loven, noe han hevdet han skulle gjøre for lenge siden, tilbake på 50-tallet. Med nikkedukken Joey Zaza (Joe Mantegna) som midlertidig familieoverhode har Corleone stiftet et veldedig selskap med den katolske kirken og gjør rett og slett sitt beste for å gi seg selv bedre samvittighet.

   Dessverre hjelper ikke gavmildheten Michael noe større. Han er fremdeles i anger og dypt plaget av drapet på broren Fredo som han selv beordret i The Godfather Part II, så plaget at han bestemmer seg for å pensjonere seg for godt. Men noe må han ha å leve på. Planen er å kjøpe opp mesteparten av aksjene i et av verdens mest omfangsrike firmaer, eid av Vatikanstaten. Det er dessverre et lite problem. Pave Paul IV ligger dødsens syk og bare paven kan godta kjøpet av aksjene verdt over 600 millioner amerikanske dollar, et eierskap som vil gjøre Corleone til en av verdens rikeste menn. Nå gjelder det bare å vente og håpe på at den nye paven vil være mottagelig for handelen.

   I mellomtiden har Michael begynt å trene opp nevøen Vincent Mancini (Andy Garcia). Mancini er elskovsbarn av Michaels avdøde bror Sonny og dessverre har sønnen arvet farens temperament. Denne unge mannen bør aldri bli mafiaboss, men siden Connie (Talia Shire) ber så pent blir Michael fint nødt å gi ham sjansen til å styre familien. Dette blir selvfølgelig ikke før etter Mancini har utført en rekke skumle oppgaver og bevist sin lit til ansvaret ved tittelen.

   Selv om Kay (Diane Keaton) ikke finner Michaels plutselige barmhjertighet særlig tiltrekkende takker hun ja til å bli med til Sicilia og bo hos Don Tommasino mens Michaels sønn Anthony forbereder operakonsert i Palermo. Dessverre settes det i gang en kjedereaksjon av uggene situasjoner når Don Tommasino blir myrdet i bilen sin utenfor hjembyen av to menn utkledd som prester. Alt tyder på at det er noe snusk i Vatikanet - også nå like før det nye pavevalget! Hm. Så du denne filmen Dan Brown?

The Godfather Part III har sine øyeblikk (disse øyeblikkene er majestetisk godt laget), men det er trist å måtte meddele at et av de beste aldri ble med i den ferdige filmen. Den opprinnelige åpningsscenen til Gudfaren 3 var faktisk smidd over samme lest som åpningen av den originale Gudfaren fra 1972. Scenen der Michael Corleone snakker med den nervøse presten i Vatikanet skulle egentlig bli spilt på samme måte som avsløringen av Marlon Brando som gudfar, her med utseendet til stjernen Pacino omtåket de første 5 minuttene av samtalen. Det er heldigvis mulig å se denne frekvensen under slettede scener på dvd-menyen.

   Et av mange spørsmål jeg sitter igjen med er: hvorfor valgte de ikke denne scenen som intro? Et av de største problemene jeg har med The Godfather Part III er åpningen de valgte å bruke i stedet. Den setter Michael Corleone i et svært forvirrende lys og komplimenterer ikke akkurat den nye sveisen hans på den beste måten heller. Jeg kan ikke forstå hvorfor Coppola ikke kunne kopiere dette kjente øyeblikket når han likevel syntes det var greit å kopiere den ikoniske dåpsscenen senere i filmen.

   Dåpsscenen var i tillegg en mye latere scene å kopiere, da den faktisk er klimakset av den originale The Godfather. Den mystiske åpningsscenen fra ‘72 var bare et kult statustriks. Hva er galt med å holde seg til sin egen stil? Alle ville jo digget dette! Det er i tillegg lagt vekt på at Michaels sønn Anthony ikke vil ha noe med farens business å gjøre. Dette høres da merkelig kjent ut.

   En ting til. Er denne filmen et år for sent ute? Jeg vet historien er fiksjonell, men pavenavnene og omstendighetene i Vatikanet er jo de samme, bortsett fra at de er i feil årstall. Pave Paul IV og John Paul I døde begge i 1978, likevel er The Godfather Part III satt i 1979. Merkelig. Hoppet filmen tilbake i tid uten at jeg fikk det med meg? Jeg fant i så fall ikke noe om det på nettet.

Well this looks good. Nothing but a great throwback to the epic original!

            Why Coppola? Why...

  

Over til det positive, for filmen har jo som tidligere nevnt en liste fantastiske scener - noen så avslørende at jeg bør unngå å nevne dem.

   En jeg kan nevne er den svært sterke scenen der Al Pacino bryter gråtende sammen etter et skriftemål som endelig får ham til å snakke ut om drapet på broren. Pacinos skuespill reflekterer både den yngre og den eldre versjonen av Michael Corleone på en så perfekt måte at den etterlater et inntrykk du ikke glemmer. Dette er utrolig godt gjort. Se for deg Michael Corleone bryte sammen i Gudfaren 2. Helt umulig, er det ikke?

   Vi finner en lignende scene i Don Tommasinos begravelse, der Michael Corleone i sorg ikke kan forstå hvorfor Tommassino var så høyt elsket mens han selv alltid var fryktet og hatet. Man kan argumentere at Corleone har blitt blaut på sine eldre dager, men hvem kan klandre ham etter alt han har gjort. Når alt kommer til alt er han et menneske som deg og meg.

   En annen verdt å nevne er scenen der Andy Garcias karakter Vincent Mancini dreper et par leiemordere som overfaller Bridget Fonda mens hun skal hente et glass vann midt på natta. Dette er kanskje den scenen som minner mest om de gamle filmene og det er en himla effektiv og bra laget en også, noe som får meg til å innse at jeg savner flere slike scener i 1979. 

The Godfather Part III har den samme teatralske, episke fortellerstilen som de to andre, men føles mer tvungen og mangler mye av både sjarm og manus som får 70-tallsduologien til å fungere så bra.

   Historien er noe vag og passer rett og slett ikke noe særlig godt inn med kontinuiteten til resten av spikersuppa. Vatikanet? Veldedighet? Søskenbarns-romantikk? Don Corleone har piggsveis? Disse stikkordene summerer mye av spilletiden i dette 3 timer lange gangsterdramaet. Dessuten ble jeg nettopp minnet på et av filmens verste handlingsmomenter - kjærlighetshistorien mellom Vincent Mancini og Mary Corleone. For det første, det er greit at hun er dattera di Francis Ford, men Sofia Coppola er et av de verste marerittene du kan putte i dramafilmen din!

    Ikke bare er hun irriterende, barnslig og veslevoksen på en gang. Ungdommene blant publikum er faktisk ment til å heie på henne, til og med når hun har seg med fetteren sin og ikke skjønner hvorfor det er noe galt med det. Ikke at hun får noe godt svar uansett, selv om det burde si seg selv. Faren bare vifter det vekk ved å si: it’s dangerous, og det er visst det beste argumentet den lærde lederen har.

   Vel, noen hevder dette kan forsvares. Jeg søkte litt etter publikumsmeninger på nettet og leste en kommentar som beskrev hvordan søskenbarns-kjærlighet var vanlig hos italienske familier før i tiden og at Corleone bare ikke vil blande datteren inn i den farlige familiebusinessen når Vincent Mancini en dag skal bli don. Dette forsvarer ikke en dritt for min del! Historien er satt i en nok så moderne New York City og dessuten er scenekjemien mellom Andy Garcia og Sofia Coppola tynn som luft.

   Ja, de har så godt som ingen kjemi og med det smålig ekle aspektet ved siden av blir det bare helt feil. Sidehistorien faller flat som en pannekake og ikke en levende sjel kjøper at disse to elsker hverandre så høyt at de bare MÅ være sammen og trosse familiebåndet. De ser egentlig mest ut som to kåte tenåringer med lust for å gjøre noe ulovlig og uglesett. Sofia Coppola gjorde en bedre rolle når hun spilte en liten gutt i The Godfather Part II. Hun hadde også mindre dialog i den rollen.

4 GODE GANGSTERFILMER:

1973 – MEAN STREETS, regi: Martin Scorsese

1984 – ONCE UPON A TIME IN AMERICA, regi: Sergio Leone

1990 – MILLERS CROSSING, regi: Joel Cohen

2002 – ROAD TO PERDITION, regi: Sam Mendes

Nå har jeg snakket litt om gode sider og litt om de dårlige, takk til deg Sofia. Det som gjenstår er hva jeg egentlig føler. Vel, jeg sitter igjen med svært splittede følelser etter å ha sett filmen for andre gang. Det er ikke slik at jeg vil mislike den, for jeg vil som oftest like en oppfølger andre ikke liker noe større. Det er derfor jeg har laget en spalte som heter Undervurderte oppfølgere. Jeg har lyst til å sette meg ned og forstå noe de andre ikke forstår, sette pris på en film de fleste aldri ville ha spilt igjen. Og ja, denne filmen er ikke så ille som alle skal ha det til. Det hadde dere kanskje gjettet jeg ville si siden jeg inkluderte den her i spalten.

   The Godfather Part III kan selvfølgelig ikke måle seg med Part I og Part II, men hvorfor må alt sammenlignes med noe som er bedre hele tiden? La oss se på hva vi kan glede oss over, for disse tingene eksisterer. Her har både Coppola og bokforfatter Mario Puzo stått sammen for å lage en siste film om Michael Corleones liv og det gjorde de. Dette kan man da være fornøyd over? Kanskje den ikke var så bra som den var oppi hodene våre da vi først hørte det var en film til, og det er de jo aldri. Ingen oppfølger eller prequel kan bli så bra som den blir i hodene våre. Se på de tre nye Star Wars filmene. Ideen med nye Star Wars-prosjekter var genial, og fungerte den i praksis? Overhode ikke.

And here's my daughter, who will in no way, shape or form ruin this movie!

   Gudfaren 3 er bare så bra som den kunne vært og jeg, jeg mener den har sine momenter av storhet, sett bort ifra uheldige løsskudd. Al Pacino er god som aldri før og flere av de originale skuespillerne er tilbake på skjermen. Jeg savner så klart Tom Hagen og Joe Spinell som Willi Cicci, but hey, you can’t win ‘em all.

Siste ord - som om jeg ikke har snakket lenge nok. Gi denne 90-tallsflausen en ny gjennomkjøring. Se tydeligere denne gangen. Ikke avslutt et Gudfar-maraton med den, for da er du for fokusert på stilen av de to første filmene. Se den individuelt og nyt den for det den er. Du kan jo gjøre som Francis Ford Coppola og se på den som en epilog til to fantastiske kapitler.

   Jeg jobber for øvrig med en restaurert versjon av filmen der alle scener med Sofia Coppola er klippet ut. God fornøyelse! 

Karakter: 4+

Et majestetisk spekter.

@£#!!! FOR THE LOVE OF GOD!