Kino: STAR TREK INTO DARKNESS

REGI: J.J. Abrams

MED: Chris Pine, Zachary Quinto, Benedict Cumberbatch, 

Karl Urban, John Cho, Zoe Saldana, 

Alice Eve, Anton Yelchin, Simon Pegg, Bruce Greenwood og Peter Weller

GENRE: Science-fiction, action

SPILLETID: 133 minutter

 

"In our darkest hour, when our leaders have fallen, a hero will rise"

For å si det som det er fra første stund, jeg har aldri egentlig sett på Star Trek. Star Trek er nok helt sikkert min greie, for jeg elsker Babylon 5, men jeg har altså aldri egentlig sett på Star Trek. På grunn av det tok det meg en god stund før jeg endelig så Star Trek-filmen fra 2009. Jeg tror faktisk jeg så den på denne tiden i fjor. Når det er sagt, jeg digget den og ville ha mer øyeblikkelig etterpå!

   Den inspirerte meg med sitt lekende design, fargerike, flersidede karakterer og en feel-good-stemning man sjelden finner i dystermørk, avansert sci-fi. I tillegg er den ikke egentlig en remake av Star Trek, men heller en annen versjon av Star Trek. Filmen setter praktisk talt handlingen til en alternativ tidslinje, så den uten å ødelegge den gamle kontinuiteten kan skape sin egen. Dette var et genialt trekk fra Abrams side! Ikke bare reddet han seg fra å skape kvalme i Star Trek-miljøet, men han ga seg selv kreative muligheter på måter ingen noensinne kunne ha tenkt seg.

   Når jeg og en kompis spontant bestemte oss for å reise på kino og se Star Trek Into Darkness (uten kolon) var jeg derfor ganske høyt oppe på forventning-barometeret. Og - hold dere fast! Jeg elsket Star Trek Into Darkness! Star Trek Into Darkness er en fabelaktig opplevelse! Star Trek Into Darkness har alt! Kule action-sekvenser, en berikende historie, menn som gråter, Dredd og en superskurk utenom det vanlige. Peter Weller er heller ikke et minus!

   Star Trek Into Darkness er en av de opplevelsene som ikke kunne passet meg stort bedre, og tro meg, terningen spøker for å skrape i taket i kveld!

Siden plottet er litt innviklet skal jeg ikke si så mye, så jeg har valgt å forklare det så enkelt jeg kan - uten å gjøre det rotete. Vel, vi får nå se.

   Etter å ha oppført seg heltemodig på rebelsk vis og brutt den første protokollen i samme slengen blir Jim Kirk (Chris Pine) fratatt posisjonen som kaptein på The Enterprise, og Spock (Zachary Quinto) blir omplassert til en sjøfarkost, eller noe. Dette varer imidlertid ikke lenge når en serie av uventede omstendigheter forkommer under jerngrepet til den onde superskurken John Harrison (Benedict Cumberbatch). Møterommet Kirk sitter i blir brått skutt sønder og sammen, noe som fører til at Kirks mentor Christopher Pike (Bruce Greenwood) mister livet i Spocks armer. I mellomtiden har Harrison flyktet til Klingonenes hjemplanet Kronos. Under ordre fra Admiral Marcus (Peter Weller) tar Kirk tilbake kontrollen over The Enterprise og setter destinasjonen mot Kronos, armert med sitt trofaste mannskap og 72 mystiske missiler.

   Når Harrison hører om missilene lar han seg selv ta i varetekt og oppfører seg usedvanlig merkelig også. Det kommer frem at Harrisons egentlige navn er Khan Noonien Singh (å ja!) og at rakettene er ladet med noe jeg ikke engang har tenkt å prøve å forklare. Nå starter en ny kjede av ekstreme hendelser som leder i en intens kamp jeg sent vil glemme. For å finne ut mer om plottet, gå til wikipedia eller på kino. Kino anbefales!  

Ikke bare syns jeg Star Trek Into Darkness levde opp til forventningene jeg hadde satt meg, den oversteg dem med glans! Det er vanskelig å si om filmen i seg selv er bedre enn sin forgjenger, for den er på ganske lik linje, men herregud, jeg likte denne ennå bedre! Den byr på mer variasjon, mer personlighet og mer intriger enn jeg noensinne kunne forventet av en Star Trek-film fra 2013.

   Det er umulig for meg å plukke ut hva jeg ikke likte uten å avsløre svært viktige deler av historien, men la meg bare si at filmen tok en vending som virkelig hadde skikkelig baller! Også tok den det tilbake igjen i siste liten. Det var ganske skuffende og mer kan jeg ikke si uten å spolere alt. Likevel er det helheten som teller og helheten er praktisk talt strålende (i linse-lys). Det finnes ting jeg kunne pirket på, som hvordan gravitasjon fungerer og hvordan verdensrommet sannsynligvis ikke fungerer, men herregud, hvorfor skulle jeg pirke på det? Jeg har ikke tenkt å sitte her å pirke på romfartslogikken i en sci-fi-film! Jeg er ikke en kødd!

   Chris Pine har virkelig kommet seg som skuespiller. Jeg pleide ikke å ha så mye til overs for ham, men nå tror jeg nesten jeg må hedre Tony Scott med Unstoppable bare for å få meg litt mer Pine. Nje, jeg trenger ingen unnskyldning. Chris Pine er karismatisk som faen i rollen som Jim Kirk! Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men Chris Pine er rett og slett blitt nåtidens William Shatner! Han sluker rollen sin og lever seg så godt inn at jeg fikk sleng i nakken når jeg kom hjem etter visningen! Kanskje det var mest fordi jeg satt på rad 4 i kinosalen - men seriøst, han minner meg om hvordan en ambisiøs og rebelsk ung mann oppfører seg i virkeligheten! I virkeligheten, og dette er Star Trek! Det er sjelden menneskelige kvaliteter skinner så sterkt som dette i et virvar av action og science-fiction. Pine tar gull så det holder!

   Karakteren jeg liker nest best i denne serien så langt er selvfølgelig Spock. Zachary Quinto gjør en usedvanlig god ledende hovedrolle og kampen mellom disiplin og følelser står i sentrum med fantastisk god innlevelse. Dette aspektet utforskes på en så utspekulert måte at det får dobbel innvirkning på seeren. Det blir aldri for mye følelser, til det nivået at det blir, ja, for mye, og følelsene blir aldri spesielt lite vektlagt heller. Kampen mot det Vulcanske instinktene og det følelsesladde menneskelige kjempes på innsiden mesteparten av tiden, og dette kan vi virkelig føle uten av noen må stave det ut for oss. Dilemmaet Spock må leve med står som tema allerede fra stund en, når han tidlig i filmen ytrer den kjente setningen "the needs of the many outweigh the needs of the few", til nærmere mot slutten der han virkelig bryter seg av hengslene og fullfører en perfekt rolleprestasjon. Jeg har sett lite til Zachary Quinto i ander ting, men nå er det virkelig på tide at han får slå seg mer løs!

FUNFACT: Benicio del Toro var opprinnelig planlagt i rollen som Khan, men trakk seg etter uenigheter med manusforfatterne. Gah, hadde det blitt merkelig! Forresten! Denne filmen er laget for latterlige 185 millioner amerikanske dollar! Hvorfor kunne ikke heller jeg fått noen av de pengene? Forresten, jeg leter etter jobb! Ta kontakt hvis dere trenger glimrende og motivert arbeidskraft i nærheten av Drammen!

Jeg må selvfølgelig snakke om Khan, spilt av briten Benedict Cumberbatch. Jeg hadde aldri sett Cumberbatch i noe som helst før denne filmen, men jeg har alltid hørt at han visstnok eier hva enn han er i. Likevel måtte jeg tenke, hvem er denne fyren? Hvem er denne tynne merkelige fyren som etter alles mening skal blåse hjernen ut av nesa mi. Han ser mer ut som en nerd enn en superskurk. Han ser ut som The Sherminator fra American Pie. Så, altså, jeg satte meg ned, og jeg sa: ok, Benedict Cumberbatch, vis meg hva du kan!

   Jeg ble ikke helt frelst, dog jeg forstår helt klart hysteriet. Cumberbatch må nok gi meg litt mer for at jeg skal digge ham ordentlig, men fy faen han solgte meg med stemmen! Uten den urovekkende mørke, dundrende aksenten hadde han ikke vært halvparten så kul. Cumberbatch er helt klart en svært dyktig skuespiller, det kan jeg ikke si noe imot, og han har en slags villhet i øynene jeg gjerne skulle likt å se mer til! Likevel er han ingen Ricardo Montalbán. Cumberbatch må nok vokse litt mer på meg før jeg kommer til å kalle ham noen helt innen moderne film.

   Over til Khan i seg selv. Khan er en svært annerledes fiende i Star Trek Into Darkness. Jeg vet han selvfølgelig var med i den originale Star Trek II: The Wrath of Khan, som jeg ikke kan si så mye om fordi jeg dessverre ikke har sett den (og hadde jeg sett den hadde jeg nok hatt litt mer imot en del elementer av Into Darkness), men jeg er glad Abrams fant en måte å interpretere ham inn i denne filmen på også! Til å være et genmodifisert supermenneske bygger han opp en voldsom lyst på verdensherredømme, bygget på lurendreieri og kalde løfter. Det er mye skummelt og uforutsigbart med denne karakteren og det liker jeg! Alt i alt, Khan er ganske awesome i Star Trek Into Darkness.

   Jeg liker stort sett alle de andre karakterene også, utenom den russiske navigatøren Pavel Chekov. Han liker jeg ikke. Skal han liksom være morsom? Han er bare irriterende. Simon Pegg som i rollen som den skotske Mr. Scott er heller ikke så altfor morsom, men han er i alle fall lettere å like. 

Hva mer kan jeg si, jeg var så sugd inn at jeg skvatt mer enn fem ganger, den ene gangen fordi Karl Urban var så awesome! Jeg nøt det visuelle til de grader, selv om jeg kanskje skulle ønske det var litt mer som det visuelle i Prometheus. J.J. Abrams har godt håndlag for å blende CG-teknologi til virkeligheten, bortsett fra når det kommer til utenomjordiske skapninger. Den lille assisten til Simon Pegg er riktignok praktisk, men hvorfor har han animert ansiktet til en Klingon? Ikke vet jeg. Uansett! De visuelle scenene som involverer romfart, jaktscener og knuste byer er rett og slett helt fantastiske!

   Star Trek Into Darkness "trekker" deg inn fra første stund og jeg var selv målbundet resten av den over 2 timer lange spilletiden. Så godt likte jeg den at jeg følte noe jeg sjelden føler på kino. Jeg ble faktisk ennå mer gira under filmen fordi jeg bare følte på meg at uansett hva de ville kaste på skjermen ville jeg elske! Vel, sett bort ifra den ene lille detaljen som ødela veldig mye for meg, fullførte Star Trek alle krav som jeg noensinne kunne ha stilt. Den er massivt underholdende og samtidig godt fortalt og profesjonelt fremført. Noe sier meg at det kan bli vanskelig å overgå denne filmen i sommer!

   

Løp og se Into Darkness, for jeg lover dere, den er verdt det! Jeg er spent på å se Star Trek 3 når den tiden kommer, men det blir vel ikke før i 2017 eller noe, så jeg må nok prøve ikke å tenke på det for mye. Når det kommer til terningkastet er jeg svært usikker. Jeg har lyst til å gi denne filmen en 6-er, selv om den heller litt langt ned på en sterk 5-er. Ha det i bakhodet. Det er en 6-er, men bare så vidt!

   Ha en videre god helg og følg med neste uke, som ene og alene vil holdes av til det beste og verste av Albert Pyun. Huff og huff!