HELL NIGHT, 1981

REGI: Tom DeSimone

MED: Linda Blair, Peter Barton, Vincent Van Patten, Suki Goodwin, Kevin Brophy og Jenny Neuman

GENRE: Grøsser

“Wait. If you weren't screaming, and we weren't screaming - then someone is trying to mind fuck us here.”

Når man plukker og kjøper tilfeldige skrekkfilmer uten å vite noe om dem på forhånd kan alt skje. Nei, helt sant, alt kan faktisk skje! Det var sånn jeg fant The Gate! Er man heldig ender man opp med en obskur, men fullstendig knall film som verden bare av en eller annen grunn har valgt å glemme. Dessverre er det mye bruk og kast, så sjansen for å ha flaks hver gang er mikroskopisk. Hell Night er en selvstendig kult-slasher fra starten av 80-tallet, som mange visstnok elsker, men nå skal jeg virkelig personlig rive den et nytt rasshøl, for dette er 100 minutter jeg aldri får igjen!

   For å analysere internt rundt hva som kan ha gått galt her må jeg først dykke ned i filmens simple, men vanligvis effektive, handling og først deretter kan jeg gå løs på alt det andre! Tro meg, jeg skal gå løs på alt det andre…

Marti Gaines (Linda Blair) og tre andre elever må i følge tradisjonen gjennom et skoleritual for å bli med i elevrådet - eller noe i den duren. Elevrådslederen Peter Bennett (Kevin Brophy) får derfor den jævli originale ideen at de skal tilbringe natten i spøkelseshuset Garth Manor! Den tidligere eieren av huset, Raymonde Garth, drepte ifølge ryktene hele den deformerte familien sin i dette huset 12 år tidligere, før han hang seg i inngangshallen. Dessverre skal visstnok den yngste sønnen Andrew ha stukket av og søkt ly i krypten under herregården som et vanskapt monster. Dette er heldigvis bare et eventyr, eller hva?

   De fire elevene teamer selvfølgelig opp som sengepartnere med sex i tankene og sprit i lommene og det nitriste nachspielet kan snart begynne. På utsiden venter imidlertid Peter og vennene hans. De forbereder et narrespill med masker og lydeffekter for å skremme ungdommene på innsiden til å tro at det skjer mystiske ting rundt Garth Manor! Vel, det tar ikke lang tid før mystiske ting virkelig begynner å skje. Kanskje vesle deformerte Andy har vokst opp på de 12 årene og blitt en farlig deformert mann?

Først må det sies at jeg ikke kunne nyte Hell Night til det fulle fordi jeg var uheldig med opplaget. Min DVD-kopi viste seg å være så mørk i kantene at jeg i mange tilfeller ikke kunne skimte hva som skjedde i det hele tatt, som når man ser en utrolig billig skrekkfilm fra 40-tallet på europeisk VHS-utgivelse. I tillegg var lyden merkelig mikset og deler av filmen så ut til å variere ytterligere i kvalitet underveis. Jeg vet at det finnes kopier av filmen som er lyse som dagen, med god lyd og som på alle måter er restaurert fra en versjon av filmen som ikke hadde avskyelige belysningsfeil. Det er denne versjonen av filmen som gjorde det mulig for meg å finne bildene jeg bruker som dekorasjon rundt anmeldelsen.

   Men var bildekvaliteten det eneste problemet mitt med Hell Night? Kan det være derfor jeg kjedet meg og at jeg bare ikke forsto handlingen? Nei. Jeg forsto det som muligens kunne forståes, selv om det noen ganger var vanskelig å se det ordentlig. Jeg kan dessuten tilgi en film for å være kjedelig hvis den likevel har sjarm og karakter nok til å bygge videre på. Nei, mørk eller lys - Hell Night irriterte meg på mange måter og hvis jeg ikke får forklart godt nok hvorfor kan jeg fort virke dobbeltmoralsk, med tanke på andre forunderlige filmer jeg har hyllet her i bloggen.  

   Det som virkelig gjør det hele kjipt er hvor oppfinnsomme noen av øyeblikkene faktisk er! Hvordan i svarte kunne en så klassisk historie, som faktisk har noen små-kule tvister og noe artig dialog, drukne i matt kjedsomhet på denne måten? Jeg vet akkurat hva som skjedde. Hell Night er regissert av Tom DeSimone… mannen som lagde Chatterbox… filmen om en snakkende vagina som blir berømt… Jeg er sikker på at den lille ambisjonen han hadde gikk med på å vanne ut manusforfatterens gode ideer med venting og gåing og, i mitt tilfelle, komplett gapende, meningsløst mørke.

For å forklare smerten ved å se en mørk film: dette er en av scenene som ikke finner sted i mørket!

Nei, ting gir virkelig ikke mening i Hell Night. For det første klarer den ikke å bestemme seg for hva slags type film den vil være. Det dukker opp et spøkelse i en av scenene, men utenom dette får vi aldri intensjoner eller flere situasjoner som tyder på at huset spøker, sett bort ifra en merkelig speil-scene jeg ikke forsto bæret av. Dessuten er det av en eller annen grunn to mordere. Hvis den ene er Andrew Garth, hvem er da den andre? Ingen forklarer, så hvem vet. Jeg leste faktisk på Wikipedia at DeSimone betalte to tyskere for å spille rollene og at den ene faktisk brakk beinet i en scene som er med i filmen. Ingen av tyskerne står kreditert på rulleteksten, så igjen, hvem vet. Wikipedia-artikkelen har flere slurvefeil enn nynorsktentamenen min fra ungdomsskolen så man skal nok ikke tro alt man leser.

   Og ja, forresten, dvd-coveret er helt feil også! Det viser en alt for ung Linda Blair, som hun ser ut i Eksorsisten, med langt hår i stedet for kort. Dvd-coveret påstår dessuten at filmen kan tekstes på alle de skandinaviske språkene, noe som er en løgn! Den finnes bare med dansk tekst. Ja, virkelig! Den aller verste feilen er likevel spilletiden. Det står på coveret at Hell Night bare varer i 90 minutter, men jeg måtte jaggu meg sitte og vri meg i 10 minutter til!

4 FILMER JEG HAR DER COVERET LYVER!

1. CHASING AMY - Ben Affleck har bart- og hake-skjegg i filmen. Det har han ikke på noen av coverene! Hvorfor? Spør meg ikke!

2. BLAST - Denne billig-filmen får det til å se ut som om Rutger Hauer er stjernen! Løgn og bedrag!

3. PAN’S LABYRINTH - Filmen ser ut til å være en episk, spansk eventyrfortelling med fantastiske Hellboy 2-aktige effekter. Effektene er fremdeles fantastiske, ja, men fantasielementene blir overskygget av kjempemasse 2 verdenskrigshandling. Solgt helt feil! Det var fantasy jeg var i humør for!

4. THE SERPENT AND THE RAINBOW - Coveret er helt greit, men bakpå står det at Wes Craven revolusjonerte skrekkfilm-verdenen med Scream-serien. Dette er en alvorlig skrivefeil.

Det er smålig rart at Hell Night ikke klarte å underholde, for den har et par likanes karakterer og noen saftige scener her og der. For eksempel scenen der Linda Blair kjører bilen sin inn i en veltet piggete port for å spidde et mutert lik hun har på taket! Nå, hvis dét ikke er underholdning så vet ikke jeg! Filmen tar også anledningen til å gjøre nye ting med typiske scenarioer vi alle har sett 100 ganger før. Det er en scene der Vince Van Patten (Tom Roberts fra Rock’n’Roll High School) klarer å stikke av fra huset og løper til politiet for å hente hjelp. Politiet tror ham ikke, men Patten rapper med seg en rifle, stjeler en bil og sier til sjåføren at han er på vei til Garth Manor, for å tvinge politiet til å måtte følge etter ham. Denne scenen, tilfredsstillende som den er, går likevel ingen vei. Når Patten kommer frem blir han øyeblikkelig drept og politiet møter aldri opp uansett, så scenen hadde faktisk ingen hensikt i det hele tatt! Faen.

   Etter disse poengene om hvorfor Hell Night skuffer, tilbake til det ordentlige poenget - hvorfor jeg ikke synes jeg oppfører meg dobbeltmoralsk i denne situasjonen. For å forklare ytterligere helt til slutt - jeg elsker mange filmer som ikke gir mening: Rats: Night of Terror, The House By the Cemetery, Inferno. Dette er likevel filmer som gir masse tilbake på andre nivåer. Rats er verken kompetent regissert eller meningsfull på noen som helst måte, men til gjengjeld massivt underholdende, og oser av sjarm som ikke kan kjøpes noe sted, men som bare må oppstå av seg selv under magiske omstendigheter. The House By the Cemetery har en mer skremmende, mareritt-aktig kvalitet ved seg, der verdener ser ut til å eksistere parallelt uten at noen sier noe om det. Meningsløst, men virkningsfullt. Den drømmende og interessante stilen gjør filmen egen på en mystisk og uslåelig måte. Ser dere hva jeg snakker om? Hell Night gir ikke mening OG den har ingen kvaliteter som gjør den interessant til tross for faktumet. Dette gjør delene som ikke gir mening ennå mer irriterende enn de ville vært i en sjarmerende underholdningsfilm, fra Italia eller ikke. Der har dere poenget mitt og jeg holder fast ved det.

Den eneste grunnen til at jeg anmelder Hell Night i det hele tatt er fordi den vekket et så aggressivt sinne i meg at jeg ikke hadde noe annet valg. Nå får jeg i det minste en anmeldelse ut av den tiden jeg kastet bort på å se på dette mørke faenskapet. Passer den inn i cheese-spalten? Ja, selvfølgelig, den er en uoriginal slasher fra 80-tallet. Selvfølgelig er den cheesy.

   Som enden på visa vil jeg si, til dere der ute som liker denne filmen, flott! Det er viktig å ha sin egen mening. Jeg, på en annen side, kommer til å selge min kopi av Hell Night så snart som mulig. Om jeg må betale for at noen skal ta den imot vil det fremdeles være et pluss i regninga! Poengrangering: ingen!

Fremdeles fantastisk artwork, i det minste.