A NIGHTMARE ON ELM STREET 2: FREDDY'S REVENGE, 1985

REGI: Jack Sholder

MED: Mark Patton, Kim Myers, Robert Rusler, Clu Gulager, Hope Lange, Christie Clark, Marshall Bell og Robert Englund

GENRE: Grøsser

“I need you, Jesse. We got special work to do here, you and me. You've got the body... I’ve got the brain.”

A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge er det perfekte eksempelet på at publikum bare vil ha det samme om og om igjen. Etter A Nightmare on Elm Streets suksess i 1984 fulgte regissør Jack Sholder opp Wes Cravens klassiker med en historie som ekspanderte mulighetene for originalitet ytterligere, men fansen fant den for ulik den første filmen, så folk flest mislikte Freddy’s Revenge - kritikere og publikummere. Hvorfor? Den har ikke like mange drømmesekvenser som den første, men den er jaggu meg noe for seg selv og skikkelig 80-talls samtidig!

   La oss drømme oss inn i denne undervurderte oppfølgeren som også er en cheesy 80’s film. Kanskje jeg må dele ut to forskjellige rangeringer i dag?

Filmen starter 5 år etter hendelsene i den første filmen (betyr dette at Freddy’s Revenge er en futuristisk oppfølger for sin tid?) og en ny familie har flyttet inn i Nancys gamle hus i Elm Street. Sønnen i huset, den smårare Jesse Walsh (Mark Patton), har tilfeldigvis inhibert Nancys gamle rom og begynner å finne mystiske tegn i Nancys gamle dagbok, 5 år gamle tegn på at noe skummelt har foregått i drømmene hennes. En forbrent mann med kniver som fingre.

   Snart finner han seg selv gående rundt i byen i sovende tilstand om nettene og han begynner å bli noe han ikke kan kontrollere. Ron Grady (Robert Rusler) og resten av Jesses venner faller døde som humler om høsten rundt ham, men hvem er det som dreper dem? Jesse har blod på labbene og sorte ringer under øynene. Kan det være at noe eller noen, muligens med brun hatt og stripet genser, har besatt ham?

   Med hjelp av kjæresten Lisa Webber (Kim Myers) prøver Jesse febrilsk å holde seg våken og kontrollere sinnet sitt, men snart er det for sent. Det er bare et tidsspørsmål før den grusomme demonen Freddy Krueger (Robert Englund) slipper inn i vår verden i et brennende hett (og et smålig klissete) klimaks!

You are all my children now!

Freddy’s Revenge mangler John Saxon på rollelista, men klarer likevel å opprettholde hellig glorie mesteparten av tiden. Den er også morsom, men uten å gjøre Freddy til en jævla vits. Freddy holder seg en god del i skyggene i denne filmen og bombarderer ikke ofrene sine med one-liners eller tåpelige settinger bygget for praktisk humor. Filmen tar heller det riktige steget og portretterer Freddy som truende og seriøs, en forbrent jævel som virkelig kan vekke et fryktinngytende mareritt til live i hvem som helst. Robert Englund er skremmende brutal i rollen som Freddy Krueger og gjør en aldeles strålende karakter i sin mest ikoniske rolle på sølvskjermen.

   Et annet lyspunkt er Robert Rusler som bestevennen Ron Grady. Rusler er så og si alltid morsom uansett hva han sier, vits eller ikke, og overgår nesten Wierd Science i denne undervurderte oppfølgeren! Alle filmer trenger litt Robert Rusler og er det noe Freddy’s Revenge trenger er det dessverre ennå litt mer. Litt er likevel bedre enn ingenting, så her er det bare å nyte Rusler for det han er verdt. For mer Robert Rusler, sjekk ut Babylon 5, sesong 2, eller hvorfor ikke bare hele serien når dere først er i gang?

 

A NIGHTMARE ON ELM STREET-SERIEN, FRA BEST TIL VERST:

1. A Nightmare on Elm Street, 1984 - regi, Wes Craven

2. A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors, 1987 - regi: Chuck Russell

3. A Nightmare on Elm Street 2: Freddy's Revenge, 1985 - regi: Jack Sholder

4. Wes Craven's New Nightmare, 1994 - regi: Wes Craven

5. A Nightmare on Elm Street (remake), 2010 - regi, Samuel Bayer

6. A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master, 1988 - regi: Renny Harlin

7. Freddy's Dead: The Final Nightmare, 1991 - regi: Rachel Talalay

8. A Nightmare on Elm Street 5: The Dream Child, 1989 regi: Stephen Hopkins

9. Freddy vs. Jason, 2003 - regi: Ronny Yu (nei, denne syntes jeg ikke noe særlig om!)

  

A Nightmare on Elm Street 2: Freddy's Revenge er mer psykologisk enn resten av oppfølgerne, noe den har til felles med remaken fra 2010 - og dette er hovedgrunnen til den høye rangeringen, det som gjør remaken så overaskende original og bra! Mark Patton spiller en utrolig dyktig hovedperson i Jesse Walsh og drar oss inn i sin egen psyke som fluer mot en elektrisk lampe. Og vi betaler for det akkurat som ham! Jesses frykt og ustabilitet vekker både gåsehud og realitetsbrist på en svært skummel måte og trenger jeg å si igjen at dette er en utrolig original vei å gå med historien etter film nummer 1? Folk som kaller denne filmen dum kan gå og ta seg en bolle sammen med Mary Elizabeth Winstead, for Freddy’s Revenge er awesome!

   Nå, for å være rettferdig, mange misliker denne oppfølgeren for å ha for lite Freddy Krueger i seg, noe som i og for seg er sant. En annen stor klage er at Freddy ikke dreper Elm Street-barna i drømmene deres som i den første filmen, noe som, ja - også er litt synd, dog, vi fikk noe litt mer interessant i stedet - dere vet hva jeg mener. Men den eneste anklagen jeg aldri har forstått vekten av, er denne. Et av de største problemene fansen så ut til å ha var de homofile undertonene i filmen, som mange har sett på som symbolske for hovedkarakteren Jesse.

   Vel, filmen har kanskje homoseksuelle undertoner i et par scener, men det er hovedsakelig på grunn av én sadomasokistisk karakter og den litt kleine skjebnen som møter ham med et vått håndkle. Det er ikke stort mer enn dette og det burde virkelig ikke sverte filmens rykte så mye som det har gjort over årene. Selv om alle involvert i filmen har benektet denne anklagen hele tiden, har flere av dem, inkludert skuespiller Robert Englund, kommet ut i media i senere tid og innrømt at homoseksualitet var et underliggende tema, selv om skuespillerne var uvitnde om dette mens de spilte inn filmen.

   Ok, der har dere beviset. Men hva så? Hovedrolleinntaker Mark Patton har dessuten selv kommet ut av skapet i ettertid, så stor applaus for Patton som tør å være den han er! Dette er virkelig ikke noe å hate denne filmen for. Homofile undertoner var uansett i hyppig bruk på 80-tallet så det var slett ikke så uvanlig som alle skal ha det til i 1985. Kom dere over det folkens!

Dad!

Effektene i Freddy’s Revenge er helt sinnsyke! Effekten der Freddy bryter seg ut av Jesse gjennom brystet er en av de feteste noensinne og drømmesekvensene, selv om det gjerne skulle ha vært flere, ser fantastiske ut og er i tillegg svært kreative! De to merkelige hundene med menneskeansikter Kim Myers finner utenfor Freddys atomkraftverk i en drømmesekvens er litt unødvendige, men ellers er alt på topp her, ikke noe CG-glasert, dataanimert, pysete pisspreik.

Det er ingen grunn til å hate denne filmen og jeg tror det er på tide å nyte den for det den er og glemme alt det negative oppstyret rundt den. Ja, den første filmen er bedre, den tredje filmen er bedre. Jeg er enig. Men alle de andre filmene er langt ifra bedre, og ikke fordi de nødvendigvis er elendige, men fordi Freddy’s Revenge eier!

   Sjekk også ut remaken av A Nightmare on Elm Street fra 2010. Det er sjelden jeg sier dette om en remake, men denne ble jammen meg urettferdig behandlet. Den er mørk, skremmende og veldig, veldig bisarr! Jeg har hørt rykter om en ny Elm Street senere i år, men siden jeg ennå ikke har sett noe reklame kan det umulig bli før 2013. Jeg går for karakterrangering fremfor relaterte symboler denne gangen. God helg!

Karakter: 5

Help yourself, fucker!

Kabal: MISSION OF JUSTICE

ÅR: 1992

REGI: Steve Barnett

MED: Jeff Wincott, Brigitte Nielsen, 

Matthias Hues, Billy 'Sly' Williams, 

Tom Wood og Tony Burton

GENRE: Action, martial arts

SPILLETID: 84 minutter

Hvis Michael Wincott er opptatt, bare spør storebroren Jeff. Jeff stiller alltids opp og er egentlig ganske kul han også, akkurat som lillebror!

   I den noe skrantende 90-tallsproduksjonen Mission of Justice viser Jeff Wincott saftige martial art-skills med både innlevelse og karisma. Wincott er likevel ikke det eneste saftige kakestykket av Mission of Justice så følg med.

Den snuskete politimannen Kurt Harris (Jeff Wincott) får sparken etter en misforståelse og blir tvunget til å gå vigilant når kammeraten Cedric Williams (Tony Burton, treneren til Apollo Creed i Rocky-filmene) blir drept på sadistisk vis etter å ha forlatt en samfunnsbasert martial-arts-gjeng ved navnet The Peacemakers, etablert av borgermesterkandidaten Dr. Rachel Larkin (Brigitte Nielsen).

   Dr. Larkin har imidlertid opptil flere skjeletter i skapet og Peacemaker-gjengen, som er ment å rydde opp i gatene, er egentlig bare et skalkeskjul for det grusomme spillet hennes mot å ta kontroll over byen med sin egen private hær. I virkeligheten dreper hun gamle damer og sparker rumpe med håret oppsatt i ekte Beverley Hills Cop II-stil.

   Hvordan skal Kurt Harris redde dagen og avsløre dette oppsnasende narrespillet? Jo, nemlig ved å gå undercover i Peacemaker-gruppen og jobbe seg helt inn til den innerste sirkel av Dr. Larkins hær. Kurt er svært, svært dyktig, så dette tar ikke lang tid!

Mission of Justice er en god måte å kaste bort 84 minutter på - kun 84 minutter om du sitter gjennom hele rulleteksten. Jeff Wincott er en likenes kar og action og kamp-scenene er godt koreografert, for de som setter pris på den slags. Dessuten er Brigitte Nielsen på høyden av sin karriere som sex-symbol før alderen, de plastiske operasjonene og alle c-filmene tok det beste av henne, så Mission of Justice er nesten verdt å unne seg bare for hennes del. Den danske Brigitte er ikke like god her som i alle 80-tallsfilmene hun spilte i, men hun gjør en god skurkekvinne og det er morsomt å se hvordan hun later som hun er søt og uskyldig politiker når hun egentlig er neo-fascistisk kampsport-babe.

Jeg fant denne koselige smash-opplevelsen billig på dvd sammen med tre andre billigfilmer, så her er det mye kos for pengene! Kanskje jeg skal sjekke ut de andre filmene også, så kan jeg jo se hvem som skal få legge kabalen neste gang. Vel, to av filmene har jeg allerede sett, men den tredje må jeg få glefset i meg fort som juling! 

Let's start building some hurting bombs!

DVD-raid: RED

ÅR: 2010

REGI: Robert Schwentke

MED: Bruce Willis, Mary-Louise Parker, 

John Malkovich, Karl Urban, Morgan Freeman, 

Helen Mirren, Brian Cox, 

Ernest Borgnine og Richard Dreyfuss

GENRE: Action

SPILLETID: 111 minutter

Endelig sparker gamle menn rompe igjen! RED, eller Retired & extremly dangerous som bokstavene står for, viser oss nok en gang hvor kul Bruce Willis er og lar oss i tillegg nyte flere gamle stjerner på kjøpet, inkludert John Malkovich, Morgan Freeman, Brian Cox (som forresten allerede har spilt i en annen film som heter Red), og til og med en skjeggete Richard Dreyfuss. Hatten må gå av for en ting til, for Ernest Borgnine spiller også en hyggelig liten rolle i RED, en av sine siste roller før han så sørgelig gikk fra oss tidligere i 2012, 95 år gammel. Det siste glimtet vi noensinne får på sølvskjermen av Borgnines karakteristiske, varme klovnesmil er verdt denne filmen alene. Hvil i fred Ernest.

Den pensjonerte CIA-agenten Frank Moses (Bruce Willis) lever et kjedelig rutineliv i det sterile huset sitt i Parma Heights, Ohio og lengter etter spenningen som en gang rommet hverdagen. I stedet for å drepe terrorister blir han i disse dagene heller sittende å flørte med servicekvinnen Sarah (Mary-Louise Parker) fra pensjonskontoret i Kansas fordi pensjonssjekkene hans aldri dukker opp i posten. I virkeligheten river Moses sjekkene i stykker for å ha en unnskyldning til å snakke med Sarah, som han etterhvert har blitt småforelsket i. Siden The Social Network er den eneste filmen noensinne der folk har facebook har de aldri sett hverandre før.

   Etter et brutalt snikangrep på Moses midt på julenatta stikker Frank øyeblikkelig til Kansas for å varsle Sarah. Noen prøver å drepe ham og de har antagelig avlyttet telefonlinjen og vil komme direkte til henne for å lete der. Sarah misforstår selvfølgelig Moses for en psykopatisk morder når han dukker opp i stua hennes uten forvarsel og snakker om terrorister, så han må binde henne fast i baksetet for å få rappet henne med seg så fort som mulig.

   Sarah finner imidlertid snart ut at Frank Moses virkelig er den han utgir seg for å være og når de kommer over en mystisk liste i en kinesisk bibliotekavdeling blir det helt klart at noe mystisk er på gang. Alle agentene som måtte rydde opp for å dekke over et massemord i Guatemala i 1981 blir på mystisk vis likvidert en etter en, også nå like før det nye presidentvalget! Nå er det opp til Moses og en gjeng gamle krigsveteraner å rydde opp før det er for sent, og disse pensjonistene har fortsatt krutt igjen i nevnende!

Old man my ass!

Vel, dette er helt klart underholdende greier, ingen tvil om det, men jeg må innrømme jeg ble litt skuffet etter alt det fenomenale jeg hadde hørt om RED. Filmen var veldig kul, men den blåste meg ikke hodestups ut av sofaen slik alle andre sa at den ville. Dette er selvfølgelig et resultat av høye forventninger og jeg ble både involvert og underholdt, så jeg har ikke tenkt å klage på at dette ikke er den nye Missing in Action.

   Filmen ledes hovedsakelig Bruce Willis og John Malkovich som helt klart har sin livs opplevelse i RED. Willis er kul og Malkovich er over-the-top og splitter pine gal, på den måten bare John Malkovich får det til. Myndighetene holdt ham visst i sjakk i 11 år og matet ham med LSD hver dag, så det bør forklare en hel del om den psykiske tilstanden til den paranoide, lurvete fanten, som forresten bor i en grotte under en gammel bil i hagen sin. Huset er bare et skalkeskjul!

   Den lange lista med bi-karakterer er en fryd alle som en og det er ingen som blir kastet bort i denne storslåtte action-besetningen. Helen Mirren (som forresten holder seg ganske bra med årene) eier som den staselige Victoria, Brian Cox spiller russisk eks-agent og holder underholdningen og aksenten gående og Morgan Freeman - når er det Morgan Freeman IKKE er en fryd? Morgan Freeman er til og med en fryd i dårlige filmer! Richard Dreyfuss spiller i tillegg en morsom liten karakter og Mary-Louise Parker gjør en god hovedrolle og har dessuten riktig så god kjemi med Bruce Willis.

   Det er likevel én person som stjeler showet, for Karl Urban er mildt sagt fantastisk i denne filmen! Han spiller CIA-agenten William Cooper og har fått i oppdrag fra høyeste hold å drepe agentene som ryddet opp i Guatemala på 80-tallet, noe han i taushet finner nok så uetisk. Likevel slakter han seg gjennom dagene på en sjarmerende og hverdagslig rolle, mens han snakker med kona på telefonen om sønnen som blir mobbet på skolen og spør hva slags melk han skal kjøpe med seg på vei hjem fra jobb. Karl Urban var den beste delen med The Bourne Supremacy og han er jaggu meg den beste delen med RED også. Denne mannen kommer til å nå langt hvis Dredd blir en suksess! 

Jeg er glad det fortsatt er mennesker der ute som vet å lage en god action-film. Regissør Robert Schwentke har prøvd og feilet før, men nå har han endelig gjort det og det skal han ha ros for fra min side. Filmen flyter godt, den er til tider ganske morsom og er, etter hva jeg har hørt, en god tolkning av DC-tegneserien den er basert på, ser man bort i fra humoren filmen har inkludert i en nokså mørk historie. Hadde jeg sett RED tidligere hadde den sannsynligvis blitt inkludert under måneden med utradisjonelle superhelt-filmer. Dette er hakket kvassere enn Flightplan Schwentke!

Nok en gang må jeg nevne at denne filmen ikke er ekstraordinær. RED er ikke like bra som andre Bruce Willis-filmer av dette kaliberet og den er ikke like bra som andre ultimate action-filmer, men for det den er verdt er den popkorn-fest for alle pengene. Gå inn med disse forventningene og kos dere med filmen! RED 2 er forresten på vei med Dean Parisot som ny regissør og med ennå høyere ensemblefaktor på rollelista! Dette kan bli spennende.

 

75%

This used to be a Gentleman's game.

Tusen takk Fridtjof!

Kabal: THE LAST RIDERS

ÅR: 1992

REGI: Joseph Merhi

MED: Erik Estrada, Angelo Tiffe, 

William Smith, Armando Silvestre, 

Kathrin Lautner og Mimi Lesseos

GENRE: Action, drama

SPILLETID: 90 minutter

Denne nedstøvede lavproduksjonen har sine storslåtte, fantastiske øyeblikk, men er langt fra perfekt.

   Erik Estrada legger kabalen i tv-filmen The Last Riders og han vinner bare nesten spillet, dere vet, den irriterende runden der man har tømt kortstokken, men det siste esset ligger under en av bunkene som er igjen. Likevel, mange gullkorn i denne noe kornete opplevelsen servert halvhjertet av billigregissør Joseph Merhi.

Johnny (Erik Estrada) er et av de siste medlemmene av den originale sykkelgjengen The Slaves og bestemmer seg endelig for å kaste inn håndkle etter å ha skutt en korrupt purk ved et uhell. Johnny stikker av og bosetter seg i en liten ørkenby der han jobber ved bilverkstedet til en gammel venn og stifter seg et lite liv med den forbipasserende kvinnen Anna (Kathrin Lautner) og datteren hennes som begge flytter inn i den nye bobilen hans.

   Dessverre er partneren til den korrupte purken like korrupt selv og søker hevn over Johnny, en hevntokt han ikke kan bli tatt for å begå. Han får derfor Slaves-lederen Rico (Angelo Tiffe) til å tro at Johnny har tystet på den gamle gjengen og Rico blir ikke særlig begeistret når han kjøper denne historien. Nå er det blodhevn på gang og Johnny må nok la skjegget gro ut igjen, ta på seg de speilblanke solbrillene og starte Harleyen en siste gang.

Problemet med The Last Riders er at den starter så utrolig bra og da mener jeg UTROLIG bra! Wreslende bikini-babes med kokain i stereoanlegget på skulderen, buldrende motorsykler i konstant midnatt gjennom gatene og et kvinnelig puddelrock-band med fløyte som spiller hele låter mellom enkelte av scenene! Denne filmen latet til å bli en av disse klassikerne som man ikke kan fatte gikk verden hus forbi og som man ikke kan fatte ble laget på 90-tallet og ikke 80-tallet.  Så raser filmen brått nedover.

   For etter Estrada har forlatt The Slaves og starter med blanke ark i trailerparken står filmen rett og slett på pause i 40 minutter! Dette er altså 40 minutter med søt musikk, romanse i solnedgang og bryllupsreise i Las Vegas. Jeg vet denne delen av filmen er ment å bygge opp Johnny før han knuses mot en stein hardere enn noensinne, men i 40 minutter - 40 jævla minutter? Hva skjedde med den fantastiske filmen jeg nettopp så? Hvem overtok regien for denne filmen? Var Godfrey Ho involvert i denne The Last Riders?

 

Filmen tar seg heldigvis litt opp igjen mot slutten, med mer puddelrock og sykkelkjøring. Det skjer mye på kort tid og ting går sannelig fort i svingene med Johnnys nye kjærlighetsliv også, men hvem bryr seg, Erik Estrada er endelig kul igjen!

   The Last Riders er selvfølgelig verdt å unne seg med en bolle smash, det er bare å slite seg gjennom den verste delen og vite at det kommer mer gull mot slutten. Jeg gir hverken karakter, terningkast, prosent, eller sentrale symboler - bare gode tips og råd. 

I'm gonna track you down.