DEMONS, 1985

REGI: Lamberto Bava

MED: Urbano Barberini, Natasha Hovey, Paola Cozzo, Karl Zinny, Fiore Argento, Geretta Geretta og Michele Soavi

GENRE: Horror, action

"She's right. She put on that mask and scratched herself, get it? Because of that scratch, she became a demon. An instrument of evil, like they said in the damn movie, you heard it. We got to stop it I tell you, we got to stop the movie!"

Jeg satt meg endelig ned i dag og så Demons, som jeg aldri hadde sett før og som jeg elsket høyere enn himmelen! Demons er regissert av Lamberto Bava, sønn av legenden Mario Bava, og produsert og pennet av klassikeren Dario Argento. Den er en smart og lystig action-skrekk-thriller servert på den best tenkelige måten, nemlig med gørr og blod i alle munnviker. Humoren sitter løst rundt et tøysete konsept som blir tatt på rakt alvor og underholdningen og effektene er i fokus fremfor alt annet. Med dette tatt i betraktning er Demons faktisk en av de beste av sitt slag og hvis dere har fulgt med på hva jeg har skrevet om før så vet dere akkurat hvorfor denne filmen falt meg så godt i smak!
   OK. Hvis det å kjøre motorsykkel i en kinosal og drepe demoner med samurai-sverd mens du hører på Accept høres uappellerende ut for deg, da er nok ikke Demons helt opp din gate. Hvis dette høres ut som en strålende idé så ser jeg ingen mulighet til ikke å elske denne filmen. Sett dere ned, fest setebeltet og bli med på en horribel tur gjennom historien!

Det er mye rot her, som det ofte er i disse filmene, så jeg skal prøve å holde meg kort og oversiktlig når det kommer til plottet.

   Cheryl (Natasha Hovey) og en rekke andre mennesker mottar en mystisk invitasjon til en privat filmvisning. Når hun og venninnen ankommer den gamle kinosalen blir de straks sjekket opp av et par gutter sånn at klinings og skrekkfilm kan gå sin faste gang. Dette er jo akkurat sånn det pleier å være på kino, eller hva? Dessverre er filmen mye virkeligere enn publikum noen gang kunne ha forestilt seg! I det demonene på prosjektoren kommer til live i filmen er det samtidig demoner på sfære i kinosalen. De dreper og slakter og skriker, og blir du klort av de giftige klørne deres, da blir du en av dem!

   Når gjestene stormer mot utgangen finner de seg selv innesperret! Nå gjelder det bare å kjempe om tilværelsen mens de leter etter en vei ut! Nå som stedet kryr av demoner kan dette dessverre bli en situasjon svært få faktisk overlever!

Demons er cheesy, blodig og veldig, veldig morsom! Har dere forresten sett noen sniffe kokain ut av en cola-boks med sugerør? Denne filmen tar seg virkelig nytte av artige konsepter! Akkurat som Dario Argentos Phenomena har Demons Heavy metal på soundtracket. I tillegg har den White Wedding av Billy Idol, noe man bare ikke kan si nei til i hvilke som helst sammenheng! Kom igjen, hvem er det som ikke liker White Wedding? Nettopp! Soundtracket ved siden av er i stor grad puddel-trash og setter en veldig distinkt prislapp for hvilke periode filmen er laget i. Utdatert? Kanskje. Likevel, om man bare lærer seg å se på filmer som om de er satt i en spesiell tidsalder gjør det ikke noe uansett! En remake av Demons kommer derfor ikke på tale!

   Det er få skuespillere som stikker seg ut i Demons, men alle sammen er likbare karakterer, så dette eleverer automatisk filmen høyere enn de fleste moderne skrekkfilmer, som ofte har en gjeng drittsekker som hovedpersoner. Man heier ikke på demonene, men på menneskene, akkurat som det skal være. Vel, Michele Soavi er kul som alltid, og han dukker opp som en av fiendene her i Demons, dog han har alt for lite spilletid. Bortsett fra det heier man på menneskene. Urbano Barberin og Natasha Hovey er fremdeles veldig vennlige mennesker og gode hovedrolleinntagere som George og Cheryl. Kinosalen som brukes i filmen var faktisk en ekte forlatt kinosal som Argento bare tok seg til rette i! I dag er bygningen en bank.

   Forresten! Hvorfor er det alltid med en blind mann i italienske skrekkfilmer? Ja, det er jammen en blind fyr med i Demons også, og selvfølgelig venter det ham en grusom skjebne! Her er det en liste over blinde menn i italienske filmer.

3 ITALIENSKE SKREKK-FILMER MED BLINDE MENN:

1971 - THE CAT O’ NINE TALES: Dette er ikke bare en hvilke som helst blind mann, men Karl Malden!

1980 - MACARBE: I Lamberto Bavas første giallo møter vi en blind ung mann som faktisk heter Robert Duval!

1984 - WILD BEASTS: Denne blinde mannen får en grusom skjebne når førerhunden hans går berserk!

Spesialeffektene er ganske stilige og mesterhjernen Sergio Stivaletti får inn noen artige hoggtanneffekter jeg sjelden har sett maken til. Bortsett fra dette holdes spekteret enkelt og demonene er ikke så annerledes fra mennesker, utenom de røde øynene og det at de spyr grønn guffe.

   Det er en merkelig scene her hvor en mye mer demonsk demon kommer ut av ryggen på en av de smittede karakterene. Jeg forsto ikke dette helt. Var det sjefsdemonen som kom ut? Ser vi mer av ham i Demons 2? Kanskje han er hovedkarakteren i The Ogre, også kjent som Demons 3. Når vi snakker om Demons 3, denne filmen eksisterer i mange formater, selv om den ikke egentlig eksisterer i det hele tatt. Gir dette mening? Ok - Både Lamberto Bavas The Ogre og Umberto Lenzis Black Demons er kjent under tittelen  

Demons 3, mens filmen som faktisk var ment å være Demons 3 bare heter The Church. Gir dette mening? Ikke i det hele tatt. Uansett, The Church er regnet som den offisielle oppfølgeren så gåten er løst. Om sjefsdemonen er med i den er imidlertid et annet mysterium!

   Filmen kalles forresten Dance of the Demons under åpningssekvensen, så mon tro om dvd-en min er kopiert av en versjon av filmen med annen tittel. Det er mye rart med dvd-en min forresten. Blant annet det faktumet at den BARE kommer med svensk undertekst! Hvilke filmer kommer på dvd med BARE svensk undertekst?

Demons er verdt å sjekke ut for en hver skrekkfilmfanatiker, spesielt om du er kjent med det kule universet av italiensk horror! Det er noe med denne følelsen man bare ikke finner noe annet sted. Gjør dere selv en tjeneste. Bli kjent med filmer som Demons og Phenomena, eller kanskje zombie-filmene til Lucio Fulci, for det er så alt for få der ute som vet å sette pris på en billig gammel film - proppet med stil og kjærlighet - nå til dags. De fleste som er yngre nå har vokst opp i en tidsalder der det alltid har eksistert CGI og synes kanskje effektene er utdatert i en eldre effektfilm. Jeg, personlig, syns den gamle metoden ser mye kulere ut og er ikke så glad i det nye utseendet, men jeg kan fremdeles se en ny film og nyte den for å være en bra film, enten om det gjelder historie, produksjon eller underholdning. Så klart, jeg kan være en skikkelig grinebiter når det kommer til dataeffekter og skrive flere A4-sider med illsinte fingre. Likevel kan jeg ikke nekte for at en god film er en god film, CGI eller ikke. Det går den samme veien med gamle filmer også, og plutselig blir man vandt til stilen og klarer og sette seg inn i tidsalderen - og i dette tilfellet - hvorfor Italienske filmer så ut som de gjorde. Det gjelder å kunne se en god film for hva den er.

God påske!

HELL NIGHT, 1981

REGI: Tom DeSimone

MED: Linda Blair, Peter Barton, Vincent Van Patten, Suki Goodwin, Kevin Brophy og Jenny Neuman

GENRE: Grøsser

“Wait. If you weren't screaming, and we weren't screaming - then someone is trying to mind fuck us here.”

Når man plukker og kjøper tilfeldige skrekkfilmer uten å vite noe om dem på forhånd kan alt skje. Nei, helt sant, alt kan faktisk skje! Det var sånn jeg fant The Gate! Er man heldig ender man opp med en obskur, men fullstendig knall film som verden bare av en eller annen grunn har valgt å glemme. Dessverre er det mye bruk og kast, så sjansen for å ha flaks hver gang er mikroskopisk. Hell Night er en selvstendig kult-slasher fra starten av 80-tallet, som mange visstnok elsker, men nå skal jeg virkelig personlig rive den et nytt rasshøl, for dette er 100 minutter jeg aldri får igjen!

   For å analysere internt rundt hva som kan ha gått galt her må jeg først dykke ned i filmens simple, men vanligvis effektive, handling og først deretter kan jeg gå løs på alt det andre! Tro meg, jeg skal gå løs på alt det andre…

Marti Gaines (Linda Blair) og tre andre elever må i følge tradisjonen gjennom et skoleritual for å bli med i elevrådet - eller noe i den duren. Elevrådslederen Peter Bennett (Kevin Brophy) får derfor den jævli originale ideen at de skal tilbringe natten i spøkelseshuset Garth Manor! Den tidligere eieren av huset, Raymonde Garth, drepte ifølge ryktene hele den deformerte familien sin i dette huset 12 år tidligere, før han hang seg i inngangshallen. Dessverre skal visstnok den yngste sønnen Andrew ha stukket av og søkt ly i krypten under herregården som et vanskapt monster. Dette er heldigvis bare et eventyr, eller hva?

   De fire elevene teamer selvfølgelig opp som sengepartnere med sex i tankene og sprit i lommene og det nitriste nachspielet kan snart begynne. På utsiden venter imidlertid Peter og vennene hans. De forbereder et narrespill med masker og lydeffekter for å skremme ungdommene på innsiden til å tro at det skjer mystiske ting rundt Garth Manor! Vel, det tar ikke lang tid før mystiske ting virkelig begynner å skje. Kanskje vesle deformerte Andy har vokst opp på de 12 årene og blitt en farlig deformert mann?

Først må det sies at jeg ikke kunne nyte Hell Night til det fulle fordi jeg var uheldig med opplaget. Min DVD-kopi viste seg å være så mørk i kantene at jeg i mange tilfeller ikke kunne skimte hva som skjedde i det hele tatt, som når man ser en utrolig billig skrekkfilm fra 40-tallet på europeisk VHS-utgivelse. I tillegg var lyden merkelig mikset og deler av filmen så ut til å variere ytterligere i kvalitet underveis. Jeg vet at det finnes kopier av filmen som er lyse som dagen, med god lyd og som på alle måter er restaurert fra en versjon av filmen som ikke hadde avskyelige belysningsfeil. Det er denne versjonen av filmen som gjorde det mulig for meg å finne bildene jeg bruker som dekorasjon rundt anmeldelsen.

   Men var bildekvaliteten det eneste problemet mitt med Hell Night? Kan det være derfor jeg kjedet meg og at jeg bare ikke forsto handlingen? Nei. Jeg forsto det som muligens kunne forståes, selv om det noen ganger var vanskelig å se det ordentlig. Jeg kan dessuten tilgi en film for å være kjedelig hvis den likevel har sjarm og karakter nok til å bygge videre på. Nei, mørk eller lys - Hell Night irriterte meg på mange måter og hvis jeg ikke får forklart godt nok hvorfor kan jeg fort virke dobbeltmoralsk, med tanke på andre forunderlige filmer jeg har hyllet her i bloggen.  

   Det som virkelig gjør det hele kjipt er hvor oppfinnsomme noen av øyeblikkene faktisk er! Hvordan i svarte kunne en så klassisk historie, som faktisk har noen små-kule tvister og noe artig dialog, drukne i matt kjedsomhet på denne måten? Jeg vet akkurat hva som skjedde. Hell Night er regissert av Tom DeSimone… mannen som lagde Chatterbox… filmen om en snakkende vagina som blir berømt… Jeg er sikker på at den lille ambisjonen han hadde gikk med på å vanne ut manusforfatterens gode ideer med venting og gåing og, i mitt tilfelle, komplett gapende, meningsløst mørke.

For å forklare smerten ved å se en mørk film: dette er en av scenene som ikke finner sted i mørket!

Nei, ting gir virkelig ikke mening i Hell Night. For det første klarer den ikke å bestemme seg for hva slags type film den vil være. Det dukker opp et spøkelse i en av scenene, men utenom dette får vi aldri intensjoner eller flere situasjoner som tyder på at huset spøker, sett bort ifra en merkelig speil-scene jeg ikke forsto bæret av. Dessuten er det av en eller annen grunn to mordere. Hvis den ene er Andrew Garth, hvem er da den andre? Ingen forklarer, så hvem vet. Jeg leste faktisk på Wikipedia at DeSimone betalte to tyskere for å spille rollene og at den ene faktisk brakk beinet i en scene som er med i filmen. Ingen av tyskerne står kreditert på rulleteksten, så igjen, hvem vet. Wikipedia-artikkelen har flere slurvefeil enn nynorsktentamenen min fra ungdomsskolen så man skal nok ikke tro alt man leser.

   Og ja, forresten, dvd-coveret er helt feil også! Det viser en alt for ung Linda Blair, som hun ser ut i Eksorsisten, med langt hår i stedet for kort. Dvd-coveret påstår dessuten at filmen kan tekstes på alle de skandinaviske språkene, noe som er en løgn! Den finnes bare med dansk tekst. Ja, virkelig! Den aller verste feilen er likevel spilletiden. Det står på coveret at Hell Night bare varer i 90 minutter, men jeg måtte jaggu meg sitte og vri meg i 10 minutter til!

4 FILMER JEG HAR DER COVERET LYVER!

1. CHASING AMY - Ben Affleck har bart- og hake-skjegg i filmen. Det har han ikke på noen av coverene! Hvorfor? Spør meg ikke!

2. BLAST - Denne billig-filmen får det til å se ut som om Rutger Hauer er stjernen! Løgn og bedrag!

3. PAN’S LABYRINTH - Filmen ser ut til å være en episk, spansk eventyrfortelling med fantastiske Hellboy 2-aktige effekter. Effektene er fremdeles fantastiske, ja, men fantasielementene blir overskygget av kjempemasse 2 verdenskrigshandling. Solgt helt feil! Det var fantasy jeg var i humør for!

4. THE SERPENT AND THE RAINBOW - Coveret er helt greit, men bakpå står det at Wes Craven revolusjonerte skrekkfilm-verdenen med Scream-serien. Dette er en alvorlig skrivefeil.

Det er smålig rart at Hell Night ikke klarte å underholde, for den har et par likanes karakterer og noen saftige scener her og der. For eksempel scenen der Linda Blair kjører bilen sin inn i en veltet piggete port for å spidde et mutert lik hun har på taket! Nå, hvis dét ikke er underholdning så vet ikke jeg! Filmen tar også anledningen til å gjøre nye ting med typiske scenarioer vi alle har sett 100 ganger før. Det er en scene der Vince Van Patten (Tom Roberts fra Rock’n’Roll High School) klarer å stikke av fra huset og løper til politiet for å hente hjelp. Politiet tror ham ikke, men Patten rapper med seg en rifle, stjeler en bil og sier til sjåføren at han er på vei til Garth Manor, for å tvinge politiet til å måtte følge etter ham. Denne scenen, tilfredsstillende som den er, går likevel ingen vei. Når Patten kommer frem blir han øyeblikkelig drept og politiet møter aldri opp uansett, så scenen hadde faktisk ingen hensikt i det hele tatt! Faen.

   Etter disse poengene om hvorfor Hell Night skuffer, tilbake til det ordentlige poenget - hvorfor jeg ikke synes jeg oppfører meg dobbeltmoralsk i denne situasjonen. For å forklare ytterligere helt til slutt - jeg elsker mange filmer som ikke gir mening: Rats: Night of Terror, The House By the Cemetery, Inferno. Dette er likevel filmer som gir masse tilbake på andre nivåer. Rats er verken kompetent regissert eller meningsfull på noen som helst måte, men til gjengjeld massivt underholdende, og oser av sjarm som ikke kan kjøpes noe sted, men som bare må oppstå av seg selv under magiske omstendigheter. The House By the Cemetery har en mer skremmende, mareritt-aktig kvalitet ved seg, der verdener ser ut til å eksistere parallelt uten at noen sier noe om det. Meningsløst, men virkningsfullt. Den drømmende og interessante stilen gjør filmen egen på en mystisk og uslåelig måte. Ser dere hva jeg snakker om? Hell Night gir ikke mening OG den har ingen kvaliteter som gjør den interessant til tross for faktumet. Dette gjør delene som ikke gir mening ennå mer irriterende enn de ville vært i en sjarmerende underholdningsfilm, fra Italia eller ikke. Der har dere poenget mitt og jeg holder fast ved det.

Den eneste grunnen til at jeg anmelder Hell Night i det hele tatt er fordi den vekket et så aggressivt sinne i meg at jeg ikke hadde noe annet valg. Nå får jeg i det minste en anmeldelse ut av den tiden jeg kastet bort på å se på dette mørke faenskapet. Passer den inn i cheese-spalten? Ja, selvfølgelig, den er en uoriginal slasher fra 80-tallet. Selvfølgelig er den cheesy.

   Som enden på visa vil jeg si, til dere der ute som liker denne filmen, flott! Det er viktig å ha sin egen mening. Jeg, på en annen side, kommer til å selge min kopi av Hell Night så snart som mulig. Om jeg må betale for at noen skal ta den imot vil det fremdeles være et pluss i regninga! Poengrangering: ingen!

Fremdeles fantastisk artwork, i det minste.

HOWLING II: YOUR SISTER IS A WEREWOLF, 1985

REGI: Philippe Mora

MED: Christopher Lee, Reb Brown, Annie McEnroe, Marsha Hunt, Sybil Danning og Judd Omen

GENRE: Horror, action, fantasy

"For it is written: the inhabitants of the Earth have been made drunk with her blood. And I saw her sent upon a hairy beast and she held forth a golden chalice full of the filthiness of fornications. And upon her forehead was written: "Behold I am the great mother of harlots and all abominations of the Earth."

Howling II: Your Sister Is a Werewolf, aka Howling II: Stirba - Werewolf Bitch, er en sensasjonell opplevelse som sjelden kan oversees av en cheesy 80-tallsfreak. Filmen er den første og beste av 6 oppfølgere basert på den banebrytende originalfilmen The Howling, som faktisk ble nominert til Saturn-award før noen hadde sett den. Det er også en bokserie involvert, men jeg tror likhetene stopper der, så det gjør jeg også.
   Som den tidligere anmeldte Rats: Night of Terror er Howling II en film som må nytes på et litt annet nivå enn for eksempel Gudfaren. Eller, vent, la meg smale det ned litt til. Den må nytes på et annet nivå enn skrekkfilmer som den originale The Howling.
   Joe Dantes mesterverk fra 1981 står som et godt eksempel på utrolige praktiske effekter, bortsett fra den siste scenen der Dee Wallace ser ut som en terrier, og vil antagelig huskes for nettopp dette. En annen ting The Howling ble roset for var den underliggende humoren i form av sjangernostalgi og referanser til varulver i litteratur og populærkultur. Howling II, dog en kultklassiker, huskes ikke helt på den samme måten.

Filmen følger opp slutten av The Howling, der Karen White (Dee Wallace) blir skutt og dør i en transformeringssekvens på direktenyhetene (SPOILER). Vel, ikke nå lenger, for det viser seg at nyhetene ikke var direkte likevel - selv om de helt klart var det i originalen - og Karen kommer i tillegg til å våkne til live igjen nå som sølvkulene er fjernet fra kroppen hennes under obduksjonen (også spilles hun plutselig av Hana Ludvikova, som ingen hørte fra igjen etter dette).

   Karen Whites bror Ben (Reb Brown) kommer i begravelsen hennes - mens hun fremdeles ligger i kisten - der han møter Karens kollega Jenny Templeton (Annie McEnroe), som han snart starter en affære med, og den mystiske Stefan Crosscoe (Christopher Lee), som forteller ham at søsteren faktisk var en varulv.

   Ben White tror ham selvfølgelig ikke, men får senere se sannheten med sine egne øyne når de må drepe Karen en gang for alle. Ben og Jenny bestemmer seg dermed for å bli med Crosscoe til Transilvania for å gjøre kål på varulvdronningen Stirba (Sybil Danning), som angivelig står bak det hele. Det viser seg at dette er lettere sagt en gjort og de tre må ty til sterke midler for å finne en måte redde verden på. Dette oppdraget inkluderer en hel mengde rumpespraking, billige effekter, en skrikende dverg og en håndgranat laget av vievann. Følg med!

Jeg gråt litt inni meg når jeg så det europeiske coveret til Howling II, som jeg legger ved et bilde av under her. Hvorfor, må dere spørre. Vel, jeg er nå overbevist om jeg hadde Howling II på Big-Box VHS når jeg var liten, under den norske tittelen Nattens Ulver, og deretter ga den bort eller mistet den eller et eller annet dumt noe. Faen. Dette fikk meg imidlertid til å undersøke saken litt grundigere og finne ut hvorfor filmen ble sluppet under tittelen Nattens Ulver og ikke Nattens Ulver 2. Det viser seg nå at den originale The Howling ble bannlyst av statens filmtilsyn tidlig på 80-tallet her i kino-Norge. Det overasket meg derfor å se at den faktisk likevel ble utgitt på VHS i 1984, under originaltittelen The Howling! Hva? Visste ingen i Norge at Howling II var oppfølgeren? Jeg er sikker på at Sverige er involvert på en eller annen måte her!

   Christopher Lee er alltid en fryd og den kalde, mørke stemmen hans kan gi god innlevelse i den billigste oppfølger. Selv om Lee faktisk unnskyldte seg for å ha vært med i filmen til Joe Dante på settet til Gremlins 2: The New Batch, syns jeg han gjør en like god jobb som alltid. Jeg skjønner ikke hvorfor det er noe å unnskylde, det var jo ikke Lee som gjorde en dårlig jobb.

4 VARULVFILMER FRA 80-TALLET:

1981 - AN AMERICAN WEREWOLF IN LONDON, regi: John Landis

1984 - MONSTER DOG, regi: Claudio Fragasso

1985 - SILVER BULLET, regi: Daniel Attias

1987 - TEEN WOLF TOO, regi: Christopher Leitch

Howling II har en god del problemer, men jeg ser ikke grunnen til å klage for mye på en film med et så lavt budsjett som fremdeles underholdt dritten ut av meg. En av tingene jeg må nevne er hvordan filmen blander vampyr-mytologi med den vidt forskjellige varulv-mytologien. Hvitløk, påle gjennom hjertet, vievann? Alle disse elementene tilhører jo selvfølgelig vampyr-mytoset! Vel, ikke i Howling II. Filmen er også kjent for å inkludere et nytt hjelpemiddel - hellige øreplugger støpt av alterlysenes utrente stearin! Disse kommer godt til nytte når varulvene hyler så høyt at det er skadelig for det menneskelige øre! Uansett, Howling II har gode høydepunkter og et av dem er selvfølgelig den bortglemte perlen Reb Brown.

   Reb Brown er en skuespiller som bare har det inne, uten å måtte prøve engang! Brown har egentlig bare en funksjon: han skriker. Ikke et vanlig skrik heller, men et skrik som symboliserer en mann som får armer og ben revet av i smerte. Skrikene kan komme uanmeldt ut av ingenting, eller bare nå og da under kampscener, men når det kommer sprekker de ofte lydbildet og da vet man at man har med Reb Brown å gjøre! For å være ærlig er det helt utrolige karaktertrekk ved denne latterliggjorte skuespilleren og han fortjener ros for å lage så mye gøy og moro for seg selv og alle andre!

 

På tross av scener som ikke gir mening, svak make-up faktor og et misforstått syn på varulver, skinner Howling II ganske sterkt spør du meg. Selv om vi sjelden ser noen av varulvene og selv om de ser ut som gorillaer når vi først ser dem, er et par av de andre effektene i filmen nok så kreative. Denne oppfølgeren er ikke for alle, men når alt kommer til alt er den i alle fall for meg!

   Dessuten, og her kommer den viktigste delen, er jeg sikker på at Howling II var ment å være en komedie og en parodi. Philippe Mora er tross alt mannen som regisserte The Return of Captain Invincible, musikalen om en superhelt som blir anklaget for å være kommunist fordi han går med rød kappe! Hvordan kan kinoverden vite dette og fremdeles ta Howling II seriøst? Hvordan kan kinoverden ta Howling II seriøst med undertittelen Your Sister Is A Werewolf eller Stirba - Werewolf Bitch?

   4 fullmåner og en god helg til alle!

4 FULLMÅNER

Denne hadde jeg faktisk en gang!

80's Christopher Lee.