UNBREAKABLE, 2000

REGI: M. Night Shyamalan

MED: Bruce Willis, Samuel L. Jackson, 

Robin Wright Penn, Spencer Treat Clark, 

Charlayne Woodard og Eamonn Walker

GENRE: Drama, fantasy

SPILLETID: 106 minutter

Det har blitt skrivestans på meg de siste par ukene og det spøker for større rom mellom innleggene i fremtiden også. Hvorfor? Fordi jeg øyeblikkelig etter Køben-tur fikk de gledelige nyheter at jeg hadde kommet inn på film- og fjernsyns-vitenskap på Høgskolen i Lillehammer - så da var det opp tidlig neste dag, ta masse telefoner og opp ennå tidligere dagen derpå for å kjøre 3 timer i bil og se på leiligheter sammen med min bedre halvdel.

   Jeg og kjæresten fant heldigvis en noe overpriset, men finfin 60 kvadrats takleilighet over en eldre kar som ser ut som Christopher Plummer, så dette kan bli hyggelig. Eller kanskje litt skummelt? Neste stikkord på lista blir å finne helgejobb, så snart jeg har underskrevet kontrakten og finansiert depositumet selvfølgelig. Masse flytting, masse stress, masete turer til Ikea. Så det er altså slik det føles å være voksen.

   Det kan derfor bli litt tyst her inne fremover, men… fortvil ikke! Jeg faller nok på plass en eller annen gang sent i august eller tidlig i september.

Men ja, jeg skal snakke om M. Night Shyamalans Unbreakable, som helt klart kan regnes med i bunken av utradisjonelle superhelt-filmer! Mange påstår Unbreakable er den siste av Shyamalans kompetente filmprosjekter, men jeg vil nødig si meg enig der. Signs har alltid vært en nostalgisk opplevelse for meg og jeg ser potensiale i The Village, selv om ikke alt gikk helt etter planen for regissøren i den filmen - også nyter The Happening på et humoristisk nivå (vel, det er en annen anmeldelse jeg sparer til en annen gang).

   Sannheten er trist når det kommer til Manoj Shyamalan, som han egentlig heter. Han er en regissør som virkelig har falt i grus, mer og mer og det er pinlig å se på, for denne mannen har så utrolig mye talent. Feilen er at han ikke er noe flink til å skrive og det er dette han ser ut til å like aller best. Han har gode ideer og store visjoner, men inder-amerikaneren har ikke peiling på naturlige dialogføringer eller logiske menneskelige handlinger og situasjoner. Det hele blir et surrealistisk univers som ingen kan forstå, for det er ikke noe rom for å forstå det. Hvordan skal man kjenne seg igjen i et slikt univers i denne sjangeren film?

   Dessverre, grunnet sitt enorme ego, lytter ikke Shyamalan til kritikk, for mannen er fremdeles blendet etter han ble ansett som den neste Alfred Hitchcock. Etter den ekstreme annerkjennelsen han høstet med The Sixth Sense på slutten av 90-tallet, har han sklidd mot bunnen av den dypeste sølepytten på lekeplassen i en sandkasse av over-gudelig selvtillit med null øre for negativ feedback.

   Unbreakable er heldigvis langt mot toppen for meg! Til og med høyere enn The Sixth Sense.

Hvis du kan lese dette har du offisielt godt syn og bør bli en superhelt!

I begynnelsen av Unbreakable møter vi David Dunn (Bruce Willis), den eneste overlevende etter en tragisk togulykke. Når han våkner opp etter avsporingen står legene i ring rundt ham og de ser alle mistroene og urolige ut. Dunn har ikke brukket et eneste bein i hele kroppen.

   Vi følger så Dunns liv etter den traumatiske hendelsen, blant alle de tusen som ser rart på ham og ikke kan fatte hvordan denne mannen kunne overleve når ikke deres kjære gjorde det. Nesten i skam, trekker Dunn seg stille tilbake til jobben som sikkerhetsvakt på en baseball-stadion og prøver å leve som om ingenting er skjedd, men så møter han kunstfanatikeren Elijah Price (Samuel L. Jackson), som har overvåket Dunn gjennom nyhetene.

   Price er Dunns strake motsetning. Afroamerikaneren ble født med en bensykdom som gjør ham utrolig skjør og han kan brekke beina i kroppen av nesten ingenting, noe han har slitt med hele livet. De andre barna kalte ham Mr. Glass og de eneste vennene han hadde var superhelt-tegneseriene i hylla på soverommet. Price er overbevist om at Dunn er en superhelt og oppfordrer ham febrilsk til å bruke evnen sin mot ondskapen som venter i New Yorks mørke bakgater og smug.

   På dette punktet har Dunn begynt å innse at han har flere medfødte gaver i tillegg til de uknuselige beina i kroppen, men han er deprimert og har familieproblemer på siden, så det er ikke lett for ham å sette pris på disse gavene. Omsider begynner han endelig å se storheten i evnene sine. Dunn kan se enkelte hendelser før de forekommer og kan til sin sønns henrivelse ta over 200 kilo i benkepress, noe som ser ut til å nesten brekke vektstanga i to. Dunn er til slutt klar til å sloss mot kriminalitet og urettferdighet, og akkurat i tide også!

Unbreakable er en opplevelse som få andre jeg vet om. Den tar deg med inn i psyken til hovedrollen ved å spille på presset og ansvaret rundt overmenneskelig styrke og fokuserer fint lite på klisjeer og heltedåder slik superhelt-filmer tradisjonelt gjør. Når denne sørgelige, bekmørke spillefilmen er over sitter man igjen med en livslyst som aldri før, samt inspirasjon til de grader. Dette er takket være karakterer og situasjoner som former oss gjennom de 106 minuttene av ren og skjær nytelse.

   Bruce Willis er fantastisk i hovedrollen som David Dunn og skaper en karakter man blir så involvert i at man glemmer tid og sted. Samuel L. Jackson er selvfølgelig også god, men spiller mer en typisk Jackson-rolle, noe som er stikk motsatt av hva Willis gjør (kanskje dette var meningen?). Det er ikke før slutten man ser den fullstendige helheten som gjør Unbreakable til det sanne mesterverket den er. Noen mennesker ser ut til å mislike slutten. Andre elsker den. Det er selvfølgelig helt opp til deg. Jeg kommer i alle fall ikke til å røpe den her i Torsdagfilmen (og det er torsdag), så dere er fint nødt til å gå og kjøpe Unbreakable nå med en gang. Eller se den på nettet, hva som helst. Kom igjen - verden venter på dere!

Det er ikke stort mer å si om Unbreakable. Den er en av mine mange favoritter og det finnes ikke ord som kan rettferdiggjøre noe man favoriserer. Tro meg, jeg har prøvd mange ganger her inne.

   Det ville vært som om jeg skulle ha skrevet om Close Encounters of the Third Kind eller Indiana Jones & the Temple of Doom. Det ville bare blitt en lang rekke komplimenter og nostalgi fra min side som dere selvfølgelig ikke kan se på min måte i deres egne hoder. 

92%

Hah, funny! In this edition of Avengers, Nick Fury is a white guy!