A NIGHTMARE ON ELM STREET 2: FREDDY'S REVENGE, 1985

REGI: Jack Sholder

MED: Mark Patton, Kim Myers, Robert Rusler, Clu Gulager, Hope Lange, Christie Clark, Marshall Bell og Robert Englund

GENRE: Grøsser

“I need you, Jesse. We got special work to do here, you and me. You've got the body... I’ve got the brain.”

A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge er det perfekte eksempelet på at publikum bare vil ha det samme om og om igjen. Etter A Nightmare on Elm Streets suksess i 1984 fulgte regissør Jack Sholder opp Wes Cravens klassiker med en historie som ekspanderte mulighetene for originalitet ytterligere, men fansen fant den for ulik den første filmen, så folk flest mislikte Freddy’s Revenge - kritikere og publikummere. Hvorfor? Den har ikke like mange drømmesekvenser som den første, men den er jaggu meg noe for seg selv og skikkelig 80-talls samtidig!

   La oss drømme oss inn i denne undervurderte oppfølgeren som også er en cheesy 80’s film. Kanskje jeg må dele ut to forskjellige rangeringer i dag?

Filmen starter 5 år etter hendelsene i den første filmen (betyr dette at Freddy’s Revenge er en futuristisk oppfølger for sin tid?) og en ny familie har flyttet inn i Nancys gamle hus i Elm Street. Sønnen i huset, den smårare Jesse Walsh (Mark Patton), har tilfeldigvis inhibert Nancys gamle rom og begynner å finne mystiske tegn i Nancys gamle dagbok, 5 år gamle tegn på at noe skummelt har foregått i drømmene hennes. En forbrent mann med kniver som fingre.

   Snart finner han seg selv gående rundt i byen i sovende tilstand om nettene og han begynner å bli noe han ikke kan kontrollere. Ron Grady (Robert Rusler) og resten av Jesses venner faller døde som humler om høsten rundt ham, men hvem er det som dreper dem? Jesse har blod på labbene og sorte ringer under øynene. Kan det være at noe eller noen, muligens med brun hatt og stripet genser, har besatt ham?

   Med hjelp av kjæresten Lisa Webber (Kim Myers) prøver Jesse febrilsk å holde seg våken og kontrollere sinnet sitt, men snart er det for sent. Det er bare et tidsspørsmål før den grusomme demonen Freddy Krueger (Robert Englund) slipper inn i vår verden i et brennende hett (og et smålig klissete) klimaks!

You are all my children now!

Freddy’s Revenge mangler John Saxon på rollelista, men klarer likevel å opprettholde hellig glorie mesteparten av tiden. Den er også morsom, men uten å gjøre Freddy til en jævla vits. Freddy holder seg en god del i skyggene i denne filmen og bombarderer ikke ofrene sine med one-liners eller tåpelige settinger bygget for praktisk humor. Filmen tar heller det riktige steget og portretterer Freddy som truende og seriøs, en forbrent jævel som virkelig kan vekke et fryktinngytende mareritt til live i hvem som helst. Robert Englund er skremmende brutal i rollen som Freddy Krueger og gjør en aldeles strålende karakter i sin mest ikoniske rolle på sølvskjermen.

   Et annet lyspunkt er Robert Rusler som bestevennen Ron Grady. Rusler er så og si alltid morsom uansett hva han sier, vits eller ikke, og overgår nesten Wierd Science i denne undervurderte oppfølgeren! Alle filmer trenger litt Robert Rusler og er det noe Freddy’s Revenge trenger er det dessverre ennå litt mer. Litt er likevel bedre enn ingenting, så her er det bare å nyte Rusler for det han er verdt. For mer Robert Rusler, sjekk ut Babylon 5, sesong 2, eller hvorfor ikke bare hele serien når dere først er i gang?

 

A NIGHTMARE ON ELM STREET-SERIEN, FRA BEST TIL VERST:

1. A Nightmare on Elm Street, 1984 - regi, Wes Craven

2. A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors, 1987 - regi: Chuck Russell

3. A Nightmare on Elm Street 2: Freddy's Revenge, 1985 - regi: Jack Sholder

4. Wes Craven's New Nightmare, 1994 - regi: Wes Craven

5. A Nightmare on Elm Street (remake), 2010 - regi, Samuel Bayer

6. A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master, 1988 - regi: Renny Harlin

7. Freddy's Dead: The Final Nightmare, 1991 - regi: Rachel Talalay

8. A Nightmare on Elm Street 5: The Dream Child, 1989 regi: Stephen Hopkins

9. Freddy vs. Jason, 2003 - regi: Ronny Yu (nei, denne syntes jeg ikke noe særlig om!)

  

A Nightmare on Elm Street 2: Freddy's Revenge er mer psykologisk enn resten av oppfølgerne, noe den har til felles med remaken fra 2010 - og dette er hovedgrunnen til den høye rangeringen, det som gjør remaken så overaskende original og bra! Mark Patton spiller en utrolig dyktig hovedperson i Jesse Walsh og drar oss inn i sin egen psyke som fluer mot en elektrisk lampe. Og vi betaler for det akkurat som ham! Jesses frykt og ustabilitet vekker både gåsehud og realitetsbrist på en svært skummel måte og trenger jeg å si igjen at dette er en utrolig original vei å gå med historien etter film nummer 1? Folk som kaller denne filmen dum kan gå og ta seg en bolle sammen med Mary Elizabeth Winstead, for Freddy’s Revenge er awesome!

   Nå, for å være rettferdig, mange misliker denne oppfølgeren for å ha for lite Freddy Krueger i seg, noe som i og for seg er sant. En annen stor klage er at Freddy ikke dreper Elm Street-barna i drømmene deres som i den første filmen, noe som, ja - også er litt synd, dog, vi fikk noe litt mer interessant i stedet - dere vet hva jeg mener. Men den eneste anklagen jeg aldri har forstått vekten av, er denne. Et av de største problemene fansen så ut til å ha var de homofile undertonene i filmen, som mange har sett på som symbolske for hovedkarakteren Jesse.

   Vel, filmen har kanskje homoseksuelle undertoner i et par scener, men det er hovedsakelig på grunn av én sadomasokistisk karakter og den litt kleine skjebnen som møter ham med et vått håndkle. Det er ikke stort mer enn dette og det burde virkelig ikke sverte filmens rykte så mye som det har gjort over årene. Selv om alle involvert i filmen har benektet denne anklagen hele tiden, har flere av dem, inkludert skuespiller Robert Englund, kommet ut i media i senere tid og innrømt at homoseksualitet var et underliggende tema, selv om skuespillerne var uvitnde om dette mens de spilte inn filmen.

   Ok, der har dere beviset. Men hva så? Hovedrolleinntaker Mark Patton har dessuten selv kommet ut av skapet i ettertid, så stor applaus for Patton som tør å være den han er! Dette er virkelig ikke noe å hate denne filmen for. Homofile undertoner var uansett i hyppig bruk på 80-tallet så det var slett ikke så uvanlig som alle skal ha det til i 1985. Kom dere over det folkens!

Dad!

Effektene i Freddy’s Revenge er helt sinnsyke! Effekten der Freddy bryter seg ut av Jesse gjennom brystet er en av de feteste noensinne og drømmesekvensene, selv om det gjerne skulle ha vært flere, ser fantastiske ut og er i tillegg svært kreative! De to merkelige hundene med menneskeansikter Kim Myers finner utenfor Freddys atomkraftverk i en drømmesekvens er litt unødvendige, men ellers er alt på topp her, ikke noe CG-glasert, dataanimert, pysete pisspreik.

Det er ingen grunn til å hate denne filmen og jeg tror det er på tide å nyte den for det den er og glemme alt det negative oppstyret rundt den. Ja, den første filmen er bedre, den tredje filmen er bedre. Jeg er enig. Men alle de andre filmene er langt ifra bedre, og ikke fordi de nødvendigvis er elendige, men fordi Freddy’s Revenge eier!

   Sjekk også ut remaken av A Nightmare on Elm Street fra 2010. Det er sjelden jeg sier dette om en remake, men denne ble jammen meg urettferdig behandlet. Den er mørk, skremmende og veldig, veldig bisarr! Jeg har hørt rykter om en ny Elm Street senere i år, men siden jeg ennå ikke har sett noe reklame kan det umulig bli før 2013. Jeg går for karakterrangering fremfor relaterte symboler denne gangen. God helg!

Karakter: 5

Help yourself, fucker!