SPIDER-MAN VS: THE AMAZING SPIDER-MAN

 

SPIDER-MAN

ÅR: 2002

REGI: Sam Raimi

MED: Tobey Maguire, Kirsten Dunst, Willem Dafoe, James Franco, Cliff Robertson og Rosemary Harris

SPILLETID: 121 minutter

THE AMAZING SPIDER-MAN

ÅR: 2012

REGI: Marc Webb

MED: Andrew Garfield, Emma Stone, Rhys Ifans, Denis Leary, Martin Sheen og Sally Field

SPILLETID: 136 minutter

Spider-Man VS: The Amazing Spider-Man. Et simpelt spørsmål å besvare for noen. Ikke like lett for andre. Jeg faller selv under en av disse kategoriene og ikke på midten mellom stolene, som jeg vanligvis har en tendens til å gjøre.

   Ideen av å sammenligne superhelt-filmene kom til meg etter å ha sett Marc Webbs The Amazing Spider-Man tidligere denne uka (Ja, Marc Webb, man må nesten gjøre narr av sammenhengen her). Følelsen jeg satt igjen med var: Ja, dette var innigamperæva bedre enn den dere forrige dritten. Mer enn det husket jeg egentlig ikke fra Sam Raimis Spider-Man. Jeg likte den ikke engang når jeg så den på kino som 12-åring - og jeg likte mye rart som 12-åring! Spider-Man 2 falt imidlertid bedre i smak, men nå er det jo en hel evighet siden jeg har sett den også, så hvem vet.

   Det endte som det alltid gjør, i nysgjerrighet, og her forleden satt jeg meg ned for å se Spider-Man slik at jeg kunne sammenligne edderkoppfilmene så godt som overhode mulig. Jeg tror ikke det er nødvendig for meg å beskrive plottet i Spider-Mans opprinnelsesfortelling så jeg nevner heller poenger fra historien underveis i de fire forskjellige punktene.

1. PRESTASJONER OG REGI:

SPIDER-MAN: Tobey Maguire gjør en helt OK jobb som Spider-Man i denne mediokre popkorn-filmen som fyller 10 år i år. Ikke noe storslagent, bare helt OK. Skuespilleren skinner best når han spiller den alvorlige siden av Peter Parker, men ikke like godt når han portretterer den tåpelige nerden Peter Parker, så her jevnes prestasjonen ut litt, det må sies. Det er bare en måte å konfrontere det på: Peter Parker er en skikkelig ekkel, ukomfortabel gutt i starten av denne filmen! Etter hvert som han blir Spider-Man og kommer seg inn i rollen får vi heldigvis mer taket på ham, men herregud for en tulling Peter er i den første akten, herregud! Alt i alt er Tobey slett ikke loddet som drar Spider-Man ned i søla, selv om han hjelper litt til.

   Når det er sagt har jeg faktisk vanskeligheter med å plukke ut nøyaktig hva som drar den ned. Filmen er bare en massiv blanding av upassende komedie og hullete små-feil kombinert med det faktumet at den er så utrolig medioker i samme slengen. Den føles nesten mørk for meg, men ikke på den kule, effektive, eller dype måten. Bare mørk på en døll og kjedelig måte. Dette er Sam Raimis bitre feilsteg som lyser gjennom sprekkene, ikke den beste lyskilden man kunne håpet på.

   Raimi ville lage superhelt-film, men samtidig prøve å blande inn litt av sin egen type humor og cheesy camp-verdi. Jeg tør herved påstå, ikke bare at elementene fungerer dårlig mikset, men at ingen av dem fungerer på egenhånd i det hele tatt! Selvfølgelig er det et par øyeblikk som fungerer, som scenen der Green Golbin utgir seg for å være en kone i et brennende hus, eller der Green Goblin oppsøker Aunt May når hun ber og hun tror han er djevelen, mens han tvinger henne til å fortsette bønnen - det hele presentert i en mørkeblå scene med masse vind og skummel musikk. Dette minner meg selvsagt på at Green Goblin er den beste delen av filmen!

   Ikke karakteren Green Golblin, men Willem Dafoe under masken. Jeg er kanskje slem som sier det, men jeg heia på Willem hele tia jeg! Han gjør rollen så sinnssyk, så over-the-top og så skremmende komisk, men likevel ikke, at man til slutt må elske ham for det! Bare en ekstremt dyktig skuespiller kan spille rollen så korni og dum, men samtidig så brilliant. Dafoe var mannen, ingen tvil om det.

THE AMAZING SPIDER-MAN: Andrew Garfield var brikken som manglet i Spider-Man fra 2002. En hovedkarakter som virkelig ER en nerd, som vi faktisk selv kan lukte asosial briljans’ av på lang avstand. Andrew overbeviser oss at han er Peter Parker som Peter Parker realistisk sett ville vært, i en realistisk setting. Han oppfører seg faktisk som et utkast av denne sorten vanligvis gjør i vår egen verden - sjenert ovenfor bøllene, men ofte frekk og ironisk og sur på fritiden. Ikke en helt vanlig fyr med briller som blir sjefet rundt, men en fyr vi faktisk kan forstå er et utkast! Ja, Toby oppførte seg ganske tilbakestående store deler av Spider-Man, men han føltes aldri realistisk og føltes aldri ut som en lærd nerd, for å si det så det rimer og henger på greip her.

   Når Peter Parker blir «The Amazing Spider-Man» tror vi mye mer på det i denne filmen, for Peter Parker er en jævla smart fyr! Musklene hans vokser ikke over natta og han kan ikke plutselig spyle nett ut av håndleddene. Jeg aner imidlertid ikke hvordan han klarer å bygge apparatene som spruter spindelvev! Hvordan i svarte får han det til? Det er kanskje litt for mye for publikum å kjøpe, men superhelt-filmer både tar og gir. Denne gir alt tilbake igjen!

   I tillegg må jeg nevne at Emma Stone, som Gwen Stacy, både er flink og troverdig i rollen og at hun har svært god kjemi med Andrew Garfield som Peter Parker. Dessuten er Emma Stone skikkelig, skikkelig heit - på den sofistikerte måten og ikke som en gjenstand! Det samme kan dessverre ikke sies om Kirsten Dunst som Mary Jane Watson fra Spider-Man. Hun var helt ålreit, men hadde lite til ingen kjemi med fløtefjeset Tobey.

   The Lizard kunne vært gjort bedre og for å ha gjort skurken mer gjennomfør burde regissør Marc Webb tatt en nærmere titt på Spider-Man 2 fra 2004. Denne filmen gjorde en ganske god jobb i å presentere en tragisk vitenskapsmann og super-forbryter i Alfred Molinas Doctor Octopus. I The Amazing Spider-Man fungerer det bare ikke like godt, for historien rundt Lizard er for vag til å forstå seg ordentlig på. Hva er motivene til denne firfirslen? Hva er egentlig fortiden hans med Peter Parkers foreldre? Hvorfor vet denne mystiske japanske vitenskapsbøllen så mye om professoren og fortiden hans, uten at vi som publikum egentlig får vite noe? Jeg aner rett og slett ikke. Dette funket ikke helt for meg. Rhys Ifans var i alle fall kul!

2. EFFEKTER:

De unødvendige digitale effektene (på ting som lett kunne blitt gjort praktisk) er cirka de samme i begge filmene. Edderkoppen som biter Peter Parker ser like falsk ut hver gang og det samme gjør de andre data-genererte greiene, som når Green Goblin pulveriserer en flokk med mennesker som blir til skjeletter, opp mot effekten på The Lizard i den nye filmen. Litt forskjell er det så klart, men ikke større forskjell enn mellom GTA 4 og traileren til GTA 5, som forresten ser ganske fet ut.

   Det som imidlertid er langt bedre i The Amazing Spider-Man er det visuelle i scenene der Spider-Man kaster seg mellom bygninger med nettet sitt. Green-screeneffektene i 2002-utgaven er så utrolig merkelige og tøysete at det rett og slett er vanskelig å ta dem seriøst. Jeg disser ikke green-screencheese i hele sin fasade, for jeg elsker Superman, men måten den er brukt i Sam Raimis Spider-Man kler seg ikke godt til noen som helst form for anledning. Det kan føles som om Raimi har speeded opp mange av scenene (i en nå veldig utdatert «hip» stil) for å få effekten til å se mer ekte ut, og det ender dessverre bare opp med å bli rart og fåfengt til siste åndedrag. I tillegg er mange av effektene som tegner den digitale byen bak Spider-Man mye bedre sammensatt i The Amazing Spider-Man, der det faktisk ser mer ut som en ekte by i forhold til superheltens grafikk når han svinger seg. Det glir bedre på denne måten.

   Jeg må selvfølgelig plukke noen kviser på The Amazing Spider-Man også, for jeg kan ikke lyve - The Lizard ikke bra ut i det hele tatt. Garfield har faktisk på seg en ekte drakt i denne filmen og flere av kamp-scenene er koreografert med stunt-men. Jeg skulle ønske The Lizard også kunne fått en drakt, i stedet for ikke å eksistere i det hele tatt. Green Golbin så hakket bedre ut fordi det var en maske og en drakt, ennå så dumt og over-the-top resultatet så ut. Jeg begynner å bli lei av å repetere meg selv på dette temaet.

3. MUSIKK:

Det er ingen tvil om hvem som vinner denne debatten, for var det noe Spider-Man fra 2002 hadde var det fantastisk heltemusikk komponert av Danny Elfman! Dette er musikk som setter seg fast i hjernen og samtidig legger et slags episk teppe over det hele, noe The Amazing Spider-Man dessverre sårt mangler.

   The Amazing Spider-Man bruker så mye krefter på å være mørk og realistisk at den glemmer å føles ut som en skikkelig fanfare av en heltefilm, slik som en filmatisering av Spider-Man absolutt burde være til et visst punkt. Jeg må innrømme at jeg faktisk ikke husker et eneste lydspor fra The Amazing Spider-Man og det er ikke et godt tegn i denne typen film. Musikk er vel imidlertid det eneste punktet Spider-Man overkjører re-maken på!

4. UNDERHOLDINGSVERDI:

Begge filmene har god underholdningsverdi, men Spider-Man taper sjakkspillet, siden underholdningen har den nevnte kjipe tonen over seg, som ødelegger veldig mye. Ok, hvordan skal jeg forklare dette. Jeg føler at jeg er tilbake i 2002 når jeg ser på Spider-Man. Ja, der har vi problemet! Ikke at det er galt med en tidsmaskin i filmatisk sammenheng, men 2002? Er 2002 virkelig året du vil føle at du er i? Nei. Kanskje 1982, men ikke 2002. Selv hvor mye mørkere The Amazing Spider-Man er, føles den rett og slett lysere ut og gir meg mer glede. The Amazing Spider-Man har likevel ting som vil komme til å gjøre den utdatert om noen år, som for eksempel scenen der Spider-Man ligger i et nett og spiller Android-spill på telefonen sin mens han venter på Lizard.

   Selv om det må sies at ingen av de to filmene har veldig markerte klimaks, er det veien dit som teller uansett og når det kommer til The Amazing Spider-Man er Peter Parker-delen bedre, romansen bedre (Andrew Garfield oppfører seg ikke som en tilbakestående stalker) - alt sammen er bare bedre! Det er nesten ikke mulig å sammenligne tonen og følelsen disse filmene separat prosjekterer.

   The Amazing Spider-Man er dessuten langt ifra like cheesy mesteparten av tiden. Det er en veldig dum scene som viser oss hvor heltemodige kranførere kan være, men den ødelegger ikke resten av osten på den samme måten som i Spider-Man. Måten scenene er kuttet på i Spider-Man gjør den faktisk cheesy alene! For ikke å snakke om bildene som kommer i montasjeform støtt og stadig. Det er til og med en skikkelig dum skvettescene som jeg bare må nevne! Jeg husker ikke helt hvilke sammenheng den kommer inn, men dette er altså en scene der Green Goblins ansikt bare plutselig kommer mot skjermen og skriker mellom to helt forskjellige scener! Herregud!

   Mye av underholdningsverdien i Spider-Man kommer fra Willem Dafoes tolkning av Green Goblin, cheesy, men cheesy på en noenlunde balansert måte. Hadde resten av filmen vært like balansert hadde kanskje denne stilen fungert, og jeg er sikkert på at det var dette Sam Raimi gikk for. Dessverre ble alt for mye dritt kastet inn etterhvert. Det som fungerte så godt i Thor og Captain America fungerte rett og slett ikke i Spider-Man. The Amazing Spider-Man derimot, har bedre balanse igjen.

   Den har cheesy øyeblikk, som den nevnte scenen med kranførerne, men i tillegg seriøse nok øyeblikk til å balansere det ut på den riktige måten. Hvilke måte er den riktige? Den der du får tid til å tilpasse deg de to partene ordentlig før de blandes i godteskåla. Ikke annenhver scene og ikke ut av ingenting som i 2002-versjonen. The Amazing Spider-Man vinner dermed også denne debatten.

Nå har jeg prøvd å sammenligne så godt som mulig og skrevet noen sider for å utrykke meg på en måte alle forstår.

   Vinneren er uten tvil The Amazing Spider-Man, som imponerte meg og er overlegen på de aller fleste områder. Når det er sagt, jeg syns ikke The Amazing Spider-Man var en perfekt film i seg selv på noen som helst måte, bare lang bedre enn Spider-Man. Jeg gleder meg faktisk til oppfølgerne nå, den første ser dagens lys i 2014.

  Har dere ikke sett re-maken? Se den! Er det lenge siden dere har sett Spider-Man fra 2002, se den igjen! Og til sist. Om det er noen uenigheter, kommenter! Jeg vil vite hvilke viktige punkter jeg overså. Ha en videre god uke!

   

  

Kino: DREDD 3D

REGI: Pete Travis

MED: Karl Urban, Olivia Thirlby, Lena Headey, Wood Harris, Langley Kirkwood, Luke Tyler, Domhnall Gleeson og Evan Rachel Wood

GENRE: Science fiction, action

"Only one thing fighting for order in the chaos; the men and women of the Hall of Justice... the Judges."

Jeg så faktisk Dredd lenge før jeg så Skyfall, men på grunn av Halloween-måneden min i oktober ble anmeldelsen noe forsinket (jeg ville ikke gi inntrykk av at Dredd var en Halloween-film!) og jeg glemte faktisk å fullføre den. Rett skal være rett, nå har jeg skrevet ferdig og Dredd skal endelig få all æren den fortjener her i Torsdagsfilmen!

   Det er mange dårlige actionfilmer ute og går for tiden. Actionfilmer uten sjel, actionfilmer uten stil og actionfilmer uten testikler! - i mange tilfeller alle tre på en gang. Amerikansk kino lider nemlig sin klasse under aldersstempelet PG-13, et stempel som betyr at alle barn fra alderen 13 år kan se filmene i følge med foreldre (PG: Parental Guidance). For å kunne stemple filmen PG-13, må den selvfølgelig også være tilrettelagt for barna. Actionfilmene, i dette tilfellet, kan ikke vise ekstrem vold. De kan heller ikke inneholde styggelige ordfraser eller sex, i alle fall ikke til den grad at det på noen som helst måte blir grafisk eller høyt tilstedeværende. Det kan bli hintet til i korte sensurerende trekk, men det hele blir dermed en slags kastrert form for virkelighet. Vel, fantastisk! Det høres jo utrolig gøy ut!

   Ok. Folk kan gjerne lage disse filmene, for all del, for en actionfilm trenger ikke alltid handle om banning, dreping og nakne damer. Men! La oss gå dypere ned i problemet. De aller fleste actionfilmene med stempelet PG-13, stempler seg av én enkel grunn. Penger. Selvfølgelig penger. Penger er det som gjør at Hollywood går rundt. Er penger argumentet som skal sjokkere verden? Nei, det er det selvsagt ikke. Penger er imidlertid roten til problemet.

   Dessverre er de grådige blodhundene så opphengt i den søte smaken av penger og suksess at de faktisk klipper ut de upassende scenene av ORDENTLIGE action-filmer, som for eksempel Liam Neesons Taken og Taken 2, bare så ungene kan gå på kino å se dem - slik at de små og foreldrene deres kan betale store penger for redigert materiale som aldri var egnet for barn i førsteomgang! Er ikke dette et STORT problem?! Ikke bare lages det pysefilmer for pengenes skyld - filmer som ikke har noe som helst pysete ved seg blir kuttet ned til en syltynn kebabmasse roterende på et kjøtthjul av et knivblad så sløvt at det ikke engang kunne ha delt en ferdigskrelt, overmoden banan i to! Ja, la oss ta Payback og klippe ut alle scenene der Mel Gibson dreper folk! Det blir skikkelig kult, eller hva?!

   Ja, dette er hva amerikansk kino har kommet til, ikke bare med actionfilmer, men med skrekkfilmen også. Skrekkfilmer som ikke viser blod og som kutter ned på volden! Hva er galt med dere USA? Hva faen er det som er galt med dere? Nå kommer endelig Dredd 3D inn i bildet, eller Dredd, som jeg kommer til å kalle den når jeg skriver. 3D er en dimensjon som ikke eksisterer i tekstform, med mindre det er under filmenes tittelsekvens.

    Dredd er en av de kuleste straight-up actionfilmene som har kommet ut de siste 10 årene, dette er ingen spøk! Dredd er fantastisk, badass action med stil, personlighet, baller og masse, masse blod og vold - av den gode gamle sorten! Man kan bare ikke mislike Dredd hvis man liker god, kaldblodig actionfilm!

Mega City One er en av de få byene resten av USAs østkyst er huset sammen i. Tronende over byen - gigantiske Mega Blocks - fantastiske skyskrapere med 200 etasjer og over 700000 innbyggere per stykk. Hver Mega Block er som et eget samfunn i seg selv, konstruert så menneskene som bor i dem kan overleve flere uker om Mega City One skulle bli utsatt for radioaktive strålinger eller andre farlige situasjoner. Om dette skulle skje kan hele bygningen effektivt forsegles med et tastetrykk. Politistyrkene i denne bitre fremtiden er såkalte dommere (judges), med makt til å spille rollen som både dommer, jury og, i mange tilfeller, henretter på stedet! Enkelt og greit.

   Judge Dredd (Karl Urban) og hans nye assistent Judge Anderson (Olivia Thirlby) er såkalte dommere og har dessverre en lang, dårlig dag foran seg. Etter et brutalt, trippel-dødsfall i slumkomplekset Peach Trees, blir partnerne satt på saken og finner spor av det populære dopet Slo-Mo i likene, som tilsynelatende har falt 200 etasjer flatt ned i asfalten. De to finner snart ut at dop-langeren befinner seg i komplekset og det tar ikke lang tid før de har funnet gjerningsmannen og er klare til å ta han med til stasjonen. Det er da alt går forferdelig galt!

   Hoved-handleren og hjernen bak Slo-Mo, Ma-Ma (Lena Headey), som tilfeldigvis også er den dominerende gjenglederen i Peach Trees, kontrollerer hele bygningen fra topp til tå og tror dere ikke hun stenger alle portene? Jo, det gjør hun faktisk. Hun stenger alle portene så Peach Trees forvandles til et stort, skittent fengsel av et slumsamfunn, med de to dommerne på innsiden. Ma-Ma sender så ut en direkte skummel radiomelding over høyttalerne i kjempeblokken og sender gjengene sine ut i angrepsposisjon, mens hun samtidig holder resten av beboerne ansvarlige for sin egen sikkerhet.

   Nå må de to dommerne bevæpne seg og sloss for harde livet, for det er dem mot alle de andre i det gigantiske høyblokk-komplekset! Det blir en blodig kamp for tilværelsen og sannelig, en lang hard natt!

Negotiation's over. Sentence is death

Høres ikke dette ut som et saftig blodbad? Det er det også, på den mest majestetiske måten noensinne! Det høres sadistisk ut å hylle vold, men Dredd hyller vold på en riktig så vakker måte, tro det eller ei, og her passer faktisk 3D midt i blinken for en gangs skyld.

   Jeg vet ikke om denne filmen ble sluppet i 2D her i Norge og om den ble det måtte de vel forandre filmens tittel under disse visningene, men jeg bet altså i det sure eplet og godtok den tredje dimensjonen fordi jeg visste jeg bare MÅTTE se Dredd. Ja, det stemmer, jeg, Fredrik Simensen, mannen som reiste helt til Asker for å se The Avengers i 2D. Dredd er for så vidt annerledes, for Dredd er faktisk ment å være i 3D. Den har lange sekvenser som faktisk ikke hadde passet til 2D i det hele tatt, der dopet Slo-Mo, som får alt til å gå i sakte film for de som bruker det, gjør at alt går i sakte film for oss også.

   Dette lar regissør Pete Travis mate oss med noen riktig flotte scener i slo-motion, med vann som spruter, blod som flyter og kuler som penetrerer alt som puste kan ned til minste detalj. Effekten blir faktisk brukt ganske originalt, på en måte jeg aldri har sett den bli brukt før i denne typen film. The Matrix-filmene har selvfølgelig en rekke sekvenser der folk banker hverandre og fyrer kuler i slo-motion, men jeg lover dere, ikke slik som dette! The Matrix har slett ikke scener der ansiktet til en fullstendig u-nøktern punker revner i et spektakulært spindelvev av blod og kjertler!

   Alt i alt viser Dredd oss nye bruksområder for oppfinnsomt bruk av 3D-effekten og utvider dermed horisontene for andre filmer som sannsynligvis vil prøve å kopiere formelen i årene som kommer. Når det er sagt, 3D-en ga meg både vondt i øynene og dundrende hodepine! Jeg klarer det bare ikke, det blir for mye for meg. Dette er en av grunnene til at jeg holder meg unna 3D, bortsett fra en gang i jubelåret som med denne filmen. Når sant skal sies, nøt jeg likevel Dredd i stor grad på grunn av effekten og er glad jeg ofret en Ibux og en Paracet (som er den beste kombinasjonen smertestillende) for en strålende søndagskveld med gutta på Lillehammer Kino.

Karl Urban fortjener en Oscar for denne filmen! Det er sjelden man ser så stor karisma og karakter i en maskert mann av få ord som i Judge Dredd, alt takket være Urbans sterke prestasjon i hovedrollen som den brutale dommeren. Han drar det ikke for langt og holder oss ikke for narr heller, alt er helt perfekt, i balanse som grenser til durstemt harmoni. Urban gjør også Dredd til en så badass - en så truende, sterk karakter - at han ikke engang er en filmhelt vi har lyst til å møte selv! Når Sylvester Stallone sier den kjente setningen «I am the law» i den notoriske Judge Dredd fra 1995, høres det cheesy og helt dagligdags ut. Når Karl Urban sier «I am the law» i Dredd 3D pisser folk i buksa! Mannen er en maskin! Det er en scene der Dredd blir skutt i brystet og han bryr seg ikke engang. Bare forsegler såret og fortsetter å skyte! Jeg må selvfølgelig også nevne den fantastiske geipen han holder under så å si hele spilletiden. Geipen som forteller deg at du burde begynne å løpe med en eneste gang!

   Filmen er også spekket til taket med andre kule skuespillere. Lena Headley som Ma-Ma! Ugh! Jeg er glad hun ikke er moren min (navnet Ma-Ma er egentlig en forkortelse av det egentlige navnet hennes, Madelaine Madrigal)! Denne dama har ikke hjerte i det hele tatt. Hun truer mannskapet sitt på livet i hver eneste scene hun er til stede i og flår folk levende som om det var en hobby, når hun ikke ligger dopet på Slo-Mo og leker med skummet i badekaret sitt selvfølgelig!

Jeg er glad det finnes filmer som dette! Dredd bruker til og med en rekke praktiske effekter, som alle vet at jeg elsker, selv om datablod fyller skjermen litt for mange ganger her. Likevel, dette fungerer faktisk fordi filmen er i 3D. Det ser tøysete og rart ut, ja, men det passer inn fordi det meste uansett ser syntetisk ut i dette formatet. For første - og trolig siste - gang har jeg ikke tenkt å klage på dette.

   Så mye som jeg skulle ha ønsket å gi Dredd terningkast 6 har den likevel sine problemer, som jeg som ærlig kinogjest blir nødt til å peke ut. Konseptet med en hel film innelåst i en bygning kan virke riktig godt i mange tilfeller, som i den første Die Hard - der virker det jo helt perfekt! Her i Dredd er dessverre variasjonen på inventar og område riktig ensformig. Jeg skulle ønske filmen hadde et klimaks som lot den forlate Peach Trees mot slutten. Om den hadde gjort dette hadde ikke hele filmen føltes som et kjempestort klimaks av en skytesekvens i seg selv, og hadde etter personlig mening gitt meg mye mer å tenke på når jeg gikk hjem. Ikke misforstå meg her! Dredd ga meg fantastisk mye å glede meg over, jeg skulle bare ønske den hadde det lille ekstra som gjorde den sensasjonell over alle hauger når den var så godt på vei allerede.

Til sist må terningen falle på 5, og jeg tenker nå er det rette tidspunktet å ta opp dette på: jeg har juggu meg bare sett gode filmer på kino i år! Ikke en eneste film jeg ikke har endt opp med å gi terningkast 5 eller 6 når dagen blir til kveld. Derfor må jeg forsikre alle om at jeg IKKE elsker alle filmer jeg ser på kino, jeg har rettere sagt bare vært særdeles heldig i år… så langt!

   Jeg likte ikke Dredd like godt som The Girl with the Dragon Tattoo eller The Avengers, men derimot bedre enn The Dark Knight Rises, om så bare med et hårstrå. The Dark Knight Rises får dessverre mer og mer hets og dette er noe jeg ikke forstår. Hva var det dere ikke likte med The Dark Knight Rises folkens? Var det ikke nok Batman i den? Var det skurken Bane som ikke falt helt i smak? Kommenter gjerne for jeg forstår ikke så godt som jeg skulle ønske! Det jeg imidlertid forstår er at om Dredd 3D fremdeles spilles noe som helst sted i Norge så for guds skyld, da må dere se den før det er for sent! Om ikke annet får vi den nok på DVD om ikke så altfor lenge.

Judgement time.

BLACK MOON RISING, 1986

REGI: Harley Cokeliss

MED: Tommy Lee Jones, Linda Hamilton, Robert Vaughn, Lee Ving, Richard Jaeckel, Bubba Smith,Dan Shor og Keenan Wynn

GENRE: Action, sci-fi

"I'm just saying you gotta think these things through. You don't just come walking in to someplace, waving a gun around, and expect the world to put up with that. It's not acceptable behavior."

Utdaterte visjoner om fremtidens teknologi, sex-scener med synth-piano og saksofon, omfattende biljakter, Linda Hamilton og et soundtrack som ikke hadde passet inn i noe annet 10-år. Dette er 80-tallet i et nøtteskall og alt er som det skal være i denne tidsmaskinen!

   John Carpenter står kreditert som en av skriptregissørene for Black Moon Rising, men dette er en løgn. Det som visstnok skjedde var at studioet kjøpte manuset (som egentlig handlet om noen Vietnam-veteraner i en Revenge-setting) og gjorde det om til en stereotypisk actionfilm uten noen som helst forbindelse med den originale historien. Carpenters navn ble stående på filmen for økonomiske goder, noe som ikke gikk helt etter planen.  Filmmusikken høres dessuten mistenkelig ut som klassisk Carpenter-synth, men symfonien er imidlertid Eastwood-fanatikeren Lalo Schifrins verk.

Sam Quint (Tommy Lee Jones) er tidligere CIA-agent og gjør fremdeles hemmelige oppdrag for staten til tid og annen. Hans siste jobb før pensjonen: å rappe en mystisk kassett som beviser økonomisk svindel rundt aksjene til et større selskap.

   Quint er imidlertid ikke den eneste som vil ha tak i kassetten og snart har han den spik spenna gærne Marvin Ringer i helene (spilt av Lee Ving, vokalisten og rytme-gitaristen fra punk rock-bandet Fear!). Han må gjemme kassetten for å holde den unna Ringer og putter den stresset i bensinlokket på en mystisk bil som står parkert på en henger. Bilen (en superrask proto-typ under navnet Black Moon) blir dessverre fraktet videre til en visning før Quint får tatt kassetten tilbake så nå er det bare å følge etter til Los Angeles.

   Tilfeldig nok slutter ikke forviklingene her, ånei! Kjeltringen Nina (Linda Hamilton) og en gjeng andre snoker, under ledelsen av den utspekulerte Ed Ryland (Robert Vaughn), stjeler flere av bilene som står parkert utenfor en klubb i Hollywood, inkludert Black Moon og setter dem i et privat lager av stjålne biler i kjelleren av en skyskraper. Nå er det opp til Quint å finne en måte å bryte seg inn på for å sikre seg Black Moon og tapen! Det hele må skje i fullstendig hemmelighet og han har 72 timer på seg før oppdragshaveren (Bubba Smith) flår han levende for å ha mistet den uerstattelige kassetten! Kanskje Nina kan hjelpe Quint inn i bygningen om Quint smører henne litt? Selvfølgelig kan hun det!

  

Yes, I can!

Black Moon Rising har beltespenna i passende, stramt hull mesteparten av tiden, men slakker motivet i blant også. Der actionscenene er tilfredsstillende og karakterscenene gode er det manuset som faller flatt, og ikke takket være John Carpenter - heller de to andre som faktisk har skrevet denne filmen! Det er alltid irriterende å tenke på alle tingene man kunne endret i en film for å gjøre den sterkere, ikke for å oppdatere til et moderne publikum som i en remake, men sett at du var tilbake i 1986 - i støvlene til Harley Cokeliss. Ville du oversett disse feilene på settet eller oversett dem når du gjennomgikk og redigerte filmen til et ferdig produkt passende for kinovisning?

   Jeg har et godt eksempel på lur. I scenen der Quint mister kassetten, stopper han ved en bensinstasjon fordi bilen hans er vraket og ikke vil starte igjen. For å sikre båndet plasserer han det som tidligere nevnt i bensinluka på Black Moon, da han vet at Ringer har fulgt etter og er i nærheten. Han mislykkes nok en gang med å starte bilen og spør en kvinne om en haik når Ringer og banden riktig nok møter opp på bensinstasjonen. Ok, heng med meg her. Quint setter dermed ut i fult firsprang mot sin egen bil og kjører av sted ut i ørkenen. Hva!? Dette henger ikke på greip for en jævla femmer! Så bilen fungerer plutselig nå? Og hvordan var han så sikker på at den skulle funke denne gangen, den funket jo ikke de andre gangene? Tok han bare sjansen på det? Hvorfor viste han ikke et eneste tegn til overraskelse når bilen hans plutselig fungerte ut av det blå? Betalte han noen for å fikse bilen mens ingen så på? Så mange spørsmål! Der har dere det. Dette er den typen ting jeg ville ha forandret på som Harley Cokeliss!

   Denne scenen kunne blitt løst på opptil flere måter for å gi mer mening, men noe sier meg at en eller annen var full på settet av Black Moon Rising. Ok. I denne scenen, hvorfor banker ikke heller Lee Ving dritten ut av Tommy Lee Jones i stedet, som en trussel, også får Quint haik til L.A. senere? Ingen unna-manøver, ingen usaklig utvei i en bil som ikke egentlig virker. Dette hadde funket mye bedre og ville i tillegg vært en langt mer effektiv karakterscene for Tommy Lee Jones (selv om han faktisk blir banket sanseløs av Ringer-gjengen senere i filmen). Jeg vet jeg plukker i et lite hull her, men dette er slett ikke det eneste vesle hullet i Black Moon Rising! - og det er dumme feil som dette som virkelig gir meg lyst til å regissere film selv, edru! Alle filmer har småfeil, så klart, ingen er av dem perfekte og ingen kan tilfredsstille alle med sine visjoner og ideer om hva som er riktig og hva som er galt, men dette er småfeil, som ikke bare kan sees, men luktes på lang avstand! 

Over til det positive, filmen har mange av kvalitetene til en god tv-produksjon, selv om den ikke er en, og dette bringer ut sjarmen i denne smålig dunkle 80-tallsfesten.

   Et par av scenene er filmet på utradisjonelle måter også, noe som alltid er forfriskende i en film som Black Moon Rising. Det er spesielt én scene, filmet på avstand, der Quint skygger Nina til leiligheten hennes, og scenen - fra Nina ankommer, til Quint kjører forbi uten at hun ser ham, til Nina går inn i leiligheten, og til Quint stopper bilen et stykke bortenfor rett ved siden av kamera, så vi så vidt ser fronten på bilen og bildekket som skrenter inn. Dette er absolutt en kul liten effekt på omtrent 20 sekunder! Nei, det skal virkelig ikke så mye til og det er denne typen filming som beviser dette på den beste måten, ved verken å overbruke effekten eller bryte den midt i løpet med en annen scene.
   Det er også noen kule scener her hvor kamera er festet på siden av bilen til Quint under den første biljakten med Black Moon, som gir en intrigerende effekt! Intrigerende, er det i det hele tatt et ekte ord eller fant jeg det nettopp på? Ordlista på Word klager ikke.

4 GODE TOMMY LEE JONES-FILMER:

1977 - ROLLING THUNDER, regi: John Flynn

1980 - COAL MINER’S DAUGHTER, regi: Michael Apted

1993 - THE FUGITIVE, regi: Andrew Davis

2007 - NO COUNTRY FOR OLD MEN, regi: Joel & Ethan Coen

Tommy Lee Jones er fantastisk i rollen som Sam Quint og ser utrolig ung ut også, på en slags merkelig gammel måte. Jeg måtte bare sjekke det opp, var Tommy Lee Jones noensinne ung? Så fant jeg ut noe utrolig, noe jeg ikke visste. Tommy Lee Jones er bare 66 år! Virkelig? Det betyr at han bare var 30 i Black Moon Rising! Når jeg ser på fjeset hans bare vet jeg at han hadde mange kviser i tenårene! Linda Hamilton er god hun også, men håret hennes er grusomt! Spesielt parykken hun bruker i filmens første akt, som setter sveisen til Nikki Sixx fra platecoveret til Mötley Crües «Shout at the Devil» på prøve!
   Det er dessuten mange andre fete folk med i denne filmen, jeg har allerede nevnt noen, men hvordan kan jeg unngå å nevne Robert Vaughn? Mannen er en levende legende og gjør det aldeles glimrende som superskurk i Black Moon Rising. Det eneste problemet er at han gjerne skulle hatt litt mer tid i fokus, der han blir mer som en bi-skurk ved siden av Lee Vings karakter. Likevel, hver gang Vaughn faktisk er på skjermen stjeler han så mye karisma at de andre karakterene i rommet bare forsvinner helt og beviser nok en gang hvor mye makt han har som skuespiller!  

Det er lenge siden jeg har vært skikkelig innom 80-tallet, så det gledet meg å bruke søndagskvelden foran tv-en med denne obskure, likevel lett tilgjengelige, godbiten.

   Black Moon Rising er en underholdende film om raske, futuristiske biler, hemmelige agenter, forvirrende lasere og forrykende action! Absolutt verdt mye mer enn ryktet skal ha det til, så den anbefales fra min side. Småfeil er ingenting mot den fullstendige helheten og den fullstendige helheten fortjener sin tillitt i 4 og en halv stjerne!

Terminator Salvation?