HorrorShow: The Addiction

 

ÅR: 1995

REGI: Abel Ferrara

MED: Lili Taylor, Edie Falco, Paul Calderón og Christopher Walken

GENRE: Kunstfilm, horror, drama

SPILLETID: 82 minutter

Når man i sultne perioder ser tre filmer daglig er det store muligheter for at man ender opp å kaste bort et par timer med en film som The Addiction. Jeg ble dessverre ikke avhengig av denne utvannede vampyrhistorien, noe som er trist, ettersom jeg i noen minutter trodde dette kom til å bli riktig så bra. Så innså jeg at dette er en overkunstnerisk marefilm preget av ustanselige gjentagelser, stukket til det kjedelige med en sleazy, men sjarmløs stil.

Kathleen Conklin (Lili Taylor) blir angrepet og bitt av en vampyr, og den traumatiske hendelsen sender henne inn i et sjokk som ikke ligner grisen. Dessverre er hun smittet og snart er den tilsynelatende vanlige studenten blitt en blodsugen frekk lita snelle, som stjeler med seg sjeler hjem i hopetall for å slukke den bunnløse tørsten. Alt fra gategutter til studielæreren får hun lukket med seg og her går det fort i svingene!

   Så mange fortærer hun at hun glemmer hva livet dreier seg om og vandrer inn i andre verdenskrig-symbolikk, noe som ser ut til å være et tema som går igjen her i The Addiction. Avhengighet er noe vi alle har, hevder hun, og avhengigheten inntreffer hos alle enten de vil det eller ikke. Med innstillingen i boks drikker hun videre, uten frykt for å skitne til hendene sine – og det skal ikke benektes at dette blir to riktig skitne lanker!

The Addiction er bra for dét den er, men jeg vil likevel kalle den bortkastet tid på det groveste. Jeg vet dette er en kunstfilm. Jeg vet også at den er ment å representere rusavhengighet. Det jeg vet best av alt er dessverre at jeg ikke finner noen sjel i The Addiction (selv før Lili Taylor mister sin). Den har sine øyeblikk, helt klart – hovedsakelig godt skuespill fra hovedrolleinntakeren – men disse øyeblikkene er ikke nok til å redde den fra en bitter sannhet. At denne filmen ikke hadde trengt å vare mer enn 20 minutter.

   For historien kunne faktisk glidd helmaks på 20 minutter – den ville etterlatt et inntrykk og fått deg til å tenke, noe jeg ville tro var poenget. The Addiction er 20 minutter fokus og 1 time med nonsens, dratt ut i alle vinkler, trolig bare for å leve opp til en spilletid akseptabelt for kinovisning. Filmen bruker dessuten altfor mye tid på å repetere blodtørstige bitescener om og om igjen, til det uendelige, der andre deler av filmen faller flatt fordi hullene ikke tettes der det trengs.

   Vi trengte ikke å se Kathleen verve ennå en flaggermus når vi heller kunne brukt MASSE tid på forholdet hennes med den langt mer erfarne vampyren Peina, spilt av Christopher Walken (som er i filmen mindre enn 10 minutter). Det er her The Addiction desidert ville ha glinset på sitt sterkeste, selv om den er filmet i svart hvitt!

 

Jeg anbefaler noe annet, men for all del, nysgjerrighet dreper ikke. Eller gjør den det?

42%

You know, this guy.. this guy!