RUBBER, 2010

REGI: Quentin Dupieux

MED: Stephen Spinella, Roxane Mesquida, Jack Plotnick, Haley Ramm, Wings Hauser og Ethan Cohn

GENRE: Kunstfilm

Rubber ble promotert på en brilliant måte. En film om et levende bildekk som triller rundt og dreper folk. Brilliant. Hvem er det som IKKE har lyst til å se denne? Vel, ta mitt vise råd her inne og lov meg denne ene tingen. Ikke se den. Ikke se Rubber.

   Rubber er betegnelsen på bortkastet tid. Rubber er definisjonen av pretensiøs kunstfilm. Ja, jeg brukte ordet pretensiøs! Pretensiøs er et snobbete uttrykk som brukes for å forklare at et annet menneske, i dette tilfellet en filmregissør, tror han ser dypere mening i symbolikk som ikke andre ser, men uten å kunne backe det opp med noe annet enn påståelse. Det mest pretensiøse i verden er selvfølgelig derfor å bruke utrykket pretensiøs, men jeg lover - ved Ronnie James Dios grav! - at her har jeg all verdens rett til å gjøre det! Det er få kjipe filmer jeg ville ha solgt eller gitt bort. Jeg kommer aldri til å tvinge meg gjennom den mediokre Bang Bang Orangutang igjen, men jeg har ikke noe imot å ha filmen i hylla og samlingen min. Jeg eier faktisk en rekke filmer jeg aldri har tenkt å se igjen. Rubber er imidlertid et unntak jeg ville ha kastet rett i søpla, var det ikke fordi den kostet meg penger.

   Det kan høres rart ut for noen at jeg hisser meg opp over en film om et morderisk bildekk som ikke levde opp til forventningene mine, men hvordan i svarte går det an å ødelegge dette enkle premisset? Jeg skal forklare handlingen så forstår dere nok med en gang hva som gikk galt her.

Rubber åpner med en merkelig scene - en politibil som kjører bortover en ørkenvei og velter stoler i et halvt minutt. Så kommer sheriffen ut av bilen og forklarer publikum at denne filmen er en hyllest til alt som ikke gir mening i klassiske filmer og at alle disse tingene er som de er "av ingen grunn". Vel, greit nok. Dette er for så vidt portrettert på en smålig morsom måte. Så ser vi at et publikum faktisk står og hører på.

   Ja, her står det altså et publikum og venter på å se filmen Rubber. De får alle utdelt kikkerter også er det i gang. Den ivrige folkemengden skanner ørkenen og får plutselig øye på det slitte bildekket Robert, som våkner til live i sanden - men det er ingen som filmer dette. Rubber er ikke en film under produksjon med kamera-team, den er bare noe som skjer uten grunn. Robert ruller seg opp og begynner å trille, først ganske vinglete og deretter mer stødig etter hvert som han lærer seg å holde balansen. Ok, tenkte jeg. Dette er ikke så dumt. Vi kunne helt sikkert droppet de første 7 minuttene av filmen med folkemengden som liksom skal se på filmen, men ok. Greit.

   Robert begynner så å rulle over ting på bakken og ødelegge dem, noe som ser ut til å more dette hjulet. Etter en plastflaske og en skorpion kommer han over en glassflaske som ikke gir etter for vekta og som ikke vil knuse. Hva gjør Robert da? Han sprenger glassflasken med telepatiske evner! Ok. Allerede her mistet filmen meg flere hakk. Hvorfor skal dette dekket ha telepatiske evner? Hadde det ikke vært nok om Robert påkjørte ofrene sine?

   Ja, vi må faktisk ta oss til takke med skorpionen og plastflaska Robert kjørte over i starten for fra nå av kjører han aldri over noen igjen resten av filmen og holder seg til telekineses i stedet. På dette punktet begynner vi i tillegg å oppdage hva slags film Rubber egentlig er. Vi begynner å innse at vi har med en snobbete kunstfilm å gjøre. En veldig, veldig langtekkelig kunstfilm som søker en høyere mening ingen ved sine fulle fem ønsker ut av en film om et seriemorderisk bildekk. Rubber. Velkommen skal du være, her hos Generelt negativt!

Hey! Why does this movie look like crap?

Rubber kommer fra en alternativ fransk elektromusiker og dette er det vel ingen tvil om, men hadde denne mannen blitt født 20 år tidligere i nabolandet Italia ville resultatet blitt helt annerledes, det ville blitt resultatet vi virkelig ville se! Her opplever vi heller en svært repetitiv historie, som ikke en gang prøver å være interessant og heller bare vil vise oss hvor dumt dette temaet er, som om det aldri kunne ha kommet noe godt ut av det. Hvem er denne filmen laget for uansett? Den er helt klart ikke laget for komediefanatikere. Da hadde den vært morsom. Den er heller ikke laget for snobbete kunstfilmfanatikere. Da hadde den ikke hatt skrekkfilmscenario, for kunstsnobber liker ikke skrekk. Men er den laget for skrekkfilmfanatikere? Overhode ikke! Rubber metter ikke en jævla mage, for mennesker er ikke ment å spise gift!

   Dette minner meg så klart på scenen der publikumet får tildelt en forgiftet kalkun som de spiser som ville dyr etter å ha ligget uti villmarka med kikkerter og sett på denne gørrkjedelige festivalfilmen i nærmere to døgn! Dette er ment å være satire, men når man stopper og tenker seg om, hva betyr det egentlig? Betyr det at vi her hjemme er grådige dyr fordi vi vil ha blod og spenning i en skrekkfilm? I så fall er bør ikke dette være vanskelig å forstå, det var jo derfor vi kjøpte filmen. Er denne scenen ment å symbolisere at vi blant publikum spiser alt Hollywood mater oss selv om det er gift? Sannsynligvis, men igjen, det er derfor vi har valgt å se denne filmen! Fordi vi vil sette oss ned og se en dårlig skrekkfilm og forvente oss litt sjarm og underholdning ut av den. Det var ingen av oss som trodde dette kom til å bli noen Oscar-vinner!

   Kjære Quentin Dupieux: Det å prøve å bringe mening inn i en film som handler om "ingen mening" funker ikke. Det bare går ikke. Du skyter deg selv i foten og samtidig gjør du folk verden rundt sure og grettene fordi de måtte sitte gjennom dette skvipet. Skvipet som du kaller god satire! Den aller verste delen er hvor hardt du har prøvd. Filmen er godt produsert, med gode effekter. Du har til og med laget flere av scenene riktig fengende og fulle av stil, som om du selv syns dette er kult, men det er ikke meningen at vi skal like det? Din egoistiske jævel! Jeg var så frustrert og nedfor etter jeg så Rubber at jeg faktisk måtte sette på Hot Tub Time Machine for å komme i bedre humør, men alt om den filmen neste gang!

   Jeg har mange spørsmål til regissøren, som han aldri kommer til å besvare, men jeg kjenner blodårene strammer seg i nakken og lar det ligge inntil videre.

Uffda, jeg kom akkurat på noe annet som irriterer meg. *Masserer nakken*.

   Wings Hauser spiller i denne filmen - selveste Wings Hauser - den barske motorsykkelmannen fra 80-tallet, kjent fra fantastiske kultklassikere som Vice Squad og Dead Man Walking. Snakk om misbruk av strålende talent! Det var to grunner til at jeg puttet Rubber i handlekurven. Levende bildekk som seriemorder og Wings Hauser. Det var selvfølgelig før jeg visste Rubber er skapt for sære festivalanmeldere og at Hauser slett ikke spiler noen bad-ass horror-rolle, men nærmere en fyr i rullestol som sitter og ser på filmen, nesten uten dialog på bordet. Hauser er fremdeles den mest likbare karakteren og det var neimen ikke den vanskeligste rollen å ta på seg i denne haggisen av en film.

   Bortsett fra Hauser er bildekket Robert den mest likenes karakteren. Man skulle ikke tro det var mulig å sympatisere med en smultring av gummi, men Robert er tro det eller ei karismatisk, festlig og søt der han triller alene for seg selv gjennom ørkenen.  Dette er selvfølgelig litt morsomt, men ikke i 80 minutter! Det er morsomt i noen sekunder når John Cusack få en gaffel i øyelokket i Hot Tub Time Machine, men det holder deg ikke gående i 1 time og 15 minutter! Ja, den er heldigvis ikke så lang. 1 time og 15 minutter er relativt kort spilletid, nesten på lengde med en vanlig norsk film. Det norsk film skal ha i denne sammenhengen er at norsk film sjelden føles som om den varer i 3 timer!

Ja, jeg er sint så sint, ikke like sint som jeg var etter å ha sett 2011’s The Thing, men fremdeles ganske sint. Heldigvis hjelper det å få sinnet ned på papiret, så jeg kan plage andre med det uten å måtte tenke selv. Her har jeg fått blekket ned mesteparten og har ikke egentlig dratt hysteriet for langt heller, så det er da noe.

   Så innser jeg endelig, dette handler ikke om skuffelse. Det handler ikke om at jeg ikke fikk seriemorderbildekk-filmen min med Wings Hauser i hovedrollen, det handler om budskapet den prøver å gi til folk som meg. Budskapet om at jeg som b-filmelsker ikke bryr meg det grann om hva jeg ser på. At jeg sluker hva som helst rått og at dette gjør meg til en idiot. Dette er ikke tilfelle i det hele tatt Dupieux, du har misforstått. Tror du grunnen til at jeg ikke liker Rubber er fordi jeg ikke forstår hva du prøvde å si? Alle forsto hva du prøvde å si.

   For meg handler ikke film nødvendigvis om godt tema, godt skuespill, eller god produksjon. For meg handler film om gleden med film. Jeg sier selvfølgelig ifra når jeg ikke liker en film, men det kommer ikke nødvendigvis an på tema, skuespill eller produksjon. Det handler om hva jeg føler til sist, det handler om hva jeg sitter igjen med og hvordan filmen varmet meg. Quentin Dupieux, du er et pretensiøst rasshøl. Det kan jeg si med total sikkerhet. Neste gang du skal bruke talentet ditt, bruk det på en måte som gleder andre også, ikke bare deg og Roger Ebert!

10 skrekkfilmer med ville scenarioer du heller burde se: The Beyond, Phenomena, Evil Dead 2, The Toxic Avenger, Braindead, Rats: Night of Terror, Scanners, Split Second, RoboWar, Prince of Darkness. Der. Dette er filmer du med god grunn kan kose deg med og som er absurde og underholdende i tillegg, ikke kjedelig, visvas om hvorfor god underholdning ikke er bra for deg!

   Med dette legger jeg på røret for i kveld og for alle dere som faktisk likte Rubber: ok.

Lies!