2019: AFTER THE FALL OF NEW YORK, 1983

REGI: Sergio Martino

MED: Michael Sopkiw, Valentine Monnier, Roman Geer, Vincent Scalondro, Anna Kanakis, George Eastman, Louis Ecclesia, Edmund Purdom og Hal Yamanouchi

GENRE: Action, eventyr, science fiction, rip off

"That thing back there was a cyborg, half man, half robot. I knew one once. I didn't know what he was until I had made love with him."

Italiensk rip-off-sploitation på sitt beste! 2019: After the Fall of New York ble sluppet knappe to år etter John Carpenters storslåtte Escape From New York og filmen viser umiskjennelige tegn til å ha trukket inspirasjonen herifra. Det å låne ideer er en ting, men det å låne ideer, setting og konsept er å lene seg litt for frekt på en annen manns tidsomfattende produkt. Det ble også lånt flittig fra George Millers The Road Warrior, men det var noe de fleste produsenter gjorde i Italia på starten av 80-tallet.

   Regissør Sergio Martino klarer likevel å gjøre denne filmen så egen som overhodet mulig, og til å være en fyr som bare fikk et manuskript i hånda og formelig kommandert hva han skulle etterligne, gjorde han en svært særegen og etter min mening fremdragende jobb!

20 år etter den omfattende atomkrigen har et grusomt faktum materialisert seg for menneskeheten – kvinner kan ikke lenger få barn, etter år med radioaktiv stråling (er jeg den eneste som tenker på Children of Men?). Det har heldigvis blitt klart for de høyere statsmakter at det finnes én fruktbar kvinne igjen og at hun holdes skjult i ruinene av Manhattan, så nå må den amerikanske landslederen handle raskt.

   Autoritetene vet at verdens ende nærmer seg med stormskritt og har hemmelige planer om å sende en romferge til mars for å kolonisere de rikeste og mest veldannede menneskene før det er for sent – alt de trenger er en livmor som kan føre rasen videre. Stakkars jente!

   For å vekke så lite oppsikt som mulig, bestemmer de seg for å sende inn villmannen Parsifal (Michael Sopkiw) og et par medsammensvorne for å hente kvinnen og komme seg ut igjen med gralens liv i behold, koste hva det koste vil. Det er ikke noe sak å snike seg inn i New York, men det å løpe ut igjen med dyrebar last kan imidlertid bli en riktig utfordring.

   Parsifal kjemper seg vei gjennom stammer av gategjenger og med litt hjelp av dvergen Shorty (Louis Ecclesia) og krigerkvinnen Giaiada (Valentine Monnier) setter han ut på et fantastisk bisart eventyr som vil forme den voksende dødsdommens bitre skjebne.

Don't you point your finger on me!

Vel, hva kan jeg si. Dette er rett og slett bare en fryktelig allright og bad-ass, genial, liten film! Du må gjerne mene hva man vil om rip-off-genren, men på 70 og 80-tallet hadde den i det minste sjarm – noe man sjelden kan si om sjangeren nå til dags. Dessuten kan jeg ikke i dette tilfellet kritisere filmen for å være en rip-off, for rip-offs var en viktig del av den italienske filmkulturen på tiden, uten at regissørene eller skriptforfatterne hadde noe de kunne ha sagt.

   Det var slik det var og dét er det viktig å ta i betraktning før du dømmer disse b-produktene. For et økonomisk lønnsomt produkt ville blitt produsert uansett hva, så det er virkelig å foretrekke når resultatet er så forfriskende som dette – og dét kommer tross alt fra en mann som har tvunget seg gjennom en mengde katastrofale, ensomme filmkvelder!

   Og jeg tør faktisk gå så langt som å si enkelte mennesker ville foretrukket denne fremfor lesten Escape From New York, som av en eller annen grunn i seg selv ansees å være en kultfilm. Simensen har personlig et langt sterkere og dypere forhold til Escape, så jeg setter den høyere enn 2019, men for en opplevelse de begge er på hver sin måte!

4 STORSLÅTTE RIP-OFFS FRA DET ITALIENSKE 80-TALL:

1983 – Enzo G. Castellaris THE NEW BARBARIANS – The Road Warrior rip-off

1984 – Lamberto Bavas MONSTER SHARK – Jaws rip-off

1988 – Bruno Matteis ROBOWAR – Predator rip-off

1989 – Antonio Margheritis ALIEN FROM THE DEEP – Aliens rip-off

-Escape From New York er et imponerende stykke actiondrama, med plettfrie kulisser, et fantastisk skuespiller-team ledet av Kurt Russell og som omhyggelig er nedskygget i en intens virkelighetsfølelse, noe som bidrar til å gjøre dette bekmørke eposet ennå litt svartere.

-2019: After the Fall of New York har derimot bakgrunnskulisser bygget av melkekartonger (vel bare i noen scener – ikke la dette skremme deg vekk), et sirkus av et karakterteam, dubbet fra italiensk til engelsk og filmen i seg selv føles ikke nærmere virkeligheten enn Empire Strikes Back.

Det er likevel de fåfengte, lite seriøse, men svært ambisiøse øyeblikkene som gjør 2019: After the Fall of New York et elskverdig stykke lavbudsjettskino. Kultkalkunen kan til tider være dum og utenfor sans og samling, men hva annet hadde jeg forventet? Jeg ville ikke gått og sett en Asylum-film og forvente at den skal ta deg med på en lærerik, reflekterende pilgrimsferd – det er bare ikke sånn mockbusters funker!

   Hele sjarmen med 2019 er banaliteten og de ellevilt gærne omstendighetene som verken lar seg stoppe av skolissebudsjett eller menneskelig fornuft. Filmen er gøyal fra start til slutt og en ren fryd på opptil flere nivåer.

   Det er nok en gang viktig for meg å uttrykke at av sin art, er 2019: After the Fall of New York en av de beste jeg noensinne har sett. Ja, eiendommeligheten er sterk i denne og osten renner over alle hauger – frisyrene, dialogen, skuespillerne… utvilsomt en opplevelse verdt å unne seg!

Så om du kommer over denne en vakker dag, ikke nøl, gi den en kjangse og du vil bli belønnet med hyggelige overraskelser. Jeg overrekker stolt filmen 5 knøttsmå frihetsgudinner, som den uten tvil har fortjent! 2019: After the Fall of New York kommer også under tittelen Fireflash.

5 KNØTTSMÅ FRIHETSGUDINNER

Well fuck you too!

Jeg hadde gått på kino hver dag hvis plakatene fremdeles så slik ut...