Kino: THE HOBBIT - AN UNEXPECTED JOURNEY

REGI: Peter Jackson

MED: Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitage, James Nesbitt, Ken Stott, Cate Blanchett, Hugo Weaving, Sylvester McCoy, Ian Holm, Christopher Lee, Elijah Wood og Andy Serkis

GENRE: Fantasy, eventyr

SPILLETID: 169 minutter

"My dear Frodo, you asked me once if I had told you everything there was to know about my adventures. Well, I can honestly say I've told you the truth, I may not have told you all of it..."

I den falleferdige beskrivelsen av min historie og livstid med film har jeg nevnt mangt og mye, inspirasjoner og glede. Mine minner og min egen personlige fortid foran sølvskjermen og dens eventyrlige magi. Jeg elsker film og det har jeg alltid gjort, det er derfor jeg har denne bloggen. Jeg skriver ikke hva jeg tror andre har lyst til å høre, jeg skriver det jeg selv har lyst til å skrive om. Samtidig håper jeg det er flere der ute som finner interesse i det jeg skriver, kanskje til og med kjenner seg igjen. 
   Bøkene jeg vokste opp med å lese het Harry Potter og av de store filmene som gikk på kino i 2001 var det Harry Potter jeg med gåsehud gikk for å se. Jeg likte Harry Potter-filmen, men den føltes merkelig tom for magi i forhold til det bøkene hadde gitt meg. Jeg hørte om en annen film som gikk på kino, en som visstnok alle vennene mine hadde sett, men som jeg ikke hadde noen som helst interesse av. Den het Ringenes Herre og skulle vist blåse hjernen ut gjennom ørene mine. Jeg brydde meg ikke noe større med det og holdt meg til meg selv og mine egne interesser, som jeg ofte fremdeles gjør. Ikke før den andre Ringenes Herre-filmen, To tårn, kom ut på dvd ble jeg igjen oppmuntret til å være med i fanklubben, ikke av vennene mine denne gangen, men av faren min. Han viste meg begge de to Ringens Herre-filmene som hadde kommet ut, Ringens brorskap og To tårn. 
   Og hva kan jeg si annet enn at Ringenes Herre var det kuleste jeg hadde sett i hele mitt liv! Ringenes Herre hadde magien Harry Potter-filmene manglet og i tillegg episke actionscener, så storslåtte og livaktige at jeg ikke kunne få nok. Jeg var bitt. Dette universet kunne ikke ha vært større og jeg kunne neppe vært mindre i forhold til alt som omringet det. Et pop-fenomen like gedigent som Star Wars, og for meg, større enn dét. Jeg vokste aldri opp med Star Wars, som så mange andre filmfanatikere gjorde og derfor så jeg heller aldri Star Wars i en ung alder. I stedet har Ringenes Herre altså blitt min nostalgiske triologi der den siste filmen tilfeldigvis også er den svakeste. 
   Da jeg så den tredje og siste Ringenes Herre-filmen, Atter en konge, på Nes kino i desember 2003 kunne jeg ikke håpet på en bedre julegave. Endelig den spennende slutten på eventyret jeg hadde hørt så mye om og dykket så dypt ned i, og endelig Ringenes Herre på kino! Jeg fikk til og med en ekstra julegave på kjøpet, for gjett hva, jeg var heldig nok til å sitte på akkurat riktig setet i kinosalen og en ansatt kom bort til meg med et eksemplar av Ringenes Herre-triologien i pocket-form! Jeg leste først Hobbiten, deretter Ringenes Herre - selv om jeg ikke kom meg gjennom hele serien uten å gi opp. Det ble litt mye av det gode, men jeg hadde alltids filmene å se tilbake på som balanserte fryden på et like høyt nivå som den gangen jeg først så Ringens brorskap og To tårn med pappa.

Årene har gått og jeg har på mange måter glemt Ringenes Herre og alt den ga meg. Det er så mye annet jeg har fått interesse for og disse filmene har sunket litt ned i hyllene mine. Før sto de helt på toppen som det fremste av alt, men tiden går og filmene har havnet flere hyller ned i årenes løp.

   Når jeg først hørte nyhetene om Hobbiten i 2009 var jeg likevel henrykt over ideen. Jeg hadde nettopp vasket opp i hjernebarken med et Ringens Herre-maraton på Steiner’n i Røyken, og bare tanken på ennå en film fra dette universet - og fra den samme regissøren, som åpenbart visste nøyaktig hva han gjorde - var gledelig å fantasere om mens snøen dalte ned utenfor internatskolen. Hvorfor var det så lenge til? Jeg kunne nesten ikke vente.

   Det gikk et helt år. Så gikk det to år. Det gikk faktisk tre hele, lange år og etter hvert som oppstyret rundt filmen vokste seg større og filmen splittet seg til, først to, så tre deler, bar jeg mer og mer nag. Hva er det de driver med? Tre deler? Hobbiten er tynn som en flis i forhold til den bombastiske Ringenes Herre-triologien. Jeg tittet på bøkene mine i den støvete bokhylla og forsto ingen ting.

   På tross av dårlig innstilling ble jeg pent nødt til å gå for å se den første filmen i Hobbit-triologien, navngitt En uventet reise. Før jeg gjorde dette var det imidlertid én ting jeg måtte gjøre for å komme i riktig humør først - noe jeg håpet ikke ville ødelegge de gode minnene mine. Jeg og kjæresten min måtte ha et realt Ringenes Herre-maraton. For henne var det den første gangen noensinne og for meg var det første gangen siden julen 2009. Og vet dere hva? Tro det eller ei, de holdt seg faktisk jævla bra!

   Siden 2009 har jeg selvfølgelig blitt et kynisk rasshøl og har lagt alt mitt hat på unødvendige, late computer-redigerte spesialeffekter. Jeg ble derfor svært imponert over hvor mange nydelige praktiske effekter Ringenes Herre-triologien tar i bruk. Bare det faktumet at alle orkene var menn med sminke og drakter og masker gledet meg over alle hauger. Kulissene og modellene var majestetiske og bygget til minste detalj i så iherdig og hardt arbeid at man blir sliten bare av å vite at det faktisk skjedde. Samtidig merket jeg meg at Peter Jackson - spesielt i Ringens brorskap - gjemte skapninger som var dataanimerte i skyggene, fordi han fremdeles visste hvordan han best mulig skulle gjøre ting så virkelig som overhodet mulig. Med To tårn og Atter en konge ble de animerte jukseeffektene sterkere ettersom flere skapninger ble tatt i bruk, men egentlig bare der det var mest nødvendig og dette satt jeg pris på. Dessuten er ikke effekter alt, og de episke beretningene av konger og sverd og troll og tusser og drager og borger og gigantiske kriger tronet med fantastisk musikk, sto fremdeles like sterkt som før. Ringenes Herre var imidlertid ikke alt fra Tolkiens verden jeg så denne uken, og nå kommer jeg omsider til delen der jeg må begynne å snakke om Hobbiten.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si. Jeg likte denne filmen. Samtidig hatet jeg den. Jeg syns den var kul og samtidig var den umåtelig pinlig.

   Det er et spørsmål jeg sitter igjen med nå som det hele er over og ennå har jeg ikke funnet noen som har stilt det samme spørsmålet. Hvem var denne filmen laget for? Var den laget for voksene eller var den laget for barn? Jeg forstår ikke. I den ene scenen har vi en dataanimert, snakkende kanin og mindre enn to minutter etterpå får en gnom en pil tvers gjennom hodet. Hva faen! Hva faen er dette? Det er helt klart at Peter Jackson prøver å fange den mer barnevennlige tonen i boka Hobbiten, samtidig som han prøver å blende inn filmen med stilen i Ringenes Herre-filmene, men det er umulig å gjøre begge deler. Jackson kan virkelig ikke lage filmen i en helt annen stil og likevel få den til å passe inn i samme univers som Ringenes Herre.

   Dette får filmen til å føles mer som et gammelt folkeeventyr, når mange eventyr for småbarn fra gamledager inneholder riktig grusomme partier. La meg starte fra begynnelsen, som selvfølgelig er det mest logiske jeg kan gjøre.

   Hobbiten Bilbo Baggins (Martin Freeman) blir oppsøkt av trollmannen Gandalf (Ian McKellen) som på mystisk vis inviterer ham med på eventyr. Bilbo vil slett ikke være med på noe eventyr, men Gandalf tar ikke nei for et svar. Det hele er veldig humoristisk og glir knirkefritt forbi. De 13 dvergene som også skal være med på eventyret, møter opp en etter en på døra til Bilbo den kvelden, inkludert en spesielt feit en som ser ut som Obilix. De er ganske tøysete i både oppførsel og utseende og noen av dem ser dataanimerte ut til de grader, for de kunne jo ikke bare gjort som de gjorde med dvergen Gimli i Ringenes Herre-serien, det hadde sett litt for realistisk og troverdig ut. Det var heldigvis ikke så ille som det kunne vært og jeg overlevde runde 1. I ettertid har jeg funnet ut at dvergene faktisk hadde kostymer og make-up, og ganske gjennomførte også, men at mange av dem druknet litt i effektene som ble lagt på i post-produksjon. Jeg fikk ofte denne snikende følelsen at noe var feil og jeg kunne ikke helt sette fingeren på det. Det kan trolig skyldes det notoriske bruket av «48fps» i filmen (48 bilder i sekundet!), en splitter ny 3D-teknologi som visstnok skal fange bildet bedre og gi det en mer realistisk effekt. Det gikk ikke helt etter planen.

   Uansett - på dette punktet nøt jeg filmen i stor grad. Ting var svært annerledes fra stilen i Ringenes Herre og dvergene hadde en merkelig allsang mens de vasket opp i et koreografert nummer, som rett ut av en disneyfilm. Men det var hyggelig. Det var veldig hyggelig og det minnet meg om følelsen jeg hadde når jeg leste boka for mange år siden.

   Dvergene forklarer oppdraget de skal ut på til Biblo og avslører at planen er å ta tilbake en tapt by fra den glupske dragen Smaug, som i mer enn 60 år har voktet over byen og en diger haug med gull.

   Så kom den første delen som skuffet meg, for dette var delen som virkelig stinket av dovent latskap. Dvergenes leder Thorin Oakenshield (Richard Armitage) ser tilbake på den store krigen mot tussene der han fikk navnet sitt ved å stå opp mot fiendens leder med en eikestubbe som skjold, og alle orkene er i CGI. Hva faen? Make-up-effektene fra de tre andre filmene var storartet! Hvordan kunne dette skje? Hva gikk med på å lage denne filmen Jackson? Satt du bare og pelte deg i ræva mens noen andre gjorde resten på en pc-skjerm? Vel, tro det eller ei. Ennå så skuffet jeg er skal jeg prøve å holde kjeften unna dataeffektene, for jeg visste dette ville skje. Nå vil jeg heller bruke tiden på å klage på andre ting, for her er det mye å ta av!

   

Hobbiten er en relativt kort bok og mange før meg har lurt på hvordan tre hele filmer kan skvises ut av sitronen. Trenden ved å splitte bøker opp i flere filmer begynner å bli irriterende, men for å si det som det er, Jackson kunne ha laget to. To ville vært perfekt! Vi kunne fått historien fortalt til sitt fulle og litt fan-service på toppen for å fylle ut resten av spilletiden. To filmer ville ytret disse kravene. Men tre? Tre filmer? Og alle skal være 3 timer lange? Sannheten er bare så enkel som at det ikke fungerer i praksis og dette vises godt i denne filmatiseringen som føltes minst like overblåst som midtpartiet og slutten i Atter en konge.

   Ok. Se for dere dette. Se for dere Ringens brorskap, delt i tre deler. Alle delene er 3 timer lange og alle venteplasser og opplevelser, alle forviklinger, utfoldes - dykkes ned i til det fulle. Nå og da kastes det inn en liten oppblåst action-sekvens, et adrenalinkick før vi igjen må ta oss til takke med unødvendig dialog som aldri burde ha funnet veien forbi forfatterbordet. Høres det ut som en god idé?

   De utvidede versjonene av Ringenes herre-filmene er veldig, veldig kule for oss som elsker historien og har vokst opp med kortere versjoner som vi så gjerne skulle ha sett mer av, men ALLE de ekstra scenene burde ikke vært i de opprinnelige filmene. Det er jeg glad de ikke var og dette gjelder for de fleste filmer med masse utklipte scener, for scenene hadde føltes unødvendige og mange hvis de var i det ferdige produktet. Som bonus er det storartet for de som gjerne vil se det, men disse scenene har ikke noe å gjøre i den originale versjonen. Hobbiten føles som den utvidede versjonen av filmen, hvor alle de unødvendige scenene er lagt inn i miksen, sjelden på den gode måten. Jeg har et godt eksempel på lur for å vise forskjellen mellom hvordan Ringens brorskap og En uventet reise er laget.

   Karakteren Tom Bombadil har blitt kuttet ut av alle tolkninger av Ringenes brorskap og grunnen til Bombadils uteblivelse er enkel å forklare. Når Tom Bombadil er en svært tøysete og rar karakter passer han derfor ikke tonalt inn i filmen slikt som filmen best kan tolkes stilmessig, og fordi den lange sekvensen med Tom Bombadil i tillegg lett lar seg bli utenom - når den ikke egentlig går noe sted i historien - gjør dette scenen åpenbar å kutte ut. For kapittelet går nemlig ingen vei og er egentlig bare et stoppested for hobbitene, som i boka er riktig så hyggelig til tider, men som i filmatisering bare ville dratt ut historien uten virkelig å komme noen som helst vei med den.

   Peter Jackson lot seg villig til å klippe ut Tom Bombadil i Ringenes herre, men i Hobbiten klipper han inn en like unødvendig og tøysete karakter, trollmannen Radagast, spilt av Dr. Who’s Sylvester McCoy. Radagast er ikke engang med i boka! Jeg tror kanskje han blir nevnt av Gandalf i en setning eller to, men han er ikke en sentral karakter som bor i en stor stubbe i skogen der han lar fugler drite i lua si til det renner nedover skjegget og er bestevenner med små søte data-dyr. Faktisk ligner skogharmonien hans veldig på den animerte skogsdyrforsamlingen fra Snow White & The Huntsman, som jeg forresten likte veldig godt. I Snow White & The Huntsman passet det merkelig nok veldig bra inn, for i den filmen drar de det langt nok til at det går helt rundt igjen. I Hobbiten har pipa en litt annen tone. Som jeg nevnte tidligere, noen av dem kan til og med snakke! Radagast har en jævla kaninslede som han kruser gjennom skogen i for faen! Karakteren er dum, barnslig og passer ikke inn.

   Uansett, poenget mitt sier seg forhåpentligvis selv. Tom Bombadil droppes fra Ringens brorskap, fordi han sløver ned historien. Trollmannen Radagast legges til i Hobbiten for å skape mer historie og dra ut spilletiden. Så kan man stoppe opp og spørre seg selv. Hva høres ut som det funger best i praksis? Svaret er selvfølgelig lett å finne.

   Før jeg går videre. Ringens Herre er heller ikke en perfekt triologi, selvfølgelig ikke. Det er noen scener som burde vært klippet ut der også, som når Frodo, Sam og Gollum ankommer den svarte porten til Moria i To tårn. Scenen går ikke noe sted og varer i ti minutter, for det ender uansett med at de velger å gå en annen vei i stedet. Gollum kunne heller bare nevnt i en setning at det var for farlig å gå gjennom den svarte porten, så kunne hele scenen vært droppet. Hobbiten er imidlertid spekket med disse scenene, alt bare for å vanne ut en svært enkel liten historie.

SIMENSENS RANGERING AV TOLKIENS FILMATISERINGER:

1. THE TWO TOWERS, 2002 - regi: Peter Jackson

2. THE FELLOWSHIP OF THE RING, 2001 - regi: Peter Jackson

3. THE RETURN OF THE KING, 2003 - regi: Peter Jackson

4. AN UNEXPECTED JOURNEY, 2012 - regi: Peter Jackson

5. THE LORD OF THE RINGS, 1978 - regi: Ralph Bakshi

6. THE HOBBIT, 1977 - regi: Jules Bass og Arthur Rankin, Jr.

7. THE RETURN OF THE KING, 1980 - regi: Jules Bass og Arthur Rankin, Jr.

Dette må være nok irritasjon for en dag. La meg snakke om hva jeg likte, for på tross av alt det stygge jeg har sagt så likte jeg denne filmen og jeg nøt store deler av den.

   Først må jeg bare si at det visuelle fremdeles holder seg bra. Landskapene er vakre som alltid og filmen er veldig pen å se på. I tillegg har vi fremdeles Howard Shore som dirigent med musikk like god som forrige gang. Det er dessverre bare ett nytt hovedtema i denne filmen, der resten er variasjoner av temaer fra Ringenes Herre-filmene. Temaet er imidlertid veldig, veldig kult og er basert rundt dvergenes sørgesang, som også er regissert godt i filmens første akt. Denne melodien passer svært godt som temamelodi for de 13 dvergene hver gang de går inn i kampmodus eller bare vandrer gjennom landskapet på visuelt stilige måter. Musikken minner meg om hardt arbeid og prektige haller i fjellene. Fantastisk melodi og full av dysterhet og bedrøvelighet, samtidig kongelig og storslått.

   Litt om karakterene. Martin Freeman er perfekt som Bilbo Baggins og valget av hovedkarakter kunne ikke vært bedre. Han er morsom, elskverdig og modig når det gjelder, akkurat slik Biblo er i boka og akkurat slik jeg alltid har forestilt meg at Biblo må være, skulle jeg støte borti ham en dag. En annen rolletolkning som falt veldig naturlig for meg, sett bort ifra karakterene som allerede var med i Ringenes Herre-triologien, var Richard Armitage som Thorin Oakenshield. Man føler virkelig med Thorin. Han er en streng og strikt leder som ofte kan virke urimelig, men med en godt fortalt bakgrunnshistorie forstår man hvorfor Thorin har sine grunner til å bære sinne og sorg. Han er en troverdig, naturlig leder som vet hva han gjør til en hver tid og som i tillegg, for å referere kjæresten min, er en gentleman - på sin egen merkelige måte. Thorin setter aldri seg selv først og har så stor medlidenhet og ansvarsfølelse for gruppen at man bare må respektere dritten ut av ham, og det er en kvalitet som sjelden lyser like sterkt i en karakter som her.

Når alt kommer til alt - Hobbiten er slett ikke så ille som den kunne ha vært, men det er det at den kunne ha vært så mye bedre som gjør det hele så ergerlig. 

   Når jeg tenker tilbake på barndommen min føler jeg ikke at Ringenes Herre er en del av barnet i meg, for Ringens Herre tok meg ikke for å være dum eller pysete, eller generelt barnslig. Når jeg så Hobbiten i 2D (ikke faen om jeg sitter der med solbriller i 3 timer!) hørte jeg barna bak meg le av de tøysete dvergene, scenen der Bilbo blir brukt som lommetørkle av trollet Albert og alle de merkelige stemmene og skapningene som druknet i sin egen animasjon og overdådige interpretasjon. Jeg merket meg samtidig at ennå det var brutale scener, var det egentlig ikke noe blod i dem. Barn er forventet å tåle mindre disse dager. I stedet for å gi dem noe med baller, får de noe som blir sparket i ballene i stedet. Det er både trist og flaut.

   Jeg sitter ensom for meg selv den tredje søndagen i advent og lurer på hva slags terningkast jeg muligens kan gi etter denne miksede anmeldelsen, men jeg har til slutt kommet frem til at 4 blir det eneste tallet som kan reflektere den nøytrale skuffelsen og alle problemene jeg satt igjen med. Jeg gleder meg likevel til de to neste delene av Hobbiten og håper de blir bedre enn denne. Det er jo tross alt potensiale her. 

 

It's just a walking staff.