DIE HARD 2: DIE HARDER, 1990

REGI: Renny Harlin
MED: Bruce Willis, William Sadler, Bonnie Bedelia, William Atherton, John Amos og Franco Nero
GENRE: Action

 


“Just once, I'd like a regular, normal Christmas. Eggnog, a fuckin' Christmas tree, a little turkey. But, no. I gotta crawl around in this motherfuckin' tin can.”



 
Undervurdert aura treffer begge 90-tallsoppfølgerene til Die Hard, i motsetning til den fjerde som høstet høy popularitet i 2007.
   Selv om jeg liker alle etterkommerne av den originale Die Hard, er det noe med film nummer to som alltid har tiltrukket seg min oppmerksomhet. Film nummer tre, Die Hard with a Vengance var min store favoritt under oppveksten, mest fordi den hadde Samuel L. Jackson, men nå i de senere år har jeg utviklet en høy kjærlighet for det fantastiske mellomledd. Jeg liker hvordan hver av disse tilsynelatende like oppfølgerne har sine vidt forskjellige sider – for eksempel at Die Hard with a Vengance har den beste åpningen og Die Harder den beste slutten - noe som for meg tilsier at hver film er noe for seg selv.
   Som regissert av Renny Harlin får Die Harder en mer klisjebasert action-tone, og det kler den så til de grader!



Nok en gang er det julaften og nok en gang er John McClane på feil sted til feil tid. Eller kanskje ikke? McClane skal møte kona, Holly, som kommer med et fly fra Los Angeles og alt virker tilsynelatende som en vanlig dag i Washington D.C. helt til John streifer borti et kjent fjes - den tidligere fengslede militærskurken Colonel Stuart (William Sadler).
   Mens han observerer mistenksomme ting rundt seg, tenner McClane seg en røyk og som alltid er det den aller siste sneipen i pakka. Den beinharde supersnuten rekker bare å ta et par dampløse trekk før han hiver fra seg kreftpinnen og kaster seg etter en uggen situasjon. To væpnede menn sniker seg inn i en forbudt sone med mål å tukle til hovedstrømmen.
   En heftig skuddkamp senere blir McClane forståelig nok svært opprørt over at flyplasspolitiet dysser ned den alvorlige situasjonen, som inkluderer et uoppklart motiv og en likpose. Selv ikke etter John har funnet ut at mannen ble erklært død noen år tidligere tar de ham seriøst og det er først når terroristene selv ringer sentralen de må bite i det sure eple og innrømme at det er noe fishy på gang.
   Terrorbanden har mørklagt alle flystripene og organisasjonen setter ikke på strømmen igjen før de får utlevert den arresterte diktatoren Ramon Esperanza (spilt av selveste Franco Nero!). Flyene som sirkulerer der oppe i natten står i fare for å bli tørre på tanken og saken er mer enn personlig for John McClane!

Die Harder mangler mange av elementene som får Die Hard til å fungere så bra som den gjør. Denne gangen er territoriet helten får jobbe på langt større enn en skyskraper, noe som resulterer i at filmen taper den solide helheten og virker mer klossete og kolossal enn den strengt tatt bør være. Dessuten er enkelte av karakterene alt for parodiske, noe som helt klart trekker ned seriøsiteten, selv rett etter en svært dramatisk scene, som dessverre konkluderer med absurditet.
   Spenningen lyser realismen i bann på en urovekkende måte, men nå får jeg dette til å virke som et langt større problem enn det kanskje er.

Som sluppet på kino i USA 4. juli, er Die Hard 2: Die Harder et høylytt, eksplosivt bidrag til amerikansk Blockbuster-kino, men har kanskje tapt seg litt med tiden som en dum og banal actionfilm, nesten for stor for seg selv.

3 EKSPLOSIVE SOMMERFILMER FRA 90-TALLET:

-Juni 1990, Walter Hills’: ANOTHER 48 HRS, med: Nick Nolte og Eddie Murphy
-Juli 1992, Roland Emmerich’s: UNIVERSAL SOLDIER, med: Jean-Claude Van Damme og Dolph Lundgren
-August 1993, Andrew Davis’: THE FUGITIVE, med: Harrison Ford og Tommy Lee Jones










Grunnen til at ingen snakker om denne filmen lenger er fordi de heller ønsker å snakke om den første. Dog dét er forståelig vil jeg gjerne forsvare Renny Harlins bidrag til å dø med stil. Denne filmen bør vel strengt tatt ikke sammenlignes med sin forgjenger, ettersom den fint kan stå på egne ben.
   For det som virker, virker veldig bra. Man kan rett og slett ikke mislike John McClane i julestriden og det helvete han må gjennom, denne gangen med sko, gjør ham til en mer utviklet karakter enn han var i Nakatomi-bygningen to år tidligere. Action-sekvensene er fantastiske, selv om noen av dem drar det litt langt, men i helheten fungerer de riktig godt. Bruce Willis med skarpladd maskingevær over isen på snøskuter er selvfølgelig en fryd for øyet på alle tenkelige måter og mer helsprø moro skal du leter lenge etter!
   Etter et koselig 2-minutters gjensyn med politimannen Al Powell og en artig, men litt i overkant for tilfeldig, gjenforening av Holly og reporter Richard Thornburg gjør filmen sitt med å minne om at dette er det samme universet som det var i 1988. Die Hard 2: Die Harder er oppfølgermateriale som er verdt pengene.


Slett ikke så god som Die Hard, men absolutt en verdig julefeiring med John og Holly McClane i nysnøen.





Karakter: 4+

Yippy-Kay-Yaaaaaaaaaaay!