DVD-raid: VAN HELSING

ÅR: 2004

REGI: Stephen Sommers

MED: Hugh Jackman, Kate Beckinsale, Richard Roxburgh, David Wenham, Will Kemp, Kevin J. O'Connor og Shuler Hensley 
GENRE: Action, eventyr

Hei og velkommen til nok en gammel anmeldelse, relansert og lettere oppdatert fra min tidligere blogg. Denne gangen handler det om en mer moderne, dårlig film, med elendige dataeffekter, som jeg faktisk likevel nyter på et underholdningsnivå! På denne måten kan ingen klandre meg for å hetse The Thing 2011 kun for den utilgivelige CGI-en.

   På denne tiden skrev jeg anmeldelsene mine litt anerledes enn jeg skriver dem i dag, men dette fungerer faktisk bedre på et lettlest og morsomt nivå, så kanskje jeg har noe å lære av meg selv fra fortiden som gitt tapt i systematikk?

   Jeg var 14 år gammel høsten Van Helsing regjerte kinosalen i Nesbyen, og jeg digget den. Action, Kate Beckinsale, popkorn... hva mer kan en fjortis be om?

Stephen Sommers, kjent for sin spenningsladde innlevelse, har valgt å mikse og trikse med denne Dracula-adopsjonen og her møter vi flere av universalmonstrene under samme tak, for slagsmål og kjærlighet!

   Vi har selvsagt Dracula selv, men så har vi også Frankensteins monster, varulver og til og med Mr. Hyde (en animasjon med Robbie Coltranes stemme). Mumien er ikke med, men en kan jo kanskje regne med at Stephen Sommers var dritt lei mumier på dette stadiet av karrieren sin! Penger var det nok av og det er ikke spart på spesialeffektene, spekket med CG og annen virtuell bløtkake, av den sorten med litt for mye syltetøy.

   Musikken er dessuten svært fengende og strålende original, med unntak av biten i den siste scenen som er stjålet rett ut av Indiana Jones & The Last Crusade. Usj. Plagiat er ikke velkommen i Simensens resepsjon!

Van Helsing (Hugh Jackman) jobber for det hellige Vatikanet, men i resten av verden er han en ettersøkt, fryktet herremann. Der Van Helsing finner sted, lusker også grimen, og helten er blitt et bittert symbol på død for det europeiske folket. Det er fint mye fandenvolskhet han må finne seg i og hanskes med, og det kan se ut til at det begynner å gå ham på nervene.

   Begeret renner imidlertid over for den stakkars selvtekten når han blir sendt til Transylvania for å ta knekken på selveste Grev Dracula! Grunnen til at dette er så viktig akkurat nå er at Dracula (av grunner jeg ikke forklarer) står som hersker av en forbannelse over 9 generasjoner, som bittert må vente i skjærsilden for evig tid med mindre greven dør. Blodslinjen til denne familien begynner å løpe tynn og tiden er knappere enn knappest. Det er tid for Van Helsing å vise hva han er laget av.

   Han drar med seg den nervøse fjomsete lekbrornerden Carl (David Wenham) på et ellevilt eventyr, over Adriaterhavet og dypt inn i villmarka. De ankommer den nitriste landsbygda der ingen er spesielt glade for å se dem, faktisk oppfører de seg mer som om de vanligvis dreper gjestene sine! Helsing er gledeligvis god til å snakke for seg. Ettersom dette er en Hollywood-produksjon snakker alle på engelsk med gebråken rumensk aksent, og det finnes ikke noe jeg irriterer meg mer over i filmenes verden.

   Heldigvis rekker ikke dialogen så langt før bygda blir angrepet av Draculas tre vampyrbruder. Det drepes og det knuses og til slutt har Van Helsing som ventet reddet dagen. Men dette er bare begynnelsen, og denne historien er ikke av den korte typen.

This is not all I can do with your skin!

Det skjer nesten i overkant alt for mye i løpet av disse to timene. Vi møter den smellvakre, konstant sminkede Anna Valerious, det siste gjenlevende medlemmet av Valerious-ætten, men Kate Beckinsale spiller rollen så dårlig at et par sekvenser grenser til det uutholdelige. Richard Roxburgh er ikke så aller verst til vanlig, men som Dracula lever han seg inn i gal rolle. Det er riktignok ikke bare hans feil, når mange av avgjørelsen ligger på manusforfatteren og regissøren som tok arbeidet hans med åpne hender - for i Stephen Sommers univers er Dracula en antarktisk slimete Don Juan med hestehale og vest, som i en evig maktkamp forsøker å realisere sitt aller høyeste, og visuelt flaue, ønske: å fostre demonyngel!

   For å klare dette trenger han monsteret Dr. Frankenstein vekket med lynnedslag året før, kilden til å skape liv ut av kjøtt og bein. Beklageligvis har han allerede drept Dr. Frankenstein og ingen aner hvor monsteret tok veien. Vel, tro det eller ei, Helsing og co finner monsteret - under vindmølla der alle så ham forsvinne! - og han viser seg å være en koselig kar, med et kraftig sideslag samt en rekke utrolig pinlige, heroiske utrop på samvittigheten.

   Jeg vil ikke røpe hva som skjer videre, men filmen følger en grei mal av den sorten du har sett før og vil se igjen! Skal jeg ikke si noe om Hugh Jackman? Vel, han er kul, men ikke noe mer enn det.

Van Helsing ble mildt sakt slaktet av kritikerne og det er vel ikke så altfor uforståelig når jeg tenker på det nå. Riktignok, produksjonen er ikke noe særlig bra, men resultatet er helt klart en film som drar deg med inn i handlingen på godt og ondt.

   Grunnen til den hyppige elendige responsen kan ha noe å gjøre med Sommers endringer av det klassiske konseptet, blant annet en veldig unødvendig cheesy avsløring om hvem Van Helsing egentlig er (Jeg skal ikke gå inn på dét heller, ettersom dette kan ødelegge denne filmen for deg før du i det hele tatt har sett den!). Uansett, selv om jeg ikke satt pris på akkurat dette, så er Van Helsing en helt kurant måte å bruke tv-kvelden på! 

59%

NICOLAS CAGE-MARATON: DRIVE ANGRY, 2011

REGI: Patrick Lussier

MED: Nicolas Cage, Amber Heard, William Fichtner, Billy Burke, David Morse, Katy Mixon og Kayla Rice-Cote

GENRE: Fantasy, action, thriller

SPILLETID: 105 minutter

Drive Angry er seg selv unik! Hvorfor? Fordi Drive Angry er Nicolas Cage som med vilje drar en dårlig, men drittfet Nicolas Cage-film – i 3D! Denne følger dessuten i fotsporene til det mer og mer populære Grindhouse-konseptet, som har begynt å springe frem igjen fra skyggene, dog, mer i spotlighten som en hyllest og parodi enn som en allment seriøs stil.

   Dette er kult! Jeg liker Grindhouse! Jeg begynner å få en liten samling av disse nye nå og selv om de aldri kan hamle opp med ordentlig god gammel exploitation, er de som regel gull verdt i underholdningsverdi og som nostalgisk sukkertøy. Men tilbake til Drive Angry, en film verdt opptil flere utropstegn!!!

I Drive Angry bryter John Milton (Nic Cage) seg rett og slett ut av hælvette i søken om hevn - for i dette universet er helvete et kjempefengsel, med Satan selv som fengselsdirektør! Det hele er et hav av dataflammer, servert på en akkurat cheesy nok måte til at det faktisk blir bra.

   Datteren hans er blitt drept av en satanistisk kult og spedbarnet han er bestefar til, Miltons eneste gjenlevende familiemedlem, skal nå ofres til mørkets fyrste selv. Kultens leder Jonah King (Billy Burke) er en mann av sine ord og det er bare et spørsmål om tid, så nå gjelder det for Cage å skaffe seg en heftig gammel amerikansk muskelbil og jakte ned djevelskapet en gang for alle. Sammen med den vakre Piper (Amber Heard) setter han ut på en ferd av hjul som hviner og med solbrillene vel plassert på nesa.

Hell already is walking the earth. You tell him I'm coming. Tell him I'm coming to get her back.

Popkornunderholdning funker med alle sorter godteri og når det kommer til Drive Angry anbefaler jeg kald pils og chillinøtter, sammen med en gjeng glade mennesker, for dette er en fest det er egoistisk å nyte alene! Funker like bra hver gang som hjernedød bad-ass bakgrunnsstøy og er verdt en mer fokusert titt også.

   Hvis jeg skulle pirke litt, som jeg ofte gjør, er det den noe antiklimatiske slutten jeg ville valgt å tråkke mest ned på. Denne filmen kunne dratt det så mye lenger, og etter en scene midt i filmen - der Nic Cage brutalt likviderer 20 mennesker mens han har sex og drikker Jack med sigar i munnen - er det unektelig vanskelig å overgå dette, men som sagt, Drive Angry kjenner ingen grenser, så jeg ser ikke problemet med og bare dra alle løvene ut på dansegulvet og stokke ut kokainen på blackjack-bordet.

   Men det er mye positivt å nevne her, uten å utelukke det selvsagte leddet, Mr. Cage selv. Vel, selv om Cage er utrolig rå i Drive Angry er det ikke han som stjeler showet, utrolig nok. William Fichtner som The Accountant, en spesialagent fra flammenes verden, er mannen som går av med scenene i lomma. Fichtner har alltid utmerket seg som skuespiller i de små rollene han har gjort - herregud, han var med 5 minutter i starten av den sagnomsuste The Dark Knight og han er uten tvil en av de beste delene i det overlange kritikerroste eposet! Han tar seg til og med en Harvey Dent her i Drive Angry og flipper mynt om avgjørelsene sine. Tilfeldig? Vel, kanskje.

   Nic Cage er helt klart høydepunktet i en Nic Cage-film for meg, men hele denne uka har vært lagt av til ham, så nå er det faktisk Fichtners tur til å få skjenket litt ære!

Det har for øvrig vært artig å skrive disse temaanmeldelsene og alt tyder på at neste uke på Torsdagsfilmen blir en rolig en, i alle fall langt roligere enn denne, ettersom jeg jobber konstant og har dårlig med fritid. Kanskje jeg spiller noen Trailershow eller legger ut noen gamle skriverier fra den tidligere bloggen og putter dem i DVD-raid bare sånn for å holde farta oppegående, men tiden vil vise. Ha en fortsatt fin søndag!

83%

Thank you, Webster. I don't believe I'll be having that beer just now. Not unless I'm drinking it from Jonah King's skull.

NICOLAS CAGE-MARATON: THE BAD LIEUTENANT: PORT OF CALL NEW ORLEANS, 2009

REGI: Werner Herzog

MED: Nicolas Cage, Eva Mendes, Jennifer Coolidge, Val Kilmer, Brad Dourif, Xzibit, Fairuza Balk og Michael Shannon

GENRE: Action, drama

SPILLETID: 122 minutter

Etter flere år med svake, demotiverte Nic Cage-filmer fikk vi endelig det vi så lenge hadde ventet på, senhøsten 2009 – The Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans. Denne filmen, som jeg uten tvil rekommanderer alle å se, er brutal og morsom om hverandre, lugubert bekledd i et sjal av hasjrøyk og korrupsjon. Denne slemme løytnanten er så perfekt sammensatt at den imponerer meg hver bidige gang og disse gangene er blitt mange og stadig flere.

   Werner Herzog hevder filmen ikke har noe å gjøre med Abel Ferraras mesterlige Bad Lieutentant fra 1992, men det var helt klart litt inspirasjon ute og gikk, noe Ferrara ikke liker overhodet! Kanskje Herzog bare burde ha kalt filmen Port of Call New Orleans, for nå har Ferrara faktisk utrykt i media at han håper Herzog og alle som er involvert i 2009-utgivelsen dør i en grusom flyulykke, og tro det eller ei, dette er ikke den sterkeste kommentaren regissøren har kommet med oppgjennom årene!

You don't have a lucky crack pipe?

Filmen starter i 2005, rett etter orkanen Katrina har herjet New Orleans og lagt store deler av jazzhovedstaden under vann. Politietterforskerne Terrence McDonagh (Nic Cage) og Stevie Pruit (Val Kilmer) rydder området når de plutselig kommer over en fange i ferd med å drukne i sin egen fengselscelle. McDonagh bestemmer seg for å hoppe uti og redde fangen, men skader ryggen heftig i prosessen og blir satt på sterke smertestillende, som han dessverre antagelig må gå på resten av livet.

   Filmen hopper så et halvt år frem i tid og vi får hilse på en langt mer utslitt McDonagh som nå, ikke bare er avhengig av sine smertestillende hjelpemidler, men også konfiskert kokain og marihuana - som han ukentlig tvinger en annen betjent til å stjele fra bevismaterialrommet. Han og den prostituerte kjæresten Frankie Donnenfeld (Eva Mendes) skaffer så mye penger som mulig på si for å finansiere forbruket, men hvor mye er egentlig nok? Samtidig blir løytnanten satt på en voldsom etterforskningssak etter en Senegalsk familie er blitt drept av lokale doplangere.

   McDonagh røyker seg gjennom saken, men får større og større vansker med sine personlige problemer, som er i ferd med å sluke livet hans helt. Frankie har i tillegg en enorm gjeld til en klients farlige fetter og svært kort tidsfrist til å skaffe pengene. Kanskje McDonagh blir nødt til å infiltrere seg hos fienden for å få det som han vil i pose og sekk?

The Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans er en av mine topp 10 yndlingsfilmer og helt klart den største favoritten med Nicolas Cage, som gjør en helt utrolig innsats som den narkomane purken uten grenser. Så lite skrupler har han at han stjeler dop fra ungdommer på gata og nesten dreper en gammel dame ved å fjerne pustemaskinen hennes! Alt mens han graver seg dypere og dypere ned i tidenes guilt-trip. Samtidig må det sies at han stadigvekk ser fiktionelle iguanaer kravle rundt på bakken - vi får faktisk se deler av filmen fra fantasi-iguananes synspunk! DET er sprøtt.

   Ja, det vil sjokkere de fleste hvor langt The Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans drar seg og det er dette som gjør den så bra! Den er i tillegg mesterlig godt regissert og har en lang katalog fantastiske skuespillere, ikke bare Cage. Val Kilmer er alltid en fryd, selv om han har en sørgelig liten rolle, Xibit er overaskende underholdene som narkobossen Big Fate og Brad Dourif spiller en genial sinnatagg av en gambler McDonagh pleier å vedde penger på fotball med, noe McDonagh dessverre er helt elendig til!

The Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans. Den tittelen glir godt på tunga, eller hva? Jeg anbefaler mesterverket så sterkt som jeg kunne ha gjort og beskjenker antagelig den høyeste kritikken jeg noensinne har gitt her på Torsdagsfilmen. Min kjære fetter har anlagt et slags hat for dette Herzog-dramaet, men jeg tror ikke han så hele filmen, så for all del ikke hør på hva han sier!

    Som overentusiastisk fan av Nic Cage og med nerdefaktoren stilt helt opp til 11, ønsker jeg dere alle en finfin lørdagskveld!

97%

McDonagh: What are these fuckin' iguanas doing on my coffee table?
  Pruit: There ain't no iguana.

NICOLAS CAGE-MARATON: BRINGING OUT THE DEAD, 1999

REGI: Martin Scorsese

MED: Nicolas Cage, Patricia Arquette, John Goodman, Ving Rhames, Tom Sizemore, Marc Anthony og Nestor Serrano

GENRE: Drama

SPILLETID: 121 minutter

Bringing Out the Dead inneholder den eksklusive sammenkomsten av Martin Scorsese og Nic Cage. Den er den eneste av sitt slag, derfor et must å sjekke ut for alle med smaken i god behold (meg inkludert)!

   Jeg ble glad når jeg kom over denne på DVD, ettersom jeg tidligere bare eide den på VHS og ikke har kunnet bruke VHS-spilleren på lenge - dette på grunn av en nymoderne oppskrytt TV som ikke klarer å balle seg opp til å fremkalle bilder fra en maskin laget på 90-tallet. Flatskjerm, pfft… For noe overpriset dritt.

Bringing Out the Dead tar for seg det bedrukne og triste livet til ambulansesjåføren Frank Pierce (Nicolas Cage), en mann som har latt dødens lenker sno seg for tett rundt sitt eget sinn, for å si det på den poetiske måten.

   Tapet av pasienter på den nådeløse gata i New York, spesielt ei ung jente kalt Rose, har gått så hardt inn på Pierce at han ikke har viljestyrke til noe som helst lenger. Han ser fjeset hennes overalt, samtidig som han føler jobben går rett vest. Dessverre har sjefen et heftig bemanningsproblem og nekter å sparke ham, så Pierces frustrasjon når skyhøyder når han blir tvunget til å gjøre en jobb han føler seg ukvalifisert til.

   Nå er det bare flaska som gjelder, eller… kanskje er det en vei ut av denne fortapelsen likevel? Frank Pierce får ny livsglød når han møter Mary Burke (Patricia Arquette). Vi følger de ensomme to gjennom en rekke netter som over magiske omstendigheter former dem begge som mennesker.

Denne filmen er fantastisk og utrolig undervurdert! Ikke bare leverer Nicolas Cage en av sine beste prestasjoner noensinne, men jeg våger å gå så langt som å si at Martin Scorsese gjør likedan. Bringing Out the Dead er sannsynligvis Scorseses merkeligste til dags dato. Her leverer han på sølvfat med et David Lynch-inspirert produkt, men legger samtidig inn så mye særegent at man umulig kan misoppfatte hvem som står for regien. Scorsese må være den mannen som aldri har bommet på blinken og denne gangen, sent i forige millennium, formet han et perfekt hjerte av kulehull.

   Surrealistisk er bare toppen av kransekaka, for Scorsese drar det sære til nye høyder, ikke i hvor sær du kan være, men hva du legger i det. Man kan se på det som satire og man kan se på det som sprø humor. Men i en verden der alle er gale, stikker selvfølgelig Nic Cage snuta lengst.

   Han er helt utrolig i Bringing Out the Dead, både gal og elskverdig. De største problemene man møter på her i livet er de som kommer fra innsiden og det er nøyaktig hva dette dramaet handler om. Livet og døden er egentlig ikke en like stor kontrast som mange vil påstå og det viktigste er å holde humøret i behold, uansett hva. Litt galgenhumor har aldri skadet noen.

Er det en historie jeg stolt anbefaler på det høyeste så er det denne. Bringing Out the Dead er en av mine favorittfilmer og kommer bestandig til å være med meg. Hold maska, god helg, og vent på flere anmeldelser i det kommende Nicolas Cage-biblioteket!

95% 

Praise the Lord'ah!