TALES OF AN ANCIENT EMPIRE, 2010

REGI: Albert Pyun

MED: Kevin Sorbo, Melissa Ordway, Sarah Ann Schultz, 

Inbar Lavi, Michael Paré, Whitney Able, Janelle Giumarra, 

Jennifer Siebel Newsom, Ralf Moeller og Matthew Willig

GENRE: Action, eventyr

SPILLETID: "85 minutter"

"A princess is on a quest to unite the five greatest warriors to save her kingdom from a demon sorceress."

Ok, jeg skal prøve å ikke rive denne filmen et nytt rasshøl, for jeg ble virkelig ikke så veldig sur… men fy faen jeg kan ikke lyve, Tales of an Ancient Empire suger! Når jeg bestemte meg for å sette på denne filmen gikk jeg ut ifra at den kom til å se ut som Black Death, men den ser ærlig talt ut som en vag blanding av en dårlig overnaturlig tv-serie, en pornofilm og et skoleprosjekt laget på Windows Movie Maker. Nå, jeg har ingenting imot Windows Movie Maker, faktisk synes jeg det er et finfint program å bruke når det kommer til egne redigeringsjobber. Men jeg ville ikke laget oppfølgeren til The Sword and the Sorcerer på Windows Movie Maker! Spesielt ikke hvis jeg var den opprinnelige regissøren!

   Det er bare trist. Hvorfor lage den i det hele tatt på denne måten? Ifølge det jeg har lest har Pyuns filmer blitt laget på denne måten en stund allerede, men hvorfor? Hvem er denne filmen laget for? Den har jo ingenting å gjøre med The Sword and the Sorcerer. Hovedkarakterene er tilfeldigvis sønnene og døtrene til Lee Horsleys karakter Talon, men Talon er bare med i 1 minutt av filmen og helt ute av kontekst, i en scene der han faktisk kysser sin egen datter fordi ingen av dem kjenner hverandres identitet. Dessuten har de lagt på ham en falsk bar overkropp for å prøve å skjule faktumet av Lee Horsley har blitt feit. Det er flaut. Uansett, det at de er sønner og døtre av Talon har ikke en dritt å gjøre med historien. De sier ikke navnet hans engang, vi bare antar det på grunn av beskrivelsen de kommer med!

   1 million pleide å dekke mye en gang i tiden, når man visste hvordan man skulle utnytte den. Det er nesten umulig å tro at en film som Halloween ble laget for bare 320 tusen i 1978. Langt mer utrolig er det at en moderne film som den Indonesiske The Raid: Redemption er laget for 1 million amerikanske dollar! The Raid: Redemption har alt, kule stunts, kampscener, effekter og suspens og gode karakterer og gjennomført skuespill. Tales of an Ancient Empire har ingen av disse tingene, og den er fremdeles laget for 1 million!? Den er til og med filmet på digitalfilm, så hva var det pengene gikk på? Kokain? Jeg nekter å tro at denne filmen ble laget for 1 million dollar, jeg nekter det. Budsjettet ser tre ganger lavere ut enn en vanlig episode av Babylon 5, som gikk for sånn rundt 800.000, og Babylon 5 ser som regel alltid bra ut når den ikke viser utsiden av romstasjonen! 

   Det som gjør det hele ennå mer mistenkelig er hvor kort Tales of an Ancient Empire er. Filmens spilletid er satt til 85 minutter, men dette er lurendreieri! Rulleteksten varer i nesten 15 minutter og filmen åpner faktisk med sin egen 4 minutter lange trailer - på filmsporet! Ja, dere leste riktig! Traileren til filmen er integrert på samme spor som selve filmen for å få den til å se lenger ut! Dette har de prøvd å skjule ved å åpne den ordentlige filmen med tittelkortet 3 uker tidligere, men det er jo åpenbart traileren! Den har til og med de samme produksjonsselskapene og skuespillernavnene som den originale åpningssekvensen før selve filmen! Nei, Tales of an Ancient Empire er bare så vidt over en time lang, den har ingen effekter som overstiger et Sega CD-spill, den har ingen ordentlige kampscener eller stunts og den har ingen suspens. Et eller annet må pengene ha gått til, for denne filmen har ingen tredje akt, den bare slutter like før noe faktisk skal skje. Med andre ord, det skjer ingenting i denne filmen. Karakterene bare planlegger hva som skal skje i neste film, Red Moon, som selvfølgelig aldri kommer til å skje, og det er det hele.

Ingenting skriker kvalitet som Sound Logic Studios, som høres mer ut som et redigeringsprogram en et filmstudio og allerede fra stund én viser Tales of an Ancient Empire hvor langt nede på rangstigen den ligger.

   Etter traileren (som røper slutten fullstendig) åpner vi med rulletekst til moderne generisk heavy metal-musikk, for de kule kidsa, før vi deretter går til en scene som tydelig hyller The Sword and the Sorcerer. I denne scenen har noen tilfeldige mennesker snublet over graven til en vampyr, og vekker henne til live. Ja, denne filmen har vampyrer, masse vampyrer! Kista er ikke halvparten så kul som Xusias kiste i den forrige filmen og det er heller ikke den horrible dataeffekten som maner frem vampyrdronningen Xia. Den første vampyrscenen er imidlertid filmet ganske dyktig, når den ikke er ødelagt med grovt misbruk av slow motion, med god lyssetting og til god effekt. Den er ikke så verst å se på heller! Med en gang hun åpner kjeften faller imidlertid hele scenen sammen. Det gjør det hele ekstra morsomt er at de ikke har spilt inn stemmene på nytt, så Xia snakker skikkelig slurvete, siden hun har løs-tenner i kjeften.

   Vi forflytter oss så til kongeriket Alabar, som har det mest moderne slottet jeg har sett i en middelalder-film noensinne. Seriøst, jeg tror det egentlig er en fabrikk ved vannet som de har prøvd å dekke over med et mørkt filter i post-produksjon, og man ser fortsatt pipene! Alabar er under angrep, av vampyrene går jeg ut ifra, og prinsesse Tanis blir sendt for å finne hjelp. Kunne de ikke sendt noen som var mindre viktig? Ok, jeg må slutte å pirke så mye. Hun får også tildelt et guano-kjede som skal føre henne til hjelpen hun trenger. Hun må finne folkene som har de samme kjedene, for de er de utvalgte som skal ende krigen.

   Til slutt finner Tanis mannen, som viser seg å være hennes egen bror Aedan og deretter finner hun de andre to søstrene sine via ham. Nå er krigerne endelig samlet og det er bare å komme seg i gang med å angripe fienden, gud vet hvor mange DE er. Og her slutter filmen. Stemmer. Får bare håpe Red Moon noensinne kommer, slik at vi får vite hvordan dette går… Jeg vet JEG kommer til å sitte på første rad…

Tales of an Ancient Empire er faktisk oppdelt i kapiteler, som Excalibur. Dette hadde vært strålende om kapitlene ikke hadde vært så jævli regelmessige og samtidig ikke egentlig hopper frem i tid i det hele tatt! De kommer faktisk hvert andre minutt, i form av et tittelkort! Finnes det ingen mellomting? Kanskje dette også var et triks for å gjøre filmen et par minutter lenger. Jeg hadde ikke blitt sjokkert.

   Noe av det som gjør Tales of an Ancient Empire vanskelig å følge med på er alle de kvinnelige karakterene. Unnskyld at jeg sier det, men når alle kvinnene er brunhårede modeller og går med sjal og har merkelige navn som rimer på kroppsdeler, så blir det vanskelig for meg å se forskjell på dem i blant. Dette er mest i den første halvtimen og blir lettere etter hvert som vi manuelt blir kjent med karakterene litt og litt, siden de ikke kunne sette av tid til å fortelle oss bak-historier.

   Selv om Tales of an Ancient Empire er full av kjente mannlige c-film-skuespillere fra 80- og 90-tallet er de aller fleste av dem totalt bortkastet. Jeg vet ikke om det er dette budsjettet kan ha gått til, men i så fall var det ingen god investering. Michael Paré, Sasha Mitchell, Olivier Gruner, Scott Paulin, Matthew Willig, Ralf Moeller, Lee Horsley. De er alle bortkastet. Det er ingen av dem som egentlig gjør noe som helst eller i det hele tatt synes, for den saks skyld! Man må bare være flink til å se dem i bakgrunnen mesteparten av tiden (Christopher Lambert er dessverre ikke med, selv om det ser sånn ut på filmplakaten øverst)! Den eneste store b-skuespilleren som ikke er bortkastet er den ene skuespilleren som også redder filmen fra total grusomhet, Kevin Sorbo. Kev Sorbo er så karismatisk at hele den umotiverte, billige tilværelsen rundt ham suges opp i en tornado av awsomeness. Hadde Sorbo kommet inn med en gang kunne hele filmen vært reddet. Det ville fremdeles vært en kjip film med dårlige effekter, men det hadde gått bra, for det hadde vært en kjip film der Kev Sorbo lyste opp hele veien og gjorde det koselig. Han kommer imidlertid ikke inn før 40-minuttersmerket har passert. Det vil si at Kevin Sorbo bare så vidt er med i 1/3 av filmen, noe som suger hardt når han kunne vært i hele. 

Tilbake til økonomi og budsjett. Hva går egentlig et filmbudsjett til? Vel, skuespillere må betales, produksjons-teamet må betales. Effekt-teamet må betales. Effekter, kostymer, konstruksjon av scener, reklame. Jeg har til og med glemt mange viktige ting! Det er ikke egentlig så vanskelig å se hvordan et budsjett kan gå høyt til værs med tanke på dette. Men, vent litt? Hvor mange av disse tingene har egentlig Tales of an Ancient Empire?

   Effekt-teamet i denne filmen er enten amatører, eller profesjonelle som ikke har fått godt nok betalt til å gjøre det bedre. Jeg stemmer for det siste. Dessuten er ikke effektene ferdige, det mangler til og med biter av bakgrunner til tider. Det er kostymer i filmen, men ingen av dem er spesialdesignet. Det er for det meste bare tilfeldige, sexy kvinneklær som ikke egentlig er datert til noen spesiell tidsalder (for det meste), og kapper og sort tøy, noen ganger litt mer kongelig i designet. Nei, det er ikke her pengene kan ha gått heller. Konstruksjoner av scenedesign og atmosfære? Nei, dette er ikke mye. Filmen er enten filmet på location i gamle hus med litt høy på gulvet, eller i noen scener foran en green-screen-effekt eller ved havet. Skuespillere og produksjonsteam er altså det pengene hovedsakelig må ha gått til her, og ingen av dem fikk godt nok betalt til å gjøre jobben ferdig.

   Det viktigste å påstå er uansett at Albert Pyun kunne gjort dette så mye bedre. Albert Pyun kunne brukt budsjettet bedre. Hvorfor ansatte han et team han ikke hadde råd til å betale og hvorfor ansatte han en håndfull kjente muskelmenn for små cameo-roller? Jeg innser at noen av dem antagelig er vennene hans siden de har jobbet med ham flere ganger før, men jeg gjetter at de uansett ville ha betalt! Jeg antar det endelige spørsmålet er: hvorfor lagde han den i det hele tatt når han hverken hadde råd eller noen ba om det?

Det er latterlig hvordan en billig film i dag ser ut mot en billig film fra før den digitale verdenen. På grunn av

dette er det ikke lenger lett å lage et produkt som ser bra ut for lite penger. Kan dette forsvare filmen? Ikke egentlig. Denne filmen suger ikke bare for hvordan den ser ut, men hvor tøysete, merkelig og totalt ufullstendig og direkte kjip den er. Hvis denne filmen hadde blitt laget på 70 tallet hadde den vært Don’t Ring the Doorbell. Eller, vent, Don’t Ring the Doorbell holder seg i alle fall i sitt eget ess hele veien, så jeg ville ikke sagt det engang. Denne filmen er Highlander the Sorce uten en siste akt! Det er ingenting her som burde inspirerer noen til å se den igjen, noensinne! Tales of an Ancient Empire er ene og alene den ene filmen i hele verden INGEN ville hatt motivasjon til å sette på igjen.

   Hvem er karakterene? Hvor kommer de fra? Hvorfor skal vi bry oss om alle disse menneskene som ikke engang har noen tilknytning til The Sword and the Sorcerer? The Sword and the Sorcerer var tross alt grunnen til at noen noensinne ville jaktet ned denne filmen. Det var grunnen til at jeg jaktet den ned. Vel, kanskje det var hensikten hele tiden, å tjene store penger på noe latterlig og urelatert. Kanskje jeg er naiv for å ikke ha hoppet til den konklusjonen med en gang. Vel, ingen vant - denne planen feilet uansett - for ingen så Tales of an Ancient Empire, bortsett fra meg.

Ingen terningkast, ingen prosentrangering, bare dette ene desperate rådet: ikke se Tales of an Ancient Empire! Se gjerne andre Pyun-filmer, som Cyborg og Kickboxer 2 og selvfølgelig The Sword and the Sorcerer, men ikke denne! Ikke se Tales of an Ancient Empire. Takk.

Yes, it's my real chest AND my real mustache!

RUBBER, 2010

REGI: Quentin Dupieux

MED: Stephen Spinella, Roxane Mesquida, Jack Plotnick, Haley Ramm, Wings Hauser og Ethan Cohn

GENRE: Kunstfilm

Rubber ble promotert på en brilliant måte. En film om et levende bildekk som triller rundt og dreper folk. Brilliant. Hvem er det som IKKE har lyst til å se denne? Vel, ta mitt vise råd her inne og lov meg denne ene tingen. Ikke se den. Ikke se Rubber.

   Rubber er betegnelsen på bortkastet tid. Rubber er definisjonen av pretensiøs kunstfilm. Ja, jeg brukte ordet pretensiøs! Pretensiøs er et snobbete uttrykk som brukes for å forklare at et annet menneske, i dette tilfellet en filmregissør, tror han ser dypere mening i symbolikk som ikke andre ser, men uten å kunne backe det opp med noe annet enn påståelse. Det mest pretensiøse i verden er selvfølgelig derfor å bruke utrykket pretensiøs, men jeg lover - ved Ronnie James Dios grav! - at her har jeg all verdens rett til å gjøre det! Det er få kjipe filmer jeg ville ha solgt eller gitt bort. Jeg kommer aldri til å tvinge meg gjennom den mediokre Bang Bang Orangutang igjen, men jeg har ikke noe imot å ha filmen i hylla og samlingen min. Jeg eier faktisk en rekke filmer jeg aldri har tenkt å se igjen. Rubber er imidlertid et unntak jeg ville ha kastet rett i søpla, var det ikke fordi den kostet meg penger.

   Det kan høres rart ut for noen at jeg hisser meg opp over en film om et morderisk bildekk som ikke levde opp til forventningene mine, men hvordan i svarte går det an å ødelegge dette enkle premisset? Jeg skal forklare handlingen så forstår dere nok med en gang hva som gikk galt her.

Rubber åpner med en merkelig scene - en politibil som kjører bortover en ørkenvei og velter stoler i et halvt minutt. Så kommer sheriffen ut av bilen og forklarer publikum at denne filmen er en hyllest til alt som ikke gir mening i klassiske filmer og at alle disse tingene er som de er "av ingen grunn". Vel, greit nok. Dette er for så vidt portrettert på en smålig morsom måte. Så ser vi at et publikum faktisk står og hører på.

   Ja, her står det altså et publikum og venter på å se filmen Rubber. De får alle utdelt kikkerter også er det i gang. Den ivrige folkemengden skanner ørkenen og får plutselig øye på det slitte bildekket Robert, som våkner til live i sanden - men det er ingen som filmer dette. Rubber er ikke en film under produksjon med kamera-team, den er bare noe som skjer uten grunn. Robert ruller seg opp og begynner å trille, først ganske vinglete og deretter mer stødig etter hvert som han lærer seg å holde balansen. Ok, tenkte jeg. Dette er ikke så dumt. Vi kunne helt sikkert droppet de første 7 minuttene av filmen med folkemengden som liksom skal se på filmen, men ok. Greit.

   Robert begynner så å rulle over ting på bakken og ødelegge dem, noe som ser ut til å more dette hjulet. Etter en plastflaske og en skorpion kommer han over en glassflaske som ikke gir etter for vekta og som ikke vil knuse. Hva gjør Robert da? Han sprenger glassflasken med telepatiske evner! Ok. Allerede her mistet filmen meg flere hakk. Hvorfor skal dette dekket ha telepatiske evner? Hadde det ikke vært nok om Robert påkjørte ofrene sine?

   Ja, vi må faktisk ta oss til takke med skorpionen og plastflaska Robert kjørte over i starten for fra nå av kjører han aldri over noen igjen resten av filmen og holder seg til telekineses i stedet. På dette punktet begynner vi i tillegg å oppdage hva slags film Rubber egentlig er. Vi begynner å innse at vi har med en snobbete kunstfilm å gjøre. En veldig, veldig langtekkelig kunstfilm som søker en høyere mening ingen ved sine fulle fem ønsker ut av en film om et seriemorderisk bildekk. Rubber. Velkommen skal du være, her hos Generelt negativt!

Hey! Why does this movie look like crap?

Rubber kommer fra en alternativ fransk elektromusiker og dette er det vel ingen tvil om, men hadde denne mannen blitt født 20 år tidligere i nabolandet Italia ville resultatet blitt helt annerledes, det ville blitt resultatet vi virkelig ville se! Her opplever vi heller en svært repetitiv historie, som ikke en gang prøver å være interessant og heller bare vil vise oss hvor dumt dette temaet er, som om det aldri kunne ha kommet noe godt ut av det. Hvem er denne filmen laget for uansett? Den er helt klart ikke laget for komediefanatikere. Da hadde den vært morsom. Den er heller ikke laget for snobbete kunstfilmfanatikere. Da hadde den ikke hatt skrekkfilmscenario, for kunstsnobber liker ikke skrekk. Men er den laget for skrekkfilmfanatikere? Overhode ikke! Rubber metter ikke en jævla mage, for mennesker er ikke ment å spise gift!

   Dette minner meg så klart på scenen der publikumet får tildelt en forgiftet kalkun som de spiser som ville dyr etter å ha ligget uti villmarka med kikkerter og sett på denne gørrkjedelige festivalfilmen i nærmere to døgn! Dette er ment å være satire, men når man stopper og tenker seg om, hva betyr det egentlig? Betyr det at vi her hjemme er grådige dyr fordi vi vil ha blod og spenning i en skrekkfilm? I så fall er bør ikke dette være vanskelig å forstå, det var jo derfor vi kjøpte filmen. Er denne scenen ment å symbolisere at vi blant publikum spiser alt Hollywood mater oss selv om det er gift? Sannsynligvis, men igjen, det er derfor vi har valgt å se denne filmen! Fordi vi vil sette oss ned og se en dårlig skrekkfilm og forvente oss litt sjarm og underholdning ut av den. Det var ingen av oss som trodde dette kom til å bli noen Oscar-vinner!

   Kjære Quentin Dupieux: Det å prøve å bringe mening inn i en film som handler om "ingen mening" funker ikke. Det bare går ikke. Du skyter deg selv i foten og samtidig gjør du folk verden rundt sure og grettene fordi de måtte sitte gjennom dette skvipet. Skvipet som du kaller god satire! Den aller verste delen er hvor hardt du har prøvd. Filmen er godt produsert, med gode effekter. Du har til og med laget flere av scenene riktig fengende og fulle av stil, som om du selv syns dette er kult, men det er ikke meningen at vi skal like det? Din egoistiske jævel! Jeg var så frustrert og nedfor etter jeg så Rubber at jeg faktisk måtte sette på Hot Tub Time Machine for å komme i bedre humør, men alt om den filmen neste gang!

   Jeg har mange spørsmål til regissøren, som han aldri kommer til å besvare, men jeg kjenner blodårene strammer seg i nakken og lar det ligge inntil videre.

Uffda, jeg kom akkurat på noe annet som irriterer meg. *Masserer nakken*.

   Wings Hauser spiller i denne filmen - selveste Wings Hauser - den barske motorsykkelmannen fra 80-tallet, kjent fra fantastiske kultklassikere som Vice Squad og Dead Man Walking. Snakk om misbruk av strålende talent! Det var to grunner til at jeg puttet Rubber i handlekurven. Levende bildekk som seriemorder og Wings Hauser. Det var selvfølgelig før jeg visste Rubber er skapt for sære festivalanmeldere og at Hauser slett ikke spiler noen bad-ass horror-rolle, men nærmere en fyr i rullestol som sitter og ser på filmen, nesten uten dialog på bordet. Hauser er fremdeles den mest likbare karakteren og det var neimen ikke den vanskeligste rollen å ta på seg i denne haggisen av en film.

   Bortsett fra Hauser er bildekket Robert den mest likenes karakteren. Man skulle ikke tro det var mulig å sympatisere med en smultring av gummi, men Robert er tro det eller ei karismatisk, festlig og søt der han triller alene for seg selv gjennom ørkenen.  Dette er selvfølgelig litt morsomt, men ikke i 80 minutter! Det er morsomt i noen sekunder når John Cusack få en gaffel i øyelokket i Hot Tub Time Machine, men det holder deg ikke gående i 1 time og 15 minutter! Ja, den er heldigvis ikke så lang. 1 time og 15 minutter er relativt kort spilletid, nesten på lengde med en vanlig norsk film. Det norsk film skal ha i denne sammenhengen er at norsk film sjelden føles som om den varer i 3 timer!

Ja, jeg er sint så sint, ikke like sint som jeg var etter å ha sett 2011’s The Thing, men fremdeles ganske sint. Heldigvis hjelper det å få sinnet ned på papiret, så jeg kan plage andre med det uten å måtte tenke selv. Her har jeg fått blekket ned mesteparten og har ikke egentlig dratt hysteriet for langt heller, så det er da noe.

   Så innser jeg endelig, dette handler ikke om skuffelse. Det handler ikke om at jeg ikke fikk seriemorderbildekk-filmen min med Wings Hauser i hovedrollen, det handler om budskapet den prøver å gi til folk som meg. Budskapet om at jeg som b-filmelsker ikke bryr meg det grann om hva jeg ser på. At jeg sluker hva som helst rått og at dette gjør meg til en idiot. Dette er ikke tilfelle i det hele tatt Dupieux, du har misforstått. Tror du grunnen til at jeg ikke liker Rubber er fordi jeg ikke forstår hva du prøvde å si? Alle forsto hva du prøvde å si.

   For meg handler ikke film nødvendigvis om godt tema, godt skuespill, eller god produksjon. For meg handler film om gleden med film. Jeg sier selvfølgelig ifra når jeg ikke liker en film, men det kommer ikke nødvendigvis an på tema, skuespill eller produksjon. Det handler om hva jeg føler til sist, det handler om hva jeg sitter igjen med og hvordan filmen varmet meg. Quentin Dupieux, du er et pretensiøst rasshøl. Det kan jeg si med total sikkerhet. Neste gang du skal bruke talentet ditt, bruk det på en måte som gleder andre også, ikke bare deg og Roger Ebert!

10 skrekkfilmer med ville scenarioer du heller burde se: The Beyond, Phenomena, Evil Dead 2, The Toxic Avenger, Braindead, Rats: Night of Terror, Scanners, Split Second, RoboWar, Prince of Darkness. Der. Dette er filmer du med god grunn kan kose deg med og som er absurde og underholdende i tillegg, ikke kjedelig, visvas om hvorfor god underholdning ikke er bra for deg!

   Med dette legger jeg på røret for i kveld og for alle dere som faktisk likte Rubber: ok.

Lies!

THE THING, 2011

REGI: Matthijs van Heijningen Jr.

MED: Mary Elizabeth Winstead, Joel Edgerton, Ulrich Thomsen, Adewale Akinnuoye-Agbaje og Trond Espen Seim

GENRE: Horror, science fiction

Da jeg hørte om denne filmen gikk jeg gjennom 5 stadier. Sjokk, tvil, bitterhet, sorg og sinne. Ikke bare er John Carpenter’s The Thing fra 1982 en av de desidert mest perfekte skrekkfilmene noensinne, den er også en av mine ultimate favorittfilmer, helt oppe på topp 5 lista.

   Frustrasjonen som tok meg lot til å være noe ingen kunne forstå seg på og at dette kunne være en så personlig sak for meg ga nok ikke mening - men det var det uten tvil. Nå er jeg etterlatt med en helt annen følelse enn jeg hadde regnet med den ville gi meg. For jeg har endelig sett den, selv om jeg ikke ville. The Thing (2011).

   På et punkt følte jeg rett og slett at jeg ikke kunne fornekte det lenger, nå som den tross alt var blitt sluppet på dvd. Men jeg kjøpte den ikke, å nei! Jeg så den på nettet, for denne filmen er ikke noe jeg har lyst til å eie og ha stående i hylla mi.

   

Jeg ble sittende igjen med en tomhet etter å ha sett denne nye The Thing. Den var dårlig regissert, hadde vasne karakterer og effektene var helt grusomme. Den rake motsetningen til The Thing (1982). Det var tydelig at Matthijs van Heijningen Jr. hadde sett John Carpenter’s The Thing. Det var også tydelig at han likte den. Det som dessverre var tydeligst av alt, var at Heijningen ikke hadde noen forståelse om hvorfor den virket så godt som den gjorde.

   På tross alle disse ulempene fikk jeg meg ikke til å vise hat, det hatet jeg hadde bygget opp så lenge. Kanskje jeg brukte opp alt på forhånd. Det eneste jeg følte var en tristhet og at jeg skulle ønske jeg bare kunne glemme det jeg nettopp hadde sett, men dessverre er ikke denne drittladde CG-haugen av en film noe jeg kommer til å glemme så lett. Den har spilt en alt for stor rolle, uinvitert, i et univers jeg elsker.

   Jeg var ikke til stedet som sint tilskuer da The Phantom Menace ble sluppet på kino, men nå vet jeg akkurat hvordan de hundre tusen håpefulle må ha følt seg.

For å legge av meg dativen og fortelle litt om filmen, er den er prequel til John Carpenter’s The Thing og tar for seg alienfundet og terroren på den norske basen man ser ruinene av i originalen.

   Etter å ha funnet et forlist romskip under isen av Antarktis og en fremmed skapning i isen like ved, kontakter den dansktalende vitenskapsmannen Dr. Sander Halvorson (Ulrich Thomsen) den amerikanske paleontologen Kate Lloyd (Mary Elizabeth Winstead) for å få gravet ut vesenet. Hvorfor han velger å søke hjelp hos amerikanerne med dette helt unike funnet, i stedet for å holde konferanser med sitt eget land kan du ikke spørre meg om, for jeg har ikke noe logisk svar. Disse dumme skandinavene. De vil da vel ikke beholde noen vitenskapelig historisk ære for seg selv. Pøh!

  Kate tar derfor med seg et lite forskningsteam og blir med til ingenmannsland for å meisle ut romvesenet av isen, noe som vil ta en halv dag med riktig utstyr. Når skapningen omsider er inne i den norske leieren blir det fyrt opp til fest, og nordmennene spiller stereotypisk samemusikk til øl og tyrkershots. Dessverre er husrommet like varmt som hjerterommet og tingen bryter ut av den smeltende isblokken som en rakett mot taket, mens tentakler og tenner farer veggimellom. Alt som er igjen er et perfekt rektangulært hull og en heseblesende fare som snart skal ødelegge alt som en gang var trivelig (no pun intended).

Vel, det var ikke så vanskelig. Jeg klarte å utelukke så mye usaklighet som mulig mens jeg beskrev plottet.

   Er det noe i denne filmen som funker? Vel, til en viss grad, men bare for oss som kan norsk. For ettersom halve rollebesettingen spilles av vassekte dialektsrike nordmenn, er det moro for oss å være de eneste som skjønner hva de sier (vel, det kommer an på dialekten), og ikke minst å se noen kjente norske fjes i en amerikansk film. Dette kan selvfølgelig aldri ved sine fulle fem trekke opp kvaliteten på filmen. Kanskje hvis du er full og høy samtidig.

   Selv når man ikke sammenligner den med John Carpenter’s The Thing faller filmen motbydelig flatt, og de eneste den måtte appellere til er stemningsløse tenåringer som får et godt kick ut av en hver billig skvettescene. Jeg har spilt PlayStation1-spill mer skremmende enn dette kvalitetsløse skvipet.

Dessverre lever vi i en verden der det er langt billigere å ikke prøve like hardt.

   Som den ærlige og redelige surpompen jeg er, innrømmer jeg lett at mange av filmene jeg liker ikke eier intelligente rammer. Jeg nyter en mengde filmer som spiller på billige poenger og dårlige historier og jeg liker dem fordi de prøver så godt de kan med det de har. Når det kommer til John Carpenter’s The Thing derimot, er den en av de smarteste og tett skrevede filmene som noensinne har slått lerretet. For science fiction fans har den ingenting som bommer på målskiva. Jeg kan med ærlige ord si at den er god, ikke bare fordi jeg liker den, men fordi den virkelig er det!

   Carpenter hadde aldri et stort budsjett og lekte med lyset for å skjule effekter som ville sett falske ut hvis det skulle bli vist i full klarhet. Med milde røykskyer og mørke rom beviste han en gang for alle at det skumleste du kan tenke deg i en skrekkfilm er det du ikke ser, det hjernen din materialiserer seg frem til helt av seg selv. Han spilte også en hel del på den klaustrofobiske ensomheten og isolasjonen i den iskalde ødemarka. Filmen ble til og med innspilt i Nord-Canada og det synes virkelig hvor kaldt det faktisk er på settet. The Thing (2011) er spilt inn foran en grønn skjerm og mangler umiskjennelig virkelighetsfaktorene som drar deg inn i historien.

Hah!

 

Med det lille pengetilskuddet og den fantasien han hadde, klarte spesialeffektmesteren Rob Bottin å skape det som skal sies å være de mest plettfrie praktiske spesialeffektene noensinne servert på film i John Carpenter’s The Thing.

   Dataeffektene i den nye versjonen ser ut som de er fra 90-tallet og driter en lang marsj i alt som heter troverdighet til historien den skal representere. Det som før faktisk ga mening med monsterets imitasjonsnatur er her totalt klusset til av tilfeldige tentakler og ekle spedalske trynevrengende situasjoner som skjer på måfå. Dessuten, dette er ikke en prequel. Det er en remake, som selskapet valgte å endre på i siste liten. Var det for ikke å gjøre noen sure? Mission failed!

Mary Elizabeth Winstead, gå og ta deg en bolle...

   Og hvorfor i svarte hælvete heter den det samme som den originale hvis den ikke er en remake? Hvor forvirrende ville det ikke ha vært om jeg skulle lage en prequel til Super 8 og bare kalle den for Super 8? Produsenten har utalt seg om saken og sa noe som lignet på:  

Vel, vi prøvde ut noen forskjellige undertitler til filmen, men ingen fungerte, så vi bestemte oss for å bare kalle den The Thing.

Hva!? Dere prøvde tydeligvis ikke så jævla hardt! Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg sakt at dette er toppen av latskap. Saken er nok heller den at universal studios gjerne ville lure verden til å tro det var en remake, ettersom det faktisk er folk der ute som syns remakesplotation er kult.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Kanskje jeg har sakt mitt og burde komme meg videre. For å si noen siste ord, ikke se den. Jeg unner ingen å måtte sitte gjennom denne udugelige dollarfesten som formelig driter over alt den skal polere og gjenspeile seg i.

   Denne filmen klamrer seg til Carpenter på en så patetisk måte at jeg nesten syns synd på den, så noen bør for guds skyld sette en kule i hodet på denne filmen og gjøre slutt på elendighetene en gang for alle.

   Hvis jeg skulle dømme The Thing prequelen på egne bein ville ikke terningen ha nådd lenger enn til 2, men dette er ikke en film som ville ha eksistert på egne bein. Ta dere heller en tur innom platekompaniet og kjøp 1982-filmen, så får dere et produkt som er verdt pengene.