SECRET WINDOW, 2004

REGI: David Koepp

MED: Johnny Depp, John Turturro, 

Maria Bello, Timothy Hutton, 

Len Cariou , John Dunn Hill og Charles S. Dutton

GENRE: Thriller, horror, psykologisk

SPILLETID: 96 minutter

Jeg skal berette for dere et faktum - et faktum med rot i sannheten, som neppe kan benektes innenfor film. «Det enkle er ofte det beste». Ordtaket vi alle har hørt en million ganger. Sant er det også, i en rekke kjente tilfeller, til eksempel: Alfred Hitchcocks Rear Window (1954). Rear Window kunne ha vært overdrevent kompleks, men det trengte den slett ikke være, så hvorfor gjøre den kompleks helt uten grunn? I motsetning til andre visste Hitchcock hva han drev med. Han visste at en rett-frem historieforvaltning holder i massevis om den er riktig tilberedt.

   Reglen «det enkle er ofte det beste» har på mange måter gått tapt i vårt manisk eksperimentelle 90- og 2000-tall, og ved å bryte denne regelen står Secret Window som et levende eksempel på uttrykket - en typisk moderne suspens-film som bare er nødt til å putte inn en tvist til dessert, selv om hovedretten var mer enn nok.

   Jeg husker at Secret Window kom på kino, basert på et Steven King-verk og full av mysterier og mørke gåter. Jeg husker at vennene mine likte filmen, men jeg husker også hvor kritiske kritikerne var mot den. Jeg så den imidlertid aldri selv, av en eller annen grunn. Jeg tror det var fordi jeg syntes plakatene minnet for mye om Polanskis’ The Ninth Gate, eller et eller annet teit noe i den duren og mer tenkte jeg egentlig aldri på Secret Window. Når jeg endelig satte den i dvd-spilleren 8 år på etterskudd tidligere denne uken hadde jeg glemt alt jeg hadde hørt, og i første og andre akt forventet jeg faktisk å finne en tilfredsstillende underholdningsfilm i helheten av denne kalde kriminalhistorien.

   Jeg tok sannelig feil og mine bange anelser ble virkelighet på de mest banale måter. Det at det enkle ofte er det beste, er noe jeg virkelig kommer til å huske fra nå av.

Forfatteren Mort Rainey (Johnny Depp) har hatt sine bedre dager. Han har ikke skrevet en bestselger på en lenge og kona har stukket av med det gamle huset deres, der hun bor med den nye kjæresten og venter på at Rainey skal fylle ut skilsmissepapirene. Eks-mannen selv har flyttet inn i den gamle familiehytta ved Tashmore Lake, nær New York, og lever som en lurvete slask med sin eneste venn, kveghunden Chico, kun i selskap av den skravlete vaskekona som dukker opp nå og da, selv om Rainey egentlig ikke vil ha noen hushjelp.

   Midtlivskrisen blir langt mer innviklet når en mann som kaller seg John Shooter (John Turturro) plutselig dukker opp på trammen. Shooter anklager Rainey for å ha stjålet ideen hans i en av sine klassiske noveller, Secret Window og nå vil han ha erstatning, rettsak, kreditt i boka og hele pakka. Rainey avslår ham først, men finner snart ut at teksten i Shooters «Sowing Season» nesten er ordrett den samme som hans egen historie, så en av dem er nødt til å ha kopiert den andre. Uten håndfaste beviser står Rainey i en lei knipe, for Shooter begynner å bruke mer og mer voldelige metoder for å presse den avdankede forfatteren, og er i tillegg flink til å gjøre det på svært hemmelige måter.

   Når Rainey finner hunden død og hører at noen har brent ned eks-konas hus blir han nødt til å ringe privatdetektiven Ken Karsch (Charles S. Dutton) for hjelp, men ting stopper ikke her. Det blir bare verre. Mye verre…

Johnny Depp er en utrolig dyktig skuespiller. Man kan ikke si noe annet, uansett hvor drittlei man er av den over-dedikerte fanbasen, Jack Sparrow og Tim Burton-filmer med 10 lag maskara - mannen er en mester i karakterformidling, og det er det lett å glemme etter alle tøyserollene han har puttet på seg den siste tiden.

   Kjæresten min sa det best når hun påpekte at man ikke engang tenker over at det er Johnny Depp som spiller i Secret Window. Selv om Depp har en erketypisk måte å uttrykke seg fysisk på, gjenspeiler han forskjellige karakterer på en original og knallbra måte, til det nivået at han ikke lenger er Johnny Depp, men karakteren, som i dette tilfellet er Mort Rainey. Johnny Depp - helt klart filmens pluss og på ingen måte den som trekker Secret Window ned i sølevannet. Minuspoengene må jeg nok heller stolt overrekke til regi og manus. Fy og skam.

   Regissør og manusforfatter David Koepp er en begavet mann og har skrevet godt til mange filmer jeg nyter, inkludert Jurassic Park, Carlito's Way og The Shadow (Alec Baldwin-versjonen). Jeg så dessuten 2008’s Ghost Town nå nylig, en spøkefull kjærlighetskomedie med den geniale Ricky Gervais, som Koepp også har regissert og skrevet, og gjett hva - jeg elsket absolutt alt med Ghost Town! Så hva gjorde David Koepp galt med Secret Window? Jo, nå skal dere høre. Han tok en ny-moderne, elendig klisje og plastret den over et halvferdig manus som, uten klisjéen, kunne ha vært en helt grei spenningsfilm, og ved å gjøre dette sugde han sjela ut av den. Ja, Koepp kunne likegodt tatt alt som var bra med Secret Window og skylt det ned i do, for så å hylle Brian De Palma som inspirasjon.

   For å kunne bringe denne filmen til sin rettferdige latterliggjøring blir jeg nesten nødt til å røpe tvisten, om dere ikke allerede har luktet den på lang vei.

!!!SPOILER!!!

Mort Rainey er John Shooter. Ja! Det er ingen om følger etter ham og anklager ham for plagiat over en gammel historie. Mort Rainey dreper hunden og Mort Rainey brenner ned konas hus. Det har bare klikka for Mort Rainey, fordi han ikke var fornøyd med slutten på den gamle boka si. Ja… Så enkelt er det å ødelegge en film mine damer og herrer.

   For å være rettferdig, dette er gjort 1000 ganger før, stadig i moderne skrekkfilm, stadig helt ut av det blå, stadig bare fordi det er blitt en utvannet tradisjon på dette punktet. Men kunne plottet vært originalt? Muligens, ja. For å komme tilbake til Hitchcock: det er alltid en ny måte å gjøre et gammelt triks på. La meg sette opp noen bedre scenarioer.

   Hva om vi visste fra starten av at Mort Rainey innbildet seg alt sammen? Det hadde i det minste vært originalt. Ok, jeg har en annen en. Hva om Mort Rainey faktisk hadde stjålet manuset fra John Shooter, vært et rasshøl mot ham og fortjente litt straff, selv om straffen ble i meste laget? Jo, det kunne også ha fungert, men oioi! Jeg kom nettopp på en idé som hadde vært ennå bedre! Jeg lover, jeg kommer til å blåse ut hjernene deres med denne! Ok, hør her. Hva om John Shooter var ekte, og det for en gangs skyld ikke var en unødvendig tvist tvunget inn i siste øyeblikk? DET HADDE VÆRT ORIGINALT!

Det er ikke så mye mer å si om flauseproduksjonen Secret Window. Den føles som to separate filmer som presser seg innpåslitent på hverandre som negative magneter i febrilsk håp om å festes på midten, selvfølgelig til ingen nytte. Jeg liker John Turturro, men han passer ikke rollen som John Shooter i det hele tatt. Rollen som John Shooter burde vært gjort av en Michael Rooker, eller kanskje en Brad Pitt - noen som ser ut som de faktisk kunne banket dritten ut av Johnny Depp. Åja, det glemte jeg. David Keopp skrev ikke Fight Club for David Fincher, han skrev Panic Room! 

23%

A twist ending?

TWIXT, 2011

REGI: Francis Ford Coppola

MED: Val Kilmer, Bruce Dern, Elle Fanning, 

Joanne Whalley, Ben Chaplin, 

David Paymer og Tom Waits

GENRE: Grøsser, thriller

SPILLETID: 90 minutter

Da jeg hørte at Twixt var på vei til det norske dvd-markedet måtte jeg ha tak i den med en eneste gang. Ikke fordi Francis Ford Coppola sto for manuset og regien, ikke fordi jeg elsker moderne vampyrfilmer (hah), men fordi Twixt inkluderer selveste Val Kilmer, i hovedrollen i en gotisk skrekk-thriller! Et faktum jeg ikke kunne la være å glise bredt av! Denne filmens kritiske prosent på Rotten Tomatoes kunne ha ligget på hvilke som helst nummer og jeg måtte fremdeles fått fingrene i den. Hvorfor?

   Fordi Val Kilmer var en av de kuleste gutta i hele verden på 90-tallet. Som Jim Morrisson, Elvis Presley, Doc Holliday og ja, til og med som selvutnevnt helgen i den notoriske spillefilmversjonen av The Saint fra 1997. Dessverre har Val Kilmer forfalt som skuespiller sammen med den evige ungdommen Hollywood som regel ser ut til å ha. Mannen som spilte flaggermusen etter Michael Keaton har blitt fordømt til en verden ute av rampelyset, med småroller i både spillefilmer og tv-serier og har til alles sjokk lagt på seg ytterligere 30 kilo i midtlivs-vekt. Jeg vet ikke om det var American Dad eller Family Guy som nylig vitset om at Val Kilmer gradvis forvandler seg til et gresskar, men jeg ser utvilsomt likheten mellom de to livsformene.

   Dog! Jeg kom ikke hit for å rakke ned på Val Kilmer, ikke i det hele tatt - tvert imot. Akkurat som jeg beundrer Billy Zane for ikke å bruke tupé beundrer jeg Val Kilmer for å innse at han ikke lenger er i 30-årene. Skuespillere blir eldre og skuespillere utvikler seg, akkurat som alle andre mennesker gjør i resten av vår levende verden. Hva så? Val Kilmer har karisma til de grader og nå om dagen betaler jeg for enhver film med Kilmer på coveret, selv om jeg innerst inne vet han sjelden spiller store roller i dem. Twixt er imidlertid annerledes, noe som åpenbarte seg for meg etter å ha lest iherdig om filmen på internett - for i Twixt spiller Val Kilmer hovedrollen som langhåret, alkoholisert skrekkforfatter og han er med i alle scenene også! Dette føltes rett og slett legendarisk for meg. Jeg forventet ikke noe mesterverk, men jeg forventet 80 mesterlige minutter med Val Kilmer, og det fikk jeg i pose og sekk.

Etter et nok så cheesy og totalt unødvendig narrativ (av ingen andre ringere enn en ukreditert Tom Waits!), møter vi Hall Baltimore (Val Kilmer), en skranten forfatter av billige hekseromaner som ankommer en vakker landsby for boksignering, bare for å innse at byen faktisk ikke har noen bokhandel. Han blir i stedet henvist til en jernvarehandel der han brydd setter opp bøkene sine og venter på at folk skal komme. Den enste som noensinne dukker opp er den energiske sheriffen Bobby LaGrange (Bruce Dern), som egentlig bare har lyst til å kollaborere et forfatterprosjekt med Baltimore for å tjene penger på navnet hans, ut ifra et konsept han mistenker finner sted i landsbyen. Et vampyr-konsept!

   Baltimore vifter først vekk den irriterende LaGrange, men innser snart at det skjer mystiske ting i byen etter han motvillig blir med sheriffen til politistasjonen, der det ligger ei ung jente på lik-bordet med en stake gjennom brystet. Etter en hard natt på flaska har Baltimore en Coppola-sert, visuell drøm om jenta (Elle Fanning) som kaller seg V. der forfatteren finner mer inspirasjon enn han har hatt på mange år. Når kona truer med å selge et sjeldent mesterverk fra samlingen hans på grunn av økonomiske årsaker over Skype neste dag, bestemmer Baltimore seg for å bli i byen å skrive historien, selv om han helst ser til å gjøre det uten sheriffen som medkomponist. Han overtaler agenten Sam (David Paymer) om å sende pengene på forskudd og setter opp Mac-en på koffertbordet med en flaske vin og opptil flere pakker Beef Jerky.

  Drømmenes verden kommer tilbake og vi blir dratt ned i et uvirkelig mysterium. Et mysterium som snart skal vise seg å være virkeligere enn virkeligheten selv.  

Shut up Poe!

Francis Ford Coppola er ute og kjører om dagen. Den innflytelsesrike regissøren som aldri kunne gjøre noe feil mistet draget fullstendig med filmer som Jack og i nyere tid kunstfloppen Youth Without Youth og den oppblåste festivalsuksessen Tetro. Likevel tror jeg det kan være en vei tilbake for Coppola, hvis han bare får huet ut av ræva og innser at han ikke har laget et mesterverk siden midten av 80-tallet. Merkelig som Twixt er, har den likevel potensiale til å være en svært god thriller og jeg ble sårt sittende og rette opp tekniske feil i hodet under store deler av spilletiden. Og hvis jeg, som aldri har regissert et mesterverk i hele mitt liv, ikke en gang i mine villeste drømmer, klarer å rette opp feilene og finne bedre løsninger på struktur og redigering i en film enn Francis Ford Coppola, bør dette være bevis nok for at mannen enten må gi seg selv et realt spark i skinnleggen eller bare legge opp filmkarrieren før han blir en vandrevits.

   Dog! Tro det eller ei - jeg kom ikke hit for å rakke ned på Francis Ford Coppola heller, vel, kanskje litt, men ikke så mye som jeg kunne ha gjort. Jeg tror Coppola bevist prøvde å gjøre denne filmen merkelig og ulogisk, med det visuelle, drømmende som tema, han bare visste ikke hvordan han skulle gjøre det. Noe har han i alle fall gjort riktig, for Twixt, snodig og hullete som den er, har mye som går for seg. Til en noe tåpelig, upraktisk spøkelseshistorie med vampyrer å være, bringer den ut en moderne b-film-aktig sjarm som jeg ikke har sett på mange år, nærmere sagt, en sjarm jeg ikke har sett siden 2003’s Dreamcatcher. Jeg har aldri noensinne hatt planer om å hylle Dreamcatcher som en god film i noen som helst grad, men jeg må innrømme at den gledet meg på en koselig måte, til tross for å være så dum som den er, og det samme gjorde Twixt - bare dobbelt så bra.

   Filmen har en mektig atmosfære over seg og leker med bilder og psykedeliske drømmer på en riktig tilfredsstillende måte, i alle fall mesteparten av tiden. Bortsett fra en latterlig fullmåne med Edgar Allan Poes fjes fungerer det meste ganske så bra i sovende tilstand og setter en stemning som er dømt til å få deg i det rette melankolske humøret til å nyte en film som denne, og hvilken bedre handling en skjønnhet og død? Det er i tillegg mye lettere å tilgi at noe er litt tåpelig når man vet at scenen finner sted i en drøm, så her er det rom for unnskyldninger i fleng. Så kommer jeg til hva som faller i stykker som et korthus under en tornado - og dette kan ikke unnskyldes like lett.

   For grunnen til at Coppolas konsept, med vilje merkelig eller ei, ikke levde opp til seg selv, kommer av for lite tid i tenkeboksen og kanskje en noe rushet produksjonsjobb. Gir jeg mening ennå? Neppe.  Hele greia med det sju-kantede klokketårnet der alle klokkene er stilt tilfeldig, slik at ingen i byen noensinne vet hva tiden er, falt helt flatt for meg, for jeg aner ikke hva det skulle bety. Kan det være fordi jeg ikke er kunstnerisk nok? Var alt sammen bare en drøm? Nei, det var ikke en drøm, derfor fungerer det ikke! Kan det være fordi Val Kilmers karakter begynner å bli miste forstanden? Vi får aldri gode hint om dette. Shutter Island, til og med The Awakening, visste når den skulle hinte om noe slikt for publikum! Hadde klokketårnet, som i seg selv ser ut som er en uvirkelig oppfinnelse, vært et element som bare fantes i drømmeverdenen hadde det vært kult, ikke i filmens virkelighet! Dette aspektet av Twixt er et utilgivelig rot. Jeg tror du prøvde å si mer enn du hadde plass til i en 80 minutter lang skrekkfilm Coppola. Enten fullfører du gåtene, eller så utelater du dem. Det burde ikke egentlig være noen mellomting. I alle fall ikke når den på ingen måte symboliserer noe relevant, ingenting jeg klarte å fange opp. Igjen, dette kunne fungert, hadde det blitt forklart bedre. Et sju-kantet klokketårn er jo en ganske kul konstruksjon i første omgang! Gir jeg mening nå? Ja!

Shut up Fanning!

Val Kilmer, Val Kilmer, Val Kilmer…

   Over til noe mer positivt, Val Kilmer er fantastisk i denne filmen! Han er morsom, dramatisk, eksentrisk, mistenksom og patetisk, alt på en gang og med skyhøy troverdighet. Man skulle ikke tro det var mulig for en skuespiller som Kilmer å falle ned i obskuriteten, men jeg tror stjerneglemselen bare har gjort ham sterkere, for han har ikke sluttet å prøve og han prøver ikke for hardt heller. Val Kilmer bare er, og det han er, er ingenting annet enn rent gull! Fra vittige samtaler med den skrullete Bruce Dern som sheriff LaGrange til sin ensomme, personlige parodi på en homofil, afroamerikansk basketballspiller fra 60-tallet på fylla. Ja, Kilmer er virkelig en moroklump i denne filmen!

   Det dramatiske karaktermaterialet er likevel det han leverer aller best i Twixt. Minnene om datteren som tragisk døde i en båtulykke mens Kilmer lå og sov med flaska i hånda hjemsøker han for resten av livet og har brutt ham ned til et vrak av en mislykket skribent. Alt dette forteller han Edgar Allan Poe i en drøm, for Poe er kilden til alle hans mareritt og kilden til all hans inspirasjon samtidig. Jeg kan ikke annet enn å respektere Francis Ford Coppola for dette, for Kilmers følelser viser helt klart et speilbilde av Coppolas eget forhold til døden og til Poe. Teknisk sterkt og helt klart et følelsesmessig klimaks.

   Francis Ford Coppola, jeg håper du kommer tilbake til deg selv igjen hvis jeg gir filmen din en positiv omtale, og bare fordi filmen er et steg tilbake på rett vei. Val Kilmer, jeg håper du får skuespillerkarrieren din tilbake. Det trenger ikke å være mainstream Hollywood for å glede, så lenge du er med i filmen mer enn 20 minutter av spilletiden.  

Alt i alt, hva synes jeg om Twixt? Jeg vet ikke hvorfor den heter Twixt, jeg vet ikke engang hva Twixt betyr, bortsett fra at det er et urelatert brettspill som heter det samme, og jeg kommer sikkert aldri til å søke det opp heller. Det jeg vet er at jeg likte berg-og-dalbanen alt i alt, selv om det var en del rust i skinnene.

   Twixt er ikke mesterlig, men den har høye ambisjoner, magiske drømmer og Val Kilmer på tronen, tjukk, men i toppform. 

68%

HALLOWEEN 2012

Oktober er ofte forbunnet med Halloween, så hvorfor ikke ha det skrekkelig gøy denne måneden? Jo, det syns jeg. Siden jeg skal opp til eksamen om en knapp uke får jeg holde det kort foreløpig, men skal nok få presset inn noen anmeldelser i løpet av 14-dagers-merket. Først ut kommer det en jeg har jobbet med en liten stund, så jeg håper den effektivt fyller ut tomrommet, for de som liker å lese så klart! For dere andre skal jeg legge til noen fargerike bilder.  

Hold dere fast og nyt en hel måned dedikert til grøssere av alle mulige sorter! De kan være nye, eller gamle, gode eller dårlige, alvorlige eller morsomme. Det finnes ingen grenser. Men slapp av, jeg skal prøve å holde litt klasse over hva jeg anmelder. Hvilke klasse dette nå måtte være kan være en annen historie. 

Kabal: DIAMOND DOGS

ÅR: 2007

REGI: Shimon Dotan

MED: Dolph Lundgren, Yu Nan, Xue Zuren, 

William Shriver og Raicho Vasilev

GENRE: Action, eventyr

SPILLETID: 94 minutter

Diamond Dogs er ikke mer enn 5 år gammel, men den er så kul at jeg likevel må inkludere den her i Kabal! Hvorfor så kul, må dere spørre? Fordi Dolph Lundgren! Dolph Lundgren er en av de aller kuleste og en av de største, gode glemte action-stjernene noensinne, fordømt til en rett på dvd-karriere med unntak av filmer som The Expendables. The Expendables kommer forresten til å få litt støyt av meg hvert øyeblikk, i min lengste og mest alvorlig ladde runde kabal til dags dato, men først, den kinesisk-canadiske lavbudsjettsfilmen Diamond Dogs, som finner sted i Mongolia!

   Diamond Dogs er regissert av den romanske Shimon Dotan, under sitt mer amerikanske pseudonym Samuel Dolhasca, men det de fleste ikke vet er at filmen hadde en sideregissør. Hvem, må dere spørre? Hvem andre enn Dolph Lundgren! Dolph regisserte Diamond Dogs ukreditert, side om side med Shimon Dotan og gjorde en strålende jobb ut av sin egen karakter i denne eventyrlystne action-thrilleren. Jeg mistenker også at han står bak en del av de kulere action-sekvensene!
   Dolph spankulerer forresten aldri på den kinesiske mur mens muren blir bombet av terrorister, det er nok dessverre bare på coveret.

Filmens handling er egentlig ikke stort å snakke om. Dolph Lundgren spiller den tidligere leiesoldaten Xander Ronson, en mann med enorm spillegjeld og en måneds frist til å betale tilbake pengene han skylder til staten.

   Heldigvis blir han konfrontert av den lumske skattejegeren Mr. Chambers (William Shriver), som kommer med et godt betalt tilbud Ronson neppe kan slå fra seg. Chambers, som gjør sin beste Brad Dourif-improvisasjon, innleier Ronson for å guide dem på en hemmelighetsfull skattejakt gjennom den mongolske villmarka, der farene truer bak hver eneste kampestein. Chambers har imidlertid ikke helt rent mel i posen. Stedatteren Anika (Yu Nan) blir også med på reisen, og mon tro om romanse springer opp mellom henne og Xander Ronson! Jeg kan avsløre at, ja - det gjør det faktisk!

Nei, det er ikke så mye å beskrive om plottet her, men la meg si én ting før jeg slenger meg på en intern debatt, som mer eller mindre har å gjøre med Diamond Dogs. Det er så utrolig forfriskende å se en actionfilm som VIRKELIG oppfører seg som en old-school actionfilm - og her kommer The Expendables inn i bildet. Jeg så The Expendables først i går - ja, jeg vet det, jeg er seint ute med Expendables. Etterpå bestemte jeg meg for å slenge inn Diamond Dogs for å nyte litt mer Dolph mens jeg var i humøret. Hvilke film tror dere jeg likte best? Diamond Dogs selvfølgelig.

   Først og fremst, actionscenene i The Expendables er filmet av en gjøk med Parkinson og AD/HD. Sylverster Stallone, Jason Statham og Jet Li er kjempekule action-helter alle tre, men det hjelper ikke å ha alle disse tøffingene i samme rom når vi ikke aner hva de driver med gjennom ekstrem kamerabruk og upassende skateboardmusikk. En annen ting. The Expendables er ment å representere actionfilmene fra 80 og 90-tallet, men brukte de dataanimasjoner i biljakt-scener og skyte-sekvenser på 80 og 90-tallet? Nei, det kan jeg aldeles ikke huske. Følelsene og effektene blir morbid feil og ser helt jævlige ut, for det første, og for det andre - dette er ikke en god hyllest til de hensynsløse actionfilmene vi vokste opp med som barn. Alt mulig er speedet opp og hurtigfilmet, på ytterst moderne vis, som om noen spoler filmen raskere for å øke tempoet, også er det alt datablodet, alt det JÆVLA datablodet! Ikke bare når noen blir brutalt drept på skjermen med kniv av Jason Statham, men de kunne ikke engang smøre falskt blod på ansiktene til skuespillerne! De har lagt det på etterpå med en jævla datamaskin! Faen, faen, faen! Unnskyld språkbruket, men dette er helt feil folkens! Jeg vet jeg anbefalte Harry Brown, en film som også inneholder datablod, i slutten av min forrige kabal, men Harry Brown er dyp nok og har god nok originalitet og historie til at det kan unnskyldes. Den prøver heller ikke å være en hyllest til Death Wish!

Diamond Dogs har ikke like mange stjerner som The Expendables. Den er heller ikke like storslått. Likevel er den alt The Expendables prøver å være. Hvorfor? Fordi denne filmen er produsert med fokus og følelse, uten å kaste bort penger på idiotisk pølsevev. I Diamond Dogs krasjer en ekte bil og eksploderer på ordentlig. Det er fantastisk! Det ser mye mer ekte ut, fordi det faktisk ER ekte! Det gjør meg trist å tenke på hvor sjeldent dette er nå til dags. Hvorfor brukte ikke Sylvester Stallone mer av pengene sine på praktiske effekter i stedet for masse reklame og billig Anime-faktor? Folk kan ikke seriøst prøve å overbevise meg om at dataanimasjon ser mer realistisk ut enn virkeligheten. Dataeffekter er latskap og er aldeles, totalt uten sjarm! The Expendables har selvfølgelig også et mye høyere budsjett enn Diamond Dogs, så dette burde faktisk ikke være et jævla problem. Ja, jeg snakker til deg Stallone! Det var du som regisserte makkverket!

   Diamond Dogs er bedre enn The Expendables fordi den ikke prøver å være noe den ikke er, om det gir mening at jeg sier det på den måten. Den føles ikke dum og stor og den føles ikke presset på noen som helst måte. Dolph Lundgren gjør en strålende hovedkarakter som den barske Ronson og har nok karisma til å bære filmen alene, uten Stallone, Staham og til og med Eric Roberts som skurk, selv hvor kult det ville ha vært om disse var involvert i rollelista. Vet dere hvorfor? Fordi vi blir kjent med Dolphs karakter Ronson i denne filmen! Vi blir ikke egentlig kjent med noen i The Expendables.

   Filmen er i tillegg svært koselig og minner meg ofte om en Dolph-klassikeren Red Scorpion fra 1989, som etter min mening er en av de aller beste actionfilmene fra hele 80-tallet. Den har hyggelig orienterte scener med innfødte mongoliere som danser og synger i nasjonaldraktene sine, Lundgren som drikker hyppig av alle slags alkoholholdige væsker og Lundgren som dreper skurker så det renner - med ekte falskt blod!

   Nå, la meg bare få påpeke i etterkant av Expendables-hetsen: Sylvester Stallone er en av de kuleste skuespillerne i verden! Det er ikke noe personlig Stallone, jeg bare likte ikke retningen filmen din tok. The Expendables 2 skal visstnok være mye bedre, så den gleder jeg meg absolutt til. Håper dessuten å se den før 2014!

Diamond Dogs tilsvarer en super tv-kveld, om du vet hva slags type film du ser på og hva slags type film du liker. Slutten er noe brå, men inneholder scener og vendinger man vanligvis ikke ser i slike filmer, så ikke la meg avsløre noe annet enn at den absolutt er verdt fritiden deres, mine damer og herrer!

   Først Van Damme og nå Dolph Lundgren, hm. Er det noen andre fra Universal Soldier jeg kan utnytte nå som jeg er i gang? Neste måned blir holdt av til skrekkfilmer i sammenheng med Halloween så jeg har en god stund til å tenke på saken til november. Ok. Smash, øl og Dolph! Nyt det!

Yeah!