Kino: MOONRISE KINGDOM

REGI: Wes Anderson

MED: Jared Gilman, Kara Hayward, Bruce Willis, Edward Norton, Bill Murray, Frances McDormand, Tilda Swinton, Jason Schwartzman, Bob Balaban og Harvey Keitel

GENRE: Komedie, drama

Nå har jeg plutselig vært på kino igjen og denne gangen ble det Wes Andersons Moonrise Kingdom, en film jeg og en kamerat har ventet på en god stund allerede. Det er ingenting som en Wes Anderson-film. Denne mannen har gjort seg kjent på eiendommelig stil, uvanlige situasjoner og dialogføring, magisk fantasi og symbolsk sjelefred. Igjen seirer Anderson, både for fansen og for kritikere verden rundt. Regissøren er en inspirasjon for alle som vil gjøre det på sin egen måte og nå er det helt klart blitt bevist at dette kan gjøres, så gå ut og gjør det - gjør det nå!

   Ja, det gleder meg å kunne meddele at jeg har sett ennå en knall film i sommer og film er jo alltid best på kino. Jeg har selvfølgelig tenkt til å gå litt nærmere inn på saken.

Året er 1965 og tilsynelatende er det en helt ordinær dag på Camp Ivanhoe, en sommeråpen speiderleir lokalisert på en harmonisk øy utenfor New England. Det er så klart før speiderleder Randy Ward (Edward Norton) oppdager en tom stol ved frokostbordet. Den 12 år gamle einstøingen Sam Shakusky (Jared Gilman) er sporløst forsvunnet! Det er også ungjenta Suzy Bishop (Kara Hayward), som bor med familien sin i et kreativt konstruert fyrtårn helt på den andre siden av øya. Suzy og Sam har planlagt flukten over brev helt siden forrige sommer og deler drømmen om selvstendighet - å stikke av fra livets tusener av regler. Komme seg vekk, et sted uten voksne og uten hverdagslige problemer. De møtes på halvveien i en sommergul åker.

   Det starter som en liten utflukt, men med hele speidertroppen, den lokale sheriffen Captain Sharp (Bruce Willis), Suzys foreldre og barnevernet etter seg, må de to turtelduene flykte så godt de kan gjennom et romantisk eventyr. Sam er en eksellent speider og med brillene på snei vet han nøyaktig hvor han skal trå. Suzy former baktroppen som Sams trofaste partner, alltid med kikkerten på lur. I tillegg har hun med seg pusekatten sin, så dette er jo nødt til å bli hyggelig! Sammen utgjør de en barndomsfantasi så desperat, vakker og inspirerende at den strekker seg mot sin egen verden.

   Det er imidlertid en stor storm på vei mot øya og alle innbyggerne er for opptatt med å lete etter barna til å oppdage de kraftige bølgene og den voldsomme vinden. Hvordan skal dette gå!?  

Det er slett ikke vanskelig å se hvem som står bak Moonrise Kingdom. Nei, allerede fra første sekund er det utvilsomt hvilke hjerne som har kokt opp denne suppa og jeg er sikker på at jeg kunne vandret uviten inn i kinosalen og fremdeles fattet tegningen øyeblikkelig. Wes Andersons stil er noe for seg selv, noe man aldri ser hos andre regissører, dog, det er mange som prøver uten hell. Den er en bortgjemt verden som du internt må snike deg inn i litt og litt, som sitter som et skudd i nett av sin egen logikk, er proppet med visuell humor og absurde situasjoner, men som likevel er spilt rett frem av skuespillerne. Det var litt av en munnfull!

   Det som skiller Anderson fra andre regissører som bruker sære elementer i filmene sine er hvordan uvanlighetene virkelig kommer fra hjertet hos Wes Anderson. Denne mannen er ikke sær bare for å være sær, han er ingen filmskolestudent med poesi som andre-fag. Anderson snakker rett og slett sitt eget språk og dette språket stammer umiskjennelig fra nostalgiske barndomsminner, noe Moonrise Kingdom handler om mer enn noe annet. Når han med et simpelt utgangspunkt, og ambisjoner i skyene, tar oss med på dette merksnodige, lille eventyret, er det umulig ikke å bli involvert!

It's a map!

Til tross for en stjernespekket rollebesetning av klassiske, gamle kjenninger er det de to debuterende 12-åringene som stjeler filmen. De er begge to utkast fra samfunnet og har funnet hverandre på det eneste stadiet av livet de muligens kunne ha fungert som et par. Sam er foreldreløs og har vandret rundt på barnehjem og hos fosterforeldre store deler av livet, men til tross for dette har han holdt motet oppe og forblitt en merkelig, liten gentleman, magnetisk for hvert eneste livs-råd han kan plukke til seg. Suzy kommer fra en splittet familie som ikke forstår henne - en familie hun hater. Hun er et aggressivt problembarn, havner i slagsmål på skolen og har tre yngre brødre som hun må tråkke rundt daglig siden hun ikke har venner på sin egen alder. Suzy finner trøst hos Sam, som tar henne for den hun er uten andre spørsmål enn de som kommer rett fra hjertet.

   Det er ikke lett å portrettere denne typen barnekarakterer i film. Det er faktisk svært få som får det til uten at barna virker som veslevoksne små bedrevitere av det kalibret som egentlig ikke vet noe om livet i det hele tatt, mens vi likevel skal overbevises om at "det gjør de"! I Moonrise Kingdom er det annerledes. Disse to 12-åringene - til tross for å være rare som folk bare kan være i en Wes Anderson-film - føles troverdige. Hverken presset eller unaturlig. De to har til og med scener der de utforsker mer voksne sider av kjærligheten og selv dette føles naturlig gjennomført. Det er umulig å portrettere dette på film uten at det blir uggent, og det blir det for så vidt litt her også, men Anderson klarer å gjøre dette så riktig som gjøres kan, på en naturlig måte. Det hele handler om kjemi og omhyggelig manusvirksomhet.

FUN FACT: Wes Anderson var en merkelig skoleelev, kjent for å sette i gang svært omfattende og sinnsyke teaterstykker, noe som blir sitert godt i Andersons spillefilm "Rushmore" fra 1998. Et av disse stykkene var et dukketeater basert på TV-showet The Gambler med Kenny Rodgers. Hadde vært moro å se!

Er det svake ledd i Moonrise Kingdom? Hm. Den gamle mannen som i blant kommer foran skjermen og forteller oss om øya, øyas historie og ellers helt tilfeldige ting kan tidvis virke litt feilplassert, men disse øyeblikkene er likevel så erke-typiske i en Anderson-film, så karakteristiske for regissørens stil, at de rett og slett bare må være med! Denne mannen kan minne litt om Bill Murray fra Andersons "The Life Aquatic with Steve Zissou" - og det er nok ment som en liten referanse også - men Bill Murray spiller jo en annen rolle i Moonrise Kingdom, så Anderson valgte å bruke Bob Balaban i stedet - noe som jo er stas!

   I denne filmen spiller Murray "Walt Bishop", Suzys deprimerte, hvithårede far og gjør for det meste en nok så nedstemt rolle, selv om han får viklet inn litt humor her og der. Murray har vært med i 5 av 6 filmer regissert av Wes Anderson og er alltid en fryd i disse, delvis fordi han passer så godt inn i dette universet. Murray vet noe kjipt om livet vi andre ikke vet, noe som åpenbart gjør ham til en trist gammel fant av den beste sorten. Jason Schwartzman er også en gjenganger i Andersons filmer og selvfølgelig dukker han opp her også, i en ganske liten rolle, men fremdeles - Jason Schwartzman! Nykommere som Edward Norton og Bruce Willis passer likevel godt inn selv om de aldri har vært med i et Anderson-ensemble, sammen med den noe underbrukte Harvey Keitel som den rivaliserende speiderlederen Commander Pierce, med leir på naboøya St. Jacks Wood.

   Sammen jobber de perfekt, i gode og onde stunder. På tross den eiendommelige stilen er det alt i alt de fargerike karakterene som fører oss sammen til slutt.

Moonrise Kingdom kan elskes og hates. Det hele kommer an på hvordan du ser det. Du kan leke deg bort eller du kan sitte på sidelinjen og se på det hele som et barnslig, helsprøtt pek. Uansett hva du måtte føle er det likevel ikke du som slår terningen, for den æren er det jeg som har (hehe)! Det er vanskelig å gi en film terningkast 6, men jeg nesten ikke har flere unnskyldninger igjen. Wes Anderson - du har gjort det igjen!