THE OCTAGON, 1980

REGI: Eric Karson

MED: Chuck Norris, Carol Bagdasarian, Karen Carlson, Tadashi Yamashita, Art Hindle og Lee Van Cleef

GENRE: Action, kampsport

“The Ninja, unholy masters of terror. No one will admit they still exsist.”

Chuck Norris sparker en soldid mengde rumpe i denne tidlige 80-talls kult-klassikeren, fylt til randen med spreke ninjaer, fete biler og heftig fotkamp.

   Folk kan spøke og vitse så mye de vil med Chuck Norris, men når alt kommer til alt var han en utrolig sjarmerende skuespiller i sin tid, og selv om han valgte noen lugubre roller i de billigste slossefilmer, utspilte han rollene sine med hjerte og sjel som få andre. The Octagon er ikke et unntak.

Scott James (Chuck Norris) er en tidligere karatelegende med en mørk fortid som konstant hjemsøker ham. Oppdratt i en japansk familie, ble han og halvbroren Seikura (Tadashi Yamashita) trent som ninjaer, til tross for at ninjaene døde ut for over 300 år siden. Nå er de to dessverre livslange fiender, pådratt av brorens æreløse ego, og når alt begynner å tyde på at nye ninjaer trenes opp til kamp, er ikke James snar med å anta hvem som kan stå bak.

   I et øde hjørne av Sentral-Amerika har broren bygget opp en base formet som en oktogon og trener opp mennesker fra alle etniske områder i verden for å dyrke sin kjærlighet til det utdødde supermilitæret. Hvis noen av soldatene røper informasjon om den såkalte terrorbasen eller opptreningen, blir personen og hele denne personens familie drept - noe som faktisk forekommer innen 5 minutter har gått av filmen.

   Etter å ha kommet skies ut med sin gamle leiemordervenn McCarn (spilt av legendariske Lee Van Cleef) og karatekameraten A.J. (Art Hindle), vet ikke James hvem han kan stole på lenger, og det ender med at han slår seg sammen med en kvinnelig trent ninja som er villig til å ta ham med seg inn i Seikuras base. I frykt for hva Seikura kan utrette har hun bestemt seg for å ofre alt for å flå høvdingen før det er for sent.

   Chuck Norris smører inn den gyllene brystkassa og gjør seg klar til shakedown.

Hey. I'm slightly annoying!

The Octagon har en oppstart som ikke kunne ha vært mer rotete. Før Chuck Norris’ karakter møter den tidligere nevnte ninjakvinnen Aura (Carol Bagdasarian), møter han to andre kvinner som strengt tatt ikke hadde behøvd noen vesentlig rolle i filmen. Den første er skuespillerinnen Nancy, som blir drept innen 3 minutter og den andre er den lagt større karakteren Justine, som kanskje likevel ikke hadde fortjent andreplass på den offisielle rollelista.

   Scott James møter tilfeldigvis Justine langs veien, der hun på verdens mest klumsete måte har kjørt fast bilen sin i veikanten. For det første lurer jeg på hvordan hun fikk til dette, ettersom den er kjørt fast helt i det bakerste hjørnet av en snuplass, og for det andre: det er helt tydelig at bilen ikke sitter fast i det hele tatt! Bare for å gjøre det hele ennå mer forvirrende enn det alt er griner hun seg til at hun skal kjøre James’ bil bak sin egen for å dytte den løs, mens James skal kjøre hennes bil og få den ut på veien igjen.

I know, we all know, get lost!

   Etter at denne utrolig fascinerende bragden er utført går de hver sin vei igjen, men tro det eller ei, det stopper ikke her, å nei! For Justine har klart å ta med seg James bilnøkler, så han må gå hjem til henne og hente dem (han fikk adressen av henne litt tidligere)! Etter at hun irriterende påpeker at hun gjorde det med vilje for å invitere James på middag gjør Chuck Norris det beste han kunne ha gjort i denne situasjonen. Han blir sur og skriker nei! Deretter kjører de hennes bil tilbake til hans bil og plutselig blir de forfulgt av leiemordere som forsøker å drepe Justine. Jeg orker ikke å forklare hvorfor!

   Okey. Her er hva regissør Eric Karson kunne ha gjort. Scott James får motorstopp og Justin kjører forbi og plukker ham opp. Deretter blir de forfulgt av leiemordere. End of story! Hadde vi virkelig trengt 20 minutter med padding og rot for å komme til saken? Og ikke er det for å få mer sex eller intimitet inn i filmen heller, for Scott James er en høflig mann som ikke prøver seg på noe overilt. Hvis noen ser poenget så vær så snill og fortell meg!

Vel, nå har jeg klaget ganske mye over en scene, men dette må sies å være den eneste scenen i filmen som virkelig irriterer meg. Det er nok fordi Karen Carlsons rolle Justine kjeder meg så ubeskrivelig og fordi fjeset hennes er smurt over hele denne sekvensen av filmen.

   Hun kan lettere enn en fjær strykes av lista når det kommer til karakterer som gjør The Octagon hvert å sitte gjennom. Vi kan heldigvis fornøye oss med en langt sterkere kvinnelig rolle, nemlig Carol Bagdasarian som spiller Aura. Aura burde hatt langt mer tid på skjermen enn Justine! Selv om Bagdasarian ikke er en spesielt flink skuespillerinne har hun den sjarmen hun trenger for at publikum skal like henne og vi bryr oss faktisk om hva som forgår i hennes verden. Hun er en topptrent soldat og en lynskarp hjerne, så som Chuck Norris’ sidekick fungerer hun jo perfekt!

   Lee Van Cleef er alltid en fryd, også her som den kaldblodige McCarn. Han er som en gammel mentor, men er fremdeles et bittert rasshøl og det er akkurat sånn vi liker’n! Hvem ved sine fulle fem vil ha Van Cleef til å spille en ærlig og redelig karakter? Selv om han ikke er tilstede store deler av filmen, stjeler han hver eneste scene han er i, noe som gjør at publikum bare vil ha mer og mer Cleef å klamre seg rundt. Jeg klandrer ingen.

   Sist men slett ikke minst har vi jo Chuck Norris selv, som jeg alt har nevnt en del om i denne teksten. Norris har x-faktoren på sin side og er virkelig en godsinnet og elskverdig, hårete mann i denne filmen! Med en selvkontrollert mine, reager han på en jordnær og menneskelig måte, med akkurat den mengden selvtillit som skal til for å skape en naturlig og dagligdags superhelt med karate og ulovlig kampsport på rullebladet. En mann blant menn og på høyden av sin skuespillerkarriere. 

Filmens tøysete elementer, som den ekkofylte cheesy stemmen i Chuck Norris’ hode, og de litt smålig merkelige sceneforvaltningene gjør The Octagon til en 80-tallsfest, tidligere ute på dansegulvet enn de fleste andre.

   Regissør Eric Karson påstår at alle karakterene i filmen har en symbolsk mening, men ha! Bullshit! Det er ingenting symbolsk med denne filmen, annet enn hvorvidt kinnskjegget til Norris betyr at han fremdeles representerer 70-tallet.

Skal vi se. 4 og en halv ninjastjerner!

Ninjas... damn!