AMERICAN NINJA, 1985

REGI: Sam Firstenberg

MED: Michael Dudikoff, Steve James, John Fujioka, Judie Aronson, Don Stewart,

John LaMotta, Tadashi Yamashita og Bob Newhart

GENRE: Martial arts, action, fantasy

“Workers found him in the jungle where they were building a road. Brought back to the States with total amnesia. Sent to reform school at age 16 for almost killing a man. Judge gave him a choice; enlist or go to jail.”

Den første gangen jeg så American Ninja var under dyna ved leggetid, så jeg sovnet litt her og der under spilletiden. B-filmen fra 1985 har til å begynne med et ganske normalt action-tempo, så når jeg småvåknet og fikk med meg fragmenter og bruddstykker senere i historien, opplevde jeg noe brått sjokkerende. Ninjaene er helt sinnsyke! De kan skyte lasere og flammer ut av håndflatene sine og forsvinner og dukker opp hvor de vil på magisk vis, selv uten å slippe ut distraherende røyk!

   Vel, dette er ikke helt i stil med resten av filmen, men ødelegger det? Egentlig ikke. Sjarmen sitter dypt i denne oste-festen, dypt nok til å redde seg inn på tross av plutselig overdreven camp-faktor. Hvor ellers enn 80-tallet?

Joe Armstrong (Michael Dudikoff) har ikke verdens beste rulleblad, noe som til sist leder til at det står mellom militærtjeneste og fengsel for den unge mannen. Joe velger geværet fremfor cella og forblir en taus tøffing, først mislikt av alle, men etterhvert respektert som det kampsport-geniet han er. Ulvelederen Curtis Jackson (ikke 50 Cent, men Steve James fra The Exterminator) tar ham under sin vinge og snart er han en av gutta.

   Joe setter imidlertid brigaden i opptil flere uggene situasjoner når han i hemmelighet etterforsker og følger etter noen luskende ninjaer - helt klart foruten rent mel i posen. Joe kjemper selv som en av dem og dette har lederen Black Star Ninja (Tadashi Yamashita som også spiller i The Octagon) oppdaget fra sidelinjen. Grunnet amnesi husker ikke Joe mye av fortiden sin, så for alt han vet, kanskje han er en av dem? Black Star Ninja ser ut til å tro dette.

   Dessverre ser det ut til at en klassisk korrupsjon bringer disse ninjaene og militærets hemmeligheter sammen, så nå må Michael finne ut hva som skjer før generalen eksporterer ham til fengsel for å være en snushane!

American Ninja har flust av mange ting. Mye hjerte og masse sjel og mange kule action-sekvenser. Biljakt-scener, scener med snaksene motorsykkel-stunts, kamp-scener nok til å mette tusen fulle skotter. Dette er stedet for deg!

   American Ninja er helt klart en erke-typisk martial arts-film laget av en regissør med kjærlighet for sjangeren, og er slett ikke en parodi på ninja-filmer, som mange tror den er når de hører tittelen. Den holder seg realistisk og sterk i denne sjangeren, uten tull og tøys, men samtidig med god plass til humor på sin egen bekostning, spesielt i retrospektiv, og det er derfor den holder seg så godt. Selv om den blander den såkalte realismen med ninjanes mange magiske krefter, konkluderer den brilliant på spennende action og likenes karakterer.

   Noe av det mest underholdene med filmen er Dudikoff selv i rollen som Joe Armstrong. Det råeste med suspensen rundt denne karakteren er at han ikke snakker før 15 minutter av filmen har tikket og med en helt uventet stemme. Dudikoff har et barskt utseende, men stemmen hans høres ut som den tilhører en syltynn franskmann, noe som blir et slag i fjeset til folk som ventet på noe skikkelig bad-ass. Spør du meg, så fungerer dette aldeles perfekt. For det første snakker han ikke så mye i første omgang, så det kommer alltid som en overraskelse når han først gjør det, og for det andre har han mer enn nok karisma til å bære rollen uansett hva slags stemme han hadde hatt, og dette er gull.

   Og jeg har alltid rett.

4 AMERIKANSKE NINJAFILMER FRA 4 TIÅR:

1981 – ENTER THE NINJA, regi: Menahem Golan

1995 – THE HUNTED, regi: J. F. Lawton

2002 – CHEERLEADER NINJAS, regi: Kevin Campbell

2010 – MORTAL COMBAT: REBIRTH, regi: Kevin Tancharoen

4 JAPANSKE NINJAFILMER FRA 4 TIÅR:

1965 – SAMURAI SPY, regi: Masahiro Shinoda

1978 – SHOGUN’S SAMURAI, regi: Kinji Fukasaku

1981 – MAKAI REINCARNATION, regi: Kinji Fukasaku (igjen!)

1990 – THE NINJA DRAGON, regi: Go Nagai

Jepp, i dag vanner jeg ut anmeldelsen med to filmlister, for motivasjonen har ikke vært høy i det siste og jeg har heller ikke skrevet så mye. Men fortvil ikke, jeg kommer som regel sterkt tilbake!

   Sjekk ut American Ninja, som helt klart fortjener en premie på 5 poserende ninjaer. Filmen høstet 4 oppfølgere - som selvfølgelig ikke på langt nær er like bra som originalen - og de aller fleste av dem har både Michael Dudikoff og Steve James i seg (så de er verdt det for deres skyld, i det minste).

   Neste måned blir mest sannsynlig en temamåned, men det kommer helt an på tid og sted, samt motivasjon fra min side. Ha en god helg og en videre god sommer!

5 POSERENDE NINJAER

American Ninja kommer i tillegg under tittelen American Warrior, samt American Fighter.

Total Recall Trailer

REGI: Len Wiseman

MED: Colin Farrell, Kate Beckinsale, Jessica Biel, Bryan Cranston, Bill Nighy, John Cho, Bokeem Woodbine oh Ethan Hawke

GENRE: Sci-fi, action

SPILLETID: 113 minutter

%#@!#*!!! Gå og ta dere en bolle Hollywood! 

Remake av Total Recall, virkelig originalt gutter og jenter! Virkelig originalt. Hvorfor ikke lage en remake av Blade Runner óg, eller hva med en remake av Star Wars nå som vi er i gang? Nei! Vi trenger faktisk nye filmer også, ikke de samme om igjen og om igjen og om igjen og om igjen. De gamle filmene som huskes fra 50-, 60-, 70-, og 80-tallet er blitt klassikere av god grunn. Disse nye filmene vil aldri bli husket på den samme måten når de ikke gjør en dritt annet enn og oppdatere til blu-ray og HD for kidsa, for så å legge all form for kunst på hylla uten engang å prøve! Jeg skal ikke engang skryte på meg at jeg har noe personlig forhold til Total Recall, i alle fall ikke i samme grad som mange andre, men ser du den nye traileren og har sett filmen fra 1990 er det jo åpenbart at denne filmen blir helt lik, bare med en mer moderne feel - fordi 80-tallet er så utdatert at vi ikke kan nyte det lenger, selvfølgelig! 

Men effektene er fantastiske i Total Recall, ikke falske og tegnefilm-aktige slik de kommer til å bli i den nye. De kommer til å ødelegge den, og samtidig svekke ryktet til en film som strengt tatt ikke trenger noen oppdatering! Den finner sted på mars i fremtiden for svarte! Dessuten, filmen fra 1990 er ikke engang basert spesielt grundig på boka. Kan ikke boka i så fall adopteres annerledes denne gangen i stedet for å lage den samme filmen på nytt? Nei, for all del.

Colin Farrell er en kul fyr, men han kan ikke erstatte Arnold Schwarzenegger, og hvordan kan noen noensinne? Spar dere for bryet med å se remaken av Total Recall. Se den gamle i stedet, det er den samme filmen, men med mer sjarm. Forresten, dette blir litt av en sommer. Remakes av Total Recall, Judge Dredd og RoboCop.

%#@!#*!!!

Her kjenner jeg meg igjen, for jeg har også vansker med å vite hva som er sant eller ikke!

DVD-raid: HOT TUB TIME MACHINE

ÅR: 2010

REGI: Steve Pink

MED: John Cusack, Rob Corddry, 

Craig Robinson, Clark Duke, 

Sebastian Stan, Lizzy Caplan, Crystal Lowe, Collette Wolfe, 

Crispin Glover og Chevy Chase

GENRE: Komedie

SPILLETID: 100 minutter

80-tallet var fantastisk. Best musikk, best klesstil og sist men ikke minst, best film! Komedie er slett ikke min favoritt-sjanger fra dette ti-året, dog, det er jo selvfølgelig her også en rekke gode titler å trekke frem med renspikket sjarm så det holder. Vi får dessuten en mengde brilliante filmreferanser i Hot Tub Time Machine - Red Dawn, Rocky III, 16 Candles, til og med den gylne tv-serien Manimal blir nevnt i denne omfangsrike tidsmaskinen! Dere kan tro jeg ble glad.

   Forresten, har ikke Steve Pink det perfektet etternavnet til å regissere Hot Tub Time Machine?

Adam Yates (John Cusack), Lou Dorchen (Rob Corddry) og Nick Webber (Craig Robinson) er tre deprimerte karer i starten av 40-årene. Livene deres gikk ikke den veien de ville, ungdommen er over og hverdagen er blitt et stressinngytende ingenting, helt uten mening (ikke for å referere Rubber). Adams kjæreste stikker av, Lou prøver å begå selvmord i garasjen mens han hører på Mötley Crüe og Nick har blitt tvunget til å ta konas etternavn, og klarer ikke si noe på det, selv om han vet kona har vært utro.

   De tre savner 80-tallet. De savner de ville festene og galskapen og det å leve livet. For å finne sammen som venner og støtte Lou drar de med seg Adams nerdete nevø Jacob (Clark Duke) og tar en guttetur til et party-hotell i Kodiak Valley der de brukte å feste som unge - et avsidesliggende fjell-reservat med skibakke og hele pakka. Stedet er dessverre ikke dét det en gang var. Det løper ville dyr rundt i morkent tre og det er søppel og drit overalt. Til tross for dette er hotellet fremdeles åpent, så Adam og Nick prøver å gjøre det beste av det før Lou flipper ut over mangelen på kokain og damer. Kvelden har så vidt begynt når de fire vennene sovner fulle i boblebadet på verandaen. Neste morgen våkner de på samme sted, men året er 1986!

   Dette er vel bare nødt til å bli gøyalt!

Great White Buffalo.

Hot Tub Time Machine er en varm, morsom og ikke minst uforglemmelig opplevelse, en film som tar seg selv seriøst, men tuller like mye samtidig - dette med perfekt balanse! Det er lett å dra en 80-tallsfilm laget i moderne tid helt feil vei, der det hele bare blir en parodi full av leggvarmere og neonfarger. Dette er ikke tilfellet med Hot Tub Time Machine.

   Filmen mikser strålende komedie med gode referanser, toppet av et solid manus, og fungerer dessuten som et hyggelig kompliment til det herlige med 80-tallsfilm, samtidig som den klarer å føles som en moderne komedie.

   Noen ganger blir denne humoren riktig svart, men dette kler filmen så det holder. John Cusack får en gaffel i øyelokket som blodet spruter, Craig Robinson ringer sin 9 år gamle kone i 1986 og kjefter på henne for å være utro og Crispin Glover venter hele filmen på å få revet av seg armen. Ja! Crispin Glover er med i Hot Tub Time Machine og er perfekt Gloversk i tillegg, hverken underbrukt eller stillegående! Det er scener i Hot Tub Time Machine der Crispin Glover sjonglerer med en motorsag mens han skjærer is-skulpturer! Jeg bare sier det, dette må dere se.

Alt i alt, ta en velfortjent pause fra 2012 og sjekk ut Hot Tub Time Machine! Som tidligere nevnt fikk filmen meg i bedre humør etter å ha sittet igjennom den elendige Rubber, så Hot Tub Time Machine fikk øyeblikkelig en sentimental plass i hjertet mitt. Medisin mot såret og en artig måte å kaste bort 1 time og 40 minutter på. Ha en videre god helg!

82%

It must be some kind of hot tub time machine...

RUBBER, 2010

REGI: Quentin Dupieux

MED: Stephen Spinella, Roxane Mesquida, Jack Plotnick, Haley Ramm, Wings Hauser og Ethan Cohn

GENRE: Kunstfilm

Rubber ble promotert på en brilliant måte. En film om et levende bildekk som triller rundt og dreper folk. Brilliant. Hvem er det som IKKE har lyst til å se denne? Vel, ta mitt vise råd her inne og lov meg denne ene tingen. Ikke se den. Ikke se Rubber.

   Rubber er betegnelsen på bortkastet tid. Rubber er definisjonen av pretensiøs kunstfilm. Ja, jeg brukte ordet pretensiøs! Pretensiøs er et snobbete uttrykk som brukes for å forklare at et annet menneske, i dette tilfellet en filmregissør, tror han ser dypere mening i symbolikk som ikke andre ser, men uten å kunne backe det opp med noe annet enn påståelse. Det mest pretensiøse i verden er selvfølgelig derfor å bruke utrykket pretensiøs, men jeg lover - ved Ronnie James Dios grav! - at her har jeg all verdens rett til å gjøre det! Det er få kjipe filmer jeg ville ha solgt eller gitt bort. Jeg kommer aldri til å tvinge meg gjennom den mediokre Bang Bang Orangutang igjen, men jeg har ikke noe imot å ha filmen i hylla og samlingen min. Jeg eier faktisk en rekke filmer jeg aldri har tenkt å se igjen. Rubber er imidlertid et unntak jeg ville ha kastet rett i søpla, var det ikke fordi den kostet meg penger.

   Det kan høres rart ut for noen at jeg hisser meg opp over en film om et morderisk bildekk som ikke levde opp til forventningene mine, men hvordan i svarte går det an å ødelegge dette enkle premisset? Jeg skal forklare handlingen så forstår dere nok med en gang hva som gikk galt her.

Rubber åpner med en merkelig scene - en politibil som kjører bortover en ørkenvei og velter stoler i et halvt minutt. Så kommer sheriffen ut av bilen og forklarer publikum at denne filmen er en hyllest til alt som ikke gir mening i klassiske filmer og at alle disse tingene er som de er "av ingen grunn". Vel, greit nok. Dette er for så vidt portrettert på en smålig morsom måte. Så ser vi at et publikum faktisk står og hører på.

   Ja, her står det altså et publikum og venter på å se filmen Rubber. De får alle utdelt kikkerter også er det i gang. Den ivrige folkemengden skanner ørkenen og får plutselig øye på det slitte bildekket Robert, som våkner til live i sanden - men det er ingen som filmer dette. Rubber er ikke en film under produksjon med kamera-team, den er bare noe som skjer uten grunn. Robert ruller seg opp og begynner å trille, først ganske vinglete og deretter mer stødig etter hvert som han lærer seg å holde balansen. Ok, tenkte jeg. Dette er ikke så dumt. Vi kunne helt sikkert droppet de første 7 minuttene av filmen med folkemengden som liksom skal se på filmen, men ok. Greit.

   Robert begynner så å rulle over ting på bakken og ødelegge dem, noe som ser ut til å more dette hjulet. Etter en plastflaske og en skorpion kommer han over en glassflaske som ikke gir etter for vekta og som ikke vil knuse. Hva gjør Robert da? Han sprenger glassflasken med telepatiske evner! Ok. Allerede her mistet filmen meg flere hakk. Hvorfor skal dette dekket ha telepatiske evner? Hadde det ikke vært nok om Robert påkjørte ofrene sine?

   Ja, vi må faktisk ta oss til takke med skorpionen og plastflaska Robert kjørte over i starten for fra nå av kjører han aldri over noen igjen resten av filmen og holder seg til telekineses i stedet. På dette punktet begynner vi i tillegg å oppdage hva slags film Rubber egentlig er. Vi begynner å innse at vi har med en snobbete kunstfilm å gjøre. En veldig, veldig langtekkelig kunstfilm som søker en høyere mening ingen ved sine fulle fem ønsker ut av en film om et seriemorderisk bildekk. Rubber. Velkommen skal du være, her hos Generelt negativt!

Hey! Why does this movie look like crap?

Rubber kommer fra en alternativ fransk elektromusiker og dette er det vel ingen tvil om, men hadde denne mannen blitt født 20 år tidligere i nabolandet Italia ville resultatet blitt helt annerledes, det ville blitt resultatet vi virkelig ville se! Her opplever vi heller en svært repetitiv historie, som ikke en gang prøver å være interessant og heller bare vil vise oss hvor dumt dette temaet er, som om det aldri kunne ha kommet noe godt ut av det. Hvem er denne filmen laget for uansett? Den er helt klart ikke laget for komediefanatikere. Da hadde den vært morsom. Den er heller ikke laget for snobbete kunstfilmfanatikere. Da hadde den ikke hatt skrekkfilmscenario, for kunstsnobber liker ikke skrekk. Men er den laget for skrekkfilmfanatikere? Overhode ikke! Rubber metter ikke en jævla mage, for mennesker er ikke ment å spise gift!

   Dette minner meg så klart på scenen der publikumet får tildelt en forgiftet kalkun som de spiser som ville dyr etter å ha ligget uti villmarka med kikkerter og sett på denne gørrkjedelige festivalfilmen i nærmere to døgn! Dette er ment å være satire, men når man stopper og tenker seg om, hva betyr det egentlig? Betyr det at vi her hjemme er grådige dyr fordi vi vil ha blod og spenning i en skrekkfilm? I så fall er bør ikke dette være vanskelig å forstå, det var jo derfor vi kjøpte filmen. Er denne scenen ment å symbolisere at vi blant publikum spiser alt Hollywood mater oss selv om det er gift? Sannsynligvis, men igjen, det er derfor vi har valgt å se denne filmen! Fordi vi vil sette oss ned og se en dårlig skrekkfilm og forvente oss litt sjarm og underholdning ut av den. Det var ingen av oss som trodde dette kom til å bli noen Oscar-vinner!

   Kjære Quentin Dupieux: Det å prøve å bringe mening inn i en film som handler om "ingen mening" funker ikke. Det bare går ikke. Du skyter deg selv i foten og samtidig gjør du folk verden rundt sure og grettene fordi de måtte sitte gjennom dette skvipet. Skvipet som du kaller god satire! Den aller verste delen er hvor hardt du har prøvd. Filmen er godt produsert, med gode effekter. Du har til og med laget flere av scenene riktig fengende og fulle av stil, som om du selv syns dette er kult, men det er ikke meningen at vi skal like det? Din egoistiske jævel! Jeg var så frustrert og nedfor etter jeg så Rubber at jeg faktisk måtte sette på Hot Tub Time Machine for å komme i bedre humør, men alt om den filmen neste gang!

   Jeg har mange spørsmål til regissøren, som han aldri kommer til å besvare, men jeg kjenner blodårene strammer seg i nakken og lar det ligge inntil videre.

Uffda, jeg kom akkurat på noe annet som irriterer meg. *Masserer nakken*.

   Wings Hauser spiller i denne filmen - selveste Wings Hauser - den barske motorsykkelmannen fra 80-tallet, kjent fra fantastiske kultklassikere som Vice Squad og Dead Man Walking. Snakk om misbruk av strålende talent! Det var to grunner til at jeg puttet Rubber i handlekurven. Levende bildekk som seriemorder og Wings Hauser. Det var selvfølgelig før jeg visste Rubber er skapt for sære festivalanmeldere og at Hauser slett ikke spiler noen bad-ass horror-rolle, men nærmere en fyr i rullestol som sitter og ser på filmen, nesten uten dialog på bordet. Hauser er fremdeles den mest likbare karakteren og det var neimen ikke den vanskeligste rollen å ta på seg i denne haggisen av en film.

   Bortsett fra Hauser er bildekket Robert den mest likenes karakteren. Man skulle ikke tro det var mulig å sympatisere med en smultring av gummi, men Robert er tro det eller ei karismatisk, festlig og søt der han triller alene for seg selv gjennom ørkenen.  Dette er selvfølgelig litt morsomt, men ikke i 80 minutter! Det er morsomt i noen sekunder når John Cusack få en gaffel i øyelokket i Hot Tub Time Machine, men det holder deg ikke gående i 1 time og 15 minutter! Ja, den er heldigvis ikke så lang. 1 time og 15 minutter er relativt kort spilletid, nesten på lengde med en vanlig norsk film. Det norsk film skal ha i denne sammenhengen er at norsk film sjelden føles som om den varer i 3 timer!

Ja, jeg er sint så sint, ikke like sint som jeg var etter å ha sett 2011’s The Thing, men fremdeles ganske sint. Heldigvis hjelper det å få sinnet ned på papiret, så jeg kan plage andre med det uten å måtte tenke selv. Her har jeg fått blekket ned mesteparten og har ikke egentlig dratt hysteriet for langt heller, så det er da noe.

   Så innser jeg endelig, dette handler ikke om skuffelse. Det handler ikke om at jeg ikke fikk seriemorderbildekk-filmen min med Wings Hauser i hovedrollen, det handler om budskapet den prøver å gi til folk som meg. Budskapet om at jeg som b-filmelsker ikke bryr meg det grann om hva jeg ser på. At jeg sluker hva som helst rått og at dette gjør meg til en idiot. Dette er ikke tilfelle i det hele tatt Dupieux, du har misforstått. Tror du grunnen til at jeg ikke liker Rubber er fordi jeg ikke forstår hva du prøvde å si? Alle forsto hva du prøvde å si.

   For meg handler ikke film nødvendigvis om godt tema, godt skuespill, eller god produksjon. For meg handler film om gleden med film. Jeg sier selvfølgelig ifra når jeg ikke liker en film, men det kommer ikke nødvendigvis an på tema, skuespill eller produksjon. Det handler om hva jeg føler til sist, det handler om hva jeg sitter igjen med og hvordan filmen varmet meg. Quentin Dupieux, du er et pretensiøst rasshøl. Det kan jeg si med total sikkerhet. Neste gang du skal bruke talentet ditt, bruk det på en måte som gleder andre også, ikke bare deg og Roger Ebert!

10 skrekkfilmer med ville scenarioer du heller burde se: The Beyond, Phenomena, Evil Dead 2, The Toxic Avenger, Braindead, Rats: Night of Terror, Scanners, Split Second, RoboWar, Prince of Darkness. Der. Dette er filmer du med god grunn kan kose deg med og som er absurde og underholdende i tillegg, ikke kjedelig, visvas om hvorfor god underholdning ikke er bra for deg!

   Med dette legger jeg på røret for i kveld og for alle dere som faktisk likte Rubber: ok.

Lies!