tirsdag 9. oktober 2012

TWIXT, 2011







REGI: Francis Ford Coppola
MED: Val Kilmer, Bruce Dern, Elle Fanning, 
Joanne Whalley, Ben Chaplin, 
David Paymer og Tom Waits
GENRE: Grøsser, thriller
SPILLETID: 90 minutter




Da jeg hørte at Twixt var på vei til det norske dvd-markedet måtte jeg ha tak i den med en eneste gang. Ikke fordi Francis Ford Coppola sto for manuset og regien, ikke fordi jeg elsker moderne vampyrfilmer (hah), men fordi Twixt inkluderer selveste Val Kilmer, i hovedrollen i en gotisk skrekk-thriller! Et faktum jeg ikke kunne la være å glise bredt av! Denne filmens kritiske prosent på Rotten Tomatoes kunne ha ligget på hvilke som helst nummer og jeg måtte fremdeles fått fingrene i den. Hvorfor?
   Fordi Val Kilmer var en av de kuleste gutta i hele verden på 90-tallet. Som Jim Morrisson, Elvis Presley, Doc Holliday og ja, til og med som selvutnevnt helgen i den notoriske spillefilmversjonen av The Saint fra 1997. Dessverre har Val Kilmer forfalt som skuespiller sammen med den evige ungdommen Hollywood som regel ser ut til å ha. Mannen som spilte flaggermusen etter Michael Keaton har blitt fordømt til en verden ute av rampelyset, med småroller i både spillefilmer og tv-serier og har til alles sjokk lagt på seg ytterligere 30 kilo i midtlivs-vekt. Jeg vet ikke om det var American Dad eller Family Guy som nylig vitset om at Val Kilmer gradvis forvandler seg til et gresskar, men jeg ser utvilsomt likheten mellom de to livsformene.
   Dog! Jeg kom ikke hit for å rakke ned på Val Kilmer, ikke i det hele tatt - tvert imot. Akkurat som jeg beundrer Billy Zane for ikke å bruke tupé beundrer jeg Val Kilmer for å innse at han ikke lenger er i 30-årene. Skuespillere blir eldre og skuespillere utvikler seg, akkurat som alle andre mennesker gjør i resten av vår levende verden. Hva så? Val Kilmer har karisma til de grader og nå om dagen betaler jeg for enhver film med Kilmer på coveret, selv om jeg innerst inne vet han sjelden spiller store roller i dem. Twixt er imidlertid annerledes, noe som åpenbarte seg for meg etter å ha lest iherdig om filmen på internett - for i Twixt spiller Val Kilmer hovedrollen som langhåret, alkoholisert skrekkforfatter og han er med i alle scenene også! Dette føltes rett og slett legendarisk for meg. Jeg forventet ikke noe mesterverk, men jeg forventet 80 mesterlige minutter med Val Kilmer, og det fikk jeg i pose og sekk.



Etter et nok så cheesy og totalt unødvendig narrativ (av ingen andre ringere enn en ukreditert Tom Waits!), møter vi Hall Baltimore (Val Kilmer), en skranten forfatter av billige hekseromaner som ankommer en vakker landsby for boksignering, bare for å innse at byen faktisk ikke har noen bokhandel. Han blir i stedet henvist til en jernvarehandel der han brydd setter opp bøkene sine og venter på at folk skal komme. Den enste som noensinne dukker opp er den energiske sheriffen Bobby LaGrange (Bruce Dern), som egentlig bare har lyst til å kollaborere et forfatterprosjekt med Baltimore for å tjene penger på navnet hans, ut ifra et konsept han mistenker finner sted i landsbyen. Et vampyr-konsept!
   Baltimore vifter først vekk den irriterende LaGrange, men innser snart at det skjer mystiske ting i byen etter han motvillig blir med sheriffen til politistasjonen, der det ligger ei ung jente på lik-bordet med en stake gjennom brystet. Etter en hard natt på flaska har Baltimore en Coppola-sert, visuell drøm om jenta (Elle Fanning) som kaller seg V. der forfatteren finner mer inspirasjon enn han har hatt på mange år. Når kona truer med å selge et sjeldent mesterverk fra samlingen hans på grunn av økonomiske årsaker over Skype neste dag, bestemmer Baltimore seg for å bli i byen å skrive historien, selv om han helst ser til å gjøre det uten sheriffen som medkomponist. Han overtaler agenten Sam (David Paymer) om å sende pengene på forskudd og setter opp Mac-en på koffertbordet med en flaske vin og opptil flere pakker Beef Jerky.
  Drømmenes verden kommer tilbake og vi blir dratt ned i et uvirkelig mysterium. Et mysterium som snart skal vise seg å være virkeligere enn virkeligheten selv.  



Shut up Poe!



Francis Ford Coppola er ute og kjører om dagen. Den innflytelsesrike regissøren som aldri kunne gjøre noe feil mistet draget fullstendig med filmer som Jack og i nyere tid kunstfloppen Youth Without Youth og den oppblåste festivalsuksessen Tetro. Likevel tror jeg det kan være en vei tilbake for Coppola, hvis han bare får huet ut av ræva og innser at han ikke har laget et mesterverk siden midten av 80-tallet. Merkelig som Twixt er, har den likevel potensiale til å være en svært god thriller og jeg ble sårt sittende og rette opp tekniske feil i hodet under store deler av spilletiden. Og hvis jeg, som aldri har regissert et mesterverk i hele mitt liv, ikke en gang i mine villeste drømmer, klarer å rette opp feilene og finne bedre løsninger på struktur og redigering i en film enn Francis Ford Coppola, bør dette være bevis nok for at mannen enten må gi seg selv et realt spark i skinnleggen eller bare legge opp filmkarrieren før han blir en vandrevits.

   Dog! Tro det eller ei - jeg kom ikke hit for å rakke ned på Francis Ford Coppola heller, vel, kanskje litt, men ikke så mye som jeg kunne ha gjort. Jeg tror Coppola bevist prøvde å gjøre denne filmen merkelig og ulogisk, med det visuelle, drømmende som tema, han bare visste ikke hvordan han skulle gjøre det. Noe har han i alle fall gjort riktig, for Twixt, snodig og hullete som den er, har mye som går for seg. Til en noe tåpelig, upraktisk spøkelseshistorie med vampyrer å være, bringer den ut en moderne b-film-aktig sjarm som jeg ikke har sett på mange år, nærmere sagt, en sjarm jeg ikke har sett siden 2003’s Dreamcatcher. Jeg har aldri noensinne hatt planer om å hylle Dreamcatcher som en god film i noen som helst grad, men jeg må innrømme at den gledet meg på en koselig måte, til tross for å være så dum som den er, og det samme gjorde Twixt - bare dobbelt så bra.
   Filmen har en mektig atmosfære over seg og leker med bilder og psykedeliske drømmer på en riktig tilfredsstillende måte, i alle fall mesteparten av tiden. Bortsett fra en latterlig fullmåne med Edgar Allan Poes fjes fungerer det meste ganske så bra i sovende tilstand og setter en stemning som er dømt til å få deg i det rette melankolske humøret til å nyte en film som denne, og hvilken bedre handling en skjønnhet og død? Det er i tillegg mye lettere å tilgi at noe er litt tåpelig når man vet at scenen finner sted i en drøm, så her er det rom for unnskyldninger i fleng. Så kommer jeg til hva som faller i stykker som et korthus under en tornado - og dette kan ikke unnskyldes like lett.
   For grunnen til at Coppolas konsept, med vilje merkelig eller ei, ikke levde opp til seg selv, kommer av for lite tid i tenkeboksen og kanskje en noe rushet produksjonsjobb. Gir jeg mening ennå? Neppe.  Hele greia med det sju-kantede klokketårnet der alle klokkene er stilt tilfeldig, slik at ingen i byen noensinne vet hva tiden er, falt helt flatt for meg, for jeg aner ikke hva det skulle bety. Kan det være fordi jeg ikke er kunstnerisk nok? Var alt sammen bare en drøm? Nei, det var ikke en drøm, derfor fungerer det ikke! Kan det være fordi Val Kilmers karakter begynner å bli miste forstanden? Vi får aldri gode hint om dette. Shutter Island, til og med The Awakening, visste når den skulle hinte om noe slikt for publikum! Hadde klokketårnet, som i seg selv ser ut som er en uvirkelig oppfinnelse, vært et element som bare fantes i drømmeverdenen hadde det vært kult, ikke i filmens virkelighet! Dette aspektet av Twixt er et utilgivelig rot. Jeg tror du prøvde å si mer enn du hadde plass til i en 80 minutter lang skrekkfilm Coppola. Enten fullfører du gåtene, eller så utelater du dem. Det burde ikke egentlig være noen mellomting. I alle fall ikke når den på ingen måte symboliserer noe relevant, ingenting jeg klarte å fange opp. Igjen, dette kunne fungert, hadde det blitt forklart bedre. Et sju-kantet klokketårn er jo en ganske kul konstruksjon i første omgang! Gir jeg mening nå? Ja!



Shut up Fanning!



Val Kilmer, Val Kilmer, Val Kilmer…
   Over til noe mer positivt, Val Kilmer er fantastisk i denne filmen! Han er morsom, dramatisk, eksentrisk, mistenksom og patetisk, alt på en gang og med skyhøy troverdighet. Man skulle ikke tro det var mulig for en skuespiller som Kilmer å falle ned i obskuriteten, men jeg tror stjerneglemselen bare har gjort ham sterkere, for han har ikke sluttet å prøve og han prøver ikke for hardt heller. Val Kilmer bare er, og det han er, er ingenting annet enn rent gull! Fra vittige samtaler med den skrullete Bruce Dern som sheriff LaGrange til sin ensomme, personlige parodi på en homofil, afroamerikansk basketballspiller fra 60-tallet på fylla. Ja, Kilmer er virkelig en moroklump i denne filmen!
   Det dramatiske karaktermaterialet er likevel det han leverer aller best i Twixt. Minnene om datteren som tragisk døde i en båtulykke mens Kilmer lå og sov med flaska i hånda hjemsøker han for resten av livet og har brutt ham ned til et vrak av en mislykket skribent. Alt dette forteller han Edgar Allan Poe i en drøm, for Poe er kilden til alle hans mareritt og kilden til all hans inspirasjon samtidig. Jeg kan ikke annet enn å respektere Francis Ford Coppola for dette, for Kilmers følelser viser helt klart et speilbilde av Coppolas eget forhold til døden og til Poe. Teknisk sterkt og helt klart et følelsesmessig klimaks.
   Francis Ford Coppola, jeg håper du kommer tilbake til deg selv igjen hvis jeg gir filmen din en positiv omtale, og bare fordi filmen er et steg tilbake på rett vei. Val Kilmer, jeg håper du får skuespillerkarrieren din tilbake. Det trenger ikke å være mainstream Hollywood for å glede, så lenge du er med i filmen mer enn 20 minutter av spilletiden.  



Alt i alt, hva synes jeg om Twixt? Jeg vet ikke hvorfor den heter Twixt, jeg vet ikke engang hva Twixt betyr, bortsett fra at det er et urelatert brettspill som heter det samme, og jeg kommer sikkert aldri til å søke det opp heller. Det jeg vet er at jeg likte berg-og-dalbanen alt i alt, selv om det var en del rust i skinnene.
   Twixt er ikke mesterlig, men den har høye ambisjoner, magiske drømmer og Val Kilmer på tronen, tjukk, men i toppform. 






68%






2 kommentarer:

  1. denne så eg for ikkje så lenge siden, og likte den veldig godt selv om det er litt utenfor min sjanger :)
    flott blogg du har :)

    SvarSlett
  2. Godt å høre at flere enn meg fant denne sjenerte lille filmen! :-) Takk takk!

    SvarSlett