NICOLAS CAGE-MARATON: 8MM, 1999

REGI: Joel Schumacher

MED: Nicolas Cage, Joaquin Phoenix, James Gandolfini, Peter Stormare, Catherine Keener og Christopher Bauer

GENRE: Thriller, drama

SPILLETID: 124 minutter

Denne mørke Schumacher-thrilleren er gått glemt og fortapt i tidens løp, kanskje ikke helt uten grunn, men er fremdeles en sabla god sleaze-film. Soneklart en av Nicolas Cages mørkeste filmer, men definitivt ikke en av hans beste. 

Nic Cage spiller Thomas Weller - en ganske alminnelig, stram privatdetektiv som får et noe uvanlig oppdrag av sin klient. Den eldre damen har gått igjennom sin døde ektemanns safe og funnet en brutal pornografisk filmrull, som nesten ser litt for ekte ut til ikke å være sann.

   Filmen viser ei ung jente, knivstukket foran kamera og Thomas Wellers oppdrag blir å finne ut om jenta har det bra – om drapet var ekte eller bare iscenesatt. Uten navn og adresse eller noen som helst spor av produksjonsmarkering blir dette en ustyrtelig krevende jobb.

   Thomas Weller tar på seg dekknavnet Tom Hart for å innfiltrere seg i det pornografiske undergrunnssamfunnet på jakt etter den såkalte snuff-filmen. På veien møter han en hel mengde artige skruer og en ennå større mengde skumle psykopater. Tråder nøstes opp og nye svar er å finne på hvert eneste gatehjørne av mystikk, men idet Weller endelig ser ut til å knekke gåten er det allerede for sent. Gåten er i ferd med å knekke ham i stedet!

8MM har en mørk fasade og en spenningsteknikk jeg gjerne skulle sett Schumacher benytte seg oftere av. Kameravinklene, suspensen, skrekk-aspektet og den grusomme virkeligheten som fører med temaet bidrar alle til å fremheve frykten og skaper en opplevelse av en film. 8MM har sine feil, som filmer flest, og disse feilene har folk fokusert heftig mye på. Den slo ikke akkurat an hos kritikerne som kritiserer den for å misoppfatte sin egen dybde og den urovekkende bitterheten som fører med hovedkarakterens fall.

   For det første har den mye nedtrimmet dialog og en del dumme scener som ikke går noe sted. For det andre er den preget av Fincher-manien som var ute og gikk på 90-tallet. Alle thrillere måtte ha en tvist og ofte en lite gjennomtenkt en, slengt på i siste liten bare for å kunne si: hey, vi har også en tvist! 8MM er dessverre ikke et unntak.

Nicolas Cage gir en god prestasjon, ikke på en over-the-top Nic Cage-måte, bare god i seg selv. Først mot slutten tar han seg virkelig opp til et høylytt nivå og her blir det virkelig bra! Han skriker, gråter og gjør grusomme ting han aldri burde ha gjort, hevngjerrige ting.

   Andre gode rolleprestasjoner får vi fra James Gandolfini, den alltid likende Joaquin Phoenix og Peter Stormare som en helsprø kokainsprøytet pornofilmprodusent. Good times!

Gi 8MM en ny sjanse. Ikke for min skyld, ikke for Joel Schumachers skyld, men for din egen skyld. Det kunne vært så mye, mye verre enn dette og jeg syns ikke det er ille i det hele tatt! Scroll Neste film er fra samme år og er en av mine store favoritter!

80%

NICOLAS CAGE-MARATON: LEAVING LAS VEGAS, 1995

REGI: Mike Figgis

MED: Nicolas Cage,Elisabeth Shue, Julian Sands,Richard Lewis, Steven Weber, Emily Procter og Valeria Golino

GENRE: Drama

SPILLETID: 112 minutter

Leaving Las Vegas er ikke hva man forventer den skal være. Dette er en film som bader seg i det elendige, det triste og det negative, men også tar for seg mye av det fine ved å være menneske. Og for de som ikke har sett Leaving Las Vegas, jeg røper ingenting vesentlig i anmeldelsen. 

Nicolas Cage spiller Ben Sanderson, en deprimert manusforfatter fra Hollywood med et voldsomt alkoholproblem. Sanderson har sagt farvel alt og alderen for opplysning har allerede flydd ut vinduet for lengst.  

   Etter å ha mistet jobben og familien, selger han alt han eier og har og tar med seg pengene for å drikke seg i hjel i Las Vegas. Midt i smørøyet av rusen møter han den prostituerte Sera (Elisabeth Shue) og betaler henne for en natt på det lurvete motellet The Whole Year Inn. Det viser seg snart at Sanderson slett ikke er ute etter sex, han vil egentlig bare ha noen nær seg.

   Han treffer henne igjen neste kveld og inviterer henne på middag, noe som fører til at de knytter ytterligere bånd til hverandre og en merksnodig nærhet. Dessverre slutter ikke Sanderson å drikke, faktisk har han fått Sera til å sverge hun aldri skal be ham sette fra seg flaska, og forholdet deres fortsetter på denne måten. Ved siden av har Sera et hallikproblem. Hvordan skal dette gå? Nettene ruller forbi og dagene blir lengselsfulle og lange.

Leaving Las Vegas er en nydelig film. En stupfull Nic Cage er aldri en dum ting og i denne filmen fråtser vi i Cage-fyll, noen ganger så mye at vi må spy det ut for å kunne slafse videre! Men den er også nydelig fordi Cage spiller så feilfritt på de menneskelige strengene. Vi føler med ham og ønsker at han klarer å komme seg ut av manien, men forstår samtidig at håpet er smalt. Jeg får også følelsen at det er mulig å drikke så mye at man forstår bedre enn andre hva livet dreier seg om. Ikke at det Ben Sanderson gjør er positivt på noen som helst måte, men den lune avhengigheten og den harske livsstilen setter ting i et svært realistisk syn.

   Leaving Las Vegas er filmet selvstendig, men har i likhet med filmer som Clerks fått tilbake en pengesum som overstiger budsjettet tredobbelt (selv om denne riktignok hadde en høyere kvittering i førsteomgang). Filmen er selvfølgelig ikke feilfri, og jeg kan jo forsøke å trekke inn noen pirkete setninger her.

   Las Vegas dramaet drar til tider en "The Addiction" når det kommer til å meningsløst gjenta seg selv. Haugevis av scener er bare Nic Cage som drikker flaske på flaske og selv om det helt klart setter fokus på problemet han strever med har vi allerede fått dette kraftig understreket. Vi kunne ha brukt denne tiden på andre, mer interessante ting, som flere surrealistiske visjoner, eller karakterscener.

Men alt i alt, fantastisk film. Sjekk den ut om du setter pris på et saktegående drama med en hard-på-flaska Nicolas Cage. Neste film opp, 8MM - og denne kommer for første gang noensinne på en torsdag!

87%

NICOLAS CAGE-MARATON: WILD AT HEART, 1990

REGI: David Lynch

MED: Nicolas Cage, Laura Dern, Willem Dafoe, Crispin Glover, Diane Ladd, Isabella Rossellini, Harry Dean Stanton, J. E. Freeman og W. Morgan Sheppard

GENRE: Drama, thriller, syre

SPILLETID: 124 minutter

Wild at Heart. Når David Lynch setter seg ned sammen med Nicolas Cage for å lage psykedelisk landeveisfilm vet vi at gudene gråter. Basert på Barry Gifford's novelle Wild at Heart: The Story of Sailor and Lula fra 1989, er Wild at Heart en fabelaktig opplevelse av den typen du nesten ikke kan være foruten. Ikke en film for hvem som helst, men om du liker dem sære og med Nic Cage kunne du ikke gjort et mer riktig valg.

   David Lynch var midt i produksjonen av kult-serien Twin Peaks på dette tidspunktet, så mange av de samme skuespillerne dukker opp her. Liker du Twin Peaks sånn som meg er dette et pluss og forårsaker stadige trekk i smilebåndene! Jeg må heller ikke glemme å nevne at Wild at Heart inkluderer den fantastiske Crispin Glover, i en helsprø liten rolle som er verdt en titt i seg selv.

Marietta Fortune vil ikke ha noe av at datteren Lula’s forhold til Sailor Ripley, en fetthåret, men stilig ung mann i solbriller og slangeskinnsjakke – et symbol som representerer hans individualitet og troen på personlig frihet.

   Hun sender en mann for å drepe Sailor (Nic Cage), men Sailor slår i hjel mannen med bare nevene. Dette sender ham i fengsel noen ensomme år, før han stikker av med Lula (Laura Dern) på prøvetiden. De tar veien under seg og røyker seg gjennom statene fra North Carolina til California. Marietta Fortune (Diane Ladd) kan ikke fordra hva som foregår foran øynene hennes og hun drives til vanvidd sakte men sikkert.

   Hun sender den sadistiske Marcelles Santos (J. E. Freeman) etter dem og samtidig den flåsete kjæresten Johnnie Farragut (Harry Dean Stanton) som hun har rundt lillefingeren. Santos har dessverre sin egen lille plan og ingen av disse elementene gjør livet enklere for de to elskerne i åpen bil som kruser gjennom ørkenen. Det gjelder å holde hodet lavt.

Wild at Heart er mange ting. Den er en romantisk komedie, en psykedelisk symbolferd, en erotisk thriller og en kriminalberettelse. Nevnte jeg at den er en remake av The Wizard of Oz og at den stadig refererer spillefilmene til Elvis Presley? Nic Cage synger til og med et par Elvis-låter og det hele er svært storartet!

   Musikken gjennom resten av filmen er også på topp og varierer fra heavy intens metall til rolig country og flytende jazztoner i mørke New Orleans-puber, brune som aldri før! Om jeg skal plukke ut noe negativt må det være at Wild at Heart til tider mister fokus og kanskje overbruker symbolikken litt vel mye, nesten til det punktet at det begynner å bli litt irriterende. Men dette er ikke et stort problem i seg selv, bare pirk fra min side!

Nicolas Cage gjør helt klart en av sine beste rolleprestasjoner, ikke så morsom som i Raising Arizona, men helt klart langt dypere og mer velutviklet. Wild at Heart er helt og holdent et must for deg som liker film og hvis du liker et!

91%

Cheez Louise! Sailor, baby, you're really somethin'!

NICOLAS CAGE-MARATON: RAISING ARIZONA, 1987

REGI: Joel Coen

MED: Nicolas Cage, Holly Hunter, Trey Wilson, John Goodman, William Forsythe, Sam McMurray, Frances McDormand og Randall 'Tex' Cobb

GENRE: Komedie

SPILLETID: 94 minutter

Vi starter Nicolas Cage-maratonet med en klassiker av en kultfilm fra 1987, servert oss av selveste Coen-brødrene. Nic Cage spiller en dumsnill og elskverdig, småkriminell sørstatsmann, med sterke bondeknølkvaliteter og en morsom bart - og dette er ikke noe du vil være for uten her i livet!

Herbert I. "Hi" McDonnough (Nicolas Cage) er en merksnodig fengselsfugl av kalibret som ustanselig fyker inn og ut av kasjotten, inntil han endelig slår ut håret og frir til Edwina (Holly Hunter), kvinnen som bruker å ta politibiler av ham.

   Nå skal han bli et bedre menneske og vi ser ham skaffe seg en blåbukset fabrikkjobb og et mobilt hjem til seg selv og Ed. Nå er alt Ed ønsker å oppdra en sønn eller datter, men så kommer den grusomme nyheten som river livet hennes i stykker - hun kan ikke få barn. Ting ser ut til å gå stygt mot høst og nedgang når en slående nyhetsartikkel åpenbarer seg. Møbelprodusenten Nathan Arizona er nettopp blitt far til femlinger og han kan vel umulig trenge alle 5 selv, kan han?

   Det tar ikke lang tid før en av ungene - tilfeldigvis den vesle karen med navnet Nathan Jr. – er i deres hender. Nå kommer imidlertid den vanskeligste delen. Å holde barnet hemmelig for resten av verden, samtidig som resten av verden leter etter barnet!

Coen-brødrene er kjent for sin smårare, komiske og symbolske stil og her slår den gjennom som alltid. Det strålende visuelle og den idiosynkranske dialogen representerer en uslåelig duo langt før sin tid og som alltid vil ha en viktig plass i filmhistorien.

   Nic Cage er dessuten ultimat i Raising Arizona. Den karismatiske tøffelhelten Hi McDonnough passer ham perfekt og dette er i tillegg en av de første rollene man virkelig ser Cage fremdrage seg som skuespiller. Vi elsker en spik spenna gæren Cage, men her spiller han mer på sin morsomme fremtoning. For de som kjenner Cage ut og inn er dette bare desto mer underholdene, for vi vet hva denne skruen er god for og plutselig gjøre, og bare venter på at han sprekker i et brått og plutselig helsprøtt øyeblikk. Og ja, han har sine sinnsyke øyeblikk. Som når han tyr til vold mot ektemannen til konas bestevenninne som ønsker seg litt konebytteri og når han rett og slett blir så oppgitt at han skriker ut i lufta.

   Filmen følger også en dusørjeger (Randall "Tex" Cobb)gjennom ørkenen på jakt etter babyen og denne fyren er helt utrolig. Den skjeggete svære jævelen kjører rundt på motorsykkel i et flammehav av symbolikk og dreper søte dyr på grusomme måter langs veien. Dette er en ordentlig slem fyr!

Raising Arizona er morosam hele veien, så ikke kast bort tiden, løp og kjøp! I morgen går vi fra Coen til David Lynch og en av mine desiderte favorittfilmer, så klikk dere gjerne inn på Torsdagsfilmen tirsdag også!

87%

Someone oughta sell tickets!

DVD-raid: NICOLAS CAGE-MARATON!

Nicolas Cage! Nicolas Cage. Hva er det å si om Nicolas Cage som ikke allerede er blitt sagt? Nic Cage er en fantastisk skuespiller, både som b-helt og stjernehelt, fra dumsnill godhjerta bondetamp til avdanka utspekulert narkodrittsekk - Nic Cage har gjort det meste og gjort det bra, ofte ut av karisma og sceneinnlevelse uten veiledning fra noen som helst andre enn seg selv.

   Dessverre har de yngre generasjoner vokst opp i en tidsalder der Nicolas Cage hovedsakelig har fokusert på dårlige action-ladde Hollywood-filmer som Next, Ghost Rider og Bangkok Dangerous. Enten har Cage hatt alvorlige gjeldsproblemer eller bare en elendig agent, men det er nå uansett slik han har endt opp i den tiden som skulle ha vært gullalderen av karrieren hans.

   Det hender en gang i skuddåret at han slår på stortromma, men vi vet alle at det er så mange trommesoloer han så gjerne skulle ha spilt. Nic Cage er dessverre blitt nedgradert til en aldri så liten vits på 2000-tallet og dette er jo ganske så trist.

   De nyere generasjoner kjenner kanskje ikke til den klassiske Cage, den helsprøe og totalt overhalende, tynnhårede mannen vi alle elsket og æret på 90-tallet. Kanskje de ikke har sett Wild at Heart. Kanskje de ikke har sett Leaving Las Vegas eller kanskje de til og med har gått glipp av The Rock, den eneste kompetente Michael Bay filmen noensinne laget.

   Den moderne Cage er ikke kjent for slikt, han er kjent som en kjedelig A4-helt som alle finner det lett å like, av grunner de ikke helt kan forstå. Heldigvis har 48-åringen slått ut håret ved et par tilfeller i nyere tid, noe som alltid er en fornøyelse for ihuggede fans som meg selv! Når denne mannen koser seg, ja, da koser jeg meg også.

Fra og med i morgen kommer jeg til å anmelde én Nic Cage-film hver dag i sju dager - ja til og med på torsdag. De er alle filmer jeg liker, noen bedre enn andre og noen kanskje mindre kjent enn resten, men de har selvfølgelig en viktig ting til felles, nemlig Nicolas Cage.

   Jeg vedlegger en link rett under med en herlig samling over-the-top, helsprø Nic Cage-øyeblikk, til din og min fornøyelse. I morgen setter jeg meg i tidsmaskinen og starter i år 1987 med en kultklassiker som aldri kan få nok skryt. Klikk dere inn, les og kos dere – eller bare se på bildene! Jeg kan passe på å legge ved noen morosamme noen.

 NICOLAS CAGE LOSING HIS SHIT

WANTED: DEAD OR ALIVE, 1987

REGI: Gary Sherman

MED: Rutger Hauer, Gene Simmons, Robert Guillaume, Mel Harris, William Russ, Susan MacDonald, Jerry Hardin, Hugh Gillin, Robert Harper og Eli Danker

GENRE: Action, drama

“Let me save you some confusion, there are going to be a number of people phoning tonight to claim responsibility for what I am about to do...”

Var det noen som sa Rutger Hauer i en sleazy dusørjegerfilm? Hverdagen er reddet!

   Jeg har sett mye på italiensk horror for tiden, så 80-talls cheese har druknet litt i prosessen, men her er jeg altså tilbake i mitt nostalgiske ostehjørne og snakker om en film jeg så igjen for en måneds tid siden, men fant motivasjonen lav til å snakke om.

   Filmen heter Wanted: Dead or Alive og er bare inspirert og ikke en relansering av den velkjente TV-serien fra slutten av 50-tallet med samme navn. Serien satte Steve McQueen i rampelyset, men det gikk nok dessverre ikke like bra for denne 80-talls-floppen, som ble dratt hodestups ut av kinosalen etter et par uker. Jeg drar den likevel opp av søla jeg, for hvorfor bedømme på forskudd? Mange av de beste undergrunnsklassikerne overkjøres jo av felleskapet.

   Siden jeg brenner som bjørkeved for Rutger Hauer, tenkte jeg ikke to ganger før jeg slang spillefilmen i dvd-traktoren og kastet meg på sofaen med en kald Cocio i hånda.  

Wanted: Dead or Alive følger antihelten Nick Randal (Rutger Hauer), leiepurk og blond bad-ass. Etter et rystende bombeangrep på en kino (som faktisk viser Rambo 1 under tittelen Rambo, ikke First Blood) blir Randall innleid for å jakte ned guruen Malak Al Rahim (Gene Simmons), som han tilfeldigvis har vært borti før. Rahim var faktisk den eneste overlevende da Randall som CIA-agent likviderte alle kompisene hans under et oppdrag på midten av 70-tallet. Mye har forandret seg siden den gang, men ikke Malaks hat, som bare har vokst seg sterkere med årene!

   Randall blir sjokkert når han finner ut hvem terroristen er og det tar ikke lang tid før mystiske ting begynner å forekomme. Nå er leiehelten og superskurken på utkikk etter hverandre, og det er bare et spørsmål om tid før en av dem kommer frem!

Jeg har eid Wanted: Dead or Alive på Big-Box VHS siden jeg var 13, men har aldri sett den ferdig før i år. Den var rett og slett ikke av det kalibret jeg klarte å sitte gjennom som tidlig tenåring, ettersom jeg fant dialogen lang og kjedelig og action-frekvensene for korte. Dette var også tilfellet med The Osterman Weekend, som jeg også nylig så igjen, men forskjellen var at Osterman Weekend fremdeles kjeder livet av meg den dag i dag.

   Wanted: Dead or Alive er fremdeles langtekkelig, ja, men langt fra kjedelig. Det som virkelig trekker den ned mot dypet er tanken på hvor mye bedre den kunne ha vært. Ideen av Rutger Hauer med platinablond hockeysveis, skinnkåpe og hagle er tross alt en av de beste som har sett verdens lys, så at han her blir kastet bort i et virvar av dårlig manus og vage karakterhandlinger er en aldri så liten skuffelse for en iherdig Hauer-fanatiker som meg selv.

   Spekket med homofile undertoner og minimalt dedikerte omgivelser, funker ikke Wanted: Dead or Alive slik den burde ha gjort. Ja, jeg innså at dette antageligvis var en svak film lenge før jeg satt den på, men det er ofte disse filmene jeg liker best. Smådårlige filmer som fungerer fordi de har nok karisma og overdrevent kule øyeblikk. Dessverre er ikke Wanted: Dead or Alive noe must på denne fronten. Gene Simmons fra Kiss er imidlertid litt av en opplevelse!

3 FILMER FRA 3 TI-ÅR, MED GENE SIMMONS:

1984 – Runaway, av Michael Crichton

1990 – Red Surf, av H. Gordon Boos

2009 – Extract, av Mike Judge

Wanted: Dead or Alive skårer høyest når det kommer til Rutger Hauer vs. Gene Simmons, som den onde Malak Al Rahim. De er begge like kule, men tro det eller ei, Gene Simmons stjeler showet. Han er alene verdt titten, så derfor anbefaler jeg faktisk denne filmen (selv om jeg sa den ikke er noe must), i alle fall hvis du liker dvalespekkede politifilmer med et klisjebelagt utgangspunkt.

   Det er også noen gode øyeblikk på siden, som scenene på husbåten til Nick Randalls kjæreste og spesielt de nok så gjennomførte siste 10 minuttene. Jeg skal ikke røpe hvordan det ender, men om dere studerer bildene godt nok (hah, jeg vedder på at flesteparten av dere BARE ser på bildene!) skjønner dere kanskje tegningen.

   Et øye for et øye, en tann for en tann, Wanted: Dead or Alive kan nytes på mange nivåer, så ikke døm den ene og alene etter snobbete omtaler.

Det har vært lite skriving på meg i det siste, men jeg satser på å slå ut håret neste uke med et dedikert Nicolas Cage-maraton, en film hver dag i 7 dager – til og med på torsdag!

   I mellomtiden, slapp av, kos dere, sett på en film! Jeg kan anbefale litt god italiensk horror mens jeg er i gang. The Cat ‘O Nine Tales, Tenebre og Phenomena av Dario Argento rekommanderes på det sterkeste, så om dere har sansen for stilrik gammel skrekk vet dere hva det er å se etter!

   God helg og 3 og en halv håndgranater til Wanted: Dead or Alive!

3/5 HÅNDGRANATER:

Fuck the bonus!