HorrorShow: PSYCHO-KILLER COLLECTION

HOUSE ON THE EDGE OF THE PARK, 1980

REGI: Ruggero Deodato

MED: David Hess, Annie Belle, Christian Borromeo, Giovanni Lombardo Radice og Marie Claude Joseph

GENRE: Horror, thriller

SPILLETID: 91 minutter

House on the Edge of the Park er et realismespekket mareritt som best kan sammenlignes med Stanley Kubricks’ A Clockwork Orange, i alle fall deler av den, og Wes Cravens lignende undergrunnsklassiker The Last House on the Left (også med David Hess) når det kommer til stemning og tema.

  

David Hess spiller den sinnsyke bilmekanikeren Alex, som ved siden av å mekke bil setter pris på et godt mord. Han lurer seg med på en snobbete fest sammen med den tilbakestående kollegaen Ricky (Giovanni Lombardo Radice), samt barberkniven, og alt later til at dette blir en uhyggelig aften. Festen går sin gang helt til Alex endelig blir lei av mennenes snuskete kortspill og kvinnenes irriterende katt og mus-drama og nå er det hans tur til å være husvert! Han tar opp barberbladet og skaper et aldri så lite hælvete i den dyre luksusboligen.

   I storslått suksess tar Alex gjestene som gisler og gjør hva han vil med dem, fra å ha seg med kvinnene til å pisse på en av rikmannssønnene i svømmebassenget utenfor.

   Dessverre er det ting denne psykopaten ikke vet om de dannede menneskene - og huset i enden av parken kan lett bli et mareritt for ham også.

Denne filmen er nærmest feilfri! Det er sjelden man kan se en film som dette og kalle den perfeksjon, men i sitt skall kunne det ikke bli beskrevet bedre - skutt på mindre enn tre uker med et lavt budsjett. Det ingen tvil om at Ruggero Deodatos fantasi var skrudd opp til 11!

   David Hess lever seg inn i rollen som den blodtørstige voldtektsmannen Alex på en nesten skummel måte og det er trist jeg må informere om at skuespilleren døde av hjerteinfarkt i oktober i fjor, 75 år gammel.

   Det ville ha vært viktig å nevne filmens ene massive hull som følger temaet fra start til slutt, men jeg velger og ikke si noe om dette, ettersom det viser seg hullet har en konkret løsning som kan ødelegge plottet for dere om jeg søler ut bønnene.

Jeg må dessuten bare utpeke at skuespilleren Christian Borromeo ligner Cillian Murphy på en prikk! Det er nesten litt skummelt.

  House on the Edge of the Park er en klassiker som velfortjent høster høye summer av meg. Denne filmen er det viktig og oppsøke og for de som er nye i sjangeren er den en pangstart som ikke ligner grisen. Stay tuned for The New York Ripper!

88%

 

THE NEW YORK RIPPER, 1982

REGI: Lucio Fulci

MED: Jack Hedley, Almanta Keller, Paolo Malco, Alexandra Delli Colli, Howard Ross og Andrew Painter

GENRE: Horror

SPILLETID: 91 minutter

Den knivmassakrerende, fantastiske Lucio Fulci filmen The New York Ripper forblir et levende eksemplar på hva giallo og exploitation står for. Blodet spruter, puppene spretter og du har samtidig en genuint spennende historie å involvere deg i! Manuset er ofte nok så sjabert, men dette er en del av sjarmen når det kommer til billigproduserte italienske skrekkfilmer finansiert av amerikanske dollar.

   Av sitt slag er den en av de største og helt klart en stor Fulci-favoritt ved siden av andre mesterverk som The Beyond og House By the Cemetery.

Filmen åpner ikonisk med en gammel mann som skrekkslagen finner en avhugget hånd ved foten av Brooklyn Bridge, The New Your Ripper har slått til igjen! Politietterforsker Fred Williams er på saken, men uten spor. Så ringer den ettertraktede seriemorderen og snakker med en barnslig andestemme som tatt ut fra en tegnefilm. Mannens psyke er ingenting å spøke med og det tar ikke lang tid før han slår til igjen.

   I mellomtiden følger vi Fay, en kvinne som overlever Rippers angrep og nå lever i frykt for å bli tauet inn på nytt. Hun føler morderen luske rundt hvert gatehjørne og føler samtidig at det er noe galt med ektemannen, som om han vet noe. Datteren deres ligger for kreftbehandling på sykehuset og nye sprekker oppstår mellom dem hver dag.

The New York Ripper leverer på blodfronten med noen svært forstyrrende scener og manuset er det eneste som trekker ned, noe som er svært vanlig i filmene til Fulci. Du finner scener som ser helt nydelige ut, som ingen ved sine fulle fem ville ha kastet bort sammen med vag historie og flere hull enn sokkene mine fra 7’de klasse.

   Likevel er dette som sagt en del av sjarmen og tjener til tider som et pluss på filmens karakter.

Sjekk ut The New York Ripper og stay tuned for flere Psycho-Killer filmer i fremtiden!

91%