tirsdag 29. mai 2012

HorrorShow: DRAG ME TO HELL






PRODUKSJONSÅR: 2009
REGI: Sam Raimi
MED: Alison Lohman, Justin Long, 
Lorna Raver, Dileep Rao, David Paymer, 
Adriana Barraza, Chelcie Ross og Molly Cheek
GENRE: Grøsser
SPILLETID: 100 minutter




Sola steiker utafor, men jeg sitter mye heller inne foran kassa og ser på skrekkfilm, bleik i skrotten med en kald en i hånda. Det holder med noen timer om gangen for meg i denne sinnsyke varmen og nå er kvota i boks. Filmkvoten er derimot verre å temme!
   Jeg kom forleden på at jeg har en stabel filmer jeg bare MÅ vise broren min, blant dem noen gode moderne grøssere. Sjeldnere og sjeldnere er moderne grøssere gode, så man får være takknemlig for de få som fremdeles dukker opp. Underverket Drag Me To Hell hadde jeg allerede digget én gang, så denne visste jeg ville slå godt an på flatskjermen! Vi spilte film og filmen spilte med oss, slik en god film skal.
   Som noen av dere kanskje vet har Oscar-fabrikanten Sam Raimi en bakgrunn i horror og praktiske effekter, en trend han kastet av seg på slutten av 90-tallet med høybudsjetts Hollywood-filmer. Det ble enkle planer, Spider-Man og masse, masse penger i lomma for den tidligere lusfattige kultregissøren, men i motsetning til Peter Jackson husket heldigvis Sam Raimi hvor han kom fra. Han husket The Evil Dead og all moroa han hadde på 80-tallet med blod, gørr og politisk humor. Nå har Sam Raimi endelig vendt tilbake, så la meg ønske ham hjertelig velkommen!



Christine Brown (Alison Lohman) lever et ganske normalt liv. Hun er en ung dame med fast følge, et gammelt, lite hus i Los Angeles og A4-jobb i banken. Alt hun drømmer om er å bli forfremmet til assistant manager slik at kjæresten Clays snobbete foreldre kan respektere henne i stedet for å prøve å spleise Clay med en fremdragende kvinnelig tennisspiller. Stillingen står ledig og Christine og den nyansatte lånsmegleren Stu er de eneste to bankarbeiderne kvalifisert for jobben, så denne forfremmelsen må de iherdig sloss for.
   Christine har dessverre en meget dårlig dag foran seg. Den gamle sigøynerkvinnen Sylvia Ganush (Lorna Raver) dukker opp ved pulten hennes i håp om en tredje utsettelse på pantelånet, en utsettelse livsviktig for å beholde familiehuset som huser en mengde rumenske slektninger. Hun er ekkel, hun er snørrete og hun ber på sine knær, men å være bestemt setter Christine i sterkt lys hos sjefen i forhold til forfremmelsen, så hun velger å nekte kvinnen flere utsettelser.  
   Sylvia Ganush blir ikke spesielt glad! Hun kaster en sigøynerforbannelse over Christine og den stakkars jenta får en Lamia etter seg - en urgammel demon som ifølge mytologien først plager deg i tre dager og deretter river ut sjelen din og lar deg brenne i hælvete for evig tid. Ugh! Hvordan skal Christine komme seg ut av denne leie knipa?



You shamed me!



Drag Me To Hell ble dessverre kraftig misforstått av mange. Selv om den holder en skyhøy poengsum på Rotten Tomatoes har jeg ofte hørt folk avslå filmen som absurd, rar, teit og dårlig - dere vet, ting som mennesker uten smak ofte sier når de ikke skjønner en film.
   Disse popkornfanatikerne forsto antagelig ikke hvordan Drag Me To Hell halvveis belager seg på faktumet, at den ganske bevist ER litt latterlig og absurd. Likevel tar den seg selv høytidelig og fremhever det som er stilfullt og sjarmerende på en seriøs måte. Dette er akkurat slik en morsom skrekkfilm skal være. Se på Shaun of the Dead! Hadde ikke Shaun of the Dead tatt seg selv seriøst hadde den ikke blitt like morsom og dessuten ikke like bra i tillegg. Ja, filmen deres kan gjerne være begge deler Tim & Eric!
   Drag Me To Hell har godt manus med gode grøss, men holder seg som sagt på et selvbevisst nok nivå til at den kan ha det gøy på sin egen bekostning, og det ser vi ikke så ofte nå til dags. Dette er det som gjør Drag Me To Hell unik!  



I desire the SOUL of Christine Brown. We will FEAST upon it while she festers in the grave!
  


Selv om dataeffektene ikke er halvparten så gode som de praktiske effektene Raimi brukte på 80-tallet, fungerer mange av dem riktig bra og grafikkpartiene går unna så fort at vi sjelden rekker å skimte hvor skrantent det ser ut. Den animerte geita er selvfølgelig en effekt som spiller seg litt for lenge, men tegnefilmbukken er så morsom at dette kan tilgies. Det minner meg egentlig litt om effektene i James Gunns Super, som er ment å være stygge og unaturlige. Dessuten brukes det en del kule sminkeeffekter på den gamle sigøynerkvinnen, dog, jeg skulle ønske dette ikke var det eneste komplementet jeg kunne gi filmens visuelle deler.
   Hadde effektene vært ordentlig på plass hadde jeg antagelig likt Drag Me To Hell like godt som det moderne mesterverket The House of the Devil, og effektene er nok det eneste som trekker filmen ned. Jeg vet ikke om Raimi er blind eller gjerrig, eller kanskje begge deler, men håper på bedre kostymer til neste gang. Oi, det stemmer. Den neste filmen Raimi skal lage er spillefilmen basert på World of Warcraft ventet i 2014! Jeg vet ikke hva jeg skal tro om denne, men vi får krysse fingrene og håpe han gir hovedrollen til Bruce Campell.


Over til en gladsak, Simensen har endelig vært på kino igjen! Dette lover godt for det ensomme innlegget i kinospalten.
   Jeg har dessuten gjort noen oppdateringer på bloggen, blant disse en liste over andre blogger jeg følger. Listen finner dere på høyresiden under mest sette innlegg denne uken. Dette er kompetente mennesker med gode penner så sjekk dem gjerne ut og sleng igjen en kommentar. God dag!




 


82%



lørdag 26. mai 2012

THE GODFATHER PART III, 1990


REGI: Francis Ford Coppola
MED: Al Pacino, Andy García, Diane Keaton, Talia Shire, Sofia Coppola, Eli Wallach, George Hamilton, Joe Mantegna, Richard Bright, Bridget Fonda, Al Martino og John Savage
GENRE: Drama, thriller
SPILLETID: 170 minutter



“I don't need tough guys. I need more lawyers. Joey, since we have no conflicts, no debts, I accept your tribute. I wish you well. Vincent, come make your peace with Mr. Joe Zasa.”



Oi oi oi, hva kan jeg si om denne filmen som ikke allerede er blitt sagt. En sofistikert snobbete fanatiker ville lukket ørene og latt som denne oppfølgeren ikke eksisterte, men jeg er ikke en av dem. Det er likevel fult mulig å blokke ut The Godfather Part III når man ser de to andre filmene, for som sist i køen har den liten til ingen innvirkning på Part I og Part II. Dessuten skulle den egentlig komme under tittelen The Death of Michael Corleone, en tittel som ville passet mye bedre ettersom filmen da kunne stått mer på egne ben. Om den het The Death of Michael Corleone hadde den imidlertid ikke tjent like mye penger.
   90-tallssatsingen The Godfather Part III har et vondt rykte på seg som jeg altså skal prøve å vende, men bare for å advare, jeg kommer nok til å si tydelig ifra om hva som virkelig ikke fungerer i denne filmen. Å følge opp The Godfather og The Godfather Part II var en umulig bragd, til og med for Francis Ford Coppola, og regissøren burde aldri ha gjort forsøket i første omgang. Her sitter vi likevel, nesten 22 år senere, med ennå en triologi - ikke av den perfekte sorten - men en triologi. 
   Jeg er forøvrig usikker på hvorfor Nicolas Cages navn står på plakaten over. Jeg vet han var ment å produsere en tidligere versjon av filmen, men jeg er ganske sikker på at det ikke var denne. Vel, vel, alle filmer kan ha godt av litt Nic Cage!



Året er 1979 og det er over 20 år siden sist vi så Don Michael Corleone (Al Pacino). Nå bikker han snart 60 og har øyensynlig vendt seg etter loven, noe han hevdet han skulle gjøre for lenge siden, tilbake på 50-tallet. Med nikkedukken Joey Zaza (Joe Mantegna) som midlertidig familieoverhode har Corleone stiftet et veldedig selskap med den katolske kirken og gjør rett og slett sitt beste for å gi seg selv bedre samvittighet.
   Dessverre hjelper ikke gavmildheten Michael noe større. Han er fremdeles i anger og dypt plaget av drapet på broren Fredo som han selv beordret i The Godfather Part II, så plaget at han bestemmer seg for å pensjonere seg for godt. Men noe må han ha å leve på. Planen er å kjøpe opp mesteparten av aksjene i et av verdens mest omfangsrike firmaer, eid av Vatikanstaten. Det er dessverre et lite problem. Pave Paul IV ligger dødsens syk og bare paven kan godta kjøpet av aksjene verdt over 600 millioner amerikanske dollar, et eierskap som vil gjøre Corleone til en av verdens rikeste menn. Nå gjelder det bare å vente og håpe på at den nye paven vil være mottagelig for handelen.
   I mellomtiden har Michael begynt å trene opp nevøen Vincent Mancini (Andy Garcia). Mancini er elskovsbarn av Michaels avdøde bror Sonny og dessverre har sønnen arvet farens temperament. Denne unge mannen bør aldri bli mafiaboss, men siden Connie (Talia Shire) ber så pent blir Michael fint nødt å gi ham sjansen til å styre familien. Dette blir selvfølgelig ikke før etter Mancini har utført en rekke skumle oppgaver og bevist sin lit til ansvaret ved tittelen.
   Selv om Kay (Diane Keaton) ikke finner Michaels plutselige barmhjertighet særlig tiltrekkende takker hun ja til å bli med til Sicilia og bo hos Don Tommasino mens Michaels sønn Anthony forbereder operakonsert i Palermo. Dessverre settes det i gang en kjedereaksjon av uggene situasjoner når Don Tommasino blir myrdet i bilen sin utenfor hjembyen av to menn utkledd som prester. Alt tyder på at det er noe snusk i Vatikanet - også nå like før det nye pavevalget! Hm. Så du denne filmen Dan Brown?



The Godfather Part III har sine øyeblikk (disse øyeblikkene er majestetisk godt laget), men det er trist å måtte meddele at et av de beste aldri ble med i den ferdige filmen. Den opprinnelige åpningsscenen til Gudfaren 3 var faktisk smidd over samme lest som åpningen av den originale Gudfaren fra 1972. Scenen der Michael Corleone snakker med den nervøse presten i Vatikanet skulle egentlig bli spilt på samme måte som avsløringen av Marlon Brando som gudfar, her med utseendet til stjernen Pacino omtåket de første 5 minuttene av samtalen. Det er heldigvis mulig å se denne frekvensen under slettede scener på dvd-menyen.
   Et av mange spørsmål jeg sitter igjen med er: hvorfor valgte de ikke denne scenen som intro? Et av de største problemene jeg har med The Godfather Part III er åpningen de valgte å bruke i stedet. Den setter Michael Corleone i et svært forvirrende lys og komplimenterer ikke akkurat den nye sveisen hans på den beste måten heller. Jeg kan ikke forstå hvorfor Coppola ikke kunne kopiere dette kjente øyeblikket når han likevel syntes det var greit å kopiere den ikoniske dåpsscenen senere i filmen.
   Dåpsscenen var i tillegg en mye latere scene å kopiere, da den faktisk er klimakset av den originale The Godfather. Den mystiske åpningsscenen fra ‘72 var bare et kult statustriks. Hva er galt med å holde seg til sin egen stil? Alle ville jo digget dette! Det er i tillegg lagt vekt på at Michaels sønn Anthony ikke vil ha noe med farens business å gjøre. Dette høres da merkelig kjent ut.
   En ting til. Er denne filmen et år for sent ute? Jeg vet historien er fiksjonell, men pavenavnene og omstendighetene i Vatikanet er jo de samme, bortsett fra at de er i feil årstall. Pave Paul IV og John Paul I døde begge i 1978, likevel er The Godfather Part III satt i 1979. Merkelig. Hoppet filmen tilbake i tid uten at jeg fikk det med meg? Jeg fant i så fall ikke noe om det på nettet.



Well this looks good. Nothing but a great throwback to the epic original!
            Why Coppola? Why...

  

Over til det positive, for filmen har jo som tidligere nevnt en liste fantastiske scener - noen så avslørende at jeg bør unngå å nevne dem.
   En jeg kan nevne er den svært sterke scenen der Al Pacino bryter gråtende sammen etter et skriftemål som endelig får ham til å snakke ut om drapet på broren. Pacinos skuespill reflekterer både den yngre og den eldre versjonen av Michael Corleone på en så perfekt måte at den etterlater et inntrykk du ikke glemmer. Dette er utrolig godt gjort. Se for deg Michael Corleone bryte sammen i Gudfaren 2. Helt umulig, er det ikke?
   Vi finner en lignende scene i Don Tommasinos begravelse, der Michael Corleone i sorg ikke kan forstå hvorfor Tommassino var så høyt elsket mens han selv alltid var fryktet og hatet. Man kan argumentere at Corleone har blitt blaut på sine eldre dager, men hvem kan klandre ham etter alt han har gjort. Når alt kommer til alt er han et menneske som deg og meg.
   En annen verdt å nevne er scenen der Andy Garcias karakter Vincent Mancini dreper et par leiemordere som overfaller Bridget Fonda mens hun skal hente et glass vann midt på natta. Dette er kanskje den scenen som minner mest om de gamle filmene og det er en himla effektiv og bra laget en også, noe som får meg til å innse at jeg savner flere slike scener i 1979. 



The Godfather Part III har den samme teatralske, episke fortellerstilen som de to andre, men føles mer tvungen og mangler mye av både sjarm og manus som får 70-tallsduologien til å fungere så bra.
   Historien er noe vag og passer rett og slett ikke noe særlig godt inn med kontinuiteten til resten av spikersuppa. Vatikanet? Veldedighet? Søskenbarns-romantikk? Don Corleone har piggsveis? Disse stikkordene summerer mye av spilletiden i dette 3 timer lange gangsterdramaet. Dessuten ble jeg nettopp minnet på et av filmens verste handlingsmomenter - kjærlighetshistorien mellom Vincent Mancini og Mary Corleone. For det første, det er greit at hun er dattera di Francis Ford, men Sofia Coppola er et av de verste marerittene du kan putte i dramafilmen din!
    Ikke bare er hun irriterende, barnslig og veslevoksen på en gang. Ungdommene blant publikum er faktisk ment til å heie på henne, til og med når hun har seg med fetteren sin og ikke skjønner hvorfor det er noe galt med det. Ikke at hun får noe godt svar uansett, selv om det burde si seg selv. Faren bare vifter det vekk ved å si: it’s dangerous, og det er visst det beste argumentet den lærde lederen har.
   Vel, noen hevder dette kan forsvares. Jeg søkte litt etter publikumsmeninger på nettet og leste en kommentar som beskrev hvordan søskenbarns-kjærlighet var vanlig hos italienske familier før i tiden og at Corleone bare ikke vil blande datteren inn i den farlige familiebusinessen når Vincent Mancini en dag skal bli don. Dette forsvarer ikke en dritt for min del! Historien er satt i en nok så moderne New York City og dessuten er scenekjemien mellom Andy Garcia og Sofia Coppola tynn som luft.
   Ja, de har så godt som ingen kjemi og med det smålig ekle aspektet ved siden av blir det bare helt feil. Sidehistorien faller flat som en pannekake og ikke en levende sjel kjøper at disse to elsker hverandre så høyt at de bare MÅ være sammen og trosse familiebåndet. De ser egentlig mest ut som to kåte tenåringer med lust for å gjøre noe ulovlig og uglesett. Sofia Coppola gjorde en bedre rolle når hun spilte en liten gutt i The Godfather Part II. Hun hadde også mindre dialog i den rollen.






4 GODE GANGSTERFILMER:

1973MEAN STREETS, regi: Martin Scorsese
1984ONCE UPON A TIME IN AMERICA, regi: Sergio Leone
1990MILLERS CROSSING, regi: Joel Cohen
2002ROAD TO PERDITION, regi: Sam Mendes






Nå har jeg snakket litt om gode sider og litt om de dårlige, takk til deg Sofia. Det som gjenstår er hva jeg egentlig føler. Vel, jeg sitter igjen med svært splittede følelser etter å ha sett filmen for andre gang. Det er ikke slik at jeg vil mislike den, for jeg vil som oftest like en oppfølger andre ikke liker noe større. Det er derfor jeg har laget en spalte som heter Undervurderte oppfølgere. Jeg har lyst til å sette meg ned og forstå noe de andre ikke forstår, sette pris på en film de fleste aldri ville ha spilt igjen. Og ja, denne filmen er ikke så ille som alle skal ha det til. Det hadde dere kanskje gjettet jeg ville si siden jeg inkluderte den her i spalten.
   The Godfather Part III kan selvfølgelig ikke måle seg med Part I og Part II, men hvorfor må alt sammenlignes med noe som er bedre hele tiden? La oss se på hva vi kan glede oss over, for disse tingene eksisterer. Her har både Coppola og bokforfatter Mario Puzo stått sammen for å lage en siste film om Michael Corleones liv og det gjorde de. Dette kan man da være fornøyd over? Kanskje den ikke var så bra som den var oppi hodene våre da vi først hørte det var en film til, og det er de jo aldri. Ingen oppfølger eller prequel kan bli så bra som den blir i hodene våre. Se på de tre nye Star Wars filmene. Ideen med nye Star Wars-prosjekter var genial, og fungerte den i praksis? Overhode ikke.
And here's my daughter, who will in no way, shape or form ruin this movie!
   Gudfaren 3 er bare så bra som den kunne vært og jeg, jeg mener den har sine momenter av storhet, sett bort ifra uheldige løsskudd. Al Pacino er god som aldri før og flere av de originale skuespillerne er tilbake på skjermen. Jeg savner så klart Tom Hagen og Joe Spinell som Willi Cicci, but hey, you can’t win ‘em all.





Siste ord - som om jeg ikke har snakket lenge nok. Gi denne 90-tallsflausen en ny gjennomkjøring. Se tydeligere denne gangen. Ikke avslutt et Gudfar-maraton med den, for da er du for fokusert på stilen av de to første filmene. Se den individuelt og nyt den for det den er. Du kan jo gjøre som Francis Ford Coppola og se på den som en epilog til to fantastiske kapitler.
   Jeg jobber for øvrig med en restaurert versjon av filmen der alle scener med Sofia Coppola er klippet ut. God fornøyelse! 









Karakter: 4+



Et majestetisk spekter.






































































































@£#!!! FOR THE LOVE OF GOD!

tirsdag 22. mai 2012

DVD-raid: BANG BANG ORANGUTANG






ÅR: 2005
REGI: Simon Staho
MED: Mikael Persbrandt, Lena Olin, 
Tuva Novotny, Reine Brynolfsson, 
Mimmi Benckert Claesson, Jonas Karlsson, 
Michael Nyqvist og Fares Fares
GENRE: Drama, svart komedie
SPILLETID: 108 minutter

 

Jeg fikk denne dansk-svenske produksjonen i gave av kjæresten min og søsteren hennes, bare fordi de ville ha meg til å se en film som het Bang Bang Orangutang. For en merkelig tittel. Hva kunne dette være for noe? Jeg måtte jo bare se. Coveret på filmen så lystig ut, så hva hadde jeg å tape. Vel, er det noen som har sett den norske filmen Alt For Egil? I så fall forstår dere akkurat hva jeg satt igjen med her. Det faktum at det tok meg over 3 måneder å anmelde denne sier vel sitt.

 
Bang Bang Orangutang er alt i alt en god film, men en svært mørk og deprimerende opplevelse. Bang Bang Orangutang utgir seg tidlig for å være en svart komedie, noe den ikke akkurat lever opp til - ettersom hendelsene vi bevitner rett og slett har dårlig sans for humor. Tragiske hendelser kan selvfølgelig være morsomme, er de satt i rett lys.
   Filmens hovedkarakter Åke Jönsson (Mikael Persbrandt) har ikke mye tid til familien sin. Han er en høylytt, komisk parodi av en businessmann, som tar slemme beslutninger og gir folk sparken for småbagateller. Dessverre er en tragisk ulykke i ferd med å inntreffe Åkes liv. Han klarer å kjøre over sin 6 år gamle sønn Oscar mens han sitter på telefonen på vei inn oppkjørselen.
   Åkes verden er i ruiner. Han får totalforbud fra å treffe sin kone Nina (Lena Olin) og sin datter Emma (Mimmi Benckert Claesson), kastet på trynet ut av sitt eget hus og mister attpåtil jobben rett etterpå. Nå må stakkars Åke trekke seg tilbake til en ussel liten blokkleilighet og jobbe som taxi-sjåfør. Det blir snart klart for publikum at Åke er sosialt tilbakestående. Han oppfører seg som en rådvill, nyforelsket 15-åring når han møter den unge Linda og tar slett ikke hintene om at de to ikke har noe sammen.
    Samtidig begynner han å spionere på konas hus hver kveld og møter datteren Emma i smug. Åke begynner å bli desperat. Hva kan han gjøre for å vinne Emma tilbake?






Bang Bang Orangutang er både kjærlig og trist. Kjærlig når den viser båndet mellom Åke og Emma, trist når den viser Åke bli banket dritten ut av for å være en innpåsliten idiot. Det er ikke noe galt med en film som viser en hard virkelighet, men når filmen bygger opp en karakter som Åke de første 20 minuttene og deretter kaster ham i søla som en tilbakestående 40 år gammel mann, kan man ikke annet enn å føle seg uvel og flau. Jeg tror jeg vet hva regissør Simon Staho forsøkte å gjøre med disse scenene, men det virket dessverre ikke for meg.
   Mikael Persbrandt er vanligvis en likenes fyr - en kar man etter flere år med svensk krim kjenner igjen og husker - og jeg gleder meg selvsagt til å se ham som bjørnemannen Beorn i Peter Jacksons The Hobbit. Persbrandt er dessverre ingen åpenbaring på skjermen her i Bang Bang Orangutang, selv om han har sine vakre små øyeblikk. Det er meningen at vi skal synes synd på karakteren og følge ham på veien opp fra rennesteinen, dog, det er ikke slik denne filmen modulerer overhode.
   Vi syns Åke er patetisk, vi syns nesten Åke fortjener juling for å falle så utrolig lavt. Poenget er helt klart. Denne karakteren prøver å bygge opp livet sitt, noe han av uvitenhet gjør totalt forhastet. Dette kunne strengt tatt blitt gjort på en god måte også, det måtte ikke nødvendigvis bli gjort slik Staho valgte å gjøre det. Dette er som om Taxi Driver bare fokuserte på Travis forsøk på å vinne Betsy resten av filmen. Det hadde nok ikke vært like stas.
   Dessuten har Bang Bang Fiskestang en slutt som verken gir svar eller tilfredsstillelse. Jeg skal ikke gå så langt som å røpe slutten, men jeg kan si så mye som at ingen lærer noe av den. 

 
Bang Bang Orangutang er fremdeles alt i alt en god film, som det allerede er blitt sagt. Anbefaler jeg den? Egentlig ikke. Jeg kan ikke se hva det skulle være å vinne her. Dette er riktignok min mening og din mening kan alltids være en helt annen.
   Likevel, tusen takk for gaven Linn og Maria, jeg samler på film og setter alltid pris på en god presang! Coveret i seg selv er en artig liten latterbombe.





45%



onsdag 16. mai 2012

THE BOYS NEXT DOOR, 1985




REGI: Penelope Spheeris
MED: Charlie Sheen, Maxwell Caulfield, Patti D'Arbanville, Christopher McDonald, Hank Garrett, Grant Heslov, Paul Dancer, Kenneth Cortland og Moon Zappa
GENRE: Drama, thriller



“You sound like my dad. He's been going in and out of those shit box factories for thirty years. Always a week away from getting out. Alright, we start Monday but we don't get out in two months. Then it's six months. Then you wake up and it's thirty fucking years later.”



Charlie Sheen var involvert i skumle episoder på 80-tallet også. I denne nedstemte ungdomsthrilleren lekes det farlige spill med lite hjerne og det blir gjort mye moro på andres bekostning.
   Regissør Penelope Spheeris er kanskje mest kjent for sin parodiske 90-tallskomedie Waynes World, men The Boys Next Door er langt ifra like lystig. Her prosjekterer hun den siste fasen i en seriemorders utvikling, inn i galskapen, i søken etter å føle seg som et menneske.



Til tross for å være et par kjekke, veltrente 80-tallsbøller, blir ikke Bo Richards (Charlie Sheen) og Roy Alston (Maxwell Caulfield) godtatt i noen som helst sosialkrets av skolegården. Ingen liker dem og ingen lar seg fascinere av deres rebelske levemåter. Nå er high school over med sommeren på hell og Roy liker ikke tanken på å jobbe på fabrikk i ferien, kanskje resten av livet - for det er det som skjer hvis du tar sommerjobb på fabrikk uten videre planer. Du blir der for alltid.
    Bo har imidlertid fått litt penger av foreldrene sine, så nå skal det festes. Han tar med seg Roy, farens bil og en kidnappet hund til Los Angeles, der de skal leve livet til det fulle før jobben på mandag. Dessverre er Roy hakket mer drittlei livet enn det Bo er.
   Gutten slår halvt i hjel en bensinstasjonsansatt etter en liten misforståelse og de to må stikke av fra åstedet før politiet ankommer. Så har det begynt. Roys blodtørst etterlater en skare av lik etter dem og Bo må bare bite i det sure eplet og følge etter. Han syns Roy drar friheten for langt, men klarer ikke å si ifra, som om dette var en mye mindre alvorlig situasjon. To politimenn er dessverre på ferten av guttene og venter bare på at de slår til igjen.


Åpningssekvensen er en av de beste delene med The Boys Next Door. Her vises det bilder av ekte seriemordere med utdrag fra rettsakene deres spilt i bakgrunnen. Det er en skremmende, men svært interessant scene som prøver å forklare hvor mange av disse grusomme menneskene egentlig kommer fra. En traumatisk barndom med lite kjærlighet.
   Vi får tidlig i filmen se hvordan Roys far sitter full og ser på film, uten å bry seg det grann om at 17-åringen stikker på guttetur til L.A. Det gjøres faktisk en artig scene av situasjonen, der Roy imiter farens stemme på verdens hyggeligste måte, siden faren selv ikke svarer. Denne scenen forvirret meg litt først, for det er lite lett å se Roy imitere når kameraet faktisk viser faren som ikke beveger på leppene. Det kan nesten se ut som de har gitt drankeren en rimelig dårlig dubbejobb og denne scenen burde ha blitt klippet helt annerledes, skulle den ha fungert ordentlig.



Uncredited filmographer: Quentin Tarantino.



The Boys Next Door er en nokså halvferdig film og det kan føles som den dårlige konisiteten var det eneste Penelope Spheeris tok med seg fra sin tid under Roger Corman. Det skjer stadig vekk ting som ikke går noen vei, som for eksempel scenen der de to guttene mister den stjålne hunden som etterpå blir funnet av en forbipasserende kvinne som deretter ser på hundens navneskilt. Jeg var nesten sikker på at denne scenen skulle lede til at kvinnen fant eierens telefonnummer og at Bo og Roy nå skulle bli navngitt for politiet. Likevel ser vi aldri mer til dette igjen. Slike småting er ikke noe jeg vanligvis ville pirket på, men i The Boys Next Door blir denne tabben nesten som en rød tråd. Det lyser TV-film lang vei, men dette er ingen TV-film.
   Filmen har heldigvis en herlig porsjon cheese. Dårlig skuespill, gærne hårsveiser, gutter i barissen og jødiske stereotyper (selvfølgelig også en rekke andre stereotyper). Dette er en riktig 80-tallsfest, mesteparten av tiden i alle fall. Den mest påfallende situasjonen er når Roy pisser i badebassenget og jødenerdens far har installert et kjemikal i vannet som får det til å bli lilla under påføring av urin. Alt som mangler er klovnemusikk. Nei vent, den er jo også til stedet! Må sees.




4 GODE SERIEMORDERFILMER:

1968THE BOSTON STRANGLER, regi: Richard Fleischer
1979TIME AFTER TIME, regi: Nicholas Meyer
1995CITIZEN X, av Chris Gerolmo
2001FROM HELL, av Albert Hughes og Allen Hughes




Charlie Sheen gjør for det meste en realistisk rolle som Bo, men Maxwell Caulfield har jeg problemer med å kjøpe. Jeg vet dette høres ut som et dårlig argument, men Roy virker rett og slett ikke som typen til å begå alle disse mordene og være den kalde, sinnsyke drittsekken han er portrettert som. Når Roy gjør seg bort og dreper noen prøver filmen å gi oss bilde av en traumatisert sjel på en spinkel sti til hælvete. Det føles mer som om Roy giddelaust tenker: okay, jeg får vel gjøre det her da, det er i alle fall lettere enn å jobbe. Det bare føles ikke troverdig nok for meg.
   Charlie Sheen ville vært den rette mannen til å spille Roys rolle, for Sheen er den typen skuespiller som klarer å utstråle sjarm og skrekk reinkarnert på en og samme tid. Maxwell Caulfield er en blondie, ikke noe mer enn det.
   

Christopher McDonald er nok min favorittdel av filmen. Han spiller politietterforskeren Mark Woods, på jakt etter guttene, og denne rollen spiller han knallbra. Vi heier faktisk langt mer på Woods enn vi heier på Bo og Roy, for Woods er en fyr vi kan lære oss å like, ikke en drittsekk dratt rett ut av et Eli Roth-prosjekt vi nesten lengter etter å slå inn fjeset på.
   McDonald har til og med en gråtescene der osten praktisk talt flyr fra ostehøvelen og smelter i lufta på vei ned til bakken. Så dramatisk har de gjort denne scenen (ut av en situasjon som egentlig ikke burde ha betydd så mye for en politibetjent) at det nesten blir litt koselig.



The Boys Next Door har en avslutting jeg ivrig trodde kom til å gå en helt annen vei, så jeg ble selvfølgelig en smule skuffet da den ikke gjorde det. Jeg kommer ikke til å røpe hva det er, men sett dere ned en dag og se denne filmen.
   Jeg må ærlig innrømme The Boys Next Door ikke er så veldig bra, men den fortjener litt oppmerksomhet og holder på underholdningen selv om den mørke tonen kanskje virker litt mot publikums kinohumør. 3 svømmebasseng med lilla urin. Ha en strålende 17. mai!





3 BASSENG MED LILLA URIN

















mandag 14. mai 2012

Men In Black III Trailer







REGI: Barry Sonnenfeld
MED: Will Smith, Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Emma Thompson, Alice Eve, Nicole Scherzinger,
Jemaine Clement, Bill Hader og Keone Young
GENRE: Action, science-fiction, komedie
SPILLETID: 1 time og 46 minutter





En skulle trodd Men In Black II var grunn nok til å oppgi dette artige tøysekonseptet, men likevel velger regissør Barry Sonnenfeld å dra den makabre popkornfesten et steg videre.


Den originale Men In Black fra 1997 er en helt kurant film, men er ikke et barndomsminne jeg personlig har noe bånd til. Joda, jeg så den som liten og jeg nøt den som liten - i sluttsesongen av det glade 90-tall - og dét var selvfølgelig lenge før jeg klarte å skille mellom god og dårlig kvalitet i effekter og historie. Med det sier jeg ikke effekter og historie er alt som får en film til å tikke, men jeg så Men In Black på nytt forleden og fant lite sjarm, kanskje ennå mindre engasjement.

Men In Black II er bare en blek kopi av forkommeren og ikke så utrolig mye dårligere enn den første som folk skal ha det til - selv om den har sine aspekter som er helt på trynet. Men In Black II er ikke noe å skrike hurra for, men den prøvde i det minste å sette spikeren i kista for serien. Holdt det ikke i det minste med 2 filmer? Må alt være en triologi nå til dags? Og når noe allerede er en trilogi må Hollywood på død og liv lage ennå en. Jeg må vel fint innrømme jeg heller vil ha Men In Black III enn Back to the Future Part IV.



Are you sure you want to get involved with this Josh?



Traileren er jo i grunn ganske underholdene selv om de billige dataeffektene er like dårlige. Morromannen Will Smith er som alltid et sjarmtroll og Tommy Lee Jones slenger mer enn nok skinke på grillen bare av å se i kamera. Med andre ord, alt er som før. Hvis noe virkelig skulle dra interessen min opp for denne filmen må det være Josh Brolin, en av tiårets råeste skuespillere. I denne pengemaskinen spiller han Tommy Lee Jones' karakter K som ung. Jepp, Men In Black III er nemlig annonsert som en tidsreise i 3 dimensjoner. Jeg vet ikke hvor mye dette var en dårlig 3D-vits som det var et hint til at jeg nok en gang skulle måtte nevne Inception i et Trailershow…

Men In Black III ser nok så ambisiøs ut, men så lite filmer jeg ser på kino for tiden er nok ikke denne den første jeg løper for se. Det skal for så vidt nevnes at jeg utenfor min egen vilje måtte sitte gjennom Rush Hour 3 hele tre ganger på kino, så hvis flaksen min gjør meg rett blir det nok drittfilm på meg i sommer. Hvis det er en alien-film jeg virkelig vil se i ferien må det jo være Promethus, som på alle måter skriker ut opplevelse! Vel, jeg har allerede snakket om Prometheus i mitt første Trailershow, så det får holde med det.



Det er nok ikke stort mer jeg kan si om den snart fullførte Men In Black-triologien. Om jeg skulle ha mektig uflaks i sommer får jeg trøste meg med Josh Brolin i svart dress og Jemaine Clement som superskurk. Ha en fin uke!




Bah, det var visst 3D... Jeg vet ikke hva som er verst, 3D eller kopiformaterte Inception-trailere.

onsdag 9. mai 2012

EXCALIBUR, 1981



REGI: John Boorman
MED: Nigel Terry, Helen Mirren, Nicol Williamson, Paul Geoffrey, Nicholas Clay, Cherie Lunghi,
Corin Redgrave, Patrick Stewart og Liam Neeson
GENRE: Drama, fantasy, action



"Now look, I once stood exposed to the Dragon's Breath so that a man could lie one night with a woman. It took me nine moons to recover. And all for this lunacy called, "love, " this mad distemper that strikes down both beggar and king. Never again. Never."



Excalibur. En to timer og 15 minutter lang episk berettelse fra den Arthurianske legenden. Hva er det vi venter på? Snurr film!
  





I Excalibur følger vi Arthur Pendragons livshistorie gjennom et vidt spekter av tid og hendelser. Fra han blir født som bastard og tatt vekk av trollmannen Merlin, til Arthurs gjennomgang fra ung tåpe til modig konge når han trekker sverdet ut av stenen.
   Deretter ser vi Kong Arthur (Nigel Terry) ri landet rundt og samle inn troppene sine, ridderne av det runde bord, og etter dét - gifte seg med sin store kjærlighet Guenevere (Cherie Lunghi). Lite vet han om Gueneveres lettkledde forhold til den dyktige, stramme ridderen Lancelot. Når disse kortene faller på bordet for kongen drives han til vanvidd og blir sittende alene i sitt mørke værelse med sine mørke tanker i mange år. I mellomtidens frustrasjon sender han de gjenværende ridderne ut på et umulig oppdrag. De skal finne den hellige gral.
   Derifra følger vi også den unge krigeren Perceval (Paul Geoffrey) og Merlins (Nicol Williamson) evige basketak med Arthurs halvsøster – den onde trollkvinnen Morgana Le Fay (Helen Mirren).


Oi, dette var mye rør å fortelle på tre avsnitt, men selv om Excalibur kan betraktes som et mektig rot av episke proporsjoner, henger temaet mer på greip som en helhet og nå skal jeg fortelle dere hvorfor.
   Filmen har tatt i bruk et virkemiddel jeg aldri har sett brukt i moderne film. Oppdelt fortelling over generasjoner. Selv om Arthur selv lever gjennom hele filmen følger vi også både hans far og sønn, født av den slue Morgana under forkledning som Guenevere. Excalibur er virkelig et ordentlig epos når det kommer til dette aspektet. Den er en livets messe som går og går, og etter hvert som gamle karakterer faller og dør introduseres vi for nye, slik som de gamle sagaene alltid gjorde det. Det som overrasker meg mest er hvor godt dette fungerer på skjermen, for det gjør det virkelig.
   Arthur er i tillegg en både likenes og utrivelig karakter. Som tenåring er han en klumsete dumrian med lite vett og mye sjel og som voksen, mer og mer et gammelt rasshøl av den vise sorten. Forandringen Arthur gjennomgår kan spores tilbake til sverdet Excalibur. Skapt av en gud, forutsett av en trollmann og funnet av en gutt: forbannelsen som kronet ham konge og gav ham mer makt enn han noensinne kunne drømme om å håndtere.
   Merlin, som er et enda større gammelt rasshøl av den vise sorten, legger denne skylden på Arthur selv. Som sin far var han en dåre og lot seg falle for kjærlighetens giljotin der han heller skulle fokusert på England og befolkningen som var i hungersnød.



When a man lies, he murders some part of the world.



Jeg får vel snakke litt mer om rollebesetningen. Nicol Williamson er selvfølgelig strålende som trollmannen Merlin. Etter år med middelaldersk teatererfaring gjorde Williamson sitt ypperste her i Excalibur, hvor han virkelig får frem de kalde og realistiske sidene ved den ikoniske karakteren. Mannen har gått rundt og vandret med visdomsord i århundrer og likevel er det ingen som lærer. Er det virkelig så rart han er blitt en grinebiter?
   Hellen Mirren ser ut til å være i marihuanaland under store deler av innspillingen og det kan nesten virke som hun fremdeles tror hun er på settet til Caligula. Skuespillerinnen skinner ikke like kraftig her i sine yngre dager som hun gjør nå, og det ironiske er at hun er det eneste navnet på rollelista som har overlevd tidens tann. Eller, vent.
   Excalibur gir oss faktisk Liam Neesons kinodebut. Neeson spilte i noen tv-filmer på slutten av 70-tallet, men John Boorman var mannen som dro ham ut i den store verden på starten av 80-tallet. Neeson gjør en god prestasjon, men ingenting spesielt, kanskje fordi han heller ikke har en fenomenalt stor rolle. Det samme kan sies om Patric Stewart, som jeg selvfølgelig digger. Han har ikke stort med scenetid han heller, men tro meg, Stewart stjeler showet til og med når han står bak Nigel Terry og ikke sier noe!
    Over til hovedrollen selv, Nigel Terry, som Arthur Pendragon. Jeg har alt skildret karakteren manusforfatteren skrev for filmen som svært bra, men når det kommer Terry selv er dette en litt annen sak. Nigel Terry er nemlig tidenes mest anonyme skuespiller. Han ligner på alle andre rustning-menn med skjegg og de ligner på ham også. Halvveis uti filmen kan dessuten krigeren Perceval bli en litt for lik protagonist og dette kan være svært distraherende. Var det noe Terry klarte best var det den maniske og sinnsyke delen av den historiske lederen. Arthur møter sine indre demoner mer enn en gang på dette langstrakte tidsspennet og Terry gjør en troverdig rolleprestasjon ut av disse elendighetene.
   Jeg skulle gjerne sagt noe om Sir Lancelot og Guenevere, men akk, deres historie interesserte meg ikke noe større og falt mer bakom massene.







4 GODE FILMER OM DEN ARTHURIANSKE LEGENDEN:


1967 - CAMELOT - regi: Joshua Logan
1975 - MONTY PYTHON & THE HOLY GRAIL - regi: Terry Gilliam og Terry Jones
1984 - SWORD OF THE VALIANT - regi: Stephen Weeks
1995 - FIRST KNIGHT - regi: Jerry Zucker









Filmen er filmet med en fantastisk pasjon for middelalderkunst og legendariske øyeblikk. Boorman vet nøyaktig hvor han skal peke kamera og har ikke latt den evnen ligge og hvile et sekund under innspillingen av Excalibur. Dette er nydelige scener man virkelig husker, scener som kommer luskende i hjernebarken når man tenker på dvd-omslaget eller bare hører tittelen. Filmen er dessuten filmet i sin helhet på Irland og grunnet dette er det hovedsakelig kun tatt i bruk irske skuespillere.
   Dessverre er det scenografiske like godt som de kjipe delene er kjipe. Enkelte steder under denne filmen måtte jeg klaske håndflaten i flintskallen, for det skjer støtt og stadig ting som ikke henger på greip og ting så halvveis utstudert at en kan lure på om regissør Boorman noensinne så igjennom det ferdige produktet før de sendte det ut på kino.
   Det er selvfølgelig noen av disse scenene som jobber til filmens fordel, som scenen der Merlin leker sisten med Morgana Le Fay. Frivillig eller ufrivillig, Excalibur har skikkelig cheesy camp-verdi over seg og dette er selvsagt noe jeg liker!



Det har vært hektiske tider for meg, derfor mindre skriving enn jeg skulle ønske. Det er vel likevel bedre at jeg skriver litt enn ikke noe i det hele tatt, så jeg holder motoren på tomgang og venter på hva som skjer. I mellomtiden, gå ut og lek i sola, eller sitt inne og se en film. Verden er deres, nyt den. Excalibur belønnes med 4 og et halvt sverd - i stener.





4/5 SVERD I STENER















tirsdag 8. mai 2012

DVD-raid: THE DARJEELING LIMITED







ÅR: 2007
REGI
: Wes Anderson
MED: Owen Wilson, Adrien Brody, 
Jason Schwartzmann, Waris Ahluwalia, 
Amara Karan, Barbet Schroeder, 
Anjelica Huston og Bill Murray
GENRE: Drama, komedie
SPILLETID: 91 minutter





Ennå en relansering av en gammel anmeldelse. Latskap! må dere rope. Men dette er faktisk en veldig fin liten tekst om en veldig fin liten film, en av mine absolutte favoritter. Jeg kan røpe litt mye i denne anmeldelsen, men The Darjeeling Limited kan sees som en åpen bok og har vel egentlig ingen hemmeligheter - noe som er typisk Wes Anderson.
   Inneholder dessuten et fantastisk soundtrack!



Noen filmer tar deg med på en reise. Denne såkalte reisen kan være noe halvhjertet som i bakgrunn foregår på tv-skjermen, eller den kan være langt mer - noe du intetanende blir en del av. For undertegnede, er The Darjeeling Limited det sistnevnte.
   For denne filmen tar deg med inn i historien, enn hvor lite av historien du måtte forstå med det samme. Regissør Wes Anderson har gjort dette til sitt varemerke. Han gir seeren en intern historie og ruller den helt til du er med på lasset, og det vil du vel være? Så snart du er kommet inn i Andersons univers forstår du hva han tenker og lytter til fortellingen som materialiserer seg rundt deg.
   Kanskje du liker det, eller kanskje ikke, men uansett hva du måtte mene, er det min mening som teller. Dette er tross alt min webside! (Etterfulgt av klok, vittig latter).



Don't come into me.
Frances Withman (Owen Wilson) har nettopp overlevd en alvorlig trafikkulykke (sannsynligvis med vilje) og etter denne hendelsen begynner han å sette pris på de store øyeblikkene i livet og hvordan han best skal gripe dem.
Those Germans are bothering me.
   I manisk trang etter en ny start, inviterer han brødrene Peter (Adrien Brody) og Jack (Jason Schwartzman), på en nokså ufrivillig togreise gjennom India. De tre har ikke sett hverandre siden farens begravelse året før, og lite ser ut til å ha forandret seg siden den gang. Brødrene har ikke akkurat et eksemplarisk godt forhold til hverandre, men farens død har satt en støkk i dem og på et vis slått dem ned i samme bås - en faktor som gjør denne turen mer følsom enn de kanskje hadde ventet.
   Sammen skal de finne spirituell sjelero, forteller Frances dem. Sannheten er at Frances vil oppsøke moren som lever i kloster i India. Peter og Jack vet ikke engang hvor i verden moren befinner seg og er neppe så ivrige etter å møte henne heller. Mens den åpne handlingen lukkes rundt landskapet, baseres den reelle handlingen rundt symbolikken og hensikten med den eksotiske reisen.
   Frances, Peter og Jack har alle sine ubekvemheter og uvaner, faktisk langt flere u-ord enn jeg kan telle. Jeg kan jo ramse opp nøkkelelementene for å sette bilde på det.





* Frances prøver å ta seg av de to andre. Han velger mat for dem på kafeteriamenyen og holder på passene  deres, mens han samtidig forsøker å opphøre alle hemmelighetene mellom dem.
* Peter hevder at han var sin fars favorittsønn og har lagt planer han aldri gjennomfører om å skille seg fra sin gravide kone.
* Jack har levd rundt på italienske hoteller i flere måneder, anlagt en bred bart og har allerede en affære på gang med den vakre indiske togvertinnen Rita.








Etter å ha blitt kastet av toget etter en broderlig slåsskamp med pepperspray, ankommer brødrene en liten landsby ute i ødemarka. Tilfeldig nok kommer de over tre innfødte gutter i ferd med å drukne i en bekk, etter taubåten deres ryker i filler. Frances og Jack redder hver sitt barn, mens Peters barn dør.
   Etter den sterke opplevelsen, føler Peter seg plutselig som den svake broren og dette gir ham tid til å tenke tilbake på sin mørke fortid. Som en av mange hendelser bringer dette de tre tettere sammen, i jakten på seg selv og sine indre demoner.


Det går fra tog, til buss, til moped, og selv om reisen er lang er den altfor kort. Denne filmen, på 1 time og 20 minutter, kunne hatt langt større potensial. Den kunne utvilsomt blitt et enormt fenomen, men likevel velger den å holde seg for seg selv, i sin egen lille boble. Det er nettopp dét som gjør den så enestående. Noe uhyre særegent preger dette stillaset av en beretning - liv og død.
   De tre brødrene bærer på fargerike kofferter som kommer og går. Disse koffertene tilhørte den avdøde faren og de har arvelig delt dem mellom seg. I det de tre kaster seg på togreisen hjem på slutten av filmen kaster de fra seg koffertene og baggene på perrongen.
   Jeg liker å tenke at dette, på symbolsk språk, signaliserer at de kaster fra seg fortiden, at de endelig kommer seg videre etter søken på livet.


Wes Anderson har ennå ikke skuffet meg og heller ikke med denne filmen, som må sies å være min favoritt. Høy prosent (ikke av alkohol) og en anbefaling til alle som setter pris på filosofisk nonsens!
   Viktig er det også å nevne at filmen åpner med en egen kortfilm, muligens fiksjonell i hovedfilmens handling, der Jack oppsøkes av sin livs kjærlighet (spilt av Natalie Portman) på hotellrommet sitt ved Hotel Chevalier. Denne lille snutten er fantastisk i seg selv.





94%



Is that Dad's razor?