The Hunger Games Trailer

REGI: Gary Ross

MED: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Elizabeth Banks, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Stanley Tucci og Donald Sutherland

GENRE: Science-fiction, action, drama

Det har vært mye hype rundt filmatiseringen The Hunger Games, som nå endelig står klar så vi kan få det overstått. Er boka god eller dårlig? Det aner jeg ikke, for jeg har aldri lest den, men kanskje jeg skal plukke opp kapittel 1 som bruker å ligge gratis ved skranken på kinocity i Drammen!

The Hunger Games ser ut til å bære likhetstrekk med filmer som The Running Man, den ikke så altfor gamle Gamer og Roger Cormans Death Race 2000, når det kommer til den futuristiske handlingen med dødelige tv-show. Denne kan bli bra, men det er vanskelig å si på traileren, vag som den er. Den gir oss ikke så mye stil å fordøye, bare et handlingsreferat som for å si: se hva for en grusom fremtid dette er! Du trodde nok først dette var Nazityskland, men dette er altså den fæle fremtiden heltene våre lever i!

Neida. Men det kunne vært spennende å se hvordan dette går, for lever filmen på pengefronten får vi helt sikkert oppfølgerne Catching Fire og deretter Mockingjay (mocking what?).

Jeg kommer ikke til å se The Hunger Games på kino, men kanskje jeg leier den på dvd når den kommer ut!

HorrorShow: PSYCHO-KILLER COLLECTION

HOUSE ON THE EDGE OF THE PARK, 1980

REGI: Ruggero Deodato

MED: David Hess, Annie Belle, Christian Borromeo, Giovanni Lombardo Radice og Marie Claude Joseph

GENRE: Horror, thriller

SPILLETID: 91 minutter

House on the Edge of the Park er et realismespekket mareritt som best kan sammenlignes med Stanley Kubricks’ A Clockwork Orange, i alle fall deler av den, og Wes Cravens lignende undergrunnsklassiker The Last House on the Left (også med David Hess) når det kommer til stemning og tema.

  

David Hess spiller den sinnsyke bilmekanikeren Alex, som ved siden av å mekke bil setter pris på et godt mord. Han lurer seg med på en snobbete fest sammen med den tilbakestående kollegaen Ricky (Giovanni Lombardo Radice), samt barberkniven, og alt later til at dette blir en uhyggelig aften. Festen går sin gang helt til Alex endelig blir lei av mennenes snuskete kortspill og kvinnenes irriterende katt og mus-drama og nå er det hans tur til å være husvert! Han tar opp barberbladet og skaper et aldri så lite hælvete i den dyre luksusboligen.

   I storslått suksess tar Alex gjestene som gisler og gjør hva han vil med dem, fra å ha seg med kvinnene til å pisse på en av rikmannssønnene i svømmebassenget utenfor.

   Dessverre er det ting denne psykopaten ikke vet om de dannede menneskene - og huset i enden av parken kan lett bli et mareritt for ham også.

Denne filmen er nærmest feilfri! Det er sjelden man kan se en film som dette og kalle den perfeksjon, men i sitt skall kunne det ikke bli beskrevet bedre - skutt på mindre enn tre uker med et lavt budsjett. Det ingen tvil om at Ruggero Deodatos fantasi var skrudd opp til 11!

   David Hess lever seg inn i rollen som den blodtørstige voldtektsmannen Alex på en nesten skummel måte og det er trist jeg må informere om at skuespilleren døde av hjerteinfarkt i oktober i fjor, 75 år gammel.

   Det ville ha vært viktig å nevne filmens ene massive hull som følger temaet fra start til slutt, men jeg velger og ikke si noe om dette, ettersom det viser seg hullet har en konkret løsning som kan ødelegge plottet for dere om jeg søler ut bønnene.

Jeg må dessuten bare utpeke at skuespilleren Christian Borromeo ligner Cillian Murphy på en prikk! Det er nesten litt skummelt.

  House on the Edge of the Park er en klassiker som velfortjent høster høye summer av meg. Denne filmen er det viktig og oppsøke og for de som er nye i sjangeren er den en pangstart som ikke ligner grisen. Stay tuned for The New York Ripper!

88%

 

THE NEW YORK RIPPER, 1982

REGI: Lucio Fulci

MED: Jack Hedley, Almanta Keller, Paolo Malco, Alexandra Delli Colli, Howard Ross og Andrew Painter

GENRE: Horror

SPILLETID: 91 minutter

Den knivmassakrerende, fantastiske Lucio Fulci filmen The New York Ripper forblir et levende eksemplar på hva giallo og exploitation står for. Blodet spruter, puppene spretter og du har samtidig en genuint spennende historie å involvere deg i! Manuset er ofte nok så sjabert, men dette er en del av sjarmen når det kommer til billigproduserte italienske skrekkfilmer finansiert av amerikanske dollar.

   Av sitt slag er den en av de største og helt klart en stor Fulci-favoritt ved siden av andre mesterverk som The Beyond og House By the Cemetery.

Filmen åpner ikonisk med en gammel mann som skrekkslagen finner en avhugget hånd ved foten av Brooklyn Bridge, The New Your Ripper har slått til igjen! Politietterforsker Fred Williams er på saken, men uten spor. Så ringer den ettertraktede seriemorderen og snakker med en barnslig andestemme som tatt ut fra en tegnefilm. Mannens psyke er ingenting å spøke med og det tar ikke lang tid før han slår til igjen.

   I mellomtiden følger vi Fay, en kvinne som overlever Rippers angrep og nå lever i frykt for å bli tauet inn på nytt. Hun føler morderen luske rundt hvert gatehjørne og føler samtidig at det er noe galt med ektemannen, som om han vet noe. Datteren deres ligger for kreftbehandling på sykehuset og nye sprekker oppstår mellom dem hver dag.

The New York Ripper leverer på blodfronten med noen svært forstyrrende scener og manuset er det eneste som trekker ned, noe som er svært vanlig i filmene til Fulci. Du finner scener som ser helt nydelige ut, som ingen ved sine fulle fem ville ha kastet bort sammen med vag historie og flere hull enn sokkene mine fra 7’de klasse.

   Likevel er dette som sagt en del av sjarmen og tjener til tider som et pluss på filmens karakter.

Sjekk ut The New York Ripper og stay tuned for flere Psycho-Killer filmer i fremtiden!

91%

SOUTHERN COMFORT, 1981

 

REGI: Walter Hill

MED: Keith Carradine, Powers Boothe, Alan Autry, Les Lannom, og T.K. Carter

GENRE: Thriller

“Well, you know how it is, down here in Louisiana, we don't carry guns, we carry ropes, RC colas and moon pies, we're not too smart, but we have a real good time.”

Ennå en anmeldelse jeg allerede har utgitt! Faktisk var dette den siste jeg noensinne utga på den forrige bloggen, før entusiasmen min slukket helt. Jeg har gjort noen artistiske endringer her og der, men drar det ikke for langt som Lucas, så teksten er hovedsakelig den samme! Grunnen til resirkuleringen denne gangen er at jeg jobber med et omfattende 3 deler langt Nicolas Cage-marathon for DVD-raid.

   Southern Comfort, dog lite allment kjent på overflaten, er blitt et enormt kultfenomen, priset av entusiastiske nerder over hele verden. Hvorfor? Det er bare noe ekstremt overjordisk med dette psykiske rollespillet og uvissheten jeg føler gir meg en ekkel følelse som faktisk skremmer meg den dag i dag!

Southern Comfort følger ni soldater fra den amerikanske nasjonalgarden som skal delta i en helgeøvelse på et angitt areal rundt Louisianas sumper. Dessverre er minst tre av disse soldatene totale idioter helt uten forstand og tar øvelsesøkten alt annet enn seriøst og her snakker jeg til det ekstreme! De stjeler kanoene til noen bitre cajuner (fransktalende etniske immigranter som bor i sumpene) og om ikke DET var ufint nok skyter en menig på dem med løsskudd bare på pur faen.

   Dette er mer enn frodig med varmtvann til å fyre opp aggresjonsradiatoren under de innfødte cajunene, som besvarer løsskuddene med ekte krutt og dreper sersjanten i gruppen på flekken. De andre kommer seg i land med liket og begynner straks å krangle seg i mellom.

   Nestkommanderende sersjant Casper tar dermed kommandoen og beordrer soldatene å gå videre, for å finne de andre gruppene og dra hjem. Dessverre er Casper en elendig navigatør og leder dem dypere og dypere inn i udefinert sumpland.

Come on. Make my day.

Midt i all desperasjonen og allerede voksende potensialer for mytteri går faenskapen over nye hauger. "Coach" Bowden, dum som han er, sprenger hytta til en innfødt jeger, mens han prakker på de andre en kristen, ironisk vits som ingen skjønner. For et meningsløst virvar! Jeg forstår ikke mer selv.

   Deretter tar ham med seg den enarmede innfødte som krigsfange. Jegerkollegaene til denne krigsfangen ser alt sammen fra buskene og det tar ikke lang tid før de har drept ennå et medlem av garden, denne gangen med en bjørnefelle. Dette driver Bowden til vanvidd og andre begynner å krangle heftig seg i mellom, mens splinter slår seg bredt over speilet av de psykotiske omstendighetene. Paranoia står på menyen.

Cajunene kjenner sumpene som sine egne bukselommer og har alle forsprang i verden i motsetning til den skjelvende "bataljonen". Dermed faller de i dødsfeller, én etter én, alle på mystiske og tragiske måter. Ikke før over halvveis i filmen begynner hovedpersonene å lukes frem i lyset, menig Spencer (spilt av en ung Keith Carradine) og korporal Hardin (Powers Boothe).

5 HYGGELIGE FILMER MED KEITH CARRADINE:

1974 - Thives Like Us, av Robert Altman

1975 – Nashville, også av Robert Altman

1977 - The Duellist, av Ridley Scott

1984 - Choose Me, av Alan Rudolph

1988 - The Moderns, også av Alan Rudolph

Spencer og Hardin nekter å følge sersjanten, skiller seg etter hvert fra troppen og vendes i en annen retning - en retning som fører dem inn i en forseglet landsby - et samfunn nesten ute av tråd med den moderne verden.

   Prestasjonene er stort sett gode. Spencer er en likendes kar, enn så det, men der jeg føler at Carradines rollefigur er dempet og likegyldig blir jeg kraftig imponert av Boothes tolkning - korporal Hardin. Powers Boothe har alltid vært en favoritt hos meg og han skuffer ikke her heller. Hardin er innesluttet, intelligent og alltid et steg foran. Jeg liker hvordan han ikke stoler på en sjel annen enn seg selv og hvordan han vet at han uten tvil er den mest voksne i hodet, kanskje nettopp fordi han vet det så godt?

   Ellers er rollebesetningene ganske greie og jeg vil heller skylde på manuset for noen av de dårligere linjene i filmen. Souther Comfort lider i tillegg smått av forvirrende-sekvenser-syndromet, et syndrom kraftig utpreget i plakatfilm mellom 75 og 85. Ellers klarer den seg bra og står på stødige ben.

Det hele bygger seg oppover og oppover til et fantastisk klimaks… som jeg aldri har skjønt noe som helst av! Det irriterer meg hvordan jeg gang på gang har sett den siste scenen, men aldri har fått inn over meg hva den dreier seg om.

   Se filmen selv og svar meg gjerne med tastene om dere fatter tegninga! Jeg trenger å vite, så gi meg en fasist. I mellomtiden gir jeg Southern Comfort 5 flasker Southern Comfort!

5     FLASKER     SOUTHERN     COMFORT

Nice!!!

HorrorShow: The Addiction

 

ÅR: 1995

REGI: Abel Ferrara

MED: Lili Taylor, Edie Falco, Paul Calderón og Christopher Walken

GENRE: Kunstfilm, horror, drama

SPILLETID: 82 minutter

Når man i sultne perioder ser tre filmer daglig er det store muligheter for at man ender opp å kaste bort et par timer med en film som The Addiction. Jeg ble dessverre ikke avhengig av denne utvannede vampyrhistorien, noe som er trist, ettersom jeg i noen minutter trodde dette kom til å bli riktig så bra. Så innså jeg at dette er en overkunstnerisk marefilm preget av ustanselige gjentagelser, stukket til det kjedelige med en sleazy, men sjarmløs stil.

Kathleen Conklin (Lili Taylor) blir angrepet og bitt av en vampyr, og den traumatiske hendelsen sender henne inn i et sjokk som ikke ligner grisen. Dessverre er hun smittet og snart er den tilsynelatende vanlige studenten blitt en blodsugen frekk lita snelle, som stjeler med seg sjeler hjem i hopetall for å slukke den bunnløse tørsten. Alt fra gategutter til studielæreren får hun lukket med seg og her går det fort i svingene!

   Så mange fortærer hun at hun glemmer hva livet dreier seg om og vandrer inn i andre verdenskrig-symbolikk, noe som ser ut til å være et tema som går igjen her i The Addiction. Avhengighet er noe vi alle har, hevder hun, og avhengigheten inntreffer hos alle enten de vil det eller ikke. Med innstillingen i boks drikker hun videre, uten frykt for å skitne til hendene sine – og det skal ikke benektes at dette blir to riktig skitne lanker!

The Addiction er bra for dét den er, men jeg vil likevel kalle den bortkastet tid på det groveste. Jeg vet dette er en kunstfilm. Jeg vet også at den er ment å representere rusavhengighet. Det jeg vet best av alt er dessverre at jeg ikke finner noen sjel i The Addiction (selv før Lili Taylor mister sin). Den har sine øyeblikk, helt klart – hovedsakelig godt skuespill fra hovedrolleinntakeren – men disse øyeblikkene er ikke nok til å redde den fra en bitter sannhet. At denne filmen ikke hadde trengt å vare mer enn 20 minutter.

   For historien kunne faktisk glidd helmaks på 20 minutter – den ville etterlatt et inntrykk og fått deg til å tenke, noe jeg ville tro var poenget. The Addiction er 20 minutter fokus og 1 time med nonsens, dratt ut i alle vinkler, trolig bare for å leve opp til en spilletid akseptabelt for kinovisning. Filmen bruker dessuten altfor mye tid på å repetere blodtørstige bitescener om og om igjen, til det uendelige, der andre deler av filmen faller flatt fordi hullene ikke tettes der det trengs.

   Vi trengte ikke å se Kathleen verve ennå en flaggermus når vi heller kunne brukt MASSE tid på forholdet hennes med den langt mer erfarne vampyren Peina, spilt av Christopher Walken (som er i filmen mindre enn 10 minutter). Det er her The Addiction desidert ville ha glinset på sitt sterkeste, selv om den er filmet i svart hvitt!

 

Jeg anbefaler noe annet, men for all del, nysgjerrighet dreper ikke. Eller gjør den det?

42%

You know, this guy.. this guy!

21 Jump Street Trailer

REGI: Phil Lord og Chris Miller

MED: Jonah Hill, Channing Tatum, Ice Cube, Brie Larson, Rob Riggle og Emma Stone

GENRE: Action, komedie

SPILLETID: 1 time og 49 minutter

Dette kommer til å gå fort.

Hollywood skal ødelegge ennå en klassisk TV-serie. Strålende! Virkelig strålende! Dette var akkurat hva jeg ønsket meg. Å se Jonah Hill og Channing Tatum drite seg ut og gjøre narr av god nostalgi. Strålende. 

Hva mer er det å si? Et billig bidrag som kommer til å håve inn urettferdige mengder gryn fordi den heter 21 Jump Street. Og for et borkastet potensial! Etter å ha sett traileren vet jeg ikke hvor dette egentlig skal gå, for denne filmen ser ikke ut til å ha noe å gjøre med TV-serien i det hele tatt. Det kunne vel ikke ha vært mer åpenbart Hollywood. Takk skal dere faen meg ha.

Det mest imponerende jeg kan se her er vekttapet til Jonah Hill, så det også det eneste jeg kommenterer. 

Gah....

DVD-raid: George Harrison: Living In the Material World

ÅR: 2011

REGI: Martin Scorsese

MED: George Harrison, Paul McCartney, Ringo Starr, Yoko Ono, Eric Clapton, Phil Spector, Eric Idle, Terry Gilliam og Tom Petty

GENRE: Dokumentar, musikk

SPILLETID: 208 korte minutter!

Jeg elsker The Beatles! Jeg elsker hvordan de gjorde hva faen de ville uten å falle gjennom isen en eneste gang. Jeg elsker hvordan de traff alle undersjangre overhodet mulig, tatt i betraktning 60-tallets standarder. Jeg elsker hvordan de opprettholdt et lydbilde som aldri døde gjennom hele sin korte, men omfangsrike karriere.

   Selv om Paul McCartney alltid har vært min favoritt-Beatle er jeg glad denne dokumentaren ikke handler om ham. George Harrison er alltid blitt oversett og overkjørt av bandets to ledende ikoner, McCartnet og John Lennon, men deres duo-kreativitet var en skygge over helheten opptil flere ganger.

   For de ble akkompagnert av en strålende og nytenkende gitarist, forholdsvis anonym og benket i hjørnet sammen med bandets andre skyggetroll Ringo Starr. Selv om Ringo Starr er den siste i The Beatles som hadde fortjent en 3 og en halv time lang dokumentar dedikert til livet sitt, var Beatles en helhet og en firkløver, hver med sitt eget stempel på gruppas sound. McCartney og Lennon var, og er, begge geniale musikklegender med velfortjente plasser i musikkens historie, men som vi sjelden tenker over, var de ikke alt som fikk - kanskje verdens mest innflytelsesrike band - til å tikke.

Martin Scorsese har alltid visst hva han driver med og selv på sitt svakeste har han innbrakt genuin livsglød i peisen av vår kultur. Mannen kunne hatt doktorgrad i perfeksjon! Martin Scorsese kan faktisk ansees som filmverdenens Beatles, og hvem andre kunne vel regissert denne velsignelsen av en dokumentar?

   Men nå over til stjernen selv. George Harrison vandret i mange år som en unggutt uten mål, men fant ekstraordinære åpenbaringer i form av visjoner under LSD-ens gode rus. På en annen side, visste Harrison at LSD ikke var det glupeste rusmiddelet å tukle med, så i søken om å finne en god erstatning endte han opp på en langt mer åndelig ferd enn noen av de andre billene. Denne ferden skulle stålsette ham som person og skape ham et mesterlig sinn.

I denne dokumentaren berettes Harrisons ferd gjennom Hare Krishna og buddhisme, fra meditasjon til sitarkonsert, fremvist i gamle filmklipp og nyere intervjuer med venner og bekjente, og viser oss dessuten at gitaristen var en langt mer komplisert personlighet enn han ofte blir kreditert for. George Harrison hadde to sider, som Paul McCartney så fint beskrev det under sitt intervju. Den hyggelige siden og den ærlige siden, sistnevnte helt uten skrupler. Jeg vil påstå at uansett hvor mange Harrison fornærmet kan det likevel argumenteres at han gjorde alt godt igjen med store gaver - renter i musikk og filosofi.

   Som den tilbakeholdene eksperimentisten han var, skapte Harrison historie med sin aura og kloke bart. En bohem og en mann blant menn, George Harrison var en fantastisk inspirasjon for alt som kunne krype og gå!

Denne filmen er et must for store Beatles fans som meg selv. Hvis de ikke liker Harrison og musikken hans er den kanskje litt utenfor din bølgelengde, men for all del, en dokumentar ER en dokumentar, og er en dokumentar bra laget kan den handle om skopussere i det 20’de århundre fra Notodden og fremdeles opprettholde en vag interesse.  

   Dette er et strålende eksempel på en dokumentar som fungerer, og selv om den kanskje er litt lang, er den verdt alle minuttene av dagen din. Et fantastisk bidrag fra Scorsese og en etterlengtet hyllest til en av tidenes største artister! Jeg slenger på høy prosent og en kjernelåt rett under bildene!

90% 

ALL THINGS MUST PASS - GEORGE HARRISON, 1970