TRON: LEGACY, 2010

REGI: Joseph Kosinski

MED: Jeff Bridges, Garrett Hedlund, Olivia Wilde, Bruce Boxleitner, Michael Sheen, James Frain, Beau Garrett og Cillian Murphy

GENRE: Action, science-fiction

“Attention, Program. You will receive, an identity disc. Everything you do, or learn, will be imprinted on this disc. If you, lose your disc, or fail, to follow commands, you will be subject to immediate de-resolution.”

TRON: Legacy er en to timer lang Daft Punk-musikkvideo, noe den har fått gjennomgå for en rekke ganger de siste to årene. For min del har jeg ikke noe imot Daft Punk. Faktisk synes jeg Daft Punk og TRON går hånd i hånd på en nok så romantisk måte, så jeg kommer nok ikke til å klage noe større her!

   Det er jammen ikke lett å følge i fotsporene til en klassisk revolusjonerende film som 1982’s TRON, men jeg må si jeg er utrolig lettet for at dette faktisk er en oppfølger og ikke en re-make. Hvorfor kunne ikke RoboCob-relanseringen til neste år vært RoboCop 4 i stedet, slik de opprinnelig planla det? Selv om RoboCop 3 satte spikeren i kista på en riktig selvsikker måte kan vi vel alltids prøve å bryte opp kista igjen og røve den for noen gullkorn?

   Egentlig har jeg aldri forstått hvorfor Hollywood lager re-makes når de heller kan lage ferske oppfølgere med like finansielle goder, spesielt når det gang på gang viser seg at relanseringen sjelden kommer i nærheten av originalen i kvalitet. Et moderne påbygg på RoboCop-serien, promotert på riktig måte, ville tjent like mye penger som å starte hele greia på nytt. Eller ennå bedre, send 1987’s RoboCop på kino igjen og folk hadde sannsynligvis betalt i dyre summer for å se den! Er det ikke mer givende å bygge et eget kunstverk i stedet for å lage et allerede eksiterende kunstverk om igjen? Ideen ser ofte pen ut på papiret, dog, det er slett ikke papiret som gjør en film storartet. Re-makes funker så klart når det kommer til å oppdatere en historie, men TRON trengte ingen oppdatering og det er jeg glad regissør Joseph Kosinski forsto. Historien TRON er allerede fortalt, så nå er jeg personlig mer gira på arven som følger enn å høre den samme regla om igjen. 

   Nok om re-makes! TRON: Legacy hopper elegant frem i tiden, til dagens internettmiljø, men føles likevel som en tro oppfølger. Med minneverdige skuespillere på plass fra den gamle TRON (ja, den legendariske Bruce Boxleitner er virkelig med her!) er vi som dratt tilbake på 80-tallet med en nostalgisk Walt Disney-eventyrfilm i moderne - og i dette tilfellet - mer overbevisende effekter.

Kevin Flynn (Jeff Bridges) forsvant sporløst på slutten av 80-tallet og siden har ingen sett ham. Flynn var skaperen av det populære arkade-spillet TRON og var en entusiastisk, gledespredende inspirasjon for alle som sto ham nær, spesielt for sønnen Sam.

   20 år senere står Sam Flynn (Garrett Hedlund) på trammen til farens gamle arkadesal som nå står nedstøvet i to tiår med skitt og møkk. Til Journeys Separate Ways og Eurythmix’ Sweet Dreams knekker øyeblikkelig Sam farens kode på datamaskinen og suges inn i The Grid, en spektakulær pikselverden der spillerne i computeren sloss om livet i fantastisk satire. Vel, det er ikke like mye satire her som i den originale TRON, men TRON: Legacy er på alle måter et stålblått fabelaktig eventyr.

De første 15 minuttene hadde jeg store problemer med denne filmen og det var selvfølgelig den dataanimerte unge Jeff Bridges som ga meg fnatt med mareritt som resultat. Hvem i hule hælvete godkjente dette? Hvem i svarte uglerota så på dette produktet før de sendte det ut på kino-turné og syntes det så bra ut? Dette må være en av de største flausene jeg har bevitnet i moderne filmhistorie med høybudsjett!

Aaaaah!!!!

   Ja, i denne filmen har regissøren prøvd å gjenskape Jeff Bridges som ung, slik han så ut på 80-tallet, bare at dette ikke fungerer i det hele tatt! Den unge Jeff Bridges har et CG-fjes som ikke ligner grisen og man ser at det er noe alvorlig galt fra første stund, noe svært skremmende og unaturlig. Denne utgaven av Kevin Flynn er lite med i starten av filmen (før han forsvinner) og mest i dataverdenen TRON der han passer litt bedre inn - men hvorfor ødelegge ved å vise ham i starten av filmen når han sier adjø til sønnen? Den stakkars gutten må ha fått traumer! Bridges holdes til og med i skyggene en god stund før han introduseres i lyset, så hvorfor kunne han ikke bare ha vært i skyggene frem til vi ser ham i dataland, i det minste? I dataland er han forresten en ond kopivare som har tatt Flynns unge utseende, så her inne passer det seg at han ser falsk og X-Box 360 ut. Vi møter imidlertid den opprinnelige Jeff Bridges senere i paraden og her er han eldre, mer skjeggete og langt mer episk enn Kevin Flynn noensinne var i den første filmen.

   Opplevelsen hopper heldigvis salto opp av søla 20 minutter senere når filmen tar oss med inn i dataprogrammet TRON og sett bort ifra den skumle halvferdige Bridges-effekten har TRON: Legacy en rekke langt finere effekter å skue. I dette tilfellet har jeg ikke noe imot CGI-effektene i det hele tatt, for denne filmen finner tross alt sted inni en datamaskin, så her passer de selvsagt midt i blinken! Hvis alle filmer med overbruk av datateknologi hadde funnet sted inne i selve programvaren hadde jeg ikke hatt stort mer å klage på!

   Regissør Joseph Kosinski forklarer forresten i et intervju at han ville TRON: Legacy skulle se så ekte ut som overhode mulig. Det ser ikke ekte ut Kosinski, det er et dataspill!

FUN FACT: TRON ble faktisk diskvalifisert under Oscar-utdelingen for beste spesialeffekter i 1982. Hvorfor? Dommerne kom frem til at det var juks å animere effektene sine på en datamaskin. Hvor ironisk er ikke dette i dag?

Jeg har et par innrømmelser å komme med. Først og fremst må jeg pent innrømme at jeg anser den originale TRON som er en verdig klassiker, selv om den er noe overvurdert. TRON var dessuten en av de første filmene som eksperimenterte med dataanimerte effekter på høyt nivå, noe den skal ha alle mulige kreds for å ha prøvd ut. Dette satte tegnestiften på kartet for storfilmen og selv om de fleste så på prosjektet som et mislykket forsøk var det hopetall av filmfanatikere verden rundt som så et sjarmtroll og gjorde TRON til et av de mest berømte kultfenomenene noensinne. En datafilm laget på en datamaskin var stas på starten av 80-tallet, ti-året som elsket teknologi de ikke var nærmere enn å drømme om.

   Men her kommer den andre og største innrømmelsen min, en dere kanskje ikke regnet med å høre fra en utspekulert nerd som meg. TRON: Legacy er bedre enn TRON. Ja, jeg sa det. Den originale TRON er nesten umulig å sitte igjennom, nettopp på grunn av de primitive dataeffektene. Den ser slett ikke bra ut og jeg får hodepine bare av å tenke på filmen - lang, vassent kjedelig og full av uforståelig computersnakk som dratt rett ut fra den mest innviklede Star Trek-episode. TRON har riktig nok en bedre historie enn TRON: Legacy, men det er mest fordi manuset skranter en del i oppfølgeren.

   Likevel vil jeg ikke si dialogkvaliteten er den viktigste delen akkurat her, for det var det visuelle og magiske alle ville se og dette fikk vi i pose og sekk - med et fengende Daft Punk-soundtrack. Alt er sort, blått og lysende i 2010’s versjon av TRON, noe som kler filmen svært godt. Det er umulig ikke å falle inn i dette universet og rett og slett glemme at du sitter hjemme foran tv-en, og det er jo akkurat det som er poenget med eventyrfilmer. Uff. Det er virkelig en skam at jeg ikke ble med vennene mine og så TRON: Legacy på kino.

 

Garrett Hedlund gjør en uinteressant hovedkarakter som Sam Flynn, men heldigvis kommer faren hans og redder dagen. La meg da legge til at Jeff Bridges overstiger nivået perfekt med glans! Kevin Flynn er blitt en kul gammel fant, som bruker uttrykk som "dude" og "hey man" og hadde noen fortalt meg at TRON: Legacy var en futuristisk oppfølger til The Big Lebowski hadde jeg kjøpt det med en gang!

   Olivia Wilde spiller rollen sin pent og Michael Sheen spiller rollen de åpenbart tilbød David Bowie, men som Bowie avslo. Steven Lisberger, regissøren av den originale TRON gjør i tillegg en liten cameo som bartender i denne oppfølgeren og det er hyggelig å se at Lisberger også produserer denne filmen! Jeg håper på videre samarbeid og flere oppfølgere med årene.

Jeg trenger i grunn ikke å si mer om TRON: Legacy. Likte jeg den? Absolutt. Kommer du til å like den? Vel, det kommer veldig an på, for denne filmen er ikke for alle. TRON er et nerdeunivers uten sidestykke og ikke alle vil føle seg like hjemme i dette universet - men for all del, gi den en sjans.

   Historien har flere hull en et stykke Jarlsberg, men dette kan jeg altså fint overse når det kommer til typen nostalgisk nonsens TRON: Legacy representerer. Selv om jeg skulle ønske Bruce Boxleitner hadde en større rolle er TRON: Legacy en åpenbaring og dataverdenen selv blir hovedkarakteren i sin egen film.

Karakter: 5-

Yes, I am your God!