DE GALES HUS, 2008

REGI: Eva Isaksen

MED: Ingrid Bolsø Berdal, Thorbjørn Harr, Fridtjof Såheim, Andrea Bræin Hovig, Rolf Kristian Larsen og Rolf Lassgård

GENRE: Drama

"Å gå på tivoli, det er jo for.. friske sosialt veltilpassa pølsespisere."

Den dristige stasingen De gales hus sammenlignes med klassikere som One Flew Over the Cuckoo’s Nest og ble promotert og sluppet på kino i 2008.

   Da jeg kjøpte denne filmen gledet jeg meg virkelig til å se den. Alt fra Karin Fossum boka til det blå coveret og de ellers fargerike karakterene virket appellerende. Psykiske lidelser er ikke noe å spøke med og det vet denne filmen. Det kan likevel føles som den sette de "gale" i et galt lys, så dette blir en av mine mer oppgitte anmeldelser, som består av meg på et mildt sakt oppgitt og irritert nivå, men likevel prøver jeg å luke ut litt rettferdighet.

Aina (Ingrid Bolsø Berdal) vandrer hvileløst en kveld, ensom i natten og tomhetsfølelsen og depresjonen blir omsider for mye for henne. Hun kaster seg så hardt hun kan gjennom et butikkvindu og glasset omringer henne som stjerner. Når Aina våkner opp er hun på Varden, et mentalsykehus utenfor Oslo der mennesker med forskjellige diagnoser, men alle med selvmord på tankene, er samlet i avdeling for terapi og for å overkomme lidelsene. Der får hun dele rom med den sjenerte Maria og må delta i gruppemøter, husmøter og til og med ha kjøkkentjeneste. Dette minner meg jammen om å gå på internatskole!

   Dessverre liker ikke Aina oppholdet på Varden i det hele tatt og føler en aggresjon uten like mot de ansatte som prøver å fortelle henne at hun ikke er frisk. Dagen etter forsøker hun igjen å ta livet av seg, men mislykkes igjen. Den som oftest stabile Odin (Fridtjof Såheim) kommer henne til hjelp med å fortelle at hun aldri må gi opp og motiverer henne til å sulte seg sakte i hjel. Kremt, han er vel kanskje ikke like stabil som jeg kan ha påpekt tidligere.

   Lang tid tar det likevel å sulte seg i hjel, og på denne tiden lærer kanskje Aina et og annet om å akseptere livet på institusjonen.

De gales hus er som norske filmer flest. Alt later til at den prøver, men likevel ser den ikke ut til å prøve i det hele tatt. Venner har fortalt meg at jeg ikke burde sammenligne norsk film med amerikansk film og jeg svarer: hvorfor ikke? Er det umulig for en norsk film nå til dags å ligge på likt nivå som alle andre land? Det ser visst slik ut.

   Franske og italienske filmer blir hyllet av publikum dag ut og dag inn, bare av det faktum at de ser ut og føles som godt produserte indie-filmer, men er de egentlig så bra? Jeg tror mye av vår forståelse for talentet forsvinner med språket og de kulturelle forskjellene, men norsk film er rett opp min gate og ligger dessuten midt i grøten av min kultur - derfor har jeg ikke tenkt til å forskjellsbehandle noe som helst. Helt sant er det at enkelte filmsjangre ikke kan dømmes på likt hold, men moderne norsk film er ikke lenger en av dem. Vi har kommet såpass langt nå.

Fossum-filmatiseringen snubler rundt overalt hvor den går. Den fremstiller ofte de innlagte på en måte som får dette stedet til å se ut som en merkelig drøm. Mennesker med diverse typer lidelser og vrangforestillinger er puttet inn i samme bås for vår underholdning og sikkerheten er helt elendig, noe som inkluderer flere drukningsforsøk i tjernet noen minutter unna. Vi har mange artige karakterer å nyte, men det er iblant vanskelig å se realismen i dem. Jeg vet poenget er å skape en frodig gjeng av forskjellige individer, men er ikke også poenget å sette et bilde på virkeligheten?

   Den store feilen, dén norsk film alltid gjør, er selvfølgelig til stede her den også. For enhver norsk film føler trangen til å ha et psykedelisk stilbilde, noe som resulterer i at den aldri kommer seg over filmfestivalstadiet. Dataanimerte biter av glass som faller over skjermen skaper surrealistiske og upassende frekvenser som slett ikke passer i hop med helheten, samt ser ut til å være lagt på helt til sist, bare for å være tvinge på produktet et kunstnerisk og sært aspekt. Kjære norsk film, syre passer ikke ALLTID inn! Selv ikke når vi er på mentalsykehus MÅ syre inkludere i billettprisen! Slutt å gjøre dette med hver jævla film! Det er hverken sjarmerende eller stilig.

   Dessuten er det en sprø fyr på institusjonen som kan åpne og lukke dører med tankekraft. Igjen, dette passer ikke inn her! Gah…

Hovedpersonen Aina er nok så vanskelig å like. Dette er hovedsakelig fordi hun oppfører seg som en liten drittunge mesteparten av tiden. Klart kan slik oppførsel forsvares i dette tilfellet, men hun påstår hun aldri har følt seg syk, og hvordan kan hun og alle rundt henne ha gått glipp av dette når hun oppfører seg på denne måten? Ville det ikke ha vært åpenbart?

   Aina prøver konstant og ta livet av seg fordi hun føler en tomhet, men likevel hevder hun at hun ikke forstår hvorfor hun er innlagt. Det hele er til å bli sprø av, kanskje jeg bare burde søke meg en plass med det samme.

   Staben som jobber ved institusjonen er også vanskelig å like, men her tror jeg det har vært meningen å bruke dette som en symbolsk faktor. Den ene er periodedranker, den andre er en alvorlig dårlig skuespiller og den siste en ungkar med cowboyhatt som allerede har lagt an på to av pasientene. Spesielt denne karakteren går meg på nervene, for et sleipt rasshøl.

De beste rolletolkningene kommer imidlertid fra noen av de andre innlagte. Fridtjof Såheim spiller den glupe, men aggressive Odin, som med psykiaterbakgrunn prøver å helbrede de andre gjennom kalde kommentarer og ironi. Han er en skitten hårete mann som har gitt opp livet, men likevel utnytter seg av å hjelpe andre, og dette er ganske vakkert.

   Det er også romvenninnen Maria og Maria er desidert den beste delen av De gales hus, i alle fall frem til karakteren hennes helt plutselig omskrives totalt midt i filmen. Kanskje er det fordi Maria minner meg utrolig om ei jente jeg kjenner, eller kanskje det er fordi hun reflekterer en sjenerthet som alle kan kjenne seg igjen i, men det som er helt sikkert er at hun er den mest troverdige karakteren jeg har sett i en norsk film på mange år (frem til manusforfatter Åse Vikene forandrer henne helt selvfølgelig). Maria er en sosialt tilbakeværende dame, som hater sitt eget vesen i et hav av dårlig selvtillit og usikkerhet bak et ansikt fult av utslett og med nesa mot bakken.

   Det som plutselig slo meg var at De gales hus virkelig burde ha handlet om henne, ikke Aina. Maria skulle ha vært hovedpersonen. Da hadde historien etterlatt et mye sterkere inntrykk og samtidig gitt oss en unik hovedrolleinntager. Aina er kanskje en slik rolle i boka til Karin Fossum, men beklageligvis har dette i så fall gått regissør Eva Isaksen hus forbi.

For å komme med noen positive ord mot slutten. De gales hus har enkelte utrolig fine scener. Noen av dem hjertevarmende og andre svært dype og realistiske.

   Den beste må sies å være scenen de innlagte drar på Bagatell i Oslo og spiser en herskapelig middag sammen. Dette er et av de øyeblikkene som får en til å smile og kan til og med lure frem en tåre i et og annet øye. Nok en gang, er det utrolig trist at De gales hus aldri ble noe mer, med flere scener som denne. Med 1 time og 33 minutter på klokka finner filmen en nok så tilfeldig avslutting, uten å ha noen spesiell grunn for det. Den kunne sluttet tusen andre steder og det ville ikke ha gjort noen forskjell.

   Rulleteksten inneholder forresten en helt nydelig låt fremført av tidligere Briskeby-vokalist Lise Karlsnes. Låta heter Come With Me Into The Furnace og den finner du rett over her! Hadde resten av filmen vært like fin hadde jeg nok favorisert den.

De gales hus går av med terningkast 3. Jeg vet jeg ga Død snø 3 og at Død snø er i en kategori som ikke burde stilles samme krav som et drama, men i dette tilfellet har De gales hus fortjent 3 i sin egen sjanger, uten tvil, så det er et fett!

   Les boka i stedet, for den er helt sikkert, i motsetning til filmen, verdt det.

Snork.

DØD SNØ, 2009

REGI: Tommy Wirkola

MED: Charlotte Frogner, Stig Frode Henriksen, Jenny Skavlan, Vegar Hoel, Jeppe Beck Laursen, Lasse Valdal, Bjørn Sundquist og Ane Dahl Torp

GENRE: Horror, komedie

"E regne med at dokker, småe, bortskjemte snørrvalpe ikke ha gidda å lese litt lokalhistorie om området her før dokka komme valsanes inn på den hælvettes snetraktoren deres."

Alright, en vassekte norsk zombiefilm! Dette er ikke et dagligdags syn her til lands.

   Selv om alle jeg kjente pratet om denne produksjonen tok det meg en god stund før jeg faktisk så den, og det er i grunn litt rart, ettersom zombiekomedier er noe av det beste jeg vet. Return of the Living Dead, Shaun of the Dead, Zombieland, you name it.

   Dessverre er Død Snø solgt på gal måte. Parodinivået blir ikke introdusert før over halvveis inn i filmen og når komifaktoren først annkommer går det over alle hauger, noe jeg følte kunne virke litt presset. Det kan her virke som at regissør Tommy Wirkola mener zombiegenren i seg selv er humoristisk, men vi vet alle at det ikke bestandig er sant, med Resident Evil-serien som unntak. Komedie og parodi kan være to vidt forskjellige sjangre.

  

En gjeng medisinstudenter drar, med fest og moro i tankene, opp til en hytte på det norske påskefjellet. Med i gruppen er det opptil flere stereotypiske karakterer. Blant dem, en soss, en filmnerd, et skolelys, en feminist og to erketypiske ungdomsjenter, med sex, fyll og fanteri på hjernen. Kjæresten til kjekkasen Vegard (Lasse Valdal) skulle også bli med på turen, men hun skulle gå en litt mer treningsnarkoman rute og ankomme på ski senere på kvelden. Hun dukker aldri opp.

   I stedet banker det på døra deres og det er Bjørn Sundqvist som kommer på besøk. Hei for en hyggelig overraskelse! Den fremmede setter seg ned med sneipen i kjeften og en kopp kaffe i lanken før han begynner å legge ut om de gamle tyskerne som gjemte gull på fjellet. Det sies at de fremdeles spøker her oppe sier han, at de beskytter hulene sine mot gulltyver. Så går han igjen, like fort som han kom, og ikke lenge etter opptager gjengen en kasse gull under en luke i gulvet. For et artig sammentreff!

   Mens de andre glemmer situasjonen og drikker seg snydens stikker Vegard ut på snøskuteren sin for å lete etter kjæresten Sara. De andre får imidlertid snart besøk igjen, denne gangen av noen langt grettenere gamle gubber enn Sundqvist!

Død snø imponerte meg fint lite, så etter alt buzzet rundt den hadde jeg kanskje bygget meg opp for høye forventninger. Traileren ser jo helt fantastisk ut, så jeg regnet nesten med å få en god norsk perle, som Kommandør Treholt. Men hva skal egentlig til for at en zombiefilm skal fungere?

   For det første trenger den ikke nødvendigvis å være en satire, slik som de fleste klisjéene har inspirert det til å bli. Dette er både kjedelig og ensformig. Dessuten må det menneskelige ligge i fokus for å skremme publikum på en realistisk måte, dermed: gode karakterer. Det er nettopp her Død Snø faller flatest. Ingen av karakterene er interessante, samtidig som de er en gjeng drittunger vi ikke kunne ha brydd oss mindre om. Dette er egenhendig Wes Cravens feil, hvis dere skjønner hvor jeg vil.

   For hvordan er det meningen at vi skal føle sympati for en gjeng veslevoksne ungdommer, som uten noen form for personlig sjarm gir oss lyst til heie på nazi-zombiene? Når 5 minutter med Bjørn Sunqvist og den uinspirerte skuterkjekkasen går ut med de eneste gode rollene i filmen er det helt klart flere ledd av bendelormen som mangler.

   Død Snø har suspens, helt klart, men suspensen er på ingen måte tydeliggjort godt nok.

Likevel er Død Snø vittig til tider. Når vi kommer inn i filmens tredje akt begynner den virkelig å ta seg opp, for her skjer det faktisk generelt spennende saker og ting på skjermen. Karakterene prater mindre, noe som er et sterkt pluss, og vi får mer spilletid dedikert til nazi-zombies i strid.

   Filmen skal få masse gullstjerner av meg for å trekke inn praktiske effekter på måten den gjør. Spesielt når det kommer til dødsscenen til en av ungdommene, der hodet hans blir revet i to, ironisk nok mens han har på seg Brain Dead t-skjorte. Det er vel en gyllen regel som sier at man aldri bør nevne en bedre film enn sin egen i selve filmen, men pyttpytt.

Mot slutten klarer Død Snø å bygge opp akkurat nok av seg selv til at det funker, men ikke godt nok til å få en strålende terning slik som Kommandør Treholt og Ninjatroppen forrige uke. Terningkast 3.

 

Hælvette.

KOMMANDØR TREHOLT & NINJATROPPEN, 2010

REGI: Thomas Cappelen Malling

MED: Mads Ousdal, Jon Øigarden, Linn Stokke, Amund Maarud, Henrik Horge og Trond Viggo Torgersen

GENRE: Action, komedie

"Noen måtte jo snakke med russera, for å finne ut hva som foregår. Nå må dere slutte å tulle, eller så banker vi gørra ut av dere."

Jeg bruker alt for mange penger på film. Det var det jeg fortalte meg selv den fredagen. Likevel var jeg modig nok til å la turen gå innom platekompaniet, bare for å kikke litt. Jeg motsto hver fristelse som sto for øyet og følte meg forholdsvis triumferende før jeg så noe som jaget all fornuft på dør. Et stort hvitt cover dasket meg uhøflig i fjeset og da jeg så opp kunne jeg ikke tro mine egne øyne. Det var en flunkende ny norsk film i hyllen rett foran meg, og den ankom i Big Box VHS-format!

   Filmen hadde jeg hørt om før, den tøysete filmatiseringen av Arne Treholts elleville 80-tallsdager. Dette var en film jeg aldri hadde hatt større planer om å skaffe meg, men det var før den fredagen. Bildet på coveret var nostalgisk illustrert, som fra rett ut av 80-tallet, så det var virkelig ikke et spørsmål hvorvidt jeg måtte ofre min lit til dette kunstverket. Den store VHS’en hadde jeg i hånda før jeg visste ordet av det og det var bare å gå og kjøpe. For hvor ofte finner du en flunkende ny VHS-kassett i hyllene på platekompaniet? Dessuten var dette en film fra Norge og jeg samler på disse.

   Det fulgte dessuten også med en Blu-Ray-disk i boksen, tilfeldig nok. Denne ga jeg bort til en venn!

Ninjaah!

Fraskilt virkeligheten, er filmen basert på regissør Thomas Cappelen Mallings bok Kommandør Arne Treholts Ninjateknikk II – usynlighet i strid 1978 fra 2006, og ikke den sanne historien om landsmannen.

Arne Treholt (Mads Ousdal) er Ninja, oppnevnt av Kong Olav V for å beskytte Norge mot indre splittelse, samt saumfare alle innsjøer etter tegn på russisk ubåtspionasje. Treholt har valgt sin harmonibetonte base på den idylliske Gressholmen ute i Oslofjorden, der han har samlet opp en hel haug med forskjellige dyr og en håndfull artige typer. Her møter vi Humla, Kjettingen, Ragnhild Umbraco, Kusken, Tromsø, Svarte-Per og Han som sover. De har hver og én sin nyttige egenskap og utfyller Ninja-troppen på hver sin måte.

   Treholt ser en stor fremtid for Humla, som han er sikker på er den utvalgte, den nye rettmessige lederen av troppen når han selv skal forlate dem. Humla er dessverre ikke noen særlig god Ninja og holder seg mest til dyrene som han har et kjært forhold til. Kommandøren setter han dermed ut i hard trening og Humla må bite seg i vinterkulda og finne seg i det mesteren har i plan for ham.

   Treholt bitre fiende åpenbarer seg som gründeren Otto Meyer (Jon Øigarden), leder av den CIA-baserte mot-troppen Stay Behind. Stay Behind legger lugubre planer for å opprettholde frykt mot Sovjet i Norge, dette med og utfolde falske terroraksjoner. Nå er det opp til Treholt, Humla og resten av teamet. De må felle Meyer før Meyer feller dem!

Kommandør Treholt og Ninjatroppen er den mest sjarmerende norske filmen jeg har sett på mange, mange år. Den er tullete på en så gjennomført måte at nesten hvert sekund fungerer, under lag på lag av rennende ost. Ikke bare tar den et impossibelt tema og gjør det helhjertet, men den holder seg til dette temaet hele veien, og det er ikke vanlig i dette landet. Norsk film har sjelden eller aldri en retning - det er som regel noe som ødelegger helheten - men ikke her. Kommandør Treholt og Ninjatroppen er langt fra perfekt, men den er akkurat det den er - en hyggelig og absurd 80-minutters film. Kanskje litt kort, men virker aldri forhastet.

   Om jeg skal finne noe negativt å si, bortsett fra den litt korte spilletiden (noe som er sårt vanlig i norsk film), er det den antiklimatiske slutten. Så mye mer kunne ha blitt benyttet her, men i stedet blir tidligere vittigheter utnyttet. Dessuten innser man plutselig (SPOILER-ALERT) at det aldri blir noe stort slag med skikkelig Ninja-action. Ja, jeg vet at ninjaer slår fra skyggende, men dette er ikke akkurat en diskré film, så litt helspendt stjernekasting hadde vel ikke vært for mye å be om.

Filmen bruker en del tradisjonelle effekter og alle som har lest min anmeldelse av The Thing, gud velsigne dere, vet hva jeg synes om overdreven CGI-bruk. I Kommandør Treholt og Ninjatroppen er faktisk leire og modeller et viktig effektelement. Dette bygger seg utrolig godt på filmens uimotståelige sjarm og en setter prikken over i-en på en eiendommelig stil den virkelig har fortjent. VHS-boksen min stempler til og med seg selv som fra 1987. Dette er kjærlighet.

    Mads Ousdal er helmaks som Arne Treholt og lever seg inn i rollen sin med glans og selv om han sloss mot en ganske uinspirerende fiende, klarer vi å se alvoret karakteren Treholt måtte føle. Trond Viggo Torgersen er dessuten utrolig morsom som Kong Olav V. Alt, fra Thomas Cappelen Mallings rollevalg, til regissørens forrykende fantasi tyder på at teamet hadde mye gøy og moro under denne innspillingen. Denne filmen heter forresten Norwegian Ninja i resten av verden og det er jo bare awesome!

Vittig og full av lyseblå gnister går Kommandør Treholt og Ninjatroppen av med ordentlig god kritikk fra min side. En seier for norsk film. Terningkast 5!

 

Shadow-man lurks in the shadows.

 

TOMMYS INFERNO, 2005

REGI: Ove Raymond Gyldenås
MED: Eirik Evjen, Mehran Iqbal, Anine Eckhoff, Ahn Vu og Linn Skåber
GENRE: Drama, komedie














En norsk film jeg faktisk så på kino det året den kom!
   I salen likte jeg den ikke så godt, men Tommys inferno har vokst litt på meg med tiden. Med et skyhøyt potensiale blander den ungdomsfilm med det psykedeliske på en forbløffende god måte og toner seg til tider ganske strengt i symbolikken. 
   Denne gangen har jeg brukt en hel del plass på filmens mange goder og ulemper, ettersom jeg syns det er passende å beskrive hva slags følelse jeg satt igjen med etter å ha sett den.



Tommy (Eirik Evjen) er en høykristen prestesønn som klamrer seg til sin døde fars ydmykhet som om det gjald liv eller død. Som den altergutten han er tror han ikke på sex før ekteskapet, men kjæresten Maria (Anine Eckhoff) har et litt annet syn på saken. Det ender selvfølgelig som det må. Maria stikker av og åler seg etter en slimete teaterkjekkas, mens Tommy står igjen i regnet med gråten i halsen. The humanity!
   Tommy prøver alt for å få henne tilbake, samtidig som han må hanskes med den gale, anarkistiske, muslimske bestevennen, den mannsglade moren, lillesøsteren og den døde fuglen hennes. Det hele blir et kappløp med tiden for Tommy, og sakte faller han inn i en syre av en transe som holder på å sluke ham levende.

Tommys inferno er et finfint eksempel på en sterk norsk ungdomsfilm. Den handler om å finne seg selv og den handler om betydningen av ordet frihet. Hvem er det som egentlig er fri, og hva definerer vi som frihet? Er friheten et valg, er den en følelse, er den noe vi kan rømme fra?
  Den blander dette budskapet med en nok så vill LSD-trip av symbolisme som faktisk er langt mer skremmende og virkningsfull enn man tror når man bare leser om den. Norske filmer har det støtt med å trekke inn det sære og overnaturlige, men Tommys inferno gjør det med stil!
   Dessverre står dét som ikke fungerer så bra som et langt vondt år og Tommys infernos nederlag. Til å være en film som handler om frihet sliter den veldig med å slippe seg løs og er ofte preget av klisjeer som strengt tatt ikke har noe å gjøre i historien. Dette er faktorer som trekker ned identiteten filmen har å by på.
   Fo når en film går rett fra en alvorlig og sterk scene til en annen scene som er som hentet ut av Disney Chanel, skal man ikke legge skjul på at strukturen rakner litt i kantene. Man kan derfor undre seg over om regissør Ove Raymond Gyldenås virkelig så grensene i det universet han forsøkte å skape. Selvfølgelig, det kan for så vidt spøke for at en hel del studie-innblanding kan ha skylden her, men uansett hvem feilen faller på blir ikke saken stort lettere å akseptere.

Rollebesetningen gjør som regel en ganske halvhjertet jobb (ja, jeg vet de er unge!), men reddes av den entusiastiske og skruppelløse Ahmed (Mehran Iqbal), som stjeler hver eneste scene han er i, uansett hva slags ablegøyer han driver med. Han er teit, han er cheesy, men han gjør den jobben så gjennomført at det er helt greit. Når alt kommer til alt, hvem kan ikke elske Ahmed?! Scenene der han bygger opp en anarkistisk ungdomsbevegelse med skolens utkast er kostbare og hjertevarme. En annen morsom liten rolle er Atle Antonsen som den merksnodige dyrebutikkarbeideren! 
   Når det kommer til bibelgutten Tommy holder han seg beklagelig nok best med munnen igjen, men fungerer likevel riktig bra hele veien, ettersom han i grunn ikke sier så mye mesteparten av tiden. Utseendemessig kler han rollen sin svært godt og han spiller den gjennomført på en fysisk måte. Vi føler med Tommy og vi kan virkelig se at han går igjennom et personlig helvete for å holde ved like sine etiske regler og sitt eget sinn på én gang.


Det er så mye jeg skulle ønske Tommys inferno kunne ha vært. Den har et godt utgangspunkt, noen flotte scener og et fantastisk klimaks, men likevel er det så mange stener som tynger den ned (steinerskolehumor).
   Nok en gang en terning med fire øyne for norsk film.

Modent jordbær.  

HODEJEGERNE, 2011

REGI: Morten Tyldum
MED: Aksel Hennie, Nikolaj Coster-Waldau, Synnøve Macody Lund og Eivind Sander
GENRE: Action, thriller











Hodejegerne. Jeg har aldri hørt så mye snakk om en norsk film siden Max Manus, men når sant skal sies er ikke det så lenge siden i vårt lille land.
   Jeg rakk ikke å se den på kino, men det tok ikke lang tid før den allerede var ute på dvd, så for en ukes tid siden satte jeg meg endelig ned for å se dette såkalte mesterverket – og som de alle fortalte meg – den var ikke så aller verst. Det første som slo meg var at denne filmen trekker i trådene til de amerikanske spion- og kjeltring-filmene på en måte jeg aldri har sett før fra dette landet og det er ikke rart folk er gira og engasjerte når vi endelig får vår egen rappkjefta skurkefilm.
  


Aksel Hennie spiller nordmannen med det utenlandske navnet Roger Brown og han er hodejeger i et større selskap midt i Oslo. Dessuten er han kunsttyv for alle penga! Sammen med Ove (Eivind Sander), en sammensvoren fra Securitas, tar han seg usett inn i rike menneskers leiligheter og bytter om bildene deres med billige kopier før Ove kjører bildene til Sverige og selger dem. Alt dette Ove for latterlige 20 %, så Roger er jammen heldig!
   Stjeler Roger Brown fordi han har elsker penger og rikdom? Ikke akkurat. Roger er en liten kar med rødt hår som alltid har blitt tråkket på og alt han vil, er å gi sin kone alt en kvinne vil ha for å føle seg vel, slik at hun ikke forlater ham. Vel, nesten alt. Han nekter å sette barn på henne, så derfor blir han ille til mote når den danske kjekkasen Claes Greve begynner å klå på kona hans, mens han samtidig prøver å kjøpe seg inn i Browns selskap. Så får han vite at Claes har et verdifullt maleri i sin nye leilighet og bestemmer seg for å flå Mr. Melk for de godene han kan.
   Men dette er bare starten på et sinnsvakt eventyr spekket av mord, blodbikkjer og identitetstyveri. Hoho!

Hodejegerne holder deg på kanten av stolen fra stund én og sparer ikke på kruttet. På rømmen med science fiction i håret må Aksel Hennie lure halve verden for å oppnå noe som til slutt handler om alt annet enn pengemaleriet, for Nikolaj Coster-Waldau spiller en ganske skummel danske du ikke vil gjøre forretninger med!
   Hennie kler rollen som Roger Brown godt og viser nok en gang hvorfor han er en av Norges fremste skuespillere. Til en drittsekk av en tjuvrad å være kan en ikke unngå å like Brown ganske godt, slik man liker George Clooney i Oceans 11.


Det som knekker sammen i Hodejegerne er ofte det samme som i Den siste revejakta. Alt for lite tid og alt for mange korte scener. Her funker stilen imidlertid litt bedre, ettersom filmen forgår i traktorjakt og spenning, men likevel er dette et virkemiddel som gir helhetsbildet en ganske tynn ramme. Man kan også lettere her enn i Den siste revejakta merke at filmen mangler et ordentlig klimaks, samtidig som den kanskje burde ha vært 20 minutter lenger på langviseren for å flyte bedre.
   Et par uoppklarte hull i historien og en nokså Cop-Out-avslutting er også noe som trekker ned en ellers ganske bra film.


Bortsett fra dette kan man ikke annet enn å klistre øynene til skjermen og nyte det vi får på fanget. Hodejegerne er en norsk thriller man umulig kan fortrenge på en god stund! Terningkast 4.

Scary Danish people: You never know what they are thinking about!