Torsdagsfilmen: THE ADVENTURES OF BUCKAROO BANZAI ACROSS THE 8TH DIMENSION, 1984

REGI: W. D. Richter

MED: Peter Weller, Ellen Barkin, John Lithgow, Jeff Goldblum, Clancy Brown, Robert Ito, Lewis Smith, Billy Vera og Christopher Lloyd

GENRE: Sci-fi, "parodi"

SPILLETID: 102 minutter

"The man's been through solid matter, for crying out loud. Who knows what's happened to his brain? Maybe it's scrambled his molecules. All I'm saying is, Mr. President, let's not panic."

The Adventures of Buckaroo Banzai Across the 8th Dimension! Det er mye å matte huske på og litt av en munnfull, så jeg forkorter det vanligvis til Buckaroo Banzai, en tittel som glir litt lettere på tunga.

Man kan si hva man vil om Buckaroo Banzai, men det kan ikke benektes at filmen er et av de største kultfenomenene i 80-tallets Hollywood-historie, og at den har samlet seg en hærskare fans siden filmen den gang floppet stort på kinotoppen i USA. Det er en skam at den floppet når den gjorde, for oppfølgeren var faktisk allerede klar i manusform. Den er til og med annonser i slutten av filmen og skulle gå under navnet Buckaroo Banzai Against the World Crime League. Synd og skam.

Vel, filmen fikk på sett og vis en uoffisiell oppfølger. Har noen sett John Carpenter’s Big Trouble In Little China? Big Trouble In Little China ble skrevet på lest over et manus av W. D. Richter, mannen bak Buckaroo Banzai, og mange elementer fra manuset til den fortapte Buckaroo Banzai Against the World Crime League havnet altså her i 1986. Selv om Gary Goldman og David Weinstein skrev om manuset er mye av den bisarre stilen fremdeles intakt, og Big Trouble er en god trøstepremie - for å si det mildt.

Den uoffisielle oppfølgeren er imidlertid en helt annen historie, for her er det film nummer 1 som står i fokus. Med et stjernespekket skuespillerlag trekkes vi inn i en historie så merkelig, tilfeldig og treffende, at selv Wes Anderson måtte ta av seg hatten 20 år etterpå og referere den i sin egen fantastiske flopp, The Life Aquatic with Steve Zissou.

Buckaroo Banzai (Peter Weller) og resten av forskningslaget Team Banzai har avduket en fasinerende ny oppdagelse, som gjør mennesket i stand til å reise gjennom solid materiale, til andre dimensjoner. Når Buckaroo kjører gjennom et fjell for å bevise teorien sin en gang for alle er det imidlertid noe annet som blir med ham ut igjen. En liten hjerne sitter fast under den ombygde Forden hans! Hm. Hva kan dette være? Kan det være intelligent liv inne i alle verdens fjell og steiner, eller rettere sagt, dimensjonene de holder?

Når Dr. Emilio Lizardo (John Lithgow) hører nyhetene bryter han seg ut av mentalsykehuset for kriminelt sinnsyke for å sette sine egne planer i spill. For 50 år siden utførte nemlig Lizardo sine egne tester rundt dimensjonsreising gjennom masse, og ble sittende fast mellom den 8’nde dimensjonen og vår egen lenge nok til å bli overtatt av den sadistiske alien-lederen Whorfin. Hva gjør en alien i den 8’de dimensjonen? For å svare på spørsmålet: Whorfin var lederen for gruppen «Red Lectroids» og galaksens svar på Adolf Hitler, men etter å ha tapt krigen for Planet 10 for hundrevis av år siden, mot «Black Lectroids», ble Whorfin og etterfølgerne hans bannlyst til den 8’de dimensjon. Forvirrende? Ikke ennå.

Flere av de andre Røde Lectroidene som ble innhentet i 1938 (under det tilsynelatende falske War of the Worlds-radioinnslaget til Orson Welles) er kamuflert som mennesker og går alle under fornavnet John. De har i flere år bygget et romskip for å kunne reise inn i den 8’de dimensjonen, hente alle de andre og deretter endelig ta Planet 10 på senga med en skikkelig stjernekrig! De har imidlertid ikke funnet ut hvordan de skal krysse dimensjonen ennå, men med Buckaroo Banzais nye oppdagelse er endelig planen fullstendig i boks.

Whorfin har dessverre utelatt en viktig detalj. Ingen kødder med Buckaroo Banzai!

I've been ionized, but I'm okay now.

Laugh-a while you can, monkey-boy.

Will somebody turn off that gosh darn klaxon?

Man skal lete lenge etter en film som tar seeren med storm som denne. Buckaroo Banzai gir seg ut for å være en komedie og en parodi og… den er så utrolig mye mer enn det - seriøst. Selvfølgelig er den umulig og morsom, men på en uvanlig varm måte. Egen kreativitet og godt gjennomførte vitser står i fokus og er ikke bare parodiert materiale eller referanser stjålet fra andre kilder. Det som alltid sjokker mest i denne type film er når man plutselig trekkes følelsesmessig inn i handlingen, uten at man det minste grann venter denne effekten. En komedie har ofte et par seriøse øyeblikk i seg, men sjelden så viktige og bokstavelige som i dette tilfellet.

Ennå hvor avansert og spøtt det føles å forklare plottet er Buckaroo Banzai overraskende lett å følge med på og tar sin tid til det fulle. Vel, kanskje litt for lang tid i noen tilfeller, det må jeg innrømme. Likevel holder filmen seg alltid humoristisk og sjarmerende uansett tempo. Med en rekke fete skuespillere og mer enn en håndfull merkelige scener man sent glemmer er det alltid noe fantastisk å bevitne! Fra den overdrevne, fantastiske Cowboy-bekledningen til Jeff Goldblum (som jeg er sikker på at Lawrence Kasdan lot seg inspirere av på settet til Silverado i 1985) til Clancy Brown på jazzpiano i Buckaroos saksofonbefengte rockeband The Hong Kong Cavaliers. Fra Peter Weller som usannsynlig begavet actionhelt, til John Lithgow som den nazi-lignende alien-lederen John Whorfin. Er det noe Buckaroo Banzai aldri er så er det kjedelig.

Selv om Peter Weller står i fokus og Peter Weller er den ultimate glemte 80-tallsstjernen, er det ikke han som stjeler showet - selv om han rasker med seg en god munnfull. Det er John Lithgow som stikker av med marsipangrisen i The Adventures of Buckaroo Banzai Across the 8th Dimension! Han bruker så mye hysterisk fysisk komedie i denne filmen, kombinert med et sinnsykt utseendet og en dialogføring som ikke ligner på noe som helst, at man bare må sette seg tilbake og prøve å suge det hele til seg. Lithgow gjør seg absolutt vel fortjent som vinneren av ensemblet og med god margin også - noe han ofte ender opp med å gjøre i de fleste filmer han innfiltrerer med sitt karismatiske vesen.

4 CULT-FILMER FRA 80-TALLET:

1980 - FLASH GORDON, regi: Mike Hodges

1982 - CLASS OF 1984, regi: Mark L. Lester

1987 - THE RUNNING MAN, regi: Paul Michael Glaser

1989 - THE ‘BURBS, regi: Joe Dante

Musikken, stilen, humoren, den dagligdagse tonen. Alt sammen er glimrende sammensatt, i et fantastisk rot som bare tilfeldigvis fungerer helt perfekt. Regissør W. D. Richter hadde faktisk aldri noen karriere som regissør før Buckaroo Banzai og han hadde ikke større suksess i etterkant heller. Det Richter imidlertid likte best var å skrive manusene, noe han smått bygget seg en liten Hollywood-karriere på, aldri noe mer. Noe sier meg at han ikke var fornøyd med andre regissørers tolkning og at han til slutt bare ble nødt til å gjøre det selv. Hvor mye villere hadde ikke Big Trouble In Little China vært om Richter fikk frie tøyler? Ja, det hadde vært riktig glamorøst!

Fri vilje eller ei, W. D. Richter traff spikeren rett på hodet og tvers igjennom veggen i samme slengen med Buckaroo Banzai i 1984. Selv om filmen floppet i hopetall har den høstet alvorlig mye kjærlighet over årene, av en mengde dedikerte mennesker som ikke ser ut til å få nok Buckaroo. Det er i ettertid laget utallige mengder merchandise - bøker, tegneserier og til og med et tv-spill - alt bare på grunn av denne ene lille filmen som så ut til å snakke til så mange, inkludert meg selv. Fjernsynsnettverket NBO prøvde til og med å få finansiert en tv-serie basert på helten sent på 90-tallet, men dessverre til mislykke og uhell. Da må jeg likevel stille spørsmålet i slutten av 2012, nå som filmen er mer populær enn noensinne. Kan vi fremdeles få en oppfølger?

Kan vi få med oss Peter Weller, Jeff Goldblum, Clancy Brown og Elen Barkin på en ny runde Buckaroo-galskap, selv hvor gamle de enn måtte ha blitt? Ja, det tror jeg faktisk. Ikke bare er det en spektakulær idé, jeg vet i tillegg at alle de nevnte skuespillerne har gode personlige forhold til akkurat denne filmen. Hollywood, det vi vil ha her kalles en oppfølger og er ikke det samme som en remake. Vi vil ikke ha en parodi på originalen med Channing Tatum som Buckaroo Banzai og Jonah Hill som John Lithgow. Nei, det kommer ikke på tale! Vær så snill. Gi oss det vi vil ha, ikke noe som fornærmer det.

Selv om filmen går under den lange, obskure tittelen The Adventures of Buckaroo Banzai Across the 8th Dimension, gi den en sjanse. Ikke tro navnet betyr at innholdet er ment som en vits, for det er det ikke. Cheesy, ja. Umulig, ja. Usannsynlig, ja. Men på den beste mulige måten, for Buckaroo Banzai sklir ikke på bananskall eller mister buksene mens han får en pai i fjeset og detter på ræva til melodier på Honky Tonk piano. Buckaroo Banzai er bare en usedvanlig begavet og mystisk mann i en film med alle de samme kvalitetene.

5 små hjerner til Buckaroo Banzai og en riktig god uke til leserne mine, hvis dere leser dette før helgen kommer for å redde oss nok en gang!