Kino: SKYFALL

REGI: Sam Mendes

MED: Daniel Craig, Javier Bardem, Ralph Fiennes, 
Naomie Harris, Bérénice Marlohe, Albert Finney, Judi Dench og Ben Whishaw

GENRE: Action, thriller, spionfilm

"There's some men coming to kill us. We've got to kill them first."

Herregud… Gå og se denne filmen med en enste jævla gang!

   Ja, søndag kveld forrige uke falt skyene sammen i massiv snøstorm over Lillehammer Kino mens jeg satt på innsiden og nøt et brilliant mesterverk av en James Bond-film, på bakerste rad med gåsehud i hele kroppen. En James Bond-film så god at jeg ikke kunne tro mine egne øyne. Regissør Sam Mendes kastet ut snøret og jeg satt på kroken fra første stund, uten engang å gjøre motstand. For de som kjenner meg, er dette et umulig scenario å sette meg i når det kommer til en ny film i en serie jeg elsker. Jeg finner alltid noe å syte om. Skyfall klarte det knirkefritt. Det er allerede en uke siden jeg så den nå og jeg er fremdeles like hyped up!

   For å si det som det er har jeg ikke sett en Bond-film på kino siden The World Is Not Enough, som jeg aldri har sett igjen siden, men som jeg mener å huske var dønn kjedelig. Jeg vet ikke hvorfor dette ble den siste, det bare ble sånn - av en eller annen grunn. Ah, nei vent! Jeg så jo Die Another Day på kino! Stemmer! Dette må være grunnen til at jeg sluttet å møte opp. Hm, kanskje jeg har fortrengt den? Det skulle ikke forundre meg.

   Uansett, Pierce Brosnan er gammelt nytt, nå er det Daniel Craig som gjelder - og gjett om han eier i Skyfall!

I denne delen av omtalen forteller jeg vanligvis litt om plottet og handlingen. Ikke denne gangen! Filmen har selvfølgelig, som dere sikkert gjetter, et typisk Bond-plott - ond superskurk vs. James Bond, de klassiske greiene. Det kunne jeg sikkert fått skvist noen setninger ut av, men likevel er plottet ulikt alle andre James Bond-filmer noensinne laget. Det er noe helt særegent med Skyfall, som om man føler at noe stort er på vei, og som man til slutt vet må skje. Jeg føler derfor ikke jeg har rett til å gi vekk plottet i detalj mer enn at, ja, ond superskurk vs. James Bond. Hva ellers? Se resten selv!

   Forresten, hvor kul er ikke Daniel Craig for tiden? Og hvor ofte har vi sett James Bond som alkoholisert, pilleglad arbeidsnarkoman med tredagers-skjegg og en mørk fortid som hjemsøker han? Ikke ofte nei! Daniel Craig gir agent 007 en unik tolkning i den nyeste inkarnasjonen av Bond, og denne inkarnasjonen er ikke for pingler! Vi lever i den realistiske Christopher Nolan-epoken og denne epokens sofistikerte popkorn-trender har også Sam Mendes dratt opp på bordet med Skyfall.

   Skyfall fyller hver eneste ramme med grim realisme, som virkelig får oss til å falle gjennom isen når helten på skjermen gjør det. Mer realistisk blir den også å se på med sine EKTE stunts, i stedet for CGI, og nervepirrende ultra-polerte action-sekvenser, helt uten shaky-cam! Strålende Mendes, strålende.

BOND-SKUESPILLERENE:

Sean Connery

Jeg kan ikke snakke om James Bond uten å holde en liten leksjon om skuespillerne som har portrettert agenten før Daniel Craig.

Sean Connery er ofte ansett som den klassiske Bond og er figuren folk flest kjenner og elsker. Han bragte først klasse og stil til verden med den spennende spion-thrilleren Dr. No i 1962, før han deretter spilte opp karakteren i det sanne mesterverket From Russia with Love (1963), skribentens personlige favoritt. Deretter gikk det både i oppturer og nedturer for skotten, men han vil for alltid være husket som den originale og første James Bond - for selv hvor skuffende You Only Live Twice endte opp i 1967, var Connery lyset i tunellen også i denne filmen (med hjelp fra Donald Pleasence). Da Connery til slutt ville melde seg ut av Bond-serien for å gå nye veier med karrieren mot slutten av 60-tallet, ble det skikkelig forviklinger for første gang hos Eon Productions (selskapet som eier Bond-serien). Hvem skulle de nå få til å spille James Bond?

George Lazenby

   Resultatet endte opp både trist og genialt. Australieren George Lazenby tok over rollen som den sleske, britiske storsjarmøren og sjarmerte et helt ski-reservat full av kvinner i senk i On Her Majesty’s Secret Service (1969). Han giftet seg til og med i denne undervurderte klassikeren, sørgelig nok med drastiske konsekvenser i filmens sluttsats - et av de aller beste Bond-øyeblikkene i hele serien! Dessverre hadde George Lazenby en manager som ikke visste forskjellen på opp og ned, og manageren rådet skuespilleren fra å spille James Bond i flere filmer, siden han kunne komme til skade for å bli type-casted (å bli husket for kun én rolle og ikke kommer noen vei etterpå, det samme som skjedde med for eksempel Elijah Wood). Dette er virkelig synd for stakkars Lazenby, for selvfølgelig var det akkurat dét som skjedde når han valgte å si opp Bond-rollen før produksjonen som ledet videre til Diamonds Are Forever (1971), som inkluderte Sean Connery i sin siste offisielle film som agent 007 (han ville siden dukke opp i den uoffisielle re-maken av Thunderball - Never Say Never Again).

Roger Moore

   Nå var det nok en gang duket for en ny Bond, og flasketuten pekte på Roger Moore, et noe utradisjonelt valg, men et valgt som betalte godt for seg i starten med den fantastiske Live and Let Die (1973), fullstendig med Paul McCartney-tittelspor og hele pakka. Dessverre skulle Moore vise seg å bringe inn en grusom ny epoke for Bond-serien, som så sine verste 12 år noensinne med filmer som Moonraker, Octopussy og A View For a Kill. Moore ble etterhvert litt vel gammel til å spille tittelrolleinntageren også, men sjekk ut Live and Let Die og The Spy Who Loved Me, for de to er jævla bra, og Moore gjør en god jobb!

Timothy Dalton

   Mot midten av 80-tallet hadde Roger Moore for lengst ødelagt festen og serien måtte reddes før den ble en punchline så gammel at folk begynte å bli sure i stedet for å le. Mannen som egenhendig spritet opp franchisen var Timothy Dalton, som dessverre bare fikk spilt agent 007 to ganger før Eon gikk tom for Fleming-materiale og måtte sette seg på tenkebordet i noen år. The Living Daylights (1987) og License to Kill (1989) er to svært kule Bond-filmer med en svært kul James Bond som tittelkarakter. Dessverre skulle serien ligge på vent i ytterligere 6 år, og Timothy Dalton var ute av spillet for lengst innen den tid.

Pierce Brosnan

   GoldenEye (1995) markerer den første James Bond-filmen som ikke er basert på Ian Flemings bøker om superspionen (det vil si - ikke «løst» basert på bøkene, med tittel som høyeste prioritet), og James Bond spilles av den slimete iren Pierce Brosnan. Brosnan var en god Bond, men GoldenEye var den eneste virkelig bra filmen han velsignet serien med, så skuespilleren står ikke akkurat ut som det beste eksempel i katalogen. Dette var ikke egentlig Brosnans feil, for han gjorde en karismatisk ledende mann, det var bare filmene som begynte å bli dummere og dummere rundt ham. Ikke på en komisk måte som i Roger Moore-æraen, men på en kjedelig og antiklimatisk måte, som til slutt ingen så ut til å bry seg om lenger. James Bond så ut til å være død. Han måtte reddes nok en gang, sammen med den cheesy stilen serien hadde tatt de siste 11 årene. I 2006 tok Eon inn New Zealand-regissør Martin Campbell, som tidligere hadde gitt oss GoldenEye i ‘95, og filmen skulle baseres på den første Fleming-boka om agent 007 med Daniel Craig i hovedrollen som Bond.

   Med Casino Royale var franchisen nok en gang reddet og introduserte et nytt publikum for helten Bond med en vassekte, brilliant film! Quantum of Solace (2008) fikk ikke like mye positiv feedback som den første, men den er ikke så ille som alle skal ha det til heller. Så kommer vi til 2012 og Skyfall. Det har gått 50 år siden Dr. No revolusjonerte action-genren tidlig på 60-tallet, men James Bond lever i beste velgående, og det er virkelig lenge siden agent 007 har vært SÅ levende som dette!

It takes a certain type of woman to wear a backless dress with a Beretta 70 strapped to her thigh.

Jeg liker ikke å måle skinnteppet før bjørnungen er skutt… men Skyfall er årets beste film - ikke bare bra som en film alene, som James Bond-film også! Det er virkelig lenge siden vi har fått en av disse. Det nærmeste var Casino Royale, men Skyfall tar kaka på alle måter i forhold, og Casino Royal er blåst ut av sporet for lengst i forhold, selv hvor god den var.

   Jeg tenkte lenge over dette i kinosalen mens gåsehuden bruste gjennom meg i jevne bølger: er Skyfall den beste James Bond-filmen siden Live and Let Die? Kan den virkelig være sant? Jeg kom til slutt frem til at, ja! Desidert den beste Bond-filmen siden Live and Let Die! Dette er nærmest et fantasikompliment til en film i en serie som har hatt så kraftige opp og nedturer gjennom det siste halve århundret. Etter noen bitre år måtte det jo gå til topps igjen til slutt, og jeg er så utrolig glad jeg fikk være der og oppleve det.

SIMENSENS TOP 4 - JAMES BOND:

1. From Russia With Love, 1963 - regi: Terence Young

2. Live and Let Die, 1973 - regi: Guy Hamilton

3. On Her Majesty’s Secret Service, 1969 - regi: Peter R. Hunt

4. Skyfall, 2012 - regi: Sam Mendes

 

Sam Mendes viser virkelig hvem han er med Skyfall. Ikke bare har han laget en action-pakket, visuelt praktfull og usedvanlig mørk James Bond-film, som likevel passer strålende inn i Bond-universet til tross for sin eiendommelige natur. Mendes har i tillegg hyllet det nostalgiske og kjære med de klassiske filmene fra 60-tallet, ikke for å referere, ikke for å lage en eller annen dum vits om at de gamle filmene er utdatert, men for å minne oss på hvor fantastisk James Bond en gang var, før serien ble like stor som lommeboka til George Lucas. Uten å røpe for mye. Det er til å få tårer i øynene av for en vassekte fan som meg selv.

   Hva som i tillegg gjør Skyfall så strålende er selvfølgelig Daniel Craigs dystre tolkning av superagenten. Craig spiller ikke Bond i denne filmen, Craig ER Bond. Selv om ingen James Bond-tolkning noensinne har vært som denne, får han det likevel til å fungere fullstendig på sin egen måte, og med stemningen, det typiske plottet, den riktige musikken og variasjoner mellom non-stop underholdning og regntunge, visuelle scener i boks, representerer resten av Skyfall serien perfekt bak ledelsen fra Craig, uten å gjøre en feil i boka. Hm, vel.

   Ok. Det var én ting som plaget meg. To ganger, faktisk bare to ganger, benytter filmen seg av åpenbare dataeffekter til scener som lett kunne blitt gjort praktisk, den ene av dem er en iguania, for de kunne jo ikke finne en ekte en selvfølgelig. Den andre effekten har jeg ikke tenkt å røpe, men jeg må si at en god gammeldags make-up-jobb hadde forbedret både det skumle aspektet ved scenen og virkelighetsfaktoren i den. Grunnen til at jeg klager på noe så lite er fordi resten av filmen var så perfekt visuelt. Praktiske effekter, stuntmenn og data-innvendinger KUN for å stryke jernet over green-screen-effekter og pusse på utsikter og episke film-triks med et subway-tog! Slik CGI faktisk er ment å brukes i film-mediet. Disse to scenene passet bare ekstra dårlig inn i Skyfall, for de skiller seg helt fra alt det andre! Det er som om hvis Beast var den eneste data-effekten i X-Men: First Class.

   Forresten var scenen jeg snakker om litt unødvendig uansett, dog, det kunne blitt noe kult ut av det. Når jeg tenker meg om var scenen meg iguaniaen også unødvendig, men hey, nå snakker jeg om CGI i en film som egentlig ikke fortjener hets for dette. Og dette er virkelig det ENESTE jeg kan klage på folkens! Hva sier det dere om Skyfall?

 

Jeg skal gi meg mens leken er god. Ved å si fint lite om filmens egentlige handling og fokuserte mest på hva jeg selv satt igjen med som observatør og trofast fanboy, forklarte jeg Skyfall på måten som føltes mest riktig for meg. Se filmen og skap dere en mening selv, for Skyfall er noe å få med seg, såpass mye kan jeg utvilsomt forsikre dere om!

   Javier Bardem var knall i rollen som Bond-skurk, men jeg savner sveisen fra No Country For Old Men (og jeg er nok den eneste i den klubben!). Likevel, jo mindre jeg sier om fienden, jo flere overraskelser får dere ut av filmen. Og der var jeg ferdig allerede… Sjekk også ut låta Skyfall av Adele. Legger den over her et sted! 

Ressurection.