tirsdag 28. februar 2012

DVD-raid: Drive / L.A. Takedown






DRIVE, 2011



REGI: Nicolas Winding Refn
MED: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Bryan Cranston, Albert Brooks, Oscar Isaac, Christina Hendricks, Ron Perlman og Kaden Leos
GENRE: Drama, thriller
SPILLETID: 98 minutter




Endelig fikk jeg oppleve Drive, filmen jeg har lengtet etter å se siden jeg hørte om dens gylne nærvær. Og var den verdt det? Den var verdt det på så ufattelig mange nivåer - den var verdt alle pengene den tjente inn inkludert mye mer også. Det er viktig å nevne at filmen er regissert, perfekt, av danske Nicolas Winding Refn, som tidligere har gjort Pusher filmene, Valhalla Rising og den dokudramatiske Tom Hardy-innspillingen Bronson! Det blir nok mer Hollywood-suksess på Refn etter dette, for filmen Drive har allerede en voksende kultstatus, ung som den er.
   Drive er et fantastisk eksempel på en dedikert film! Ryan Gosling spiller en sinnsrolig sjåfør uten navn, som mekker bil og gjør film-stunts på dagtid, samt bedriver snuskete kjørejobber på nattestid, dette på en utrolig elegant og smidig måte, ikke som i en vanlig action-film. Hjerne er puttet inn i denne produksjonen, og den tenker også. Ikke verst!


Sjåføren Gosling viser en mer menneskelig side av sitt indre harske vesen når han faller for nabojenta Irene (Carey Mulligan) som han tar under sin vinge, sammen med hennes sønn Benicio.
   Dessverre slipper Irenes ektemann ut av fengsel og tar sitt vonde rykte med seg tilbake til familien. Det tar ikke lang tid før han blir banket opp av noen gamle venner som vil ha igjen grunkene sine. Hvis han ikke gir dem noe tilbake, blir det Irene og Benicio neste!
   Ryan Gosling finner dermed en løsning på problemet. Han hjelper fengselsfuglen under et ran, sammen med en kvinnelig sammensvoren og seg selv som fluktsjåfør. Dessverre går alt forferdelig galt, og det tilsynelatende tilfeldige oppdraget viser seg tilfeldigvis å tilknyttes svært mektige mennesker, som ikke er så sjeleglade for å ha øyevitner gående rundt med kjeften på klapp. Gosling blir offer for etterfølgelse av en mektig heavy, spilt av en svært truende og ikke særlig morsom ALBERT BROOKS, som ikke vil annet enn å se ham død. 
   Nå må sjåføren komme seg til sakens kjerne før han brutalt mister livet i forsøket!






Drive er nydelig utført og slår spikeren på hodet, nesten så perfekt at det ikke er 1 ting jeg kan si negativt om den. Om det skulle ha vært noe måtte det vært at jeg kunne ønsket meg litt mer balanse mellom leddene av filmen, dog dette virkelig ikke er noe problem, bare litt småpirk.
   Filmen går fra kunstnerisk, men simpel, 80-talls glamstil (med herlig synth-pop) til mørkt og grimt skyggespill der volden ikke legges under en eneste sensur. Dette er en film som aldri snakker ned til deg! Det er heller ikke tatt i bruk noen data-manipulering, noe som selvfølgelig får Drive til å se ut som en realistisk film og ikke et tv-spill fra midten av 2000-tallet. Drive inkluderer ekte biler som kjører veldig, veldig fort, og omfattende blods-scener, som ikke er blitt til ved et flåsete tastetrykk. Praktisk og nydelig.

Drive er en av de få filmene som fortjener terningkast 6 på et teknisk nivå, og som kan nytes så optimalt at jeg nesten må gå for en så høy rangering. Selv om den ikke hadde fått mer enn 5 på et favorittnivå, snakker vi opplevelse her! Den får selvsagt prosentrangering, siden det er poengteringen her i DVD-raid. Stay tuned for L.A. Takedown.





92%










L.A. TAKEDOWN, 1989



REGI: Michael Mann
MED: Scott Plank, Alex McArthur, Ely Pouget, Vincent Guastaferro, Laura Harrington og Michael Rooker
GENRE: Drama, action
SPILLETID: 92 minutter



Denne TV-filmen har en interessant historie. Regissert av Michael Mann har L.A. Takedown spenningsladde kvaliteter ved seg som TV-filmer sjelden oppnår. Alt fra den deilige midnattsintroen over Los Angeles, med Billy Idols cover av The Doors L.A. Woman, til det intrigerike skytedramaet skriker god stil. Men det er ikke derfor denne filmen har en kultstatus.
   Den er kjent av én eneste grunn, og det er å være basen for Michael Manns Heat. Heat er rett og slett, når alt kommer til alt, en remake av L.A. Takedown, med høyere budsjett, lenger spilletid (kanskje litt for lang) og kjente skuespillere. Heat har imidlertid ikke Scott Plank og Alex McArthur!


Filmen åpner med det vellykkede, men ikke feilfrie ranet av en pengetransport, ledet av Alex McArthurs karakter Patrick McLaren. Den ene raneren begynner beklageligvis å skyte transportvaktene i panikk og plutselig har et skytedrama utviklet seg til uønsket oppmerksomhet. De kommer seg av sted med pengene, men skaden er for stor til og ikke få alvorlige konsekvenser.
   Samtidig er etterforskeren Vincent Hanna på sporet, en hard jævel som vet hvordan han skal banke dritten ut av mistenkte uten å trå i salaten, dette med å innfiltrere seg i deres miljø som undercover cop, selv om han bare er på jobb som en vanlig politimann. Han innser dessverre at McArthur er hakket kvassere og stadig et skritt foran ham. Det hele topper seg når Hanna og teamet blir rundlurt av banden og får blottet identiteten sin i en bakgate. McArthur har overtaket nå, men kan Vincent Hanna fremdeles komme seg til kjernen før det neste store kuppet skal finne sted? Det lades opp til heftig skuddkamp i L.A.






L.A. Takedown er langtekkelig og inkluderer en god del dumme øyeblikk, men utbrer seg helt klart med sjarm. Selv om Heat utvilsomt er den beste filmen, kan jeg ikke unngå å innrømme jeg mye heller ville ha satt meg ned med denne i stedet. Ikke bare er den simplere og kortere (takk gud), men den gir meg i tillegg stemningsleiet jeg ofte søker i en natteravn av en politifilm.
   Litt dårlig skuespill her og der, samt dårlig redigering og lyd-q’s, bidrar til å skape en sleazy følelse, som sjelden oppstår i en ordentlig gjennomtenkt budsjettfilm. Likevel, L.A. Takedown er ikke filmen som går raskest i svingene og kan ofte bli en kjedelig messe om du ikke involverer deg godt nok under den til dels intrigerike skjermdansen. Nå babler jeg frem og tilbake, så la meg høflig avslutte.


Min versjon av L.A. Takedown ser ut til å hete Made In L.A. (i åpningsfrekvensen, ikke på coveret) og jeg aner ikke om dette er en annen tittel eller om jeg bare har fått et tidlig eksemplar av dvd-trykket, for jeg finner ikke tittelen noe annet sted på nettet. Uansett, om dere liker TV-filmer er denne absolutt verdt en visitt! Sett ned på av de fleste, men ikke av meg. 


PS: Nyt en Billy Idol-cover helt nederst!





68%




BILLY IDOLS VERSJON AV L.A. WOMAN

mandag 27. februar 2012

DVD-raid! Ny spalte, nye muligheter.






Jeg starter en ny kategori her på Torsdagsfilmen, som jeg kaller DVD-raid. Ettersom jeg har visse sjangre jeg holder meg rundt har jeg kommet frem til at det blir lettere hvis jeg i tillegg har en egen spalte der diverse film jeg nettopp har anskaffet meg, uansett sjanger, uansett årstall, kan tas opp.
   Det blir mer variasjon og enklere for meg i tillegg, siden jeg ikke bare helt og holdent ser på 80-talls cheese og norsk film hver dag! Det spøker også for at disse anmeldelsene blir noe kortere og at det kanskje kommer mer enn en film om gangen. Dette kan bli morosamt!


Filmene vil få prosent-rangering og være dømt på egne vilkår. Jeg ville gitt Rocky IV 94% i sin egen boble, men aldri sammenlignet den med en teknisk bedre film, som Carlito’s Way, som jeg ville ha gitt 76%. Alt til sin pris og alt for underholdningens skyld!



Allerede i morgen kommer det en liten dobbelspalte med den fantastiske Drive fra 2011 og den notoriske TV-filmen L.A. Takedown fra 1989. Stay tuned!




Mvh: Fredrik Simensen


Elastiske kinnbein!
 

DE GALES HUS, 2008




REGI: Eva Isaksen
MED: Ingrid Bolsø Berdal, Thorbjørn Harr, Fridtjof Såheim, Andrea Bræin Hovig, Rolf Kristian Larsen og Rolf Lassgård
GENRE: Drama




"Å gå på tivoli, det er jo for.. friske sosialt veltilpassa pølsespisere."




Den dristige stasingen De gales hus sammenlignes med klassikere som One Flew Over the Cuckoo’s Nest og ble promotert og sluppet på kino i 2008.
   Da jeg kjøpte denne filmen gledet jeg meg virkelig til å se den. Alt fra Karin Fossum boka til det blå coveret og de ellers fargerike karakterene virket appellerende. Psykiske lidelser er ikke noe å spøke med og det vet denne filmen. Det kan likevel føles som den sette de "gale" i et galt lys, så dette blir en av mine mer oppgitte anmeldelser, som består av meg på et mildt sakt oppgitt og irritert nivå, men likevel prøver jeg å luke ut litt rettferdighet.



Aina (Ingrid Bolsø Berdal) vandrer hvileløst en kveld, ensom i natten og tomhetsfølelsen og depresjonen blir omsider for mye for henne. Hun kaster seg så hardt hun kan gjennom et butikkvindu og glasset omringer henne som stjerner. Når Aina våkner opp er hun på Varden, et mentalsykehus utenfor Oslo der mennesker med forskjellige diagnoser, men alle med selvmord på tankene, er samlet i avdeling for terapi og for å overkomme lidelsene. Der får hun dele rom med den sjenerte Maria og må delta i gruppemøter, husmøter og til og med ha kjøkkentjeneste. Dette minner meg jammen om å gå på internatskole!
   Dessverre liker ikke Aina oppholdet på Varden i det hele tatt og føler en aggresjon uten like mot de ansatte som prøver å fortelle henne at hun ikke er frisk. Dagen etter forsøker hun igjen å ta livet av seg, men mislykkes igjen. Den som oftest stabile Odin (Fridtjof Såheim) kommer henne til hjelp med å fortelle at hun aldri må gi opp og motiverer henne til å sulte seg sakte i hjel. Kremt, han er vel kanskje ikke like stabil som jeg kan ha påpekt tidligere.
   Lang tid tar det likevel å sulte seg i hjel, og på denne tiden lærer kanskje Aina et og annet om å akseptere livet på institusjonen.



De gales hus er som norske filmer flest. Alt later til at den prøver, men likevel ser den ikke ut til å prøve i det hele tatt. Venner har fortalt meg at jeg ikke burde sammenligne norsk film med amerikansk film og jeg svarer: hvorfor ikke? Er det umulig for en norsk film nå til dags å ligge på likt nivå som alle andre land? Det ser visst slik ut.
   Franske og italienske filmer blir hyllet av publikum dag ut og dag inn, bare av det faktum at de ser ut og føles som godt produserte indie-filmer, men er de egentlig så bra? Jeg tror mye av vår forståelse for talentet forsvinner med språket og de kulturelle forskjellene, men norsk film er rett opp min gate og ligger dessuten midt i grøten av min kultur - derfor har jeg ikke tenkt til å forskjellsbehandle noe som helst. Helt sant er det at enkelte filmsjangre ikke kan dømmes på likt hold, men moderne norsk film er ikke lenger en av dem. Vi har kommet såpass langt nå.






Fossum-filmatiseringen snubler rundt overalt hvor den går. Den fremstiller ofte de innlagte på en måte som får dette stedet til å se ut som en merkelig drøm. Mennesker med diverse typer lidelser og vrangforestillinger er puttet inn i samme bås for vår underholdning og sikkerheten er helt elendig, noe som inkluderer flere drukningsforsøk i tjernet noen minutter unna. Vi har mange artige karakterer å nyte, men det er iblant vanskelig å se realismen i dem. Jeg vet poenget er å skape en frodig gjeng av forskjellige individer, men er ikke også poenget å sette et bilde på virkeligheten?
   Den store feilen, dén norsk film alltid gjør, er selvfølgelig til stede her den også. For enhver norsk film føler trangen til å ha et psykedelisk stilbilde, noe som resulterer i at den aldri kommer seg over filmfestivalstadiet. Dataanimerte biter av glass som faller over skjermen skaper surrealistiske og upassende frekvenser som slett ikke passer i hop med helheten, samt ser ut til å være lagt på helt til sist, bare for å være tvinge på produktet et kunstnerisk og sært aspekt. Kjære norsk film, syre passer ikke ALLTID inn! Selv ikke når vi er på mentalsykehus syre inkludere i billettprisen! Slutt å gjøre dette med hver jævla film! Det er hverken sjarmerende eller stilig.
   Dessuten er det en sprø fyr på institusjonen som kan åpne og lukke dører med tankekraft. Igjen, dette passer ikke inn her! Gah…


Hovedpersonen Aina er nok så vanskelig å like. Dette er hovedsakelig fordi hun oppfører seg som en liten drittunge mesteparten av tiden. Klart kan slik oppførsel forsvares i dette tilfellet, men hun påstår hun aldri har følt seg syk, og hvordan kan hun og alle rundt henne ha gått glipp av dette når hun oppfører seg på denne måten? Ville det ikke ha vært åpenbart?
   Aina prøver konstant og ta livet av seg fordi hun føler en tomhet, men likevel hevder hun at hun ikke forstår hvorfor hun er innlagt. Det hele er til å bli sprø av, kanskje jeg bare burde søke meg en plass med det samme.
   Staben som jobber ved institusjonen er også vanskelig å like, men her tror jeg det har vært meningen å bruke dette som en symbolsk faktor. Den ene er periodedranker, den andre er en alvorlig dårlig skuespiller og den siste en ungkar med cowboyhatt som allerede har lagt an på to av pasientene. Spesielt denne karakteren går meg på nervene, for et sleipt rasshøl.






De beste rolletolkningene kommer imidlertid fra noen av de andre innlagte. Fridtjof Såheim spiller den glupe, men aggressive Odin, som med psykiaterbakgrunn prøver å helbrede de andre gjennom kalde kommentarer og ironi. Han er en skitten hårete mann som har gitt opp livet, men likevel utnytter seg av å hjelpe andre, og dette er ganske vakkert.
   Det er også romvenninnen Maria og Maria er desidert den beste delen av De gales hus, i alle fall frem til karakteren hennes helt plutselig omskrives totalt midt i filmen. Kanskje er det fordi Maria minner meg utrolig om ei jente jeg kjenner, eller kanskje det er fordi hun reflekterer en sjenerthet som alle kan kjenne seg igjen i, men det som er helt sikkert er at hun er den mest troverdige karakteren jeg har sett i en norsk film på mange år (frem til manusforfatter Åse Vikene forandrer henne helt selvfølgelig). Maria er en sosialt tilbakeværende dame, som hater sitt eget vesen i et hav av dårlig selvtillit og usikkerhet bak et ansikt fult av utslett og med nesa mot bakken.
   Det som plutselig slo meg var at De gales hus virkelig burde ha handlet om henne, ikke Aina. Maria skulle ha vært hovedpersonen. Da hadde historien etterlatt et mye sterkere inntrykk og samtidig gitt oss en unik hovedrolleinntager. Aina er kanskje en slik rolle i boka til Karin Fossum, men beklageligvis har dette i så fall gått regissør Eva Isaksen hus forbi.






For å komme med noen positive ord mot slutten. De gales hus har enkelte utrolig fine scener. Noen av dem hjertevarmende og andre svært dype og realistiske.
   Den beste må sies å være scenen de innlagte drar på Bagatell i Oslo og spiser en herskapelig middag sammen. Dette er et av de øyeblikkene som får en til å smile og kan til og med lure frem en tåre i et og annet øye. Nok en gang, er det utrolig trist at De gales hus aldri ble noe mer, med flere scener som denne. Med 1 time og 33 minutter på klokka finner filmen en nok så tilfeldig avslutting, uten å ha noen spesiell grunn for det. Den kunne sluttet tusen andre steder og det ville ikke ha gjort noen forskjell.
   Rulleteksten inneholder forresten en helt nydelig låt fremført av tidligere Briskeby-vokalist Lise Karlsnes. Låta heter Come With Me Into The Furnace og den finner du rett over her! Hadde resten av filmen vært like fin hadde jeg nok favorisert den.



De gales hus går av med terningkast 3. Jeg vet jeg ga Død snø 3 og at Død snø er i en kategori som ikke burde stilles samme krav som et drama, men i dette tilfellet har De gales hus fortjent 3 i sin egen sjanger, uten tvil, så det er et fett!
   Les boka i stedet, for den er helt sikkert, i motsetning til filmen, verdt det.







Snork.


søndag 26. februar 2012

OVER THE TOP, 1987




REGI: Menahem Golan
MED: Sylvester Stallone, David Mendenhall, Robert Loggia, Susan Blakely og Rick Zumwalt
GENRE: Action, drama






“Tell you the truth, the truck is, uh, you know, the most important thing for me. I... I don't really... it doesn't matter if I, uh, become the champion or anything. That's, that's not the most important... I... I need this truck.”






Skuespilleren er Stallone og filmen heter faktisk Over the Top. Jeg hadde blitt sur om denne filmen ikke var over-the-top, men så fant jeg ut at dette faktisk er et utrykk brukt i håndbak.
   Denne 80-tallsfesten var dessverre ikke av det kaliberet jeg håpet på, men er likevel en svært hyggelig opplevelse, som regel. La osten renne, kjør film!

  

Lincoln Hawk (Sylvester Stallone) er trailersjåfør med tomme lommer og en familie han forlot for mange år siden, av tilslørte grunner. Han får imidlertid sin livs sjanse når eks-kona ringer ham fra dødsleie og spør om han vil kjøre sønnen sin hjem fra militærskolen, så de kan bli bedre kjent med hverandre. Hawk har ikke møtt sønnen på 10 år, så dette blir litt av en rørende situasjon for lastebilsjåføren.
   Sønnen Michael (David Mendenhall) er dessverre ikke like klar for å ta dette skrittet, så komplikasjoner innfaller når faren møter ham på generalens kontor og konfronterer ham etter alle disse årene, med bryllupsfotografiet som bevis. Det hele tyder på at det kommer det å bli en lang 3-dagers kjøretur fra Colorado til California.


På turen lærer Michael likevel å sette sin lit i Hawk, som utvilsomt av hele sitt hjerte ønsker det beste for sønnen sin. Hawk lærer gutten å bli en mann, og gutten har aldri fått denne typen tillit før, så han elsker det selvfølgelig! Han lærer dessuten at faren hans er voldsomt dyktig i håndbak og at det er slik han tjener de ekstra pengene på landeveien. Faren skal snart delta i verdensmesterskapet for håndbak i Las Vegas og om han vinner eller taper, betyr ingenting, så lenge han kan være der for Michael og tjene nok penger til å forsørge ham. Mon tro hvor dette ender!
   Den overbeskyttende bestefaren til Michael (spilt av Robert Loggia) blir imidlertid rasende når han får høre at taperen Hawk har plukket opp guttungen i stedet for ham. Alt den stereotypiske grinebiteren ønsker er å ta ifra Hawk barneomsorgen for Michael, så han kan redde gutten fra å bli en slamp som sin far. Den rike bestefaren sender dermed folkene sine for å dra barnet ut av den foresattes hender, uten nåde for utfallet.



It ain't over 'till it's over



Over the Top begår straks en av de største 80-tallstabbene i boka. Den åpner filmen med en harmonisk scene helt ute av bølgelengde med resten av helheten, som selvfølgelig inkluderer harmonisk og totalt utdatert 80-tallsmusikk. Det internasjonale uttrykket cheesy beskriver ikke denne sekvensen godt nok.
   Jeg vet ikke om en så kvalmende kjærlighetsscene noensinne var ansett som vakker, men en ting vet jeg. For en skuer i tvil er denne scenen nok til å slå av filmen og sette på noe hakket kvassere. Dette resulterer selvfølgelig i at seeren ikke aner hva som utarter seg videre. Resten av filmen har faktisk en helt annen stil og selv om denne stilen kanskje ikke er det første mange vil sette seg inn i, er den langt mindre klien enn introen.
   Et dårlig førsteinntrykk forkommer, og kan ødelegge mye, så husk dette. Gi alltid en film minst tjue minutter før dere skrur den av.



3 FILMER STALLONE REDDER FRA NEDFALL:

1984 - Bob Clark’s RHINESTONE – Med... Dolly Parton?
1986 - George P. Cosmatos’ COBRA – Cultklassikeren!
1989 - Andrei Konchalovsky’s TANGO & CASH – Med god hjelp fra Kurt Russell!!






Over the Top er ikke feilfri videre utover heller. Den lider av dårlig regi og svært dårlig redigering, noe som ødelegger et nok så fint skript skrevet at Stallone selv. Sylvester Stallone omskriver alltid sine egne linjer i manusene sine, og noen ganger tar han på seg hele jobben selv, uten nødvendigvis å bli kreditert for det. Det er unektelig dette som redder filmen.
   Stallones karakter Lincoln Hawk er nærmest umulig å mislike. Han er et ensomt menneske som kun ønsker det beste for seg og sønnen sin. Hva fortiden hans skjuler vet vi ikke, men hvem bryr seg, for det er nå vi får nyte ham for den hverdagshelten han virkelig er. Far og sønn-elementet er helt klart filmens beste side og en over-the-top håndbak-rival, morsom og overdreven som få, er heller ikke til å klage over i en kjærlig 80-tallsklassiker som denne.


Antiklimatikken trekker ned deler av filmen, men bortsett fra det er Over the Top en nok så hyggelig opplevelse. Jeg må nesten si det jeg vanligvis sier om norske filmer, den kunne ha vært så mye mer! Mulighetene er mange, dog den tryggeste veien er den asfalterte og det er her vi kjører.
   Hvis du vil nyte en av de søtere fruktene fra det sprøeste ti-året er dette et fint sted å starte. Den varmer deg og overasker deg på det menneskelige platået, noe man aldri ville ha trodd bare av å se på det kule coveret, som får Over the Top til å se ut som en hardbarka action-thriller av den dødelige sorten.



Alt i alt en blandet pose godteri, noen biter er ekle (som den harde mørke sjokoladen med banan inni, æsj!), mens andre biter er festkarameller som holder deg i godt humør gjennom resten av vinteren. Over the Top overrekkes fire sølvhauker!







4 SØLVHAUKER







The world meets nobody halfway. When you want something, you gotta take it.

fredag 24. februar 2012

Abraham Lincoln: Vampire Hunter Trailer






REGI: Timur Bekmambetov
MED: Benjamin Walker, Dominic Cooper, Anthony Mackie og Mary Elizabeth Winstead (gah..)
GENRE: Action, dataspill, tullball





Et lite spørsmål. Er jeg den eneste som ikke har lyst til å skyte meg i foten ved å se denne billige drittfilmen?


Er det noe jeg misliker, er det maskinen som ikke har noe annet for seg enn å trykke penger. En overdreven og tåpelig røverhistorie er ikke negativt i seg selv, nei, det kan være en god ting - absolutt! Men ser ikke dette mistenkelig kjent ut? Hvis jeg tolker traileren rett er dette nøyaktig den typen film den ser ut som og jeg HATER disse filmene.


Så, om dere har sett traileren vet dere hva filmen går ut på. Abraham Lincoln dreper vampyrer med øks og knuser trær i brennende sinne og minusgrader. Han var jo en skikkelig bad ass så hvorfor ikke! Det er masse dataeffekter overalt, i absolutt alle scener (snork) og hjernecellene mine dør bare jeg tenker på alle action-sekvensene de har stappet i traileren for å lure mennesker som ikke vet bedre til å fore dem kort og kontant. Og ikke la dere lure av Tim Burtons involvering heller. Forresten! Nevnte jeg at musikken kopierer Inception?





Jeg har stort sett ikke noe mer konstruktivt å si. Usaklig er jeg og usaklig blir jeg, nesten litt som denne filmen. God helg!


Bæsj meg i øret!

onsdag 22. februar 2012

WILLOW, 1988






REGI: Ron Howard
MED: Warwick Davis, Val Kilmer, Joanne Whalley, Jean Marsh og Billy Barty
GENRE: Fantasy












Dette er faktisk min aller første filmanmeldelse, først publisert 3. desember 2010 på min tidligere temablogg. Jeg velger å lansere den på nytt, ikke fordi jeg er tom for ideer, men fordi jeg ikke var helt fornøyd med mitt første utkast. Desuten passer den jo midt i blinken under denne kategorien. Dette blir den samme teksten som før, men litt rundere i kantene (samt med mindre usaklighet) og med denne splitter nye innledningen såklart!
   Jeg må innrømme at jeg liker filmen hakket bedre den dag i dag enn for et par år siden, men Willow er likevel ingen favoritt. Simensen respekterer den uansett, så han nyter den gjerne for det den er. 

PS: Jeg anmelder hele filmen, også slutten!





Min første filmanmeldelse tar tilfeldigvis for seg en film jeg ikke har noe personlig forhold til, overhode. Likevel føler jeg for å gjøre det, ettersom 80-tallsfilmer liksom er min greie.


Hvor skal jeg starte? Denne merkelige storsatsingen fra 1988 kan sees fra flere vinkler, helt avhengig av tid og omstendigheter. Det er ikke så ofte det frister å sette på en pinlig fantasiflikk, en slik en som får deg til å le når det er meningen at du skal gråte. Noen ganger kan det være bånd i bøtta, men, hvis stemningen er rett kan det være tilfredsstillende å slenge inn en film som Willow.
   Bare gi katta i CGI og moderne virkemiddeler, kaste seg på sofaen uten en bekymring i verden og nyte en halvhjertet historie om en helhjertet helt.


Alt Willow Ufgood (Warwick Davis) ønsker er å være en trollmann. Dessverre er han bare en alminnelig Nelwyn, en kortvokst hobbit-lignende skapning, livnært av kyr og landbruk. Hva skal vel han kunne utrette? Willow bor med familien sin i en harmonisk nelwynlandsby, ledet av trollmannlæremesteren High Aldwin (Billy Barty), et hjelpeløst lite samfunn som bare så vidt klarer å stå imot et bakholdsangrep fra et dukkeaktig villsvin.
   Det er viktig å nevne at alle landsbyinnbyggerne spilles av kortvokste skuespillere, en fasilitet som aldri ville ha funnet sted i dagens produksjoner, der løsninger er dataanimert og skapt bak billige effekter. Satsingen gjør resultatet mer realistisk og det føles hyggeligere også, selv om Nelwynene er satt i et noe humoristisk lys.






Den sjenerte Willow finner ved et lykketreff et lite spedbarn og jenta viser seg utrolig nok å være den utvalgte. Det er nemlig spådd i århundrer at hun er frelseren som skal ta knekken på den onde heksa Bavmorda! Denne historien svelger alle rått med det samme, uten å finne saken så mye som en smule mystisk, for dette er jo en magisk verden der alt kan skje!
   I en illustrasjon som ligner utrolig på Ringens brorskap, setter Willow og en gruppe ut for å levere pikebarnet til den gode heksa Raziel, som beklageligvis er blitt forhekset om til en pung-rotte (å ja!), det hele servert på en nokså koselig og smålig spennende måte, mens komikken sitter som en løsbart. 
   Willow blir plutselig forlatt av mannskapet sitt som rett og slett ikke gidder å engasjere seg mer og han slår deretter følge med sverdmesteren Madmartigan (spilt av en glimrende Val Kilmer i en av sine første ledende roller, før storhetstiden på 1990-tallet). Sammen utvikler de et slags vennskap basert på hyppige diskusjoner og akebrettflukt.




Your leg. I'd like to break it.




Did I really say those things, last night, in your tent?
5 GODE 90-TALLSFILMER MED VAL KILMER:

1991 - Oliver Stone’s The Doors (Val Kilmer spiller Jim Morrison i dette dokudramaet!)
1993 - George P. Cosmatos og Kurt Russel’s Tombstone
1995 - Michael Mann’s Heat
1997 - Phillip Noyce’s The Saint (Denne husker jeg at jeg likte godt før, men jeg er dessverre blitt eldre, så dette kan muligens være en slem vits!)
1998 - Brenda Chapman, Simon Wells og Steve Hickner’s The Prince of Egypt (her har Kilmer stemmen til både Moses og Gud!)









På en reise spekket av nærkamp, knøttsmå skogmenn på bluescreen og transvestittforkledninger dras vi med inn i den typiske eventyrhistorien, det gode versus det onde.
   Det hele klemmes til slutt sammen i et mesterlig klimaks, troppet av et stort showdown der den gode hæren, armert med våpen og rustninger, stormer den svarte festningen i ekstase, og blir forvandlet til griser? Ja! Det blir de faktisk! Den onde heksa troller om alle sammen, og skaper et nokså patetisk utfall for det potensielt kule slaget.
   Den gode heksa i menneskelig form tryller dem imidlertid tilbake igjen og de tar borgen på senga. Det går bra til sist som alltid, og alle vender lykkelige hjem i en hvit verden av håp.

Willow har sine scener, og noen av dem er svært gode. Likevel er ingenting nok til å redde den fra den bitre undertonen og den klisjédrevne fantasien. Klisje kan fungere helt fint, men her ser det hele rimelig billig og oppgitt ut. Trist, ettersom Willow kunne blitt langt bedre med et mindre rush mot mål og en dyktigere utført redigeringsjobb.



Ron Howard's Willow kan være en allright opplevelse, men er ingen sterk anbefaling fra min side. Koselig, men til tider meningsløs. 3 og en halv krokbøyde tryllestaver!






3/5 KROKBØYDE TRYLLESTAVER








The poster of my dreams!