REGI: Pete Travis
MED: Karl Urban, Olivia Thirlby, Lena Headey, Wood Harris, Langley
Kirkwood, Luke Tyler, Domhnall Gleeson og Evan Rachel Wood
GENRE: Science fiction, action
"Only one thing fighting for order in the chaos;
the men and women of the Hall of Justice... the Judges."
Jeg så
faktisk Dredd lenge før jeg så Skyfall, men på grunn av Halloween-måneden min i
oktober ble anmeldelsen noe forsinket (jeg ville ikke gi inntrykk av at Dredd var
en Halloween-film!) og jeg glemte faktisk å fullføre den. Rett skal være rett,
nå har jeg skrevet ferdig og Dredd skal endelig få all æren den fortjener her i
Torsdagsfilmen!
Det er mange dårlige actionfilmer ute og går
for tiden. Actionfilmer uten sjel, actionfilmer uten stil og actionfilmer uten testikler!
- i mange tilfeller alle tre på en gang. Amerikansk kino lider nemlig sin klasse
under aldersstempelet PG-13, et stempel som betyr at alle barn fra alderen 13
år kan se filmene i følge med foreldre (PG: Parental Guidance). For å kunne stemple
filmen PG-13, må den selvfølgelig også være tilrettelagt for barna. Actionfilmene,
i dette tilfellet, kan ikke vise ekstrem vold. De kan heller ikke inneholde
styggelige ordfraser eller sex, i alle fall ikke til den grad at det på noen
som helst måte blir grafisk eller høyt tilstedeværende. Det kan bli hintet til
i korte sensurerende trekk, men det hele blir dermed en slags kastrert form for
virkelighet. Vel, fantastisk! Det høres jo utrolig gøy ut!
Ok. Folk kan gjerne lage disse filmene, for
all del, for en actionfilm trenger ikke alltid handle om banning, dreping og
nakne damer. Men! La oss gå dypere ned i problemet. De aller fleste
actionfilmene med stempelet PG-13, stempler seg av én enkel grunn. Penger.
Selvfølgelig penger. Penger er det som gjør at Hollywood går rundt. Er penger
argumentet som skal sjokkere verden? Nei, det er det selvsagt ikke. Penger er
imidlertid roten til problemet.
Dessverre er de grådige blodhundene så
opphengt i den søte smaken av penger og suksess at de faktisk klipper ut de
upassende scenene av ORDENTLIGE action-filmer, som for eksempel Liam Neesons
Taken og Taken 2, bare så ungene kan gå på kino å se dem - slik at de små og
foreldrene deres kan betale store penger for redigert materiale som aldri var
egnet for barn i førsteomgang! Er ikke dette et STORT problem?! Ikke bare lages
det pysefilmer for pengenes skyld - filmer som ikke har noe som helst pysete ved
seg blir kuttet ned til en syltynn kebabmasse roterende på et kjøtthjul av et
knivblad så sløvt at det ikke engang kunne ha delt en ferdigskrelt, overmoden
banan i to! Ja, la oss ta Payback og klippe ut alle scenene der Mel Gibson dreper
folk! Det blir skikkelig kult, eller hva?!
Ja, dette er hva amerikansk kino har kommet
til, ikke bare med actionfilmer, men med skrekkfilmen også. Skrekkfilmer som
ikke viser blod og som kutter ned på volden! Hva er galt med dere USA? Hva faen
er det som er galt med dere? Nå kommer endelig Dredd 3D inn i bildet, eller
Dredd, som jeg kommer til å kalle den når jeg skriver. 3D er en dimensjon som
ikke eksisterer i tekstform, med mindre det er under filmenes tittelsekvens.
Dredd er en av de kuleste straight-up actionfilmene
som har kommet ut de siste 10 årene, dette er ingen spøk! Dredd er fantastisk,
badass action med stil, personlighet, baller og masse, masse blod og vold - av
den gode gamle sorten! Man kan bare ikke mislike Dredd hvis man liker god,
kaldblodig actionfilm!
Mega City
One er en av de få byene resten av USAs østkyst er huset sammen i. Tronende
over byen - gigantiske Mega Blocks - fantastiske skyskrapere med 200 etasjer og
over 700000 innbyggere per stykk. Hver Mega Block er som et eget samfunn i seg
selv, konstruert så menneskene som bor i dem kan overleve flere uker om Mega
City One skulle bli utsatt for radioaktive strålinger eller andre farlige
situasjoner. Om dette skulle skje kan hele bygningen effektivt forsegles med et
tastetrykk. Politistyrkene i denne bitre fremtiden er såkalte dommere (judges),
med makt til å spille rollen som både dommer, jury og, i mange tilfeller,
henretter på stedet! Enkelt og greit.
Judge Dredd (Karl Urban) og hans nye assistent
Judge Anderson (Olivia Thirlby) er såkalte dommere og har dessverre en lang,
dårlig dag foran seg. Etter et brutalt, trippel-dødsfall i slumkomplekset Peach
Trees, blir partnerne satt på saken og finner spor av det populære dopet Slo-Mo
i likene, som tilsynelatende har falt 200 etasjer flatt ned i asfalten. De to
finner snart ut at dop-langeren befinner seg i komplekset og det tar ikke lang
tid før de har funnet gjerningsmannen og er klare til å ta han med til
stasjonen. Det er da alt går forferdelig galt!
Hoved-handleren og hjernen bak Slo-Mo, Ma-Ma
(Lena Headey), som tilfeldigvis også er den dominerende gjenglederen i Peach
Trees, kontrollerer hele bygningen fra topp til tå og tror dere ikke hun
stenger alle portene? Jo, det gjør hun faktisk. Hun stenger alle portene så
Peach Trees forvandles til et stort, skittent fengsel av et slumsamfunn, med de
to dommerne på innsiden. Ma-Ma sender så ut en direkte skummel radiomelding
over høyttalerne i kjempeblokken og sender gjengene sine ut i angrepsposisjon,
mens hun samtidig holder resten av beboerne ansvarlige for sin egen sikkerhet.
Nå må de to dommerne bevæpne seg og sloss
for harde livet, for det er dem mot alle de andre i det gigantiske
høyblokk-komplekset! Det blir en blodig kamp for tilværelsen og sannelig, en
lang hard natt!
Høres ikke
dette ut som et saftig blodbad? Det er det også, på den mest majestetiske måten
noensinne! Det høres sadistisk ut å hylle vold, men Dredd hyller vold på en
riktig så vakker måte, tro det eller ei, og her passer faktisk 3D midt i
blinken for en gangs skyld.
Jeg vet ikke om denne filmen ble sluppet i 2D
her i Norge og om den ble det måtte de vel forandre filmens tittel under disse
visningene, men jeg bet altså i det sure eplet og godtok den tredje dimensjonen
fordi jeg visste jeg bare MÅTTE se Dredd. Ja, det stemmer, jeg, Fredrik
Simensen, mannen som reiste helt til Asker for å se The Avengers i 2D. Dredd er
for så vidt annerledes, for Dredd er faktisk ment å være i 3D. Den har lange
sekvenser som faktisk ikke hadde passet til 2D i det hele tatt, der dopet
Slo-Mo, som får alt til å gå i sakte film for de som bruker det, gjør at alt går
i sakte film for oss også.
Dette lar regissør Pete Travis mate oss med
noen riktig flotte scener i slo-motion, med vann som spruter, blod som flyter
og kuler som penetrerer alt som puste kan ned til minste detalj. Effekten blir
faktisk brukt ganske originalt, på en måte jeg aldri har sett den bli brukt før
i denne typen film. The Matrix-filmene har selvfølgelig en rekke sekvenser der
folk banker hverandre og fyrer kuler i slo-motion, men jeg lover dere, ikke
slik som dette! The Matrix har slett ikke scener der ansiktet til en fullstendig
u-nøktern punker revner i et spektakulært spindelvev av blod og kjertler!
Alt i alt viser Dredd oss nye bruksområder
for oppfinnsomt bruk av 3D-effekten og utvider dermed horisontene for andre
filmer som sannsynligvis vil prøve å kopiere formelen i årene som kommer. Når
det er sagt, 3D-en ga meg både vondt i øynene og dundrende hodepine! Jeg klarer
det bare ikke, det blir for mye for meg. Dette er en av grunnene til at jeg
holder meg unna 3D, bortsett fra en gang i jubelåret som med denne filmen. Når
sant skal sies, nøt jeg likevel Dredd i stor grad på grunn av effekten og er
glad jeg ofret en Ibux og en Paracet (som er den beste kombinasjonen
smertestillende) for en strålende søndagskveld med gutta på Lillehammer Kino.
Karl Urban
fortjener en Oscar for denne filmen! Det er sjelden man ser så stor karisma og
karakter i en maskert mann av få ord som i Judge Dredd, alt takket være Urbans
sterke prestasjon i hovedrollen som den brutale dommeren. Han drar det ikke for
langt og holder oss ikke for narr heller, alt er helt perfekt, i balanse som
grenser til durstemt harmoni. Urban gjør også Dredd til en så badass - en så
truende, sterk karakter - at han ikke engang er en filmhelt vi har lyst til å
møte selv! Når Sylvester Stallone sier den kjente setningen «I am the law» i
den notoriske Judge Dredd fra 1995, høres det cheesy og helt dagligdags ut. Når
Karl Urban sier «I am the law» i Dredd 3D pisser folk i buksa! Mannen er en
maskin! Det er en scene der Dredd blir skutt i brystet og han bryr seg ikke
engang. Bare forsegler såret og fortsetter å skyte! Jeg må selvfølgelig også
nevne den fantastiske geipen han holder under så å si hele spilletiden. Geipen
som forteller deg at du burde begynne å løpe med en eneste gang!
Filmen er også spekket til taket med andre
kule skuespillere. Lena Headley som Ma-Ma! Ugh! Jeg er glad hun ikke er moren
min (navnet Ma-Ma er egentlig en forkortelse av det egentlige navnet hennes, Madelaine
Madrigal)! Denne dama har ikke hjerte i det hele tatt. Hun truer mannskapet
sitt på livet i hver eneste scene hun er til stede i og flår folk levende som om
det var en hobby, når hun ikke ligger dopet på Slo-Mo og leker med skummet i
badekaret sitt selvfølgelig!
Jeg er glad det finnes filmer som dette! Dredd bruker til og med en rekke praktiske effekter, som alle vet at jeg elsker, selv om datablod fyller skjermen litt for mange ganger her. Likevel, dette fungerer faktisk fordi filmen er i 3D. Det ser tøysete og rart ut, ja, men det passer inn fordi det meste uansett ser syntetisk ut i dette formatet. For første - og trolig siste - gang har jeg ikke tenkt å klage på dette.
Så mye som jeg skulle ha ønsket å gi Dredd
terningkast 6 har den likevel sine problemer, som jeg som ærlig kinogjest blir
nødt til å peke ut. Konseptet med en hel film innelåst i en bygning kan virke
riktig godt i mange tilfeller, som i den første Die Hard - der virker det jo helt
perfekt! Her i Dredd er dessverre variasjonen på inventar og område riktig
ensformig. Jeg skulle ønske filmen hadde et klimaks som lot den forlate Peach
Trees mot slutten. Om den hadde gjort dette hadde ikke hele filmen føltes som
et kjempestort klimaks av en skytesekvens i seg selv, og hadde etter personlig
mening gitt meg mye mer å tenke på når jeg gikk hjem. Ikke misforstå meg her!
Dredd ga meg fantastisk mye å glede meg over, jeg skulle bare ønske den hadde
det lille ekstra som gjorde den sensasjonell over alle hauger når den var så
godt på vei allerede.
Til sist må
terningen falle på 5, og jeg tenker nå er det rette tidspunktet å ta opp dette
på: jeg har juggu meg bare sett gode filmer på kino i år! Ikke en eneste film
jeg ikke har endt opp med å gi terningkast 5 eller 6 når dagen blir til kveld. Derfor
må jeg forsikre alle om at jeg IKKE elsker alle filmer jeg ser på kino, jeg har
rettere sagt bare vært særdeles heldig i år… så langt!
Jeg likte ikke Dredd like godt som The Girl
with the Dragon Tattoo eller The Avengers, men derimot bedre enn The Dark
Knight Rises, om så bare med et hårstrå. The Dark Knight Rises får dessverre mer
og mer hets og dette er noe jeg ikke forstår. Hva var det dere ikke likte med
The Dark Knight Rises folkens? Var det ikke nok Batman i den? Var det skurken Bane
som ikke falt helt i smak? Kommenter gjerne for jeg forstår ikke så godt som
jeg skulle ønske! Det jeg imidlertid forstår er at om Dredd 3D fremdeles
spilles noe som helst sted i Norge så for guds skyld, da må dere se den før det
er for sent! Om ikke annet får vi den nok på DVD om ikke så altfor lenge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar