THE SWORD AND THE SORCERER, 1982

REGI: Albert Pyun

MED: Lee Horsley, Kathleen Beller, Richard Lynch, 
Simon MacCorkindale, George Maharis, Shelley Taylor Morgan, 
Anthony De Longis, Anna Björnsdóttir og Richard Moll

GENRE: Fantasy, eventyr

"A kingdom ruled by evil. A princess enslaved by passion. A warrior driven by justice."

Fantasy-filmer i sjangeren sword and sorcery gjorde det ikke så alt for bra på starten av 80-tallet. Klassiske kandidater som Dragonslayer tjente så vidt til sitt daglige brød og ble slaktet av kritikerne, noe som betydde langt mer for en films rykte på den tiden enn det gjør i dag. Dette skulle forandre seg i 1982 med braksuksessen Conan the Barbarian, som jo selvfølgelig er en av de jeveste fantasy-filmene noensinne! Stormen som fulgte var et virvar av stubbete middelalder-komposisjoner med sverd og trollmenn og barbarer og krigere. Denne perioden avlet mange av de koseligste eventyrfilmene med lavt budsjett noensinne, som for eksempel The Beastmaster- og Deathstalker-filmene og selvfølgelig Ronja Røverdatter her i Norden!

   En av disse filmene var The Sword and the Sorcerer, som åpnet i april 1982 og tjente over 8 ganger sitt eget budsjett! - noe som derfor gjorde den til årets mest profitable selvstendige film. Som flere andre sjangerfilmer fra denne perioden har The Sword and the Sorcerer blitt en kult-favoritt i de senere år og har den dag i dag en svært dedikert fanbase bak seg - som holder den i livet i havet av obskure sverdfilmer fra 80-tallet. The Sword and the Sorcerer er elsket av god grunn og dere skal ikke bli overasket om jeg finner svært hyggelige ting å si om denne!

Den utspekulerte kongen Cromwell (Richard Lynch) ønsker seg bare mer og mer makt og har lenge siklet over det rike og fruktbare landet Ehdan, styrt av godeste Kong Richard. Ved hjelp av en sjelemaner reiser han til den onde trollmannen Xusias grav og vekker trollmannen til live. Han klarer å få trollmannen på sin side ved å bruke den såkalte «hjelper du det ikke er du en pyse-teknikken» og snart har han lagt Ehdans krigere under seg i sort magi og vunnet vei gjennom landet.

   Cromwell knivstikker deretter Xusia (Richard Moll) i paranoid frykt for at trollmannen skal vende seg mot ham, men Xusia klarer å stikke av ved å hoppe ned en bratt fjellside og rømme i sikkerhet! Nå står bare kongens by igjen og Kromwell har allerede vunnet slaget. Han dreper kongen og dronningen, men kong Richards sønn, prins Talon, klarer han ikke å få tak i. I sitt testamente til Talon etterlater Richard sønnen med et kjempestort tre-dobbelt missil-sverd og et ønske om at Talon skal hevne hans død.

   11 år senere vender Talon (Lee Horsley) tilbake til Ehdan som kriger, akkompagnert av sin egen personlige bande med leiemordere, og han kunne ikke ha valgt et bedre tidspunkt - for byen er på randen til opprør mot kongen, ledet av rebellen Mikah (Simon MacCorkindale). Å ja! Manimal er med i denne filmen! Ting blir dessverre ikke mindre komplisert når Mikah slenges i arresten for forræderi før han kan sette planene til verks. Nå er det opp til den tapte prinsen å ta over revolusjonen og innfri sin fars siste ønske! Han krever ingen belønning annet enn en natt med Mikahs søster Alana (Kathleen Beller). Kommer Talon til å få belønningen sin? Gjett 12 ganger.

Lee Horsley er awesome i rollen som Talon! Han drikker og har seg med hvem han vil - når han vil, sloss uten stopp og setter pris på et godt lårbein med kjøtt. Det er faktisk en scene i denne filmen der Lee Horsley banker tre voldtektsmenn med et kubein, og nei, jeg mener ikke verktøyet som kalles kubein, jeg mener lårbeinet til en ku! Og gjett hvem som får jenta etterpå! Horsely så klart.

   Når det er sagt er ikke Talon egentlig spesielt flink til å sloss, det er bare alle han sloss mot som er stokk dumme og snubler over hverandre, noen ganger i cheesy slapstick. Dette gjør ham likevel til mester i sitt eget domene og denne rollen kler han veldig godt. Dessuten er det en leken frihet over karakteren Talon, som Horsley får frem så godt. Når alt kommer til alt vil ikke Talon være konge i det hele tatt, han sier ikke engang til noen at han er kongens sønn! Talon vil på eventyr og ha det mer gøy. Han har fått hevnen han stredet etter og det er mer enn nok for ham. Denne filmen er imidlertid stappfull av kule skuespillere, inkludert tre sekunder Reb Brown, så jeg er ikke ferdig med å snakke awsome riktig ennå.

   Når det kommer til langtekkelighet og messende flyt skulle jeg ønske The Sword and the Sorcerer var mer som Excalibur, for jeg tror flere forskjellige narrativer ville kledd historien bedre. Ikke at man ikke kan lage en rettfram sverdfilm, men The Sword and the Sorcerer prøver å være begge deler. Resultatet er noe rotete og forfjamset. Den baserer seg på en sagalignende Excalibur-esk historie som hopper mye frem i tid og mellom flere separate karakterhistorier, men gjør det på en langt mer forvirrende måte, slik at flyten rett og slett føles merkelig når alt kommer til alt. Likevel vil jeg ikke si at filmen feiler å fungere som en helhet, jeg skulle kanskje bare ønske den var lenger, bedre redigert og mer direkte. Til tider følger vi ikke Talon i det hele tatt, men heller banden hans som bryter seg inn i kongens borg på den merkeligste og mest uforståelige måten noensinne. Filmen slutter også litt for brått. Jeg ville gjerne sett en time til at dette eventyret, som sørgelig nok ender i tre store konfrontasjoner på 10 minutter og heltinner som blir kvalt av slanger i siste liten, pluss litt til. 

  

The Sword and the Sorcerer har kule spesialeffekter, selv om de ikke er like regelmessige som i enkelte andre filmer av denne sorten. Det kreative høydepunktet kommer allerede i starten av filmen, i form av en diger kiste konstruert av animatroniske, skrikende ansikter som smelter og blør! Det er fantastisk! Dette er dessuten kisten som rommer det nest kuleste effektverket i filmen: trollmannen Xusia!

   I stedet for å gjøre Xusia til en typisk skjeggete, gammel trollmann har de gjort ham til et råttent monster. Han er jo tross alt vekket opp fra de døde! Dette monsteret har to former. Den vanlige formen som lar Xusia vandre rundt som en Ork og den mer demoniske formen, der Xusia ser ut som en djevel med lange krokete fingre som lyser rødt i tuppene! Hva mer kan man be om? En trollmann har aldri hatt kulere fingre!

   Når vi snakker om Xusia. Noe som absolutt må nevnes er stuntmannen Jack Tyrees død i sammenheng med The Sword and the Sorcerer. Tyree døde i full rustning og make-up under et fallstunt på 23 meter, når han bommet med 60 cm på midtpunktet av madrassene han etter beregningen skulle ha lande på. Dette er et sørgelig faktum. Et litt mer myteoppspinnet faktum er at denne scenen faktisk er med i filmen, men er den virkelig det? Vel, scenen der Xusia hopper utfor en klippe er helt klart med i filmen, men er det den samme scenen som ble filmet i forbindelse med Tyrees tragiske død? Jeg har ikke funnet beviser noe sted, men jeg har funnet kommentarer og innlegg som påstår at fallet som er med i filmen er fallet som drepte Jack Tyree. Nærmere sannheten kommer jeg neppe etter så mange år. Hvem vet, de kan ha filmet flere tagninger.

Yeah

4 TIDLIGE CONAN-KLONER FRA 80-TALLET

1983 - FIRE AND ICE (animert), regi: Ralph Bakshi

1983 - CONQUEST, regi: Lucio Fulci!

1984 - THE WARRIOR AND THE SORCERESS, regi: John C. Broderick

1985 - RED SONJA <3, regi: Richard Fleischer

Simon MacCorkindale eier så jævli! Det er synd han ikke er med i mer av filmen, siden han holdes i fangenskap under store deler av den. Likevel stjeler han hver eneste scene han er i. Simon MacCorkindale klarer faktisk å bli torturert på en karismatisk måte! Det er det ikke mange som kan. Det ser dessuten veldig vondt ut også, men dette stopper ikke MacCorkindale fra å være 80-tallets svar på Richard Harris. MacCorkindale er dessuten fortellerstemme i de første minuttene av filmen, så gleden starter tidlig med The Sword and the Sorcerer!

   Dette kommer til å bli langtekkelig, så jeg må nok begynne å snakke om Richard Lynch før jeg har brukt opp alt for mye plass på andre ting! Richard Lynch er konge i denne filmen, praktisk talt, og han kler det falske bukkeskjegget de har gitt ham. Mange i denne filmen har buskete bukkeskjegg uten bart, jeg vet ikke hvorfor - kanskje det var trenden på den tiden!

   Richard Lynch er alltid awesome, uansett hvor. Dessuten er det godt å se Richard Lynch og Simon MacCorkindale i samme film. Det minner meg om en av favorittepisodene mine av Manimal!  Uansett, en god karakterskuespiller som Lynch vet alltid hvilke strenger han skal spille på og han spiller ikke en halvnote feil i denne 100 minutter lange gullgruven av fantastisk skinkedialog.

Å se The Sword and the Sorcerer skader ingen, bortsett fra scenen der Robert Tessier lar seg selv dø med hode først på en fortløpende slipeskive! Men seriøst, dette er definisjonen på en hyggelig film med høye ambisjoner som setter ut for å være noe storslått på et lavt budsjett! The Sword and the Sorcerer kan ha startet som en Conan-klone (i kjølevannet av Conans egen produksjon), men den ble noe helt eget. Denne filmen minner ikke egentlig om Conan i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Selvfølgelig har den enkelte likheter, men ingenting å rope høyt for! Så, denne filmen er absolutt ingen Clonan….. hah…

   Det The Sword and the Sorcerer sannsynligvis HAR stjålet fra Conan er avslutningen med et tittelkort som annonserer oppfølgeren til Talons eventyr, Tales of an Ancient Empire. Tales of an Ancient Empire ble dessverre aldri laget… før i år 2010! Ja, det stemmer, filmen har endelig blitt laget, av regissør Albert Pyun og med Lee Horsley i rollen som Talon! Jøss, dette hadde jeg ikke trodd! Hvorfor kan ikke dette skje med Buckaroo Banzai? Nysgjerrig som jeg er måtte jeg selvfølgelig sjekke ut denne filmen, og hvordan holder den seg oppe? Følg med i morgen, på selveste 17 mai!