søndag 5. februar 2012

THE THING, 2011






REGI: Matthijs van Heijningen Jr.
MED: Mary Elizabeth Winstead, Joel Edgerton, Ulrich Thomsen, Adewale Akinnuoye-Agbaje og Trond Espen Seim
GENRE: Horror, science fiction




Da jeg hørte om denne filmen gikk jeg gjennom 5 stadier. Sjokk, tvil, bitterhet, sorg og sinne. Ikke bare er John Carpenter’s The Thing fra 1982 en av de desidert mest perfekte skrekkfilmene noensinne, den er også en av mine ultimate favorittfilmer, helt oppe på topp 5 lista.
   Frustrasjonen som tok meg lot til å være noe ingen kunne forstå seg på og at dette kunne være en så personlig sak for meg ga nok ikke mening - men det var det uten tvil. Nå er jeg etterlatt med en helt annen følelse enn jeg hadde regnet med den ville gi meg. For jeg har endelig sett den, selv om jeg ikke ville. The Thing (2011).
   På et punkt følte jeg rett og slett at jeg ikke kunne fornekte det lenger, nå som den tross alt var blitt sluppet på dvd. Men jeg kjøpte den ikke, å nei! Jeg så den på nettet, for denne filmen er ikke noe jeg har lyst til å eie og ha stående i hylla mi.
   
Jeg ble sittende igjen med en tomhet etter å ha sett denne nye The Thing. Den var dårlig regissert, hadde vasne karakterer og effektene var helt grusomme. Den rake motsetningen til The Thing (1982). Det var tydelig at Matthijs van Heijningen Jr. hadde sett John Carpenter’s The Thing. Det var også tydelig at han likte den. Det som dessverre var tydeligst av alt, var at Heijningen ikke hadde noen forståelse om hvorfor den virket så godt som den gjorde.
   På tross alle disse ulempene fikk jeg meg ikke til å vise hat, det hatet jeg hadde bygget opp så lenge. Kanskje jeg brukte opp alt på forhånd. Det eneste jeg følte var en tristhet og at jeg skulle ønske jeg bare kunne glemme det jeg nettopp hadde sett, men dessverre er ikke denne drittladde CG-haugen av en film noe jeg kommer til å glemme så lett. Den har spilt en alt for stor rolle, uinvitert, i et univers jeg elsker.
   Jeg var ikke til stedet som sint tilskuer da The Phantom Menace ble sluppet på kino, men nå vet jeg akkurat hvordan de hundre tusen håpefulle må ha følt seg.



For å legge av meg dativen og fortelle litt om filmen, er den er prequel til John Carpenter’s The Thing og tar for seg alienfundet og terroren på den norske basen man ser ruinene av i originalen.
   Etter å ha funnet et forlist romskip under isen av Antarktis og en fremmed skapning i isen like ved, kontakter den dansktalende vitenskapsmannen Dr. Sander Halvorson (Ulrich Thomsen) den amerikanske paleontologen Kate Lloyd (Mary Elizabeth Winstead) for å få gravet ut vesenet. Hvorfor han velger å søke hjelp hos amerikanerne med dette helt unike funnet, i stedet for å holde konferanser med sitt eget land kan du ikke spørre meg om, for jeg har ikke noe logisk svar. Disse dumme skandinavene. De vil da vel ikke beholde noen vitenskapelig historisk ære for seg selv. Pøh!
  Kate tar derfor med seg et lite forskningsteam og blir med til ingenmannsland for å meisle ut romvesenet av isen, noe som vil ta en halv dag med riktig utstyr. Når skapningen omsider er inne i den norske leieren blir det fyrt opp til fest, og nordmennene spiller stereotypisk samemusikk til øl og tyrkershots. Dessverre er husrommet like varmt som hjerterommet og tingen bryter ut av den smeltende isblokken som en rakett mot taket, mens tentakler og tenner farer veggimellom. Alt som er igjen er et perfekt rektangulært hull og en heseblesende fare som snart skal ødelegge alt som en gang var trivelig (no pun intended).


Vel, det var ikke så vanskelig. Jeg klarte å utelukke så mye usaklighet som mulig mens jeg beskrev plottet.
   Er det noe i denne filmen som funker? Vel, til en viss grad, men bare for oss som kan norsk. For ettersom halve rollebesettingen spilles av vassekte dialektsrike nordmenn, er det moro for oss å være de eneste som skjønner hva de sier (vel, det kommer an på dialekten), og ikke minst å se noen kjente norske fjes i en amerikansk film. Dette kan selvfølgelig aldri ved sine fulle fem trekke opp kvaliteten på filmen. Kanskje hvis du er full og høy samtidig.
   Selv når man ikke sammenligner den med John Carpenter’s The Thing faller filmen motbydelig flatt, og de eneste den måtte appellere til er stemningsløse tenåringer som får et godt kick ut av en hver billig skvettescene. Jeg har spilt PlayStation1-spill mer skremmende enn dette kvalitetsløse skvipet.


Dessverre lever vi i en verden der det er langt billigere å ikke prøve like hardt.
   Som den ærlige og redelige surpompen jeg er, innrømmer jeg lett at mange av filmene jeg liker ikke eier intelligente rammer. Jeg nyter en mengde filmer som spiller på billige poenger og dårlige historier og jeg liker dem fordi de prøver så godt de kan med det de har. Når det kommer til John Carpenter’s The Thing derimot, er den en av de smarteste og tett skrevede filmene som noensinne har slått lerretet. For science fiction fans har den ingenting som bommer på målskiva. Jeg kan med ærlige ord si at den er god, ikke bare fordi jeg liker den, men fordi den virkelig er det!
   Carpenter hadde aldri et stort budsjett og lekte med lyset for å skjule effekter som ville sett falske ut hvis det skulle bli vist i full klarhet. Med milde røykskyer og mørke rom beviste han en gang for alle at det skumleste du kan tenke deg i en skrekkfilm er det du ikke ser, det hjernen din materialiserer seg frem til helt av seg selv. Han spilte også en hel del på den klaustrofobiske ensomheten og isolasjonen i den iskalde ødemarka. Filmen ble til og med innspilt i Nord-Canada og det synes virkelig hvor kaldt det faktisk er på settet. The Thing (2011) er spilt inn foran en grønn skjerm og mangler umiskjennelig virkelighetsfaktorene som drar deg inn i historien.



Hah!

 
Med det lille pengetilskuddet og den fantasien han hadde, klarte spesialeffektmesteren Rob Bottin å skape det som skal sies å være de mest plettfrie praktiske spesialeffektene noensinne servert på film i John Carpenter’s The Thing.
   Dataeffektene i den nye versjonen ser ut som de er fra 90-tallet og driter en lang marsj i alt som heter troverdighet til historien den skal representere. Det som før faktisk ga mening med monsterets imitasjonsnatur er her totalt klusset til av tilfeldige tentakler og ekle spedalske trynevrengende situasjoner som skjer på måfå. Dessuten, dette er ikke en prequel. Det er en remake, som selskapet valgte å endre på i siste liten. Var det for ikke å gjøre noen sure? Mission failed!
Mary Elizabeth Winstead, gå og ta deg en bolle...
   Og hvorfor i svarte hælvete heter den det samme som den originale hvis den ikke er en remake? Hvor forvirrende ville det ikke ha vært om jeg skulle lage en prequel til Super 8 og bare kalle den for Super 8? Produsenten har utalt seg om saken og sa noe som lignet på:  

Vel, vi prøvde ut noen forskjellige undertitler til filmen, men ingen fungerte, så vi bestemte oss for å bare kalle den The Thing.

Hva!? Dere prøvde tydeligvis ikke så jævla hardt! Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg sakt at dette er toppen av latskap. Saken er nok heller den at universal studios gjerne ville lure verden til å tro det var en remake, ettersom det faktisk er folk der ute som syns remakesplotation er kult.



Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Kanskje jeg har sakt mitt og burde komme meg videre. For å si noen siste ord, ikke se den. Jeg unner ingen å måtte sitte gjennom denne udugelige dollarfesten som formelig driter over alt den skal polere og gjenspeile seg i.
   Denne filmen klamrer seg til Carpenter på en så patetisk måte at jeg nesten syns synd på den, så noen bør for guds skyld sette en kule i hodet på denne filmen og gjøre slutt på elendighetene en gang for alle.
   Hvis jeg skulle dømme The Thing prequelen på egne bein ville ikke terningen ha nådd lenger enn til 2, men dette er ikke en film som ville ha eksistert på egne bein. Ta dere heller en tur innom platekompaniet og kjøp 1982-filmen, så får dere et produkt som er verdt pengene.










14 kommentarer:

  1. Den morsomste anmeldelsen jeg har lest i hele mitt liv. Nå skal jeg gå å ta meg en bolle.

    SvarSlett
  2. Da kom det i det minste noe godt ut av det! Haha!

    SvarSlett
  3. Ja :D Det gjorde jo det, men de nye versjonene av ting er som regel dritt uansett, de burde bare slutte å lage oppfølgere av gamle filmer. Jeg vet ikke, det virker som det er så mange som hater Terminator Salvation-filmen og jeg har bare sett den EN gang og det var FØR de andre så jeg husker faktisk ikke ._. Men den var apparantly dritt?
    Den var veldig sånn off-track må jeg innrømme.
    Men nå snakker jeg om en helt annen film i en The thing anmeldelse. XD' Du burde vært den nye angry videonerd da.

    SvarSlett
  4. Kommer helt an på, problemet er at nye oppfølgere av gamle filmer eller remakes av gamle filmer er studiodrevet så til de grader. De ansetter musikkvideoregissører til å produsere den samme røkla om og om igjen uten kjærlighet for originalmateriale, ganske enkelt, bare for å få jobben fort unnagjort og for å tjene så mange penger som overhode mulig.

    Når det kommer til Terminator Salvation, er dette delevis sant. Jeg tror filmen startet med mye kjærlighet til sine forgjengere, men at studiopresset drepte filmen underveis. Resultatet er uansett ikke særlig godt og gjorde meg relativt sint, da som nå! :-p

    Haha, ingen gidder å lese lenger, så blir nok ikke så populært! :-)

    SvarSlett
  5. Det jeg liker med Salvation er at robotene er MYE mer creepy enn før. De lydeffektene de lager gir meg chills. Det høres iallefall ut som roboter, mens i de andre var de litt mer sånn... Stille. I eneren lagde den såvidt lyd tror jeg. Men de har den utrolig kjiiipe metal-lyden og jeg elsker det for den er så utrolig creepy.
    Og den store roboten var kul fordi jeg har en elsk på store-ting som ødelegger og dreper. Det er bare sånn jeg er. Ting som er gigantiske. Jeg drømmer om kjempetroll som går rundt på kloden og tråkker ned ting og at jeg må gjemme meg i berg-huler for å ikke bli drept. Og det er en av de marerittene jeg digger. Ingenting er mer chills nedover ryggen enn å se ut og se en masse kjempetroll gå bortover i et tåkete landskap med masse skog og du vet du er oppe på et fjell som er høyere enn dem og at du er trygg. :D'

    SvarSlett
  6. Ja, det er forsåvidt kult! Det som ikke er like kult er at de skriker av smerte når de blir drept... Hvorfor er de programert til å føle smerte? De er tilogmed programert av andre datamaskiner... Terminator Salvation sliter faktisk på alle områder når det kommer til sin egen datalogikk.

    Men du har rett. Store robotter som sloss og ødelegger ting sparker rumpe, og selvom Michael Bay klarer å ødelegge det i Transformers. I Terminator Salvation er det kult. :-)

    SvarSlett
  7. Ja hahaha, åh god transformers var jævlig. Gråt innvendig. Jeg husker ikke at de skrek av smerte. Kanskje de programerte dem for å bli mer "realistiske" XD'

    SvarSlett
  8. Gudene vet! De liker også å holde James Bond-taler til robotene sine før de kortslutter dem!

    SvarSlett
  9. Du må se the blob og lage anmeldelse om den og, jeg blir gjerne med å ser den XD

    SvarSlett
  10. The Blog ja! Versjonen fra 80-tallet? :-)

    SvarSlett
  11. Vettu, jeg klarer å tilgi denne filmen bare fordi den ga oss bildet av Varg Veum som flipper ut, utvikler tentakler og eter/absorberer en annen av sine medarbeidere.

    Bare tenk på hvor mange norske filmer som hadde blitt forbedret på denne måten. Aksel Hennies hode faller av kroppen og utvikler edderkoppbein i nyinspillingen av Buddy 2.0. Eller at Per Christian Ellefsen absorberer Sven Nordin som en gest på at Elling ikke kan leve uten Kjell Bjarne. Bokstavlig talt.

    Mulighetene asså. Mulighetene.

    SvarSlett
  12. Vel, hadde det vært en norsk film, hadde vi kanskje brukt flere praktiske effekter og det hadde ikke sett helt jævli ut! Folk klager støtt på at 3D ødelegger film, og det er jeg forsåvidt enig i, men det virkelig store problemet er totalt overbruk av CGI.

    SvarSlett
  13. Jeg så den nettopp!!!!!!!!!!!! Jeg må si dette: (SPOILERALERT!)

    Effektene: Veldig mye surt... F.eks denne perlen:
    http://2.bp.blogspot.com/-c-vt5VV2tFU/T3VPi2QIX1I/AAAAAAAAAV4/WmeEv8N_JdY/s1600/TheThing01_face.jpg Det må være det verste jeg har sett, har sett ting som dette blitt lagt ut på DEVIANTART av photoshoppere (for å overdrive litt).
    Det ble litt mye 'spill-effekter', det var noen scener som var 'OK' men det ble likevel for sært og man følte ikke at monsterne var spesielt skumle. Du får liksom ikke inntrykket av at det er noe der, og det gjør at det føles bare rart.
    2. Storyen på begynnelsen var den imøtekommende, men slutten var veldig... Kjedelig.
    Og det at de klæsjet på unnskyldninger på slutten av filmen for å hinte til at den skulle være en del av den gamle (musikken spilte, gærne nordmannen som ikke kunne snakke ordentlig kom ut og snakket helt uklart) og litt klipp fra gamle hvordan ting bare plutselig var der... for å få det til å matche den "eldre" versjonen.... Men then again uten så hadde det vært rarere. Filmen hadde noen scener som var OK (I mine øyne) men den endte kanskje litt rart. Tror egentlig den kunne vært ok men... Nei jeg vet ikke, den ble rusha.
    3. Fikk for liten tid til å bli kjent med skuespillerne. Det var for mange skuespillere... ???

    OG SÅ OVER TIL DET POSITIVE:

    Jeg likte skuespillerne/de FÅ KARAKTERENE vi fikk innblikk til.
    Hovedpersonen var stille, smart, og hun var ikke irriterende som jeg egentlig trodde. Hun var litt sløv men ikke irriterende.

    Jeg likte mange de norske/skandinaviske skuespillerne veldig godt, Trond Espen Seim, Kristofer Hivju var bla. de jeg likte best. Kristofer så bemerkningsfult barsk/mannlig ut som fra orginalen (sier orginalen selv om den er jo egentlig en remake fra filmen laget på 50 tallet). Han var bare likbar egentlig....
    HATER EGENTLIG Eric Christian Olsen! men han var faktisk ok i denne filmen. Ikke akkurat diggbar men ok.

    OVERALL: Syntes filmen var .... Kjedelig. Den ga verken bra inntrykk eller et spesielt dårlig inntrykk. Den har sine små positive perks... men skal jeg beskrive den så vil jeg si den er kjedelig.

    Man kan se den, men man går ikke glipp av noe av å IKKE se den heller. Det føltes ikke ut som det var en del av 'The thing (1982)', dessuten liker jeg å kalle den en spin-off av orginalen. That's it.

    SvarSlett
  14. Må legge til: Filmen er et bra DÅRLIG eksempel på bruk av digitale-effekter.

    Og det var utrolig mye som bare ikke stemte med den gamle. MONSTERNE POPPER OPP I DAGSLYS RANDOMLY NÅR DE HAR LYST YEAH!

    SvarSlett