THE SWORD AND THE SORCERER, 1982

REGI: Albert Pyun

MED: Lee Horsley, Kathleen Beller, Richard Lynch, 
Simon MacCorkindale, George Maharis, Shelley Taylor Morgan, 
Anthony De Longis, Anna Björnsdóttir og Richard Moll

GENRE: Fantasy, eventyr

"A kingdom ruled by evil. A princess enslaved by passion. A warrior driven by justice."

Fantasy-filmer i sjangeren sword and sorcery gjorde det ikke så alt for bra på starten av 80-tallet. Klassiske kandidater som Dragonslayer tjente så vidt til sitt daglige brød og ble slaktet av kritikerne, noe som betydde langt mer for en films rykte på den tiden enn det gjør i dag. Dette skulle forandre seg i 1982 med braksuksessen Conan the Barbarian, som jo selvfølgelig er en av de jeveste fantasy-filmene noensinne! Stormen som fulgte var et virvar av stubbete middelalder-komposisjoner med sverd og trollmenn og barbarer og krigere. Denne perioden avlet mange av de koseligste eventyrfilmene med lavt budsjett noensinne, som for eksempel The Beastmaster- og Deathstalker-filmene og selvfølgelig Ronja Røverdatter her i Norden!

   En av disse filmene var The Sword and the Sorcerer, som åpnet i april 1982 og tjente over 8 ganger sitt eget budsjett! - noe som derfor gjorde den til årets mest profitable selvstendige film. Som flere andre sjangerfilmer fra denne perioden har The Sword and the Sorcerer blitt en kult-favoritt i de senere år og har den dag i dag en svært dedikert fanbase bak seg - som holder den i livet i havet av obskure sverdfilmer fra 80-tallet. The Sword and the Sorcerer er elsket av god grunn og dere skal ikke bli overasket om jeg finner svært hyggelige ting å si om denne!

Den utspekulerte kongen Cromwell (Richard Lynch) ønsker seg bare mer og mer makt og har lenge siklet over det rike og fruktbare landet Ehdan, styrt av godeste Kong Richard. Ved hjelp av en sjelemaner reiser han til den onde trollmannen Xusias grav og vekker trollmannen til live. Han klarer å få trollmannen på sin side ved å bruke den såkalte «hjelper du det ikke er du en pyse-teknikken» og snart har han lagt Ehdans krigere under seg i sort magi og vunnet vei gjennom landet.

   Cromwell knivstikker deretter Xusia (Richard Moll) i paranoid frykt for at trollmannen skal vende seg mot ham, men Xusia klarer å stikke av ved å hoppe ned en bratt fjellside og rømme i sikkerhet! Nå står bare kongens by igjen og Kromwell har allerede vunnet slaget. Han dreper kongen og dronningen, men kong Richards sønn, prins Talon, klarer han ikke å få tak i. I sitt testamente til Talon etterlater Richard sønnen med et kjempestort tre-dobbelt missil-sverd og et ønske om at Talon skal hevne hans død.

   11 år senere vender Talon (Lee Horsley) tilbake til Ehdan som kriger, akkompagnert av sin egen personlige bande med leiemordere, og han kunne ikke ha valgt et bedre tidspunkt - for byen er på randen til opprør mot kongen, ledet av rebellen Mikah (Simon MacCorkindale). Å ja! Manimal er med i denne filmen! Ting blir dessverre ikke mindre komplisert når Mikah slenges i arresten for forræderi før han kan sette planene til verks. Nå er det opp til den tapte prinsen å ta over revolusjonen og innfri sin fars siste ønske! Han krever ingen belønning annet enn en natt med Mikahs søster Alana (Kathleen Beller). Kommer Talon til å få belønningen sin? Gjett 12 ganger.

Lee Horsley er awesome i rollen som Talon! Han drikker og har seg med hvem han vil - når han vil, sloss uten stopp og setter pris på et godt lårbein med kjøtt. Det er faktisk en scene i denne filmen der Lee Horsley banker tre voldtektsmenn med et kubein, og nei, jeg mener ikke verktøyet som kalles kubein, jeg mener lårbeinet til en ku! Og gjett hvem som får jenta etterpå! Horsely så klart.

   Når det er sagt er ikke Talon egentlig spesielt flink til å sloss, det er bare alle han sloss mot som er stokk dumme og snubler over hverandre, noen ganger i cheesy slapstick. Dette gjør ham likevel til mester i sitt eget domene og denne rollen kler han veldig godt. Dessuten er det en leken frihet over karakteren Talon, som Horsley får frem så godt. Når alt kommer til alt vil ikke Talon være konge i det hele tatt, han sier ikke engang til noen at han er kongens sønn! Talon vil på eventyr og ha det mer gøy. Han har fått hevnen han stredet etter og det er mer enn nok for ham. Denne filmen er imidlertid stappfull av kule skuespillere, inkludert tre sekunder Reb Brown, så jeg er ikke ferdig med å snakke awsome riktig ennå.

   Når det kommer til langtekkelighet og messende flyt skulle jeg ønske The Sword and the Sorcerer var mer som Excalibur, for jeg tror flere forskjellige narrativer ville kledd historien bedre. Ikke at man ikke kan lage en rettfram sverdfilm, men The Sword and the Sorcerer prøver å være begge deler. Resultatet er noe rotete og forfjamset. Den baserer seg på en sagalignende Excalibur-esk historie som hopper mye frem i tid og mellom flere separate karakterhistorier, men gjør det på en langt mer forvirrende måte, slik at flyten rett og slett føles merkelig når alt kommer til alt. Likevel vil jeg ikke si at filmen feiler å fungere som en helhet, jeg skulle kanskje bare ønske den var lenger, bedre redigert og mer direkte. Til tider følger vi ikke Talon i det hele tatt, men heller banden hans som bryter seg inn i kongens borg på den merkeligste og mest uforståelige måten noensinne. Filmen slutter også litt for brått. Jeg ville gjerne sett en time til at dette eventyret, som sørgelig nok ender i tre store konfrontasjoner på 10 minutter og heltinner som blir kvalt av slanger i siste liten, pluss litt til. 

  

The Sword and the Sorcerer har kule spesialeffekter, selv om de ikke er like regelmessige som i enkelte andre filmer av denne sorten. Det kreative høydepunktet kommer allerede i starten av filmen, i form av en diger kiste konstruert av animatroniske, skrikende ansikter som smelter og blør! Det er fantastisk! Dette er dessuten kisten som rommer det nest kuleste effektverket i filmen: trollmannen Xusia!

   I stedet for å gjøre Xusia til en typisk skjeggete, gammel trollmann har de gjort ham til et råttent monster. Han er jo tross alt vekket opp fra de døde! Dette monsteret har to former. Den vanlige formen som lar Xusia vandre rundt som en Ork og den mer demoniske formen, der Xusia ser ut som en djevel med lange krokete fingre som lyser rødt i tuppene! Hva mer kan man be om? En trollmann har aldri hatt kulere fingre!

   Når vi snakker om Xusia. Noe som absolutt må nevnes er stuntmannen Jack Tyrees død i sammenheng med The Sword and the Sorcerer. Tyree døde i full rustning og make-up under et fallstunt på 23 meter, når han bommet med 60 cm på midtpunktet av madrassene han etter beregningen skulle ha lande på. Dette er et sørgelig faktum. Et litt mer myteoppspinnet faktum er at denne scenen faktisk er med i filmen, men er den virkelig det? Vel, scenen der Xusia hopper utfor en klippe er helt klart med i filmen, men er det den samme scenen som ble filmet i forbindelse med Tyrees tragiske død? Jeg har ikke funnet beviser noe sted, men jeg har funnet kommentarer og innlegg som påstår at fallet som er med i filmen er fallet som drepte Jack Tyree. Nærmere sannheten kommer jeg neppe etter så mange år. Hvem vet, de kan ha filmet flere tagninger.

Yeah

4 TIDLIGE CONAN-KLONER FRA 80-TALLET

1983 - FIRE AND ICE (animert), regi: Ralph Bakshi

1983 - CONQUEST, regi: Lucio Fulci!

1984 - THE WARRIOR AND THE SORCERESS, regi: John C. Broderick

1985 - RED SONJA <3, regi: Richard Fleischer

Simon MacCorkindale eier så jævli! Det er synd han ikke er med i mer av filmen, siden han holdes i fangenskap under store deler av den. Likevel stjeler han hver eneste scene han er i. Simon MacCorkindale klarer faktisk å bli torturert på en karismatisk måte! Det er det ikke mange som kan. Det ser dessuten veldig vondt ut også, men dette stopper ikke MacCorkindale fra å være 80-tallets svar på Richard Harris. MacCorkindale er dessuten fortellerstemme i de første minuttene av filmen, så gleden starter tidlig med The Sword and the Sorcerer!

   Dette kommer til å bli langtekkelig, så jeg må nok begynne å snakke om Richard Lynch før jeg har brukt opp alt for mye plass på andre ting! Richard Lynch er konge i denne filmen, praktisk talt, og han kler det falske bukkeskjegget de har gitt ham. Mange i denne filmen har buskete bukkeskjegg uten bart, jeg vet ikke hvorfor - kanskje det var trenden på den tiden!

   Richard Lynch er alltid awesome, uansett hvor. Dessuten er det godt å se Richard Lynch og Simon MacCorkindale i samme film. Det minner meg om en av favorittepisodene mine av Manimal!  Uansett, en god karakterskuespiller som Lynch vet alltid hvilke strenger han skal spille på og han spiller ikke en halvnote feil i denne 100 minutter lange gullgruven av fantastisk skinkedialog.

Å se The Sword and the Sorcerer skader ingen, bortsett fra scenen der Robert Tessier lar seg selv dø med hode først på en fortløpende slipeskive! Men seriøst, dette er definisjonen på en hyggelig film med høye ambisjoner som setter ut for å være noe storslått på et lavt budsjett! The Sword and the Sorcerer kan ha startet som en Conan-klone (i kjølevannet av Conans egen produksjon), men den ble noe helt eget. Denne filmen minner ikke egentlig om Conan i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Selvfølgelig har den enkelte likheter, men ingenting å rope høyt for! Så, denne filmen er absolutt ingen Clonan….. hah…

   Det The Sword and the Sorcerer sannsynligvis HAR stjålet fra Conan er avslutningen med et tittelkort som annonserer oppfølgeren til Talons eventyr, Tales of an Ancient Empire. Tales of an Ancient Empire ble dessverre aldri laget… før i år 2010! Ja, det stemmer, filmen har endelig blitt laget, av regissør Albert Pyun og med Lee Horsley i rollen som Talon! Jøss, dette hadde jeg ikke trodd! Hvorfor kan ikke dette skje med Buckaroo Banzai? Nysgjerrig som jeg er måtte jeg selvfølgelig sjekke ut denne filmen, og hvordan holder den seg oppe? Følg med i morgen, på selveste 17 mai!

Kino: STAR TREK INTO DARKNESS

REGI: J.J. Abrams

MED: Chris Pine, Zachary Quinto, Benedict Cumberbatch, 

Karl Urban, John Cho, Zoe Saldana, 

Alice Eve, Anton Yelchin, Simon Pegg, Bruce Greenwood og Peter Weller

GENRE: Science-fiction, action

SPILLETID: 133 minutter

 

"In our darkest hour, when our leaders have fallen, a hero will rise"

For å si det som det er fra første stund, jeg har aldri egentlig sett på Star Trek. Star Trek er nok helt sikkert min greie, for jeg elsker Babylon 5, men jeg har altså aldri egentlig sett på Star Trek. På grunn av det tok det meg en god stund før jeg endelig så Star Trek-filmen fra 2009. Jeg tror faktisk jeg så den på denne tiden i fjor. Når det er sagt, jeg digget den og ville ha mer øyeblikkelig etterpå!

   Den inspirerte meg med sitt lekende design, fargerike, flersidede karakterer og en feel-good-stemning man sjelden finner i dystermørk, avansert sci-fi. I tillegg er den ikke egentlig en remake av Star Trek, men heller en annen versjon av Star Trek. Filmen setter praktisk talt handlingen til en alternativ tidslinje, så den uten å ødelegge den gamle kontinuiteten kan skape sin egen. Dette var et genialt trekk fra Abrams side! Ikke bare reddet han seg fra å skape kvalme i Star Trek-miljøet, men han ga seg selv kreative muligheter på måter ingen noensinne kunne ha tenkt seg.

   Når jeg og en kompis spontant bestemte oss for å reise på kino og se Star Trek Into Darkness (uten kolon) var jeg derfor ganske høyt oppe på forventning-barometeret. Og - hold dere fast! Jeg elsket Star Trek Into Darkness! Star Trek Into Darkness er en fabelaktig opplevelse! Star Trek Into Darkness har alt! Kule action-sekvenser, en berikende historie, menn som gråter, Dredd og en superskurk utenom det vanlige. Peter Weller er heller ikke et minus!

   Star Trek Into Darkness er en av de opplevelsene som ikke kunne passet meg stort bedre, og tro meg, terningen spøker for å skrape i taket i kveld!

Siden plottet er litt innviklet skal jeg ikke si så mye, så jeg har valgt å forklare det så enkelt jeg kan - uten å gjøre det rotete. Vel, vi får nå se.

   Etter å ha oppført seg heltemodig på rebelsk vis og brutt den første protokollen i samme slengen blir Jim Kirk (Chris Pine) fratatt posisjonen som kaptein på The Enterprise, og Spock (Zachary Quinto) blir omplassert til en sjøfarkost, eller noe. Dette varer imidlertid ikke lenge når en serie av uventede omstendigheter forkommer under jerngrepet til den onde superskurken John Harrison (Benedict Cumberbatch). Møterommet Kirk sitter i blir brått skutt sønder og sammen, noe som fører til at Kirks mentor Christopher Pike (Bruce Greenwood) mister livet i Spocks armer. I mellomtiden har Harrison flyktet til Klingonenes hjemplanet Kronos. Under ordre fra Admiral Marcus (Peter Weller) tar Kirk tilbake kontrollen over The Enterprise og setter destinasjonen mot Kronos, armert med sitt trofaste mannskap og 72 mystiske missiler.

   Når Harrison hører om missilene lar han seg selv ta i varetekt og oppfører seg usedvanlig merkelig også. Det kommer frem at Harrisons egentlige navn er Khan Noonien Singh (å ja!) og at rakettene er ladet med noe jeg ikke engang har tenkt å prøve å forklare. Nå starter en ny kjede av ekstreme hendelser som leder i en intens kamp jeg sent vil glemme. For å finne ut mer om plottet, gå til wikipedia eller på kino. Kino anbefales!  

Ikke bare syns jeg Star Trek Into Darkness levde opp til forventningene jeg hadde satt meg, den oversteg dem med glans! Det er vanskelig å si om filmen i seg selv er bedre enn sin forgjenger, for den er på ganske lik linje, men herregud, jeg likte denne ennå bedre! Den byr på mer variasjon, mer personlighet og mer intriger enn jeg noensinne kunne forventet av en Star Trek-film fra 2013.

   Det er umulig for meg å plukke ut hva jeg ikke likte uten å avsløre svært viktige deler av historien, men la meg bare si at filmen tok en vending som virkelig hadde skikkelig baller! Også tok den det tilbake igjen i siste liten. Det var ganske skuffende og mer kan jeg ikke si uten å spolere alt. Likevel er det helheten som teller og helheten er praktisk talt strålende (i linse-lys). Det finnes ting jeg kunne pirket på, som hvordan gravitasjon fungerer og hvordan verdensrommet sannsynligvis ikke fungerer, men herregud, hvorfor skulle jeg pirke på det? Jeg har ikke tenkt å sitte her å pirke på romfartslogikken i en sci-fi-film! Jeg er ikke en kødd!

   Chris Pine har virkelig kommet seg som skuespiller. Jeg pleide ikke å ha så mye til overs for ham, men nå tror jeg nesten jeg må hedre Tony Scott med Unstoppable bare for å få meg litt mer Pine. Nje, jeg trenger ingen unnskyldning. Chris Pine er karismatisk som faen i rollen som Jim Kirk! Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men Chris Pine er rett og slett blitt nåtidens William Shatner! Han sluker rollen sin og lever seg så godt inn at jeg fikk sleng i nakken når jeg kom hjem etter visningen! Kanskje det var mest fordi jeg satt på rad 4 i kinosalen - men seriøst, han minner meg om hvordan en ambisiøs og rebelsk ung mann oppfører seg i virkeligheten! I virkeligheten, og dette er Star Trek! Det er sjelden menneskelige kvaliteter skinner så sterkt som dette i et virvar av action og science-fiction. Pine tar gull så det holder!

   Karakteren jeg liker nest best i denne serien så langt er selvfølgelig Spock. Zachary Quinto gjør en usedvanlig god ledende hovedrolle og kampen mellom disiplin og følelser står i sentrum med fantastisk god innlevelse. Dette aspektet utforskes på en så utspekulert måte at det får dobbel innvirkning på seeren. Det blir aldri for mye følelser, til det nivået at det blir, ja, for mye, og følelsene blir aldri spesielt lite vektlagt heller. Kampen mot det Vulcanske instinktene og det følelsesladde menneskelige kjempes på innsiden mesteparten av tiden, og dette kan vi virkelig føle uten av noen må stave det ut for oss. Dilemmaet Spock må leve med står som tema allerede fra stund en, når han tidlig i filmen ytrer den kjente setningen "the needs of the many outweigh the needs of the few", til nærmere mot slutten der han virkelig bryter seg av hengslene og fullfører en perfekt rolleprestasjon. Jeg har sett lite til Zachary Quinto i ander ting, men nå er det virkelig på tide at han får slå seg mer løs!

FUNFACT: Benicio del Toro var opprinnelig planlagt i rollen som Khan, men trakk seg etter uenigheter med manusforfatterne. Gah, hadde det blitt merkelig! Forresten! Denne filmen er laget for latterlige 185 millioner amerikanske dollar! Hvorfor kunne ikke heller jeg fått noen av de pengene? Forresten, jeg leter etter jobb! Ta kontakt hvis dere trenger glimrende og motivert arbeidskraft i nærheten av Drammen!

Jeg må selvfølgelig snakke om Khan, spilt av briten Benedict Cumberbatch. Jeg hadde aldri sett Cumberbatch i noe som helst før denne filmen, men jeg har alltid hørt at han visstnok eier hva enn han er i. Likevel måtte jeg tenke, hvem er denne fyren? Hvem er denne tynne merkelige fyren som etter alles mening skal blåse hjernen ut av nesa mi. Han ser mer ut som en nerd enn en superskurk. Han ser ut som The Sherminator fra American Pie. Så, altså, jeg satte meg ned, og jeg sa: ok, Benedict Cumberbatch, vis meg hva du kan!

   Jeg ble ikke helt frelst, dog jeg forstår helt klart hysteriet. Cumberbatch må nok gi meg litt mer for at jeg skal digge ham ordentlig, men fy faen han solgte meg med stemmen! Uten den urovekkende mørke, dundrende aksenten hadde han ikke vært halvparten så kul. Cumberbatch er helt klart en svært dyktig skuespiller, det kan jeg ikke si noe imot, og han har en slags villhet i øynene jeg gjerne skulle likt å se mer til! Likevel er han ingen Ricardo Montalbán. Cumberbatch må nok vokse litt mer på meg før jeg kommer til å kalle ham noen helt innen moderne film.

   Over til Khan i seg selv. Khan er en svært annerledes fiende i Star Trek Into Darkness. Jeg vet han selvfølgelig var med i den originale Star Trek II: The Wrath of Khan, som jeg ikke kan si så mye om fordi jeg dessverre ikke har sett den (og hadde jeg sett den hadde jeg nok hatt litt mer imot en del elementer av Into Darkness), men jeg er glad Abrams fant en måte å interpretere ham inn i denne filmen på også! Til å være et genmodifisert supermenneske bygger han opp en voldsom lyst på verdensherredømme, bygget på lurendreieri og kalde løfter. Det er mye skummelt og uforutsigbart med denne karakteren og det liker jeg! Alt i alt, Khan er ganske awesome i Star Trek Into Darkness.

   Jeg liker stort sett alle de andre karakterene også, utenom den russiske navigatøren Pavel Chekov. Han liker jeg ikke. Skal han liksom være morsom? Han er bare irriterende. Simon Pegg som i rollen som den skotske Mr. Scott er heller ikke så altfor morsom, men han er i alle fall lettere å like. 

Hva mer kan jeg si, jeg var så sugd inn at jeg skvatt mer enn fem ganger, den ene gangen fordi Karl Urban var så awesome! Jeg nøt det visuelle til de grader, selv om jeg kanskje skulle ønske det var litt mer som det visuelle i Prometheus. J.J. Abrams har godt håndlag for å blende CG-teknologi til virkeligheten, bortsett fra når det kommer til utenomjordiske skapninger. Den lille assisten til Simon Pegg er riktignok praktisk, men hvorfor har han animert ansiktet til en Klingon? Ikke vet jeg. Uansett! De visuelle scenene som involverer romfart, jaktscener og knuste byer er rett og slett helt fantastiske!

   Star Trek Into Darkness "trekker" deg inn fra første stund og jeg var selv målbundet resten av den over 2 timer lange spilletiden. Så godt likte jeg den at jeg følte noe jeg sjelden føler på kino. Jeg ble faktisk ennå mer gira under filmen fordi jeg bare følte på meg at uansett hva de ville kaste på skjermen ville jeg elske! Vel, sett bort ifra den ene lille detaljen som ødela veldig mye for meg, fullførte Star Trek alle krav som jeg noensinne kunne ha stilt. Den er massivt underholdende og samtidig godt fortalt og profesjonelt fremført. Noe sier meg at det kan bli vanskelig å overgå denne filmen i sommer!

   

Løp og se Into Darkness, for jeg lover dere, den er verdt det! Jeg er spent på å se Star Trek 3 når den tiden kommer, men det blir vel ikke før i 2017 eller noe, så jeg må nok prøve ikke å tenke på det for mye. Når det kommer til terningkastet er jeg svært usikker. Jeg har lyst til å gi denne filmen en 6-er, selv om den heller litt langt ned på en sterk 5-er. Ha det i bakhodet. Det er en 6-er, men bare så vidt!

   Ha en videre god helg og følg med neste uke, som ene og alene vil holdes av til det beste og verste av Albert Pyun. Huff og huff!