TOPP 10 SKUESPILLERE SOM MINNER VAGT OM HVERANDRE

Jeg hadde absolutt ingenting annet å skrive om i dag, så jeg valgte å gå for en liste - noe som ofte er det letteste man kan gjøre så lenge du slipper å velge spesifikke favoritter.

   Mange skuespillere minner vagt om hverandre. Dette er noe man oftest legger merke til i starten av en skuespillers karriere. Hvorfor? Sannsynligvis fordi man ikke har sett fjeset til nykommeren før og derfor prøver å forbinde ham med et fjes man kjenner. Noen ganger minner personen bare vagt, andre ganger så mye at det kan være direkte skummelt. Bare for moro skyld har jeg altså bestemt meg for å velge ut 10 eksempler innen skuespillere som minner meg om andre skuespillere i utseende og/eller væremåte. Kanskje de ikke alle er klingene like, men de kan ha lurt meg godt ved første øyenkast!

10. JOE PESCI OG DAVID LEE ROTH:

Nå, David Lee Roth er ikke skuespiller, men rettere sagt den originale frontmannen i Van Halen. Selv om Joe Pesci er en anelse lavere i høyde og aldri har løpt rundt på scenen i mageløst trikot begynner likhetene å trekke seg nærmere og nærmere jo eldre disse to kjendisene blir. En ting er sikkert, de er fremdeles to kule gamle gutter!

9. GIOVANNI RIBISI OG JOHNNY KNOXVILLE:

Selv om Giovanni Ribisi var med i Contraband har han nok aldri gjort like mye dumt som Johnny Knoxville. Likevel ser de merksnodig like ut ved første øyenkast! Faktisk var jeg sikker på at det var Johnny Knoxville som spilte den lille forræderske dusten i The Postman når jeg var liten!

8. PAUL WALKER OG UNGE MEL GIBSON:

Jeg vet jeg ikke er den første som sier dette, men ser ikke Paul Walker mistenkelig ut som en ung Mel Gibson fra slutten av 70-tallet? Jo, det vil jeg fastslå at han i bunn og grunn gjør! Nå som årene har gått er dessverre alle likhetstrekk borte vekk, som om noen har krøllet sammen arket, revet det opp igjen og dekket hullene med blanko.

7. OLIVER REED OG… JAMES EARL JONES?

Ja… Jeg må prøve å si dette uten å være kontroversiell, men det er bare noe som får meg til å føle at Oliver Reed ser ut som en hvit James Earle Jones! De er ikke øyeblikkelig like, men væremåten og stålblikket tar over helt for meg her og sender paret opp til sjuendeplass på lista!

6. STEPHEN LACK OG TOPHER GRACE:

Kom igjen, ligner ikke hovedrollen fra David Cronenbergs Scanners litt på Eric Forman? Kom igjen! Han kunne i det minste vært storebroren! Sjekk ut Scanners for bedre bilder, ettersom Stephen Lack aldri kom så langt med karrieren sin og derfor ikke er så lett å finne bilder av.

5. NATALIE PORTMAN OG KEIRA KNIGHTLEY:

Natalie Portman startet karrieren sin mye tidligere enn Keira Knightley, men av en eller annen grunn har jeg ofte funnet meg selv blande dem sammen i godteskåla. Jeg vet ikke hvorfor, for de er ikke SÅ like. Kanskje det er fordi begge to var i The Phantom Menace..

4. CILLIAN MURPHY OG CHRISTIAN BORROMEO

Dette har jeg nevnt en gang før, for lenge siden, men det merkelig hvor mye disse skuespillerne ligner på hverandre. Dessverre er det vanskelig å finne gode bilder av Christian Borromeo, så sjekk ut den fantastiske The House on the Edge of the Park, så er det ingen tvil om at jeg har gode poenger her!

3. TOM HARDY OG LOGAN MARSHALL-GREEN:

Jeg falt nesten baklengs ut av godstolen når jeg endelig så Prometheus og selv om jeg likte filmen var det ikke derfor jeg ble så overasket. Jeg ble overasket fordi Logan Marshall-Green ligner så jævli på Tom Hardy! Hvis Tom Hardy hadde vært tynner i fjeset og fra USA hadde han ikke eksistert, han hadde vært skyggen til Logan Marshall-Green!

2. JAVIER BARDEM OG JEFFREY DEAN MORGAN:

Her trenger jeg egentlig ikke å si noe som helst, for et bilde sier mer enn 1000000000000 ord. Hadde Javier Bardem tatt en nesejobb som resten av Hollywood vet vi akkurat hvordan han hadde blitt seende ut.

1. JAMES BROLIN OG CHRISTIAN BALE!

Ok! Ok! Dere visste det ville komme, for dette er et så skummelt tilfelle at jeg nesten får hakeslepp i underbuksa! Det skulle jammen ikke forundre meg om James Brolin faktisk er Christian Bales far, men har valgt å holde det hemmelig i alle år. Førsteplass på lista kunne ikke gått til noen andre. Hadde det ikke vært for det merkelige røde skjegget til Bale hadde det ikke vært noen forskjell i det hele tatt!  

Før jeg logger ut. Har noen noensinne lagt merke til noe morsomt med coveret til Rainbows Long Live Rock ’n’ Roll? Alle medlemmene ser mistenkelig ut som medlemmer fra Iron Maiden, bare at dette er 12 år før denne besetningen av Iron Maiden eksisterte! Faktumet er merksnodig på absolutt alle muntlige og skriftlige måter. Jeg må nok bare gå og legge meg før jeg tar av helt her.

DEMONS, 1985

REGI: Lamberto Bava

MED: Urbano Barberini, Natasha Hovey, Paola Cozzo, Karl Zinny, Fiore Argento, Geretta Geretta og Michele Soavi

GENRE: Horror, action

"She's right. She put on that mask and scratched herself, get it? Because of that scratch, she became a demon. An instrument of evil, like they said in the damn movie, you heard it. We got to stop it I tell you, we got to stop the movie!"

Jeg satt meg endelig ned i dag og så Demons, som jeg aldri hadde sett før og som jeg elsket høyere enn himmelen! Demons er regissert av Lamberto Bava, sønn av legenden Mario Bava, og produsert og pennet av klassikeren Dario Argento. Den er en smart og lystig action-skrekk-thriller servert på den best tenkelige måten, nemlig med gørr og blod i alle munnviker. Humoren sitter løst rundt et tøysete konsept som blir tatt på rakt alvor og underholdningen og effektene er i fokus fremfor alt annet. Med dette tatt i betraktning er Demons faktisk en av de beste av sitt slag og hvis dere har fulgt med på hva jeg har skrevet om før så vet dere akkurat hvorfor denne filmen falt meg så godt i smak!
   OK. Hvis det å kjøre motorsykkel i en kinosal og drepe demoner med samurai-sverd mens du hører på Accept høres uappellerende ut for deg, da er nok ikke Demons helt opp din gate. Hvis dette høres ut som en strålende idé så ser jeg ingen mulighet til ikke å elske denne filmen. Sett dere ned, fest setebeltet og bli med på en horribel tur gjennom historien!

Det er mye rot her, som det ofte er i disse filmene, så jeg skal prøve å holde meg kort og oversiktlig når det kommer til plottet.

   Cheryl (Natasha Hovey) og en rekke andre mennesker mottar en mystisk invitasjon til en privat filmvisning. Når hun og venninnen ankommer den gamle kinosalen blir de straks sjekket opp av et par gutter sånn at klinings og skrekkfilm kan gå sin faste gang. Dette er jo akkurat sånn det pleier å være på kino, eller hva? Dessverre er filmen mye virkeligere enn publikum noen gang kunne ha forestilt seg! I det demonene på prosjektoren kommer til live i filmen er det samtidig demoner på sfære i kinosalen. De dreper og slakter og skriker, og blir du klort av de giftige klørne deres, da blir du en av dem!

   Når gjestene stormer mot utgangen finner de seg selv innesperret! Nå gjelder det bare å kjempe om tilværelsen mens de leter etter en vei ut! Nå som stedet kryr av demoner kan dette dessverre bli en situasjon svært få faktisk overlever!

Demons er cheesy, blodig og veldig, veldig morsom! Har dere forresten sett noen sniffe kokain ut av en cola-boks med sugerør? Denne filmen tar seg virkelig nytte av artige konsepter! Akkurat som Dario Argentos Phenomena har Demons Heavy metal på soundtracket. I tillegg har den White Wedding av Billy Idol, noe man bare ikke kan si nei til i hvilke som helst sammenheng! Kom igjen, hvem er det som ikke liker White Wedding? Nettopp! Soundtracket ved siden av er i stor grad puddel-trash og setter en veldig distinkt prislapp for hvilke periode filmen er laget i. Utdatert? Kanskje. Likevel, om man bare lærer seg å se på filmer som om de er satt i en spesiell tidsalder gjør det ikke noe uansett! En remake av Demons kommer derfor ikke på tale!

   Det er få skuespillere som stikker seg ut i Demons, men alle sammen er likbare karakterer, så dette eleverer automatisk filmen høyere enn de fleste moderne skrekkfilmer, som ofte har en gjeng drittsekker som hovedpersoner. Man heier ikke på demonene, men på menneskene, akkurat som det skal være. Vel, Michele Soavi er kul som alltid, og han dukker opp som en av fiendene her i Demons, dog han har alt for lite spilletid. Bortsett fra det heier man på menneskene. Urbano Barberin og Natasha Hovey er fremdeles veldig vennlige mennesker og gode hovedrolleinntagere som George og Cheryl. Kinosalen som brukes i filmen var faktisk en ekte forlatt kinosal som Argento bare tok seg til rette i! I dag er bygningen en bank.

   Forresten! Hvorfor er det alltid med en blind mann i italienske skrekkfilmer? Ja, det er jammen en blind fyr med i Demons også, og selvfølgelig venter det ham en grusom skjebne! Her er det en liste over blinde menn i italienske filmer.

3 ITALIENSKE SKREKK-FILMER MED BLINDE MENN:

1971 - THE CAT O’ NINE TALES: Dette er ikke bare en hvilke som helst blind mann, men Karl Malden!

1980 - MACARBE: I Lamberto Bavas første giallo møter vi en blind ung mann som faktisk heter Robert Duval!

1984 - WILD BEASTS: Denne blinde mannen får en grusom skjebne når førerhunden hans går berserk!

Spesialeffektene er ganske stilige og mesterhjernen Sergio Stivaletti får inn noen artige hoggtanneffekter jeg sjelden har sett maken til. Bortsett fra dette holdes spekteret enkelt og demonene er ikke så annerledes fra mennesker, utenom de røde øynene og det at de spyr grønn guffe.

   Det er en merkelig scene her hvor en mye mer demonsk demon kommer ut av ryggen på en av de smittede karakterene. Jeg forsto ikke dette helt. Var det sjefsdemonen som kom ut? Ser vi mer av ham i Demons 2? Kanskje han er hovedkarakteren i The Ogre, også kjent som Demons 3. Når vi snakker om Demons 3, denne filmen eksisterer i mange formater, selv om den ikke egentlig eksisterer i det hele tatt. Gir dette mening? Ok - Både Lamberto Bavas The Ogre og Umberto Lenzis Black Demons er kjent under tittelen  

Demons 3, mens filmen som faktisk var ment å være Demons 3 bare heter The Church. Gir dette mening? Ikke i det hele tatt. Uansett, The Church er regnet som den offisielle oppfølgeren så gåten er løst. Om sjefsdemonen er med i den er imidlertid et annet mysterium!

   Filmen kalles forresten Dance of the Demons under åpningssekvensen, så mon tro om dvd-en min er kopiert av en versjon av filmen med annen tittel. Det er mye rart med dvd-en min forresten. Blant annet det faktumet at den BARE kommer med svensk undertekst! Hvilke filmer kommer på dvd med BARE svensk undertekst?

Demons er verdt å sjekke ut for en hver skrekkfilmfanatiker, spesielt om du er kjent med det kule universet av italiensk horror! Det er noe med denne følelsen man bare ikke finner noe annet sted. Gjør dere selv en tjeneste. Bli kjent med filmer som Demons og Phenomena, eller kanskje zombie-filmene til Lucio Fulci, for det er så alt for få der ute som vet å sette pris på en billig gammel film - proppet med stil og kjærlighet - nå til dags. De fleste som er yngre nå har vokst opp i en tidsalder der det alltid har eksistert CGI og synes kanskje effektene er utdatert i en eldre effektfilm. Jeg, personlig, syns den gamle metoden ser mye kulere ut og er ikke så glad i det nye utseendet, men jeg kan fremdeles se en ny film og nyte den for å være en bra film, enten om det gjelder historie, produksjon eller underholdning. Så klart, jeg kan være en skikkelig grinebiter når det kommer til dataeffekter og skrive flere A4-sider med illsinte fingre. Likevel kan jeg ikke nekte for at en god film er en god film, CGI eller ikke. Det går den samme veien med gamle filmer også, og plutselig blir man vandt til stilen og klarer og sette seg inn i tidsalderen - og i dette tilfellet - hvorfor Italienske filmer så ut som de gjorde. Det gjelder å kunne se en god film for hva den er.

God påske!

DVD-raid: STRIKING DISTANCE

ÅR: 1993

REGI: Rowdy Herrington

MED: Bruce Willis, Sarah Jessica Parker, 

Tom Sizemore, Brion James, Dennis Farina, 

Robert Pastorelli, John Mahoney og Tom Atkins

GENRE: Action

SPILLETID: 101 minutter

Jeg pleide å se på denne filmen hele tiden når jeg var liten! Likevel er dette en verden ser ut til å ha glemt bort. Jeg har sjelden hørt noen snakke om Striking Distance, eller Innenfor Rekkevidde som den heter på den norske VHS-utgivelsen, og hadde det ikke vært for at jeg eide filmen fra ung alder er det ikke sikkert jeg noensinne hadde snublet over den senere heller.

   Striking Distance er laget av bommer-regissør Rowdy Herrington som også serverte oss gullkorn som Jack’s Back med James Spader og tidligere anmeldte Road House med Patrick Swayze. Selv om Striking Distance ikke er like bra som disse to er den virkelig noe eget, dette må jeg presisere. Det er noe med selve feelingen. Det er noe med hvordan filmen drar deg inn i mysteriet selv om klisjeene er de samme som i alle andre action-prioriterte politifilmer. Med et fantastisk ensemble er det heller ikke umulig å skryte av noen virkelig gode roller her, ikke minst Bruce Willis som faktisk går under navnet Tom Hardy! Her er litt om handlingen.

Når Tom Hardy (Bruce Willis) bryter den blå veggen og anmelder partneren sin for politivold mister han all respekt fra kollegaene på arbeidsplassen. Han kommer dessuten fra en familie der absolutt alle er politimenn og partneren hans er også fetteren hans, noe som gjør stemningen uggen med onkelen som også jobber på stasjonen! Forvirrende, eller hva? Det blir ikke bedre når jakten på en seriemorder koster Hardys far livet og partneren hopper utfor en bro foran øynene på resten av familien. Etter hendelsen blir Hardy omplassert til kystvakten og vi går to år frem i tid.

   Hardy bor nå i husbåten sin med pusekatten Bob. Han er blitt en jævel på flaska og liker å patruljere på egen hånd fremfor med andre så han kan stjele alkohol av mindreårige båtførere underveis. Hardy får imidlertid en ny partner i form av Jo Christman (Sarah Jessica Parker), og pipa får en litt annen tone nå som det er en dame med på laget. Dessverre begynner gamle minner å vekkes i livet til Tom. Den samme seriemorderen han jaktet på sist ser ut til å ha vendt tilbake og alle kvinnene gærningen dreper er kvinner fra Hardys liv! Nå gjelder det å plante begge beina på land og begå litt god gammeldags selvtekt før det er for sent å redde Hardys nye kjærlighet! 

I am, the League of Shadows.

Who are you kiddin', Tommy? You ain't got nothing worth stealing!

Varemerket Bruce Willis var så fult av kvalitet før i tiden og, jo, han er fremdeles en karismatisk action-helt. Det er imidlertid filmene rundt 58-åringen som har forandret seg. Det kan føles som om de mindre filmene Willis spilte i på 90-tallet var langt bedre enn de små filmene han spiller i nå til dags, og med god margin også! For å ta noen eksempler jeg så mye på under oppveksten, ettersom Bruce Willis var det beste jeg viste som 12-åring - filmer som Striking Distance, Mercury Rising og The Jackal blir ofte omtalt som dårlige. Vel, kanskje de ikke er like gode som enkelte andre filmer, men fy faen de eier i forhold til de billigere filmene Willis spiller i nå for tiden! Lay the Favorite, The Cold Light of Day og Fire With Fire er tre av filmene Bruce Willis lagde i fjor, og de suger! Hva skjedde her? Jeg har evnen til å ta en billig action-film for hva den er, men Mercury Rising hadde i alle fall noe jeg kunne gå på, en underholdende regi og likbare karakterer. The Cold Light of Day er noe av det dølleste jeg har sett i hele mitt liv, så dølt at jeg ikke engang fant noe jeg gadd å klage over! Heldigvis spilte Willis også i Moonrise Kingdom, The Expendables 2 og Looper det samme året, så karrieren hans er ikke på hell riktig ennå! Likevel må Bruce Willis lære seg å styre unna de små papirsjekkene. Billige action-filmer er ikke hva de en gang var, dessverre.

Jeg lurer på er hvor det ble av Rowdy Herrington. Virkelig. Dette var en fyr jeg hadde sansen for! Han forsvant brått etter produksjonen av Bobby Jones: Stroke of Genius med Jim Caviezel og siden har han ikke latt seg høre fra i det hele tatt. Dette er nesten 10 år siden. Ikke finner jeg ham på Facebook og ikke finner jeg oppdatert informasjon noe sted.

   Herrington var nok aldri anerkjent som kunstner, men det må påpekes at han har en treffsikker og klar stil, spesielt her i Striking Distance. Det er mange smarte og gøyale kameratriks i denne filmen og i tillegg noen ideer som setter god stemning. Det er en scene her jeg kan tegne som eksempel: En sykepleier går av skiftet sitt for så å forlate jobben. Morderen står selvfølgelig klar for å fange henne utenfor i natten, men vi ser lite til ingenting av ham i denne scenen. Vi ser en oppbyggende sekvens der sykepleieren går hurtig gjennom parkeringsplassen, og i et kort sekund - når kameraet filmer føttene hennes forbi en annen bil - kan vi så vidt skimte et par andre føtter som går på den andre siden av bilen! Kvinnen føler noe er galt, blir stresset og kommer frem til sin egen bil bare for å finne ut at noen har fylt igjen nøkkelhullet med skum. Hun skriker og scenen er over. Dette er fantastisk og fungerer til fantastisk effekt! Herrington visste helt klart hva han gjorde og hadde i tillegg nok makt til å spille egne triks underveis. 

   Jeg liker også det faktumet at morderen leker med en politidesignet radiobil mens han spiller Li’l Red Riding Hood av Sam the Sham for ofrene som er bundet fast i stolen! Ingenting skriker stemning som dette!

Det er en person til jeg må snakke om før jeg avslutter. Det er ikke Dennis Farina, ikke Robert Pastorelli og ikke faren til Fraiser, selv om det hadde vært gøy å snakke om disse karakterene også. Det er heller ikke Tom Sizemore - som er morsom - men som bare er med for å se ut som den hovedmistenkte, alkoholiserte bestevennen. Nei, jeg skal snakke litt om Brion James i stedet. Jeg har lett etter en sjanse til å snakke om denne karen en god stund nå og jeg skal ikke la øyeblikket gå til spille. Dette blir en kort minnestund for en skuespiller som antagelig alle har sett, men som få husker.

   Brion James var en skuespiller jeg ikke hadde tenkt så mye over før på denne tiden i fjor. Jeg hadde nok sett fjeset hans i filmer som Blade Runner og Red Scorpion, men antagelig tatt ham for å være Clint Howard eller bare et tilfeldig ansikt det var noe smålig kjent ved. Nå ser jeg ham overalt, for Brion James er virkelig over alt, til og med i Cherry 2000! Dessverre gikk James fra oss på slutten av 90-tallet og selv om han aldri ble mer enn en birollekarakter i de fleste filmer spilte han noen saftige bad-guys i et par mindre produksjoner. Han spiller hoved-skurken i grøsseren The Horror Show, også kjent som House 3, og her er han helt fantastisk! Jeg råder alle til å sjekke ut denne filmen, som også har Lance Henriksen i en rolle som virkelig kler ham. Brion James landet også rollen som sjefsskurken The Iceman i Another 48 HRS, noe som er ganske gøy siden han også er med i 1’ern som en vanlig bakgrunns-karakter! Selv om rollen hans er kuttet ned til de grader i den ferdige kinoversjonen ser man virkelig potensialet for en stor skuespiller her og det er synd han aldri kom lenger enn han gjorde. I Striking Distance er han imidlertid riktig artig! Jeg digger dessuten hvordan han ser ut i filmen, lyst tilbaketrukket hår over luskende måne med kledelige rynker! Han spiller en knallbra drittsekk som politisersjanten Eddie Eiler, som ikke vil annet enn å dra til Tom Hardy en gang for alle. Hvil i fred, Brion James.

Striking Distance er virkelig verdt en titt. Filmen er høy på underholdning og byr på glimrende ideer og vendinger som man ikke ser så mye av for tiden. Det er som om filmen prøver uortodokse ting underveis og bare håper intenst på at det meste sitter. Mye av det sitter som smurt, men ikke alt. Det er noen scener og konklusjoner som er litt dumme og som ikke egentlig går noen vei innenfor filmens rammer. Alt i alt er det på tross for dette umulig å klage særlig på Striking Distance. Den er akkurat hva den er, god action, suspens og underholdning, med Bruce Willis i et mørkt hjørne av tilværelsen! 

 

76%