Kabal: DIAMOND DOGS

ÅR: 2007

REGI: Shimon Dotan

MED: Dolph Lundgren, Yu Nan, Xue Zuren, 

William Shriver og Raicho Vasilev

GENRE: Action, eventyr

SPILLETID: 94 minutter

Diamond Dogs er ikke mer enn 5 år gammel, men den er så kul at jeg likevel må inkludere den her i Kabal! Hvorfor så kul, må dere spørre? Fordi Dolph Lundgren! Dolph Lundgren er en av de aller kuleste og en av de største, gode glemte action-stjernene noensinne, fordømt til en rett på dvd-karriere med unntak av filmer som The Expendables. The Expendables kommer forresten til å få litt støyt av meg hvert øyeblikk, i min lengste og mest alvorlig ladde runde kabal til dags dato, men først, den kinesisk-canadiske lavbudsjettsfilmen Diamond Dogs, som finner sted i Mongolia!

   Diamond Dogs er regissert av den romanske Shimon Dotan, under sitt mer amerikanske pseudonym Samuel Dolhasca, men det de fleste ikke vet er at filmen hadde en sideregissør. Hvem, må dere spørre? Hvem andre enn Dolph Lundgren! Dolph regisserte Diamond Dogs ukreditert, side om side med Shimon Dotan og gjorde en strålende jobb ut av sin egen karakter i denne eventyrlystne action-thrilleren. Jeg mistenker også at han står bak en del av de kulere action-sekvensene!
   Dolph spankulerer forresten aldri på den kinesiske mur mens muren blir bombet av terrorister, det er nok dessverre bare på coveret.

Filmens handling er egentlig ikke stort å snakke om. Dolph Lundgren spiller den tidligere leiesoldaten Xander Ronson, en mann med enorm spillegjeld og en måneds frist til å betale tilbake pengene han skylder til staten.

   Heldigvis blir han konfrontert av den lumske skattejegeren Mr. Chambers (William Shriver), som kommer med et godt betalt tilbud Ronson neppe kan slå fra seg. Chambers, som gjør sin beste Brad Dourif-improvisasjon, innleier Ronson for å guide dem på en hemmelighetsfull skattejakt gjennom den mongolske villmarka, der farene truer bak hver eneste kampestein. Chambers har imidlertid ikke helt rent mel i posen. Stedatteren Anika (Yu Nan) blir også med på reisen, og mon tro om romanse springer opp mellom henne og Xander Ronson! Jeg kan avsløre at, ja - det gjør det faktisk!

Nei, det er ikke så mye å beskrive om plottet her, men la meg si én ting før jeg slenger meg på en intern debatt, som mer eller mindre har å gjøre med Diamond Dogs. Det er så utrolig forfriskende å se en actionfilm som VIRKELIG oppfører seg som en old-school actionfilm - og her kommer The Expendables inn i bildet. Jeg så The Expendables først i går - ja, jeg vet det, jeg er seint ute med Expendables. Etterpå bestemte jeg meg for å slenge inn Diamond Dogs for å nyte litt mer Dolph mens jeg var i humøret. Hvilke film tror dere jeg likte best? Diamond Dogs selvfølgelig.

   Først og fremst, actionscenene i The Expendables er filmet av en gjøk med Parkinson og AD/HD. Sylverster Stallone, Jason Statham og Jet Li er kjempekule action-helter alle tre, men det hjelper ikke å ha alle disse tøffingene i samme rom når vi ikke aner hva de driver med gjennom ekstrem kamerabruk og upassende skateboardmusikk. En annen ting. The Expendables er ment å representere actionfilmene fra 80 og 90-tallet, men brukte de dataanimasjoner i biljakt-scener og skyte-sekvenser på 80 og 90-tallet? Nei, det kan jeg aldeles ikke huske. Følelsene og effektene blir morbid feil og ser helt jævlige ut, for det første, og for det andre - dette er ikke en god hyllest til de hensynsløse actionfilmene vi vokste opp med som barn. Alt mulig er speedet opp og hurtigfilmet, på ytterst moderne vis, som om noen spoler filmen raskere for å øke tempoet, også er det alt datablodet, alt det JÆVLA datablodet! Ikke bare når noen blir brutalt drept på skjermen med kniv av Jason Statham, men de kunne ikke engang smøre falskt blod på ansiktene til skuespillerne! De har lagt det på etterpå med en jævla datamaskin! Faen, faen, faen! Unnskyld språkbruket, men dette er helt feil folkens! Jeg vet jeg anbefalte Harry Brown, en film som også inneholder datablod, i slutten av min forrige kabal, men Harry Brown er dyp nok og har god nok originalitet og historie til at det kan unnskyldes. Den prøver heller ikke å være en hyllest til Death Wish!

Diamond Dogs har ikke like mange stjerner som The Expendables. Den er heller ikke like storslått. Likevel er den alt The Expendables prøver å være. Hvorfor? Fordi denne filmen er produsert med fokus og følelse, uten å kaste bort penger på idiotisk pølsevev. I Diamond Dogs krasjer en ekte bil og eksploderer på ordentlig. Det er fantastisk! Det ser mye mer ekte ut, fordi det faktisk ER ekte! Det gjør meg trist å tenke på hvor sjeldent dette er nå til dags. Hvorfor brukte ikke Sylvester Stallone mer av pengene sine på praktiske effekter i stedet for masse reklame og billig Anime-faktor? Folk kan ikke seriøst prøve å overbevise meg om at dataanimasjon ser mer realistisk ut enn virkeligheten. Dataeffekter er latskap og er aldeles, totalt uten sjarm! The Expendables har selvfølgelig også et mye høyere budsjett enn Diamond Dogs, så dette burde faktisk ikke være et jævla problem. Ja, jeg snakker til deg Stallone! Det var du som regisserte makkverket!

   Diamond Dogs er bedre enn The Expendables fordi den ikke prøver å være noe den ikke er, om det gir mening at jeg sier det på den måten. Den føles ikke dum og stor og den føles ikke presset på noen som helst måte. Dolph Lundgren gjør en strålende hovedkarakter som den barske Ronson og har nok karisma til å bære filmen alene, uten Stallone, Staham og til og med Eric Roberts som skurk, selv hvor kult det ville ha vært om disse var involvert i rollelista. Vet dere hvorfor? Fordi vi blir kjent med Dolphs karakter Ronson i denne filmen! Vi blir ikke egentlig kjent med noen i The Expendables.

   Filmen er i tillegg svært koselig og minner meg ofte om en Dolph-klassikeren Red Scorpion fra 1989, som etter min mening er en av de aller beste actionfilmene fra hele 80-tallet. Den har hyggelig orienterte scener med innfødte mongoliere som danser og synger i nasjonaldraktene sine, Lundgren som drikker hyppig av alle slags alkoholholdige væsker og Lundgren som dreper skurker så det renner - med ekte falskt blod!

   Nå, la meg bare få påpeke i etterkant av Expendables-hetsen: Sylvester Stallone er en av de kuleste skuespillerne i verden! Det er ikke noe personlig Stallone, jeg bare likte ikke retningen filmen din tok. The Expendables 2 skal visstnok være mye bedre, så den gleder jeg meg absolutt til. Håper dessuten å se den før 2014!

Diamond Dogs tilsvarer en super tv-kveld, om du vet hva slags type film du ser på og hva slags type film du liker. Slutten er noe brå, men inneholder scener og vendinger man vanligvis ikke ser i slike filmer, så ikke la meg avsløre noe annet enn at den absolutt er verdt fritiden deres, mine damer og herrer!

   Først Van Damme og nå Dolph Lundgren, hm. Er det noen andre fra Universal Soldier jeg kan utnytte nå som jeg er i gang? Neste måned blir holdt av til skrekkfilmer i sammenheng med Halloween så jeg har en god stund til å tenke på saken til november. Ok. Smash, øl og Dolph! Nyt det!

Yeah!

Kabal: WAKE OF DEATH

ÅR: 2004

REGI: Philippe Martinez

MED: Jean-Claude Van Damme, Simon Yam, 

Philip Tan, Tony Schiena, Pierre Marais, 

Valerie Tian, Claude Hernandez og Lisa King

GENRE: Action

SPILLETID: 91 minutter

En awesome revenge-film med den überkule action-stjernen Jean-Claude Van Damme! Hva er det IKKE å like her? Vel, scenene før kona blir drept og sønnen kidnappet er ofte nok så kjipe, men smør dere med tålmodighet for så snart dette skjer sparker Van Damme masse, masse rompe, jeg lover! Enkemannens hevn er verdt ventetiden alene, for Van Damme er jaggu sinna i denne tysk-amerikanske tv-filmen med fransk regissør fra 2004 - så sinna at han invaderer et horehus i skimaske!

Ben Archer (Jean-Claude Van Damme) pensjonerer seg fra jobben som dørvakt etter å ha sett Road House og bestemmer seg heller for å tilbringe dagene hjemme med sønnen Nicolas (Pierre Marais) og kona Cynthia (Lisa King). Cynthia er både en elendig skuespiller med dødfødte motiver og sosialarbeider i INS, så det tar ikke lang tid før hun drar med seg hjem et kinesisk jentebarn som kom inn på en kokainbåt uten lov fra sjefen. Dette stopper henne ikke fra å ha vill usensurert sex med en svett Van Damme når hun kommer hjem, til spansk gitarmusikk hentet rett ut av Man on Fire!

   Denne jenta, Kim (Valerie Tian), hvor kommer hun fra må dere spørre? Hun rømmet hjemmefra etter å ha bevitnet mafiabossen Sun Quan (Simon Yam) myrde moren gjennom en glassdør, og dette er etter de to har hatt sex på soverommet under åpningskreditten. Hvorfor i huleste gjorde moren det med noen i et rom med glassdør mens datteren var hjemme? Hadde Kim kommet litt før hadde hun sett moren ha seg i stedet. Dette ville nok vært traumatisk uansett hva!

   Men, tilbake til Van Damme. Nå som han har tatt ungjenta Kim inn i sitt hjem, står han i fare for å miste alt han har til den grusomme Sun Quan, som har kommet for å lete etter Kim i America. Det er bare et tidsspørsmål før han dreper Cynthia slik at Ben Archer kan bygge opp et temperament. Og Archer følger ingen regler. Nei, her står det ikke noe i boka om å ringe politiet, det er bare mannekraft som gjelder, muskuløs, svett, hardbarka, heteroseksuell mannekraft!

Wake of Death er ikke bare kul, den er også vakker og trist. Ja, helt sant, og alt takket være Jean-Claude Van Damme i hovedrollen som Ben Archer. Van Damme har blitt en fantastisk god skuespiller i sine senere dager, etter at filmene hans ble bannlyst fra kino, og Wake of Death er et av bevisene på dette! Hadde Wake of Death vært en mer akseptert utgivelse hadde Van Damme garantert blitt nominert for en Oskar i rollen! Han drikker whiskey og gråter som bare en tøffing kan, og selv hardcore action-fanatikere som meg selv blir sittende igjen med en liten tåre i øyet, ikke fordi kona var en god karakter, men fordi Ben Archer er. Han gjør alle scenene til sine egne og stjeler showet med intens psykologisk kjeveknusing og ekstremt bratt hagleføring.

Wake of Death passer perfekt med en pose Smash Bites og en kald Aass Fatøl på en sørgelig søndagskveld, så ta dere sammen og nyt kvelden med dette lille mesterverket! Van Dammes beste film siden Replicant fra 2001 med Michael Rooker og en god hevnlystig action-thriller. Det er alltid en eller flere tullinger som har gitt bort denne filmen til Gamestop der de har 5 for 100-tilbud akkurat nå. Løp og kjøp! Ta samtidig med dere Borderlands med Charles Bronson hvis den er tilgjengelig, eller kanskje noe nyere, som Harry Brown med Michael Caine! Hevn er best servert kald.

I'm a soldier and I don't work for Paramount.

A NIGHTMARE ON ELM STREET 2: FREDDY'S REVENGE, 1985

REGI: Jack Sholder

MED: Mark Patton, Kim Myers, Robert Rusler, Clu Gulager, Hope Lange, Christie Clark, Marshall Bell og Robert Englund

GENRE: Grøsser

“I need you, Jesse. We got special work to do here, you and me. You've got the body... I’ve got the brain.”

A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge er det perfekte eksempelet på at publikum bare vil ha det samme om og om igjen. Etter A Nightmare on Elm Streets suksess i 1984 fulgte regissør Jack Sholder opp Wes Cravens klassiker med en historie som ekspanderte mulighetene for originalitet ytterligere, men fansen fant den for ulik den første filmen, så folk flest mislikte Freddy’s Revenge - kritikere og publikummere. Hvorfor? Den har ikke like mange drømmesekvenser som den første, men den er jaggu meg noe for seg selv og skikkelig 80-talls samtidig!

   La oss drømme oss inn i denne undervurderte oppfølgeren som også er en cheesy 80’s film. Kanskje jeg må dele ut to forskjellige rangeringer i dag?

Filmen starter 5 år etter hendelsene i den første filmen (betyr dette at Freddy’s Revenge er en futuristisk oppfølger for sin tid?) og en ny familie har flyttet inn i Nancys gamle hus i Elm Street. Sønnen i huset, den smårare Jesse Walsh (Mark Patton), har tilfeldigvis inhibert Nancys gamle rom og begynner å finne mystiske tegn i Nancys gamle dagbok, 5 år gamle tegn på at noe skummelt har foregått i drømmene hennes. En forbrent mann med kniver som fingre.

   Snart finner han seg selv gående rundt i byen i sovende tilstand om nettene og han begynner å bli noe han ikke kan kontrollere. Ron Grady (Robert Rusler) og resten av Jesses venner faller døde som humler om høsten rundt ham, men hvem er det som dreper dem? Jesse har blod på labbene og sorte ringer under øynene. Kan det være at noe eller noen, muligens med brun hatt og stripet genser, har besatt ham?

   Med hjelp av kjæresten Lisa Webber (Kim Myers) prøver Jesse febrilsk å holde seg våken og kontrollere sinnet sitt, men snart er det for sent. Det er bare et tidsspørsmål før den grusomme demonen Freddy Krueger (Robert Englund) slipper inn i vår verden i et brennende hett (og et smålig klissete) klimaks!

You are all my children now!

Freddy’s Revenge mangler John Saxon på rollelista, men klarer likevel å opprettholde hellig glorie mesteparten av tiden. Den er også morsom, men uten å gjøre Freddy til en jævla vits. Freddy holder seg en god del i skyggene i denne filmen og bombarderer ikke ofrene sine med one-liners eller tåpelige settinger bygget for praktisk humor. Filmen tar heller det riktige steget og portretterer Freddy som truende og seriøs, en forbrent jævel som virkelig kan vekke et fryktinngytende mareritt til live i hvem som helst. Robert Englund er skremmende brutal i rollen som Freddy Krueger og gjør en aldeles strålende karakter i sin mest ikoniske rolle på sølvskjermen.

   Et annet lyspunkt er Robert Rusler som bestevennen Ron Grady. Rusler er så og si alltid morsom uansett hva han sier, vits eller ikke, og overgår nesten Wierd Science i denne undervurderte oppfølgeren! Alle filmer trenger litt Robert Rusler og er det noe Freddy’s Revenge trenger er det dessverre ennå litt mer. Litt er likevel bedre enn ingenting, så her er det bare å nyte Rusler for det han er verdt. For mer Robert Rusler, sjekk ut Babylon 5, sesong 2, eller hvorfor ikke bare hele serien når dere først er i gang?

 

A NIGHTMARE ON ELM STREET-SERIEN, FRA BEST TIL VERST:

1. A Nightmare on Elm Street, 1984 - regi, Wes Craven

2. A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors, 1987 - regi: Chuck Russell

3. A Nightmare on Elm Street 2: Freddy's Revenge, 1985 - regi: Jack Sholder

4. Wes Craven's New Nightmare, 1994 - regi: Wes Craven

5. A Nightmare on Elm Street (remake), 2010 - regi, Samuel Bayer

6. A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master, 1988 - regi: Renny Harlin

7. Freddy's Dead: The Final Nightmare, 1991 - regi: Rachel Talalay

8. A Nightmare on Elm Street 5: The Dream Child, 1989 regi: Stephen Hopkins

9. Freddy vs. Jason, 2003 - regi: Ronny Yu (nei, denne syntes jeg ikke noe særlig om!)

  

A Nightmare on Elm Street 2: Freddy's Revenge er mer psykologisk enn resten av oppfølgerne, noe den har til felles med remaken fra 2010 - og dette er hovedgrunnen til den høye rangeringen, det som gjør remaken så overaskende original og bra! Mark Patton spiller en utrolig dyktig hovedperson i Jesse Walsh og drar oss inn i sin egen psyke som fluer mot en elektrisk lampe. Og vi betaler for det akkurat som ham! Jesses frykt og ustabilitet vekker både gåsehud og realitetsbrist på en svært skummel måte og trenger jeg å si igjen at dette er en utrolig original vei å gå med historien etter film nummer 1? Folk som kaller denne filmen dum kan gå og ta seg en bolle sammen med Mary Elizabeth Winstead, for Freddy’s Revenge er awesome!

   Nå, for å være rettferdig, mange misliker denne oppfølgeren for å ha for lite Freddy Krueger i seg, noe som i og for seg er sant. En annen stor klage er at Freddy ikke dreper Elm Street-barna i drømmene deres som i den første filmen, noe som, ja - også er litt synd, dog, vi fikk noe litt mer interessant i stedet - dere vet hva jeg mener. Men den eneste anklagen jeg aldri har forstått vekten av, er denne. Et av de største problemene fansen så ut til å ha var de homofile undertonene i filmen, som mange har sett på som symbolske for hovedkarakteren Jesse.

   Vel, filmen har kanskje homoseksuelle undertoner i et par scener, men det er hovedsakelig på grunn av én sadomasokistisk karakter og den litt kleine skjebnen som møter ham med et vått håndkle. Det er ikke stort mer enn dette og det burde virkelig ikke sverte filmens rykte så mye som det har gjort over årene. Selv om alle involvert i filmen har benektet denne anklagen hele tiden, har flere av dem, inkludert skuespiller Robert Englund, kommet ut i media i senere tid og innrømt at homoseksualitet var et underliggende tema, selv om skuespillerne var uvitnde om dette mens de spilte inn filmen.

   Ok, der har dere beviset. Men hva så? Hovedrolleinntaker Mark Patton har dessuten selv kommet ut av skapet i ettertid, så stor applaus for Patton som tør å være den han er! Dette er virkelig ikke noe å hate denne filmen for. Homofile undertoner var uansett i hyppig bruk på 80-tallet så det var slett ikke så uvanlig som alle skal ha det til i 1985. Kom dere over det folkens!

Dad!

Effektene i Freddy’s Revenge er helt sinnsyke! Effekten der Freddy bryter seg ut av Jesse gjennom brystet er en av de feteste noensinne og drømmesekvensene, selv om det gjerne skulle ha vært flere, ser fantastiske ut og er i tillegg svært kreative! De to merkelige hundene med menneskeansikter Kim Myers finner utenfor Freddys atomkraftverk i en drømmesekvens er litt unødvendige, men ellers er alt på topp her, ikke noe CG-glasert, dataanimert, pysete pisspreik.

Det er ingen grunn til å hate denne filmen og jeg tror det er på tide å nyte den for det den er og glemme alt det negative oppstyret rundt den. Ja, den første filmen er bedre, den tredje filmen er bedre. Jeg er enig. Men alle de andre filmene er langt ifra bedre, og ikke fordi de nødvendigvis er elendige, men fordi Freddy’s Revenge eier!

   Sjekk også ut remaken av A Nightmare on Elm Street fra 2010. Det er sjelden jeg sier dette om en remake, men denne ble jammen meg urettferdig behandlet. Den er mørk, skremmende og veldig, veldig bisarr! Jeg har hørt rykter om en ny Elm Street senere i år, men siden jeg ennå ikke har sett noe reklame kan det umulig bli før 2013. Jeg går for karakterrangering fremfor relaterte symboler denne gangen. God helg!

Karakter: 5

Help yourself, fucker!