THE GATE, 1986

REGI: Tibor Takács

MED: Stephen Dorff, Christa Denton, Louis Tripp, Kelly Rowan, Jennifer Irwin, Deborah Grover, Scot Denton, Ingrid Veninger, Sean Fagan, Linda Goranson og Carl Kraines

GENRE: Klassisk horror!

“Well... ever since I burnt a hole in the roof my dad says I can't launch any of my rockets without supervision.”

Akkurat i det jeg begynner å legge ut om min respekt for Avengers-animasjonene påminnes jeg sterkt på hvor høyt jeg elsker de praktiske effektene i filmer som dette. Sjarmtrollet The Gate er en billigfilm av legendariske proporsjoner og ble regissert av den ungarske nykommeren Tibor Takács på et ukjent budsjett mellom USA og Canada i 1986.

   Det sies filmen bare tok noen få måneder å lage, noe som virker helt utenkelig ser du resultatet. Den er kornete, til tider uklar og ofte litt mørkere i fremtoning enn den burde ha vært, men dette glemmer du rimelig fort når karakterene og historien trekker deg med seg inn porten. The Gate inkluderer i tillegg en svært ung Stephen Dorff i sin første ledende rolle!

Glens familie har er stort gammelt tre i hagen med klubbhus i toppen og hele pakka, men en dag slår lynet ned i treet og river det i stykker. Ved roten av der treet sto finner Glen (Stephen Dorff) et stort gapende hull i bakken, og nedi det, noen svært spesielle kuleformede kampesteiner. Han og bestevennen Terry (Louis Tripp) klarer å splitte en av steinene (som viser seg å være geoder) i to, og oppdager at det vokser lilla krystaller på innsiden. Dette må være ufattelig verdifullt! Vel egentlig er det bare vanlig ametyst, men la dem drømme.

   Guttene graver videre og finner en mye større stein, men de blir plutselig tatt på fersken av Glens far og får streng beskjed om å tette det mystiske hulrommet, noe de pent må adlyde. I tillegg blir de nektet å grave mer rundt i hagen, så de to tar med seg steinene til Glens rom, sammen med et glass møll Terry fanget for å se hvor lenge møll overlever uten luft. Terry er en merkelig liten gutt. Helt side moren hans døde året før har Terry oppført seg uvanlig og tilbaketrukken med sinnsyke ideer. Glen er en liten tøffing selv. Han elsker å sprenge ting, spesielt kjempestore raketter han stjeler fra rommet til søsteren Alexandra (Christa Denton). I tillegg er han tøff i kjeften når han svarer tilbake til søsterens stereotypiske 80-tallsvenninner.   

   Det mystiske hullet setter likevel mareritt i lille Glen, typisk nok den helgen foreldrene skal bort. Det er den 15 år gamle storesøsteren som skal sitte barnevakt og det første hun gjør er å arrangere en heidundrende ungdomsfest som på ingen måte kommer til å bli en dårlig idé. Selvfølgelig blir det mystiske langt mer mystisk under de festlige omstendighetene og møllene i glasset varsler at noe stort kommer til å skje.

   Terry kommer etter de uvanlige hendelsene frem til at hullet er en portal til helvete! Dette har han lært av heavy metal-bandet SACRIFIX som baserte sitt eneste studioalbum på The Dark Book før de døde i en tragisk flyulykke året etter.

    Noe djevelsk er på fære.

Glen. I see you Glen!

The Gate er en feelgood demonfilm med barneskuespillere og stop-motion-effekter i ekte Harryhausen-stil, med andre ord, en fantastisk koselig opplevelse på alle mulige måter. Kultklassikeren var den mest populære filmen på festivaler rundt hele Europa da den debuterte i 1986, senere i 1987 i Amerika, men har siden falt litt ned i obskuriteten, så det er på høy tid jeg skriver litt om den her inne så dere der ute kan rote dere til å søke den opp!

   Nei, filmen kunne ikke vært stort mer sjarmerende og denne anmeldelsen kommer nok snart til å føles som et kjærlighetsbrev, men det er alt i alt akkurat slik jeg føler det, for The Gate er en film man lett kan elske for det den er. Man kan selvfølgelig elske One For the Money med Katherine Heigl for det den er også, men den fortjener det bare ikke! Alt med den filmen er en stor løgn, bortsett fra tittelen selvfølgelig.

4 FILMER MAN KAN ELSKE FOR DET DE ER:

1974 – DARK STAR, regi: John Carpenter

1981 – THE BEYOND, regi: Lucio Fulci

1995 – ASSASSINS, regi: Richard Donner

2006 – NACHO LIBRE, regi: Jared Hess

Det er brutalitet og det er kjærlighet, om hverandre, både foran og bak kamera - noe som virkelig synes i dette obskure filmprosjektet fra midten av 1980-årene. Mesteparten av kjærligheten kommer fra skuespillerne, som vi virkelig bryr oss om i The Gate. Stephen Dorff gjør en god barneskuespiller og det samme kan sies om Louis Tripp i rollen som Terry. Til og med Alexandra, spilt pent av Christa Denton, blir en likenes karakter, noe som aldri ville forekommet med en prippen storesøster i skrekkfilmer nå til dags.

   The Gate inkluderer i tillegg en mengde andre små karakter - små demoner som løper rundt og oppfører seg som noen rasshøl - disse påført med, som tidligere nevnt, nydelige Harryhausen-effekter. Den kuleste delen er selvsagt når selve sjefsdemonen dukker opp for å ta over verden! Sjefsdemonen ser egentlig mest ut som det orm-lignende vesenet som slipper ut av vanntanken i Piranha fra 1978, bare mye, mye større. Monsteret virker ikke så veldig skummelt med en gang, snarere virker det faktisk litt snilt, men vi vet dette ikke kan være sant! Demonen står over Glen som en nemesis og Glen har sitt han skal ha sagt før vi alle kan dra hjem til sengene våre. Kanskje den store raketten i skapet kan være til hjelp? 

   Resultatet er hyggelighet reinkarnert som en billig djevelfilm fra 80-tallet.

Jeg anbefaler The Gate på det sterkeste alle sammen, for er det en film det er mulig å digge akkurat for det den er så må det være denne! Grøsseren har noen mørke dødsscener og passer kanskje ikke midt i blinken for de aller yngste, men alle som er over 11 år burde helt klart få sjansen til å bevitne dette nostalgiske lille mesterverket. 5 geoder ametyst!

5 GEODER AMETYST

Denne lille scenen er verdt priser for filmen i seg selv!