THE LOST BOYS, 1987

REGI: Joel Schumacher

MED: Corey Haim, Jason Patric, Kiefer Sutherland, Jami Gertz, Corey Feldman, Jamison Newlander, Edward Herrmann, Barnard Hughes, Dianne Wiest og Brooke McCarter

GENRE: Action, horror

“Look at your reflection in the mirror. You're a creature of the night Michael, just like out of a comic book! You're a vampire Michael! My own brother, a goddamn, shit-sucking vampire. You wait 'till mom finds out, buddy!”

The Lost Boys handler om å vokse opp og om vampyrer. Jeg har hørt mye snakk om denne kult-klassikeren over årene, men det er ikke før i senere tid jeg faktisk har fått rotet meg til å se den. Så mange filmer, så lite tid.

   Men filmen passer jo mildt sagt perfekt inn i denne spalten. Sen-80-tallet sitter som en tvangstrøye rundt denne Schumacher-produksjonen, så her er det ingen unnskyldninger å legge ut om hvorfor, hvorfor eller hvorfor. Om du ikke har sett The Lost Boys, løp og se den, for den er helt klart noe for seg selv!

Etter en omfattende skilsmisse flytter tobarnsmoren Lucy Emerson (Dianne Wiest) med de to sønnene Sam (Corey Haim) og Michael (Jason Patric) til den idylliske Santa Carla, California.

   Det blir imidlertid snart klart at Santa Carla er en by for sine mysterier. Faktisk er den byen i Amerika med flest mistenkelige overgrep, dødsfall og rapporterte savnede. Allerede fra dag en begynner verden å forandre seg for de to brødrene og byen rundt dem lokker guttene til seg i nattens teppe. Michael følger etter en ungdomsgjeng på motorsykler i lust for den vakre Star (Jami Gertz) og lokkes direkte inn i vampyrenes klan, etter uvisst å ha drukket blodet til gjenglederen David (Kiefer Sutherland).

   Nå starter en forvandlingsprosess og Michael blir mer og mer en av dem, så det blir opp til 13 år gamle Sam å strikke opp dette garnnøstet før det er for sent. Med hjelp av de forbløffende opptrente vampyrekspertene Edgar og Alan Frog, bare tenåringer de også, legger han planene for et fortreffelig slag han så sent som aldri vil glemme!

The Lost Boys er en av de filmene man føler snakker rett til hjertet. Når det kommer til feel-good ungdomsfilmer er 80-tallet alltid en sikker vinner og jeg kan så helt klart forstå hvorfor så mange elsker denne klassikeren. Om den er et barndomsminne øker verdien i tillegg betraktelig.

   Filmen i seg selv er riktig god, med sine feil selvfølgelig, men jeg kommer til det. Cheesy og utdatert som den kanskje er klarer The Lost Boys likevel å holde på alles interesse, fra motorsykler, til vampyrer, til et fengende mørkt design. Det er ikke få som ser så kule ut som Kiefer Sutherland gjør her og med røde øyne og huggtenner blir han bare ennå fetere. Han slenger på så mye skinke han kan i tillegg til å prestere en truende, likevel likanes karakter, og dette er ikke noe hvem som helst kunne ha fått til. Utrolig nok er dette også noe Corey Haim gjør riktig.

   Hvem skulle tro at det var mulig å like denne klysete, grusomt kledde, silkesleika 80-tallsgutten? Vel, det gjør vi, for om The Warriors har lært oss noe som helst er det at en karakter kan være så ufyselig eller teit som mulig, så lenge han har en brukbar karakteroppbygging, noe som er tatt godt i bruk på de fleste ledende karakterene i The Lost Boys.

3 GODE VAMPYRFILMER FRA 80-TALLET:

1983 – THE HUNGER, av Tony Scott (faktisk Tony Scotts debut!)

1985 – FRIGHT NIGHT, av Tom Holland

1987 – NEAR DARK, av Kathryn Bigelow

Jeg antar det umulig lar seg å utelate stjernen Jason Patric, som her etter min mening gjør sin beste prestasjon noensinne. Jason Patric er en av de skuespillerne det rett og slett kan være vanskelig å like, for foruten om et stilig action-utsende har ikke mannen stort å by på - men etter og endelig ha sett The Lost Boys er det lett å se hvor lønnsom Hollywood mistenkte karrieren hans ville bli. Selv om de sårt tok feil, står The Lost Boys som et testament til hvordan et godt manus kan gjøre en skuespiller til rette, rett og slett ved å skrive en karakter aktoren passer. Dette innleder godt til en intern debatt jeg gjerne vil ta, ikke for å luke ut noe korrekt svar, bare for å kaste det ut der.

   For dette er en metode rikelig brukt i mange nyere komedier, spesielt når det kommer til skuespillere som Seth Rogen og Michael Cera. Disse to har i de senere år nesten blitt en vits av basert på at de alltid spiller den samme rollen, men likevel, dette er roller som passer dem. Det viser seg etter disse to har eksperimentert med andre ting at det er disse rollene de KAN spille og at det er disse rollene de spiller bra, ikke hva som helst Hollywood legger for bordet til dem. Kanskje hadde det vært en idé å gjøre dette med flere skuespillere?

   Det hele kan kokes ned til at skuespillerne som overlever tidens tann er de med mest talent og det er vel høyst fortjent, ikke misforstå meg, men tenk så mange kule skuespillere som ville ha overlevd om de fikk de riktige rollene? Sikkert altfor mange, men la meg ta opp et par viktige poenger. Se på skuespillere som Michael Ironside og Clancy Brown. Disse er heldigvis blitt kulthelter, men bare på grunn av flaks, for selv om de har talent, har de mest talent til å spille en viss type karakter, og disse karakterene gjør de jævli bra.  

   Det er populæriteten og kvaliteten som seirer til slutt. Det og penger.

Men tilbake til det egentlige temaet, The Lost Boys.

   Et av områdene filmen skranter mest på er scenene med guttenes bestefar (spilt av Barnard Hughes), en gammel knark som konstant oppfører seg tøysete og rar. Han ser ut til å ha en dum setning for alle sitasjoner og selv om noen av dem virker er han dessverre overspilt som komisk lettelse, noe filmen strengt tatt ikke ville ha trengt ved siden av guttene som etterforsker vampyrsaken. Mannen har til og med verdens dårligste avsluttingsdialog og kontribuerer til et stort oppgitt sukk før filmens rulletekst, som heldigvis gir oss The Doors for å gjøre opp for det hele.

   Dette tar riktig nok ikke opp så mye av tiden, men det er noen flere feil som plaget meg. The Lost Boys har ofte en uvane av å sette stil fremfor logisk tankegang og logiske situasjoner, noe som også kan virke i film, det bare virker ikke så godt i denne. Den scenen som stikker seg mest ut er den der vampyrene klatrer ned og henger under en jernbanebro for så å slippe seg ned etterpå for å vise Michael at han nå kan fly.

  

1    1 - Vi visste alle at de kunne fly, så dette var ikke noe sjokk for publikum – med andre ord, ikke noe å bygge opp til.

2    2 - Hvorfor dyttet de ikke bare Michael rett ned i stedet for å få ham til å henge og dingle først?

3    3 - Hadde vampyrene planlagt dette i detalj? Hadde Kiefer Sutherland lagt opp en klar plan om hvordan de best skulle skape et wow-øyeblikk for Michael sammen med Paul, Dwayne og Marco?

Nei, ikke vet jeg, men scenen gir ikke mening. Det virker bare som en utrolig tungvinn måte å gjøre det på.

   Ellers er det ikke så mye å pirke på i The Lost Boys. Alle filmer har feil og disse feilene skal selvfølgelig ikke hindre oss i å nyte det ferdige produktet.

Uh, he wears sunglasses in the house.

The Lost Boys har inspirert mye, sammen med resten av den mer moderne tolkningen av vampyrfilmer på midten av 80-tallet, for eksempel de tidligere nevnte Near Dark og Fright Night.

   The Lost Boys var nok hovedinspirasjonen til tv-serien Buffy the Vampire Slayer, men det få vet er at Schumacher opp gjennom 90-tallet stadig prøvde å finansiere oppfølgeren The Lost Girls, noe som helt sikkert ville ha vært noe i samme toneleie. Det hadde vært morsomt å sett, men vi fikk ikke se noen ting og i stedet har vi blitt etterlatt med de billige rett-til-dvd-oppfølgerne Lost Boys: The Tribe og Lost Boys: The Thirst. Jeg har verken sett den ene eller den andre, men det jeg hører tyder ikke så godt. Kanskje jeg skal gi dem en sjanse likevel. Det har ikke skadet meg før. Eller vent…

Alt i alt er The Lost Boys en god måte å starte lørdagskvelden på, underholdende, minneverdig og nydelig filmet.

   Det skulle ikke forundre med om denne snart blir lagt på hylla for en re-make, men hvis denne re-maken ikke inneholder et thrash metallband med tønneflammer og en svett muskelbunt av en saksofonist i barissen, eller bilder av Jim Morrison svevende rundt i rommet blir jeg mildt sagt forbanna! Jeg gir forresten The Lost Boys 4 og en halv flaggermus.

4/5 FLAGGERMUS

How are those maggots?