Torsdagsfilmen

Jeg snakker om film absolutt når jeg vil, men ikke på torsdager... Da kan du jo sette deg ned og se en film selv! Hva med Out For Justice?



Hei! Jeg heter Fredrik Simensen og jeg elsker film.
   Jeg kunne ha snakket om film hele dagen, men hvor skulle jeg ha begynt. Jeg kunne ha begynt med min lidenskap for science-fiction, eller kanskje med min fascinasjon for Christopher Nolan.
   Her på Torsdagsfilmen valgte jeg å starte med min kjærlighet for smålig rare og utdaterte 80-tallsfilmer. 80-tallsfilmen har alltid snakket til meg, og selv om den har sine brutalt utviskede faktorer har den så utrolig mye helhjertet snadder som glir rett ned i ganen min, uansett hvor rart dét måtte høres ut!
   Det er mange kategorier film jeg har lyst til å snakke om her inne, så jeg får ta det litt og litt. Jeg har hatt det moro med å se litt på moderne norsk film nå i det siste, for å variere anmeldelsene litt, så Norsk filmfeber ble min andre kategori her inne. Deretter utnyttet jeg mitt siste kinobesøk til å lage ennå en etikett, På kino med Simensen. Spalten var ment å hete Dårlige kinominner med ekser. Dessverre kom jeg på at dette ville bli en noe merkelig ting å skrive om i lengden og kuttet ideen.
   Etterhvert har jeg også planer om å skrive små biografier om skuespillere og regissører jeg har fulgt, men alt til sin tid. Individuelle filmanmeldelser er mye lettere å komponere! Og om ingen noensinne leser denne teksten eller generelt det jeg skriver på siden - helt greit. Det bryr meg egentlig ikke, for jeg kommer til å gjøre det uansett.

Den fantastiske The Shawshank Redemption

Film har alltid vært en viktig del av livet mitt og startet i det små som det gjør med alle. Disneyfilmer. Jeg eide gamle klassikere som Pinocchio og Dumbo, som jeg så ihjel hver dag, samt nyere filmer som Løvenes konge og Toy Story, sistnevnte en vidoekassett som ikke virker lenger!
   En gang på starten av 2000-tallet fikk jeg utvidet sansen for drama og action, to vidt forskjellige sjangre jeg har brukt utallige timer på, med Brian DePalmas Scarface som det perfekte mellomleddet. Den gangen nektet jeg å se en eneste skrekkfilm og ungdomskomedier var ikke helt min greie. Jeg hadde venner som nøt disse filmene, men om jeg så dem var det nok mest fordi de gjorde det. Det som gikk på skjermen min var hva som helst med Bruce Willis og hva som helst med Tom Hanks, to skuespillere jeg likte i uansett hva de gjorde, uansett hvor kjip filmen måtte være.
   Ringenes Herre åpnet meg for utrolig mye nytt, akkurat som den gjorde for så mange av de som vokste opp på den tiden, noe som fikk meg mer inn i eventyrverden. Jeg så Haisommer, som skremte vannet av meg og Jurassic Park ble en av mine personelige favoritter. Eventyrfilmen tok av for meg da jeg omsider fant tre videokasetter i en brun ekse, Indiana Jones-triologien. Temple of Doom snakket til meg som få filmer noengang hadde gjort og står den dag i dag som min en av mine ultimate favorittfilmer. Star Wars kom selvfølgelig inn i bildet på et punkt og det gjorde også gamle, brukte b-filmer jeg hadde fått bæreposer av på video, bortglemte perler jeg elsket fordi ingen andre gjorde det. Ingen jeg kjente hadde sett disse filmene, så jeg viste dem fram så mye jeg kunne, selvom ikke fascinasjonen var den samme hos alle.
   Rundt jul i 2004 ble jeg imidlertid frelst, ikke av Jesus, men av musikken, som til slutt tok opp all tiden min. Jeg fikk min første bassgitar og hørte på Iron Maiden hele dagen. Som ungdom med langt hår og band-t-skjorter var ikke film egentlig like kult lenger og en periode av livet mitt fikk filmene en mye mindre del av livet mitt.
   Sommeren året før hadde jeg sett utallige filmer i forskjellige sjangre med faren min, men de hadde jeg allerede glemt.

The Thing er en ultimat opplevelse!

Det tok en god stund før film smått kom tilbake. Klart, jeg så filmer i ny og ne, men aldri på et nerdenivå og hver dag som jeg gjør nå.
   Det må ha vært så sent som i 2007 at jeg fikk en ny filmperiode, og den tok helt av. Da jeg så John Carpenters The Thing for første gang var jeg solgt. Gamle skrekkfilmer sparket rompe! Jeg fikk også dagelig tilgang til internett for første gang, så mitt nerdesinn tok meg med til wikipedia og andre sider der jeg kunne lese timesvis om regissører som Carpenter og pugge ned hele kataloger av filmer jeg ønsket å se. Besøkene på cdon.no ble flere og flere.
   Komedie begynte også å falle inn i livet mitt når jeg begynte å se på de nyere og smartere komediene som kom ut av moromenn som Judd Apatow og Greg Mottola. Jeg skal likevel ikke skryte på meg at alle komediene jeg liker er smarte, ettersom en av mine favorittkomikere er blitt Will Ferrell. Jeg med også være så modig å si at Adam Sandler morer meg, selvom de fleste filmene han spiller i stinker bæsj på lang vei. Den gangen hadde jeg ikke et like stort bibliotek av filmer, men fra perioden 2008 til i dag har jeg brukt ugudelig masse penger på dem. Det er ikke bøker som fyller bokhyllene mine.
  Likevel begynte jeg å gå igjennom den fasen alle filmnerder må igjenom. Jeg ble en kynisk snob. Overkresen på de aller fleste ting og en dagelig gjest på Rotten Tomatoes. Det Rotten Tomatoes sa måtte være sant. Jeg kunne ikke styre mine egne meninger lenger, fordi jeg var redd for å ha en utdatert smak. Jeg gikk igjennom en veldig sint og negativ fase og da jeg fant ut at en av mine da favorittfilmer The Postman, var universalt hatet visste jeg ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg lot bare være å snakke mer om det. Heldigvis var dette en ganske kortvarig fase, ettersom jeg innså at almennheten styrte tankegangen min. Jeg klarte snart å se forbi det og fokusere mer på hva jeg syntes var viktig. Det er likevel noen som syns jeg er et kynisk rasshøl, men det er imidlertid min sanne mening, dermed helt akseptabelt.

Rutger Hauer på sine glansdager!

    Nå spiser jeg en hel del, både anerkjent og mislikt. Jeg samler på gamle filmer fra Steven Spielberg, italiensk horror fra 80-tallet, science-fiction slagere fra alle tider og masse, masse mer. Lista går lenger og lenger for hver dag som går, ofte er det bare filmer jeg syns virker intressante, eller filmer jeg vet ikke nødvendigvis er gode, men de har Rutger Hauer eller Dolph Lundgren i seg. Endelig har jeg fått tilbake gleden av å eie en film ingen husker og elske en film alle hater. Jo sterkere min inviduelle følelse er, jo mer gleder det meg å skille seg fra mengden. Film er en så viktig kunst for meg at jeg føler meg pliktet til å snakke om dette.
   En annen viktig ting som åpnet øynene mine var filmanmeldere på internett, gjerne over videoblogger, mennesker som James Rolfe (The Angry Video Game Nerd) og Brad Jones (The Cinema Snob). Disse menneskene snakket om film med en pasjon og glede som virkelig ga meg lyst til å gjøre det samme. Dessverre var jeg ikke så flink til å snakke foran et kamera, så jeg tok opp en annen interesse som hadde kommet og gått for meg - å skrive.
   Torsdagsfilmen er ikke min første blogg. Jeg startet en blogg der jeg skrev om musikk og film for et par år siden, en blogg som døde ut fordi jeg presset meg selv for hardt til å skrive hver dag. På denne bloggen har jeg ingen frister og ikke noe press som forteller meg når jeg må ha skrevet noe. Det eneste jeg kan forholde meg til er at jeg ikke skal skrive på torsdager, og det skal jeg nok få til!

Close Encounters of the Third Kind er et mesterverk jeg ikke har ord for.

Men film har kommet og gått i livet mitt, ved siden av musikken. Etter jeg så Rocky-serien på nytt så sent som i fjor fikk jeg ny inspirasjon for film, for det er få filmserier som er så inspirerende som Rocky. Jeg hadde venner som så disse filmene til døde som unge, men jeg så aldri noe stort i dem da. Nå kunne jeg ikke ha tenkt meg en bedre serie å anbefale for de gladsinnede og nostalgiske.
   Den dag i dag er jeg mer filmintressert enn noensinne og slår gjerne av en prat, enten det er om noe jeg liker eller noe jeg misliker, for som kritikere flest elsker jeg å slå kraftig ned på det jeg ikke kan fordra!
   Jeg skulle gladelig ha dratt til Michael Bay og jeg skulle gjerne ha samlet inn penger for et minnesmerke for Dennis Hopper, men det er visse ting jeg aldri kommer til å utrette. Det jeg i det minste håper på er at Torsdagsfilmen kan inspirere andre og glede mennesker som har en brennende interesse liknende min. Jeg tar imot linker til andre filmblogger med glede og svarer gjerne på brev!



Under konstruksjon: