Kino: LINCOLN

REGI: Steven Spielberg

MED: Daniel Day-Lewis, Sally Field, David Strathairn, Tommy Lee Jones, Joseph Gordon-Levitt, James Spader, Jackie Earle Haley, Hal Holbrook og Jared Harris

GENRE: Epic drama

"We are stepped out upon the world stage now, with the fate of human dignity in our hands. Blood's been spilled to afford us this moment! Now, now, now!" 

2012 er fremdeles ikke over i kino-Norge, så her om dagen gikk jeg ut og så Steven Spielbergs nye mesterverk Lincoln, med Daniel Day-Lewis i hovedrollen som den ikoniske presidenten.

   Enten er jeg heldig eller bare taktisk smart, men siden januar i fjor har jeg ennå ikke gått og sett en film på kino jeg hatet, selv om et par av dem ikke falt like godt i smak som de andre. Jeg er lei av å være så høflig hele tiden. For å være ærlig er det mye lettere å skrive en negativ anmeldelse enn en positiv en! Likevel kan jeg ikke lyve, Lincoln var fantastisk på alle filmatiske måter og det er egentlig umulig å klage på stort, selv om jeg antagelig finner et eller annet å plukke på når jeg setter meg ned og tenker grundig nok.

   Jeg skal prøve å holde denne anmeldelsen kort. Det kan imidlertid bli vanskelig, for Daniel Day-Lewis er strålende, Tommy Lee Jones er strålende og filmen i seg er strålende, kanskje Spielbergs beste siden Saving Private Ryan. James Spader er også med, noe som er fantastisk i seg selv.

Siden plottet ikke er til for å forklares i dyp detalj over tre paragrafer holder det med at jeg sier filmen handler om avskaffelsen av slaver, The Thirteenth Amendment, som det visstnok ikke finnes noen god norsk oversettelse for. Videre enn det handler den egentlig mest om Lincoln selv, og jeg hadde aldri trodd presidenten kunne være så morsom!

   Lincoln har støtt en latterlig historie å fortelle, som han alltid fullfører selv hvor oppgitt rådsmennene rundt ham blir og det er noe med måten han ler av sine egne vitser på som utstråler en karakteristisk knyttneve av ekte kinomagi. Noe sier meg at ingen planla dette, bortsett fra Daniel Day-Lewis selv. Day-Lewis er kremen av kremen og dette vet han tydeligvis godt, for han går alltid tre-fire år før han endelig finner et manus som er bra nok for ham, og når han først gjør det - da spiller han improvisert jazz-fusion på 7 strenger!

   Briten fremstiller Abraham Lincoln med så god kvalitet at det er på høyde med prestasjonen han ga rollefiguren Daniel Plainview i There Will Be Blood, og dette burde si sitt uten at jeg egentlig trenger å forklare noe som helst. Daniel Day-Lewis lever seg så kraftig inn i en rolle at han går i ett med sin egen legende på en så genial måte at det ikke skulle forundre meg om det faktisk viser seg at han er gud. Skuespilleren er for så vidt kjent for å praktisere såkalt Method Acting, altså at han setter seg inn i karakterens sko på daglig basis for så på artistisk vis bli forandret til karakteren. Dette funker ikke for alle, men for Day-Lewis, ja, for ham funker det like bra hver jævla bidige gang. Han satt faktisk i rullestol under hele innspillingen av My Left Foot og måtte bli båret rundt på settet av gretne scenearbeidere!

Shall we stop this bleeding?

Den nest mest imponerende delen av Lincoln er regissør Steven Spielberg selv. Jeg har ikke sett Amistad, men noe sier meg at slaveri er et stort interessefelt for Spielberg, og dette vises. Det vises også hvor enorm forståelse han har for den amerikanske historien og politikken som ligger bak. Selvfølgelig har kunstneriske friheter blitt tatt, og ikke alle kongressmenn og omstendigheter er det de kanskje var i virkeligheten, men herregud dette er så nærme man kommer i Hollywood.

   Som David Finchers Zodiak har ikke Lincoln noe spesifikt klimaks, den bare kjører historien fra start til slutt. Hadde filmen hatt et klimaks ville den ikke vært like tro mot virkeligheten. Det er ikke ofte dette fungerer i et filmatisk rampelys, men i Lincoln flyter det som balsatre på Stillehavet. Lincoln holder ingen klimatisk tale som forandrer alles mening om lovlig slavehandel, det blir ikke gjort en stor scene ut av John Wilkes Boots og drapet på presidenten. Lincoln er ikke annet enn en historietime gjenfortalt med skuespillere.

4 BORTGLEMTE SPIELBERG-FILMER:

1971 - DUEL, med Dennis Weaver

1979 - 1941, med Dan Aykroyd og John Belush

1989 - ALWAYS, med Richard Dreyfuss og Holly Hunter

2002 - CATCH ME IF YOU CAN, med Leonardo DiCaprio og Tom Hanks

Hvis jeg skal finne noe å klage på er det at filmen ikke har noen svarte karakterer i fokus. Til å være en historie om oppbyggingen til det 13’de grunnlovsforslag er det svært lite fokus på den afro-amerikanske rollen i historien, selv om det snakkes om vises det aldri. I noen tilfeller kunne jeg sagt at det var med vilje, for å få historien til å føles kald og fjern, men jeg tror heller Spielberg valgte å klippe ut disse scenene for å fokusere mer på presidenten selv. Kanskje det var derfor han valgte å kalle den Lincoln og ikke The Passing of the Thirteenth Amendment?

   Tommy Lee Jones gjør en brakinnsats som Thaddeus Stevens. Spielberg må ha sett på det gamle fotografiet av Stevens og tenkt: hm, hvem kan jeg finne som ser ut som et like grettent gammelt rasshøl? Og Tommy Lee Jones er nok ikke bare ansatt på grunn av den grimme geipen, men fordi han helt klart kunne båret denne filmen alene om han ville. Det vises også i en scene at han har et forhold til den svarte hushjelpen sin, noe som for myten det er kunne blitt veldig cheesy, men funker godt likevel.

   En av de mer cheesy delene er likevel når Abraham Lincoln blir skutt. Vi får ikke se det, men vi får faktisk se et annet teater i stedet, som blir avbrutt av en fyr som løper opp på scenen og meddeler at presidenten er blitt skutt! Dette fungerer ikke minst like godt som å bare la være å vise det i det hele tatt. Vi vet jo alle hva som skjedde, hvorfor lage en så korny versjon av noe som ikke engang trenger å være med og tar 30 sekunder av spilletiden?

James Spader er til stor glede i filmen og selv om han har lagt på seg noen kilo siden sin storhetsperiode har han til gjengjeld grodd seg en uhyre hyggelig snurrebart! Han er også utrolig morsom og kommer med noen av de saftigste replikkene i hele filmen. James Spader, velkommen tilbake! Spader er imidlertid bare en av mange strålende skuespillervalg for Lincoln.

   Når alt kommer til alt - se Lincoln, for den er veldig bra! Ikke den beste filmen fra 2012, ikke like bra som Skyfall eller Django Unchained, men helt klart en av dem. Terningkast 5!

Don't be a fool, I'll live forever.