SOUL MAN, 1986

REGI: Steve Miner

MED: C. Thomas Howell, Rae Dawn Chong, Arye Gross, James Earl Jones, James B. Sikking, Julia Louis-Dreyfus og Leslie Nielsen

GENRE: Komedie, drama

"A black Negro? He never told me he was a black Negro. Thank you. Boy, just when you think you get to know somebody. I'm gonna go confront him with this information right now!"

C. Thomas Howell viklet seg dypt i kontroversielle ulemper med Soul Man i 1986 og for de som ikke har sett filmen og lurer på hvorfor, vent og se!

   Er det noen vits i å dra det ut? I Soul Man spiller C. Thomas Howell en svart mann. Ja, det gjør han faktisk! Howells karakter gir seg ut for å være svart i denne filmen, med andre ord, Howell går blackface, noe som slett ikke ble tatt godt imot av kritikere og afroamerikanske forsamlinger. Det er ikke så rart folk hang seg opp i dette ved første øyenkast, men ser man filmen i sin helhet finner man snart ut at det hele har en litt dypere mening, på den perfekte cheesy 80-tallsmåten selvfølgelig! La oss dykke under huden på denne moralske komedien fra 1986, med solbriller!

Mark Watson (C. Thomas Howell) er en bortskjemt drittunge som alltid har fått alt han peker på av de styrtrike foreldrene sine, men nå som han etter flere års hardt arbeid endelig har kommet inn på advokatskolen Harvard har imidlertid faren fått en ny filosofi. Han og moren har ikke tenkt å betale stipendet for sønnen!

   Mark blir selvfølgelig rasende nå som faren lar hans livs sjanse glipper mellom fingrene, men så får han en svært slem, øyensynlig dårlig idé. Et stipend skal bli gitt ut til en av de dyktigere elvene i byen og elven må være av afroamerikansk opprinnelse. Mark krøller dermed håret, tar en overdose på selvbruningspiller - et eksisterende alternativ til solarium - og utgir seg for å være svart for komiteen som gir ham stipendet på dagen når de ser det imponerende karakterkortet. Så kommer den mer tidskrevende delen av planen. Mark må spille svart i alle tre årene på Harvard og passe på at ingen venner og bekjente fra hjembyen finner ut hva han utgir seg for å være. Den eneste som kjenner hemmeligheten er bestevennen og romkameraten Gordon (Arye Gross fra House II).

   Mark går faget under det strenge, disiplinerte, svarte geniet professor Banks (James Earl Jones) og forelsker seg dessverre i den svarte jenta Sarah (Rae Dawn Chong), som dessverre forelsker seg tilbake, til tross for Marks frekke, barnslige natur. Sarah har et barn å forsørge og er eleven som ville fått Marks stipend hadde ikke han tatt det først. Dette er derfor en god grunn til å få ennå dårligere samvittighet, nå som han ser hvor dårlig råd Sarah har og hvor mye hun sliter for å få hjulene til å gå rundt. Kan Mark noensinne gjøre dette marerittet godt igjen?

I am not a humorous man, but if you insist on taking up my class time making jokes, please see to it that they are funny.

Soul Man er en koselig, varm og ikke minst morsom, liten klassiker som av de fleste øyne er blitt oversett og glemt, tygget til smuler ved tidens skarpe tann. Denne filmen kan fort forveksles for å være rasistisk og det er nok derfor mange mennesker har misforstått og bare har hørt konseptet C. Thomas Howell i blackface før de setter ned foten og sier nei. Soul Man handler jo tross alt om at vi alle er like på innsiden og at vi blir behandlet annerledes på tross av dette, selv hva kritikerne måtte føle om det. Howells karakter må lære dette på den harde måten og det er ikke alt som er like morsomt for unggutten som endelig må lære seg å vokse opp.

   Selv om make-up-jobben er åpenbar og selv om Howell ikke på noen måte oppfører seg troverdig som svart i rollen er det selvfølgelig ingen tvil om hvorfor de andre tror ham. Hvorfor skulle de ikke? Dette er en av de største kritikkene filmen har fått og dog forståelig, er det ikke noe jeg føler jeg kan henge meg for mye opp i. Dessuten - trodde virkelig mennesker dette var et knep i filmen for å vise den svarte kulturen fra en naiv side? Det er kontroversielt, det er ondt, det er på kanten tåpelig, men det var vel uansett poenget? Jeg er glad Soul Man er som den er og jeg er glad Steve Miner hadde ballene til å lage den!

   Han har til og med slengt på en scene der Howell spiser middag med familien til en hvit jente, med Leslie Nielsen som familieoverhode. I denne scenen ser vi hvordan hvert medlem i familien ser Howells karakter som en forskjellig svart stereotype og det hele er servert på en morsom, men kontekstrik måte. Dette er godt stoff, kontroversielt eller ikke!

4 KONTROVERSIELLE KOMEDIER:

1972 - PINK FLAMINGOS, regi: John Waters

1979 - MONTY PYTHON’S LIFE OF BRIAN, regi: Terry Jones

1999 - DOGMA, regi: Kevin Smith

2006 - BORAT, regi: Larry Charles

Soul Man har sine problemer her og der. Den er litt for lang, det er en ting. Med nesten 2 timers spilletid føles den dratt ut i noen scener og flere sekvenser kunne ha blitt klippet ut for å gjøre filmen mer flytende. Dessuten er linjen mellom komedie og drama til tider svært vag og det hele føles veldig rotete i lange trekk.

   Etterhvert som Howells karakter forstår hvor vanskelig den afroamerikanske forsamlingen har det i samfunnet får vi aldri egentlig følelsen av at dette var poenget med filmen, det er mer som en lekse som brått kommer og går. Vi har lært at Howell er ignorant, men ikke at han er rasistisk eller mangler forståelse for den svarte kulturen. Mark prøvde bare å snike til seg en skoleplass, ikke å spille et pek med de svarte. Nå blir plutselig komikken omgjort til drama fordi Howell mot slutten får en åpenbaring, åpenbar for publikum hele veien. Det føles litt rart å måtte vente på ham hele denne tiden når dette egentlig ikke er i filmens fokus. Det som ble behandlet som en undertone ble plutselig alt av betydning, litt for plutselig. Håper ikke dette kom forvirrende ut.

   C. Thomas Howell gjør en god jobb i hovedpersonen og det samme må sies om Rae Dawn Shong som virkelig reflekterer en realisme vi alle har bevitnet i virkeligheten og som noen av oss har opplevd selv også. Mannen som derimot virkelig stjeler showet er selvfølgelig geniet James Earl Jones, som portretterer den mest beherskede, truende universitetslæreren noensinne - og ikke på en usaklig måte. Han er streng mot alle og en hver, men er så strukturert og vis at man bare må respektere dritten ut av ham! Alt fra den klassiske Earl Jones-stemmen til det fryktinngytende, alvorlige utseendet gjør denne professor-karakteren perfekt og er det noe alle filmer trenger er det mer James Earl Jones!

This is the Cosby decade. America loves black people.

3 uker uten internett er lenge, lenger enn det kan høres ut! Nå er de 3 ukene med isolasjon endelig over og jeg kan igjen surfe og taste og lese og føle jeg er en del av verden slik som alle andre kan fordi de har uendelig vindu i en maskin. Neste måned blir forhåpentligvis mer utfylt enn denne!

   Soul Man er en gladfilm verdt å unne seg, og den spiller litt på moll-akkorder også. Den er ikke like bra som andre coming-of-age-filmer fra 80-tallet, som Wierd Science og St. Elmo’s Fire, men holder et høyt nivå og vil etterlate deg med godfølelsen i boks. James Earl Jones er verdt filmen alene og C. Thomas Howell er ganske likenes han også! Trakt dere en kopp kaffe og sjekk ut Soul Man som jeg rangerer med 4 bokser selvbruningspiller!

4 BOKSER SELVBRUNINGSPILLER

They told me they have support for people whose parents are poor, but not for those whose parents are assholes.