DEMONS, 1985

REGI: Lamberto Bava

MED: Urbano Barberini, Natasha Hovey, Paola Cozzo, Karl Zinny, Fiore Argento, Geretta Geretta og Michele Soavi

GENRE: Horror, action

"She's right. She put on that mask and scratched herself, get it? Because of that scratch, she became a demon. An instrument of evil, like they said in the damn movie, you heard it. We got to stop it I tell you, we got to stop the movie!"

Jeg satt meg endelig ned i dag og så Demons, som jeg aldri hadde sett før og som jeg elsket høyere enn himmelen! Demons er regissert av Lamberto Bava, sønn av legenden Mario Bava, og produsert og pennet av klassikeren Dario Argento. Den er en smart og lystig action-skrekk-thriller servert på den best tenkelige måten, nemlig med gørr og blod i alle munnviker. Humoren sitter løst rundt et tøysete konsept som blir tatt på rakt alvor og underholdningen og effektene er i fokus fremfor alt annet. Med dette tatt i betraktning er Demons faktisk en av de beste av sitt slag og hvis dere har fulgt med på hva jeg har skrevet om før så vet dere akkurat hvorfor denne filmen falt meg så godt i smak!
   OK. Hvis det å kjøre motorsykkel i en kinosal og drepe demoner med samurai-sverd mens du hører på Accept høres uappellerende ut for deg, da er nok ikke Demons helt opp din gate. Hvis dette høres ut som en strålende idé så ser jeg ingen mulighet til ikke å elske denne filmen. Sett dere ned, fest setebeltet og bli med på en horribel tur gjennom historien!

Det er mye rot her, som det ofte er i disse filmene, så jeg skal prøve å holde meg kort og oversiktlig når det kommer til plottet.

   Cheryl (Natasha Hovey) og en rekke andre mennesker mottar en mystisk invitasjon til en privat filmvisning. Når hun og venninnen ankommer den gamle kinosalen blir de straks sjekket opp av et par gutter sånn at klinings og skrekkfilm kan gå sin faste gang. Dette er jo akkurat sånn det pleier å være på kino, eller hva? Dessverre er filmen mye virkeligere enn publikum noen gang kunne ha forestilt seg! I det demonene på prosjektoren kommer til live i filmen er det samtidig demoner på sfære i kinosalen. De dreper og slakter og skriker, og blir du klort av de giftige klørne deres, da blir du en av dem!

   Når gjestene stormer mot utgangen finner de seg selv innesperret! Nå gjelder det bare å kjempe om tilværelsen mens de leter etter en vei ut! Nå som stedet kryr av demoner kan dette dessverre bli en situasjon svært få faktisk overlever!

Demons er cheesy, blodig og veldig, veldig morsom! Har dere forresten sett noen sniffe kokain ut av en cola-boks med sugerør? Denne filmen tar seg virkelig nytte av artige konsepter! Akkurat som Dario Argentos Phenomena har Demons Heavy metal på soundtracket. I tillegg har den White Wedding av Billy Idol, noe man bare ikke kan si nei til i hvilke som helst sammenheng! Kom igjen, hvem er det som ikke liker White Wedding? Nettopp! Soundtracket ved siden av er i stor grad puddel-trash og setter en veldig distinkt prislapp for hvilke periode filmen er laget i. Utdatert? Kanskje. Likevel, om man bare lærer seg å se på filmer som om de er satt i en spesiell tidsalder gjør det ikke noe uansett! En remake av Demons kommer derfor ikke på tale!

   Det er få skuespillere som stikker seg ut i Demons, men alle sammen er likbare karakterer, så dette eleverer automatisk filmen høyere enn de fleste moderne skrekkfilmer, som ofte har en gjeng drittsekker som hovedpersoner. Man heier ikke på demonene, men på menneskene, akkurat som det skal være. Vel, Michele Soavi er kul som alltid, og han dukker opp som en av fiendene her i Demons, dog han har alt for lite spilletid. Bortsett fra det heier man på menneskene. Urbano Barberin og Natasha Hovey er fremdeles veldig vennlige mennesker og gode hovedrolleinntagere som George og Cheryl. Kinosalen som brukes i filmen var faktisk en ekte forlatt kinosal som Argento bare tok seg til rette i! I dag er bygningen en bank.

   Forresten! Hvorfor er det alltid med en blind mann i italienske skrekkfilmer? Ja, det er jammen en blind fyr med i Demons også, og selvfølgelig venter det ham en grusom skjebne! Her er det en liste over blinde menn i italienske filmer.

3 ITALIENSKE SKREKK-FILMER MED BLINDE MENN:

1971 - THE CAT O’ NINE TALES: Dette er ikke bare en hvilke som helst blind mann, men Karl Malden!

1980 - MACARBE: I Lamberto Bavas første giallo møter vi en blind ung mann som faktisk heter Robert Duval!

1984 - WILD BEASTS: Denne blinde mannen får en grusom skjebne når førerhunden hans går berserk!

Spesialeffektene er ganske stilige og mesterhjernen Sergio Stivaletti får inn noen artige hoggtanneffekter jeg sjelden har sett maken til. Bortsett fra dette holdes spekteret enkelt og demonene er ikke så annerledes fra mennesker, utenom de røde øynene og det at de spyr grønn guffe.

   Det er en merkelig scene her hvor en mye mer demonsk demon kommer ut av ryggen på en av de smittede karakterene. Jeg forsto ikke dette helt. Var det sjefsdemonen som kom ut? Ser vi mer av ham i Demons 2? Kanskje han er hovedkarakteren i The Ogre, også kjent som Demons 3. Når vi snakker om Demons 3, denne filmen eksisterer i mange formater, selv om den ikke egentlig eksisterer i det hele tatt. Gir dette mening? Ok - Både Lamberto Bavas The Ogre og Umberto Lenzis Black Demons er kjent under tittelen  

Demons 3, mens filmen som faktisk var ment å være Demons 3 bare heter The Church. Gir dette mening? Ikke i det hele tatt. Uansett, The Church er regnet som den offisielle oppfølgeren så gåten er løst. Om sjefsdemonen er med i den er imidlertid et annet mysterium!

   Filmen kalles forresten Dance of the Demons under åpningssekvensen, så mon tro om dvd-en min er kopiert av en versjon av filmen med annen tittel. Det er mye rart med dvd-en min forresten. Blant annet det faktumet at den BARE kommer med svensk undertekst! Hvilke filmer kommer på dvd med BARE svensk undertekst?

Demons er verdt å sjekke ut for en hver skrekkfilmfanatiker, spesielt om du er kjent med det kule universet av italiensk horror! Det er noe med denne følelsen man bare ikke finner noe annet sted. Gjør dere selv en tjeneste. Bli kjent med filmer som Demons og Phenomena, eller kanskje zombie-filmene til Lucio Fulci, for det er så alt for få der ute som vet å sette pris på en billig gammel film - proppet med stil og kjærlighet - nå til dags. De fleste som er yngre nå har vokst opp i en tidsalder der det alltid har eksistert CGI og synes kanskje effektene er utdatert i en eldre effektfilm. Jeg, personlig, syns den gamle metoden ser mye kulere ut og er ikke så glad i det nye utseendet, men jeg kan fremdeles se en ny film og nyte den for å være en bra film, enten om det gjelder historie, produksjon eller underholdning. Så klart, jeg kan være en skikkelig grinebiter når det kommer til dataeffekter og skrive flere A4-sider med illsinte fingre. Likevel kan jeg ikke nekte for at en god film er en god film, CGI eller ikke. Det går den samme veien med gamle filmer også, og plutselig blir man vandt til stilen og klarer og sette seg inn i tidsalderen - og i dette tilfellet - hvorfor Italienske filmer så ut som de gjorde. Det gjelder å kunne se en god film for hva den er.

God påske!