The Hangover Part III Trailer

REGI: Todd Phillips

MED: Bradley Cooper, Ed Helms, 

Zach Galifianakis og Justin Bartha

PREMIERE: 24 mai 2013

Jeg likte den første The Hangover og fyllekule nummer to var ikke så alt for ille den heller, selv om filmen var en renspikket kopi av sin egen forgjenger. Den er mulig å like for det den er, men ikke all verdens å skryte av, for å være helt ærlig.  

The Hangover Part III ser imidlertid ut til å gå en litt annen retning. En ennå mørkere retning. Jeg har ikke funnet mye av plottet på nettet, men det er visstnok noe med at ulvegjengen skal redde Zack Galifianakis fra mentalsykehus og at Las Vegas skal brennes ned en gang for alle - akkompagnert av uoriginale Wolfmother-låter. Dette kan bli interessant og det kan også bli dølt. Jeg håper på det beste, selv om jeg ikke likte delen i traileren der Zack Galifianakis halshugger en giraff. Virkelig? Hvem syns egentlig sånt er morsomt? Det er bare kjipt og alt for mørkt, som humoren i de nyere episodene av Family Guy og American Dad. Ikke helt min stil.

Men denne oppfølgeren er ikke noe jeg generelt gruer meg til. Kan ikke si jeg gleder meg heller, men det er nok i alle fall ikke verdens undergang, som enkelte andre filmer med premiere i år. Dessuten er John Goodman med og dette er aldri et minus! Todd Phillips regisserte mange av de shabby guttekomediene jeg vokste opp med på 2000-tallet og han lager dem bra. Lett underholdning og likbare karakterer. Før jeg vet ordet av det finner jeg meg selv i kinosalen. God helg! 

THE GOLDEN CHILD, 1986

REGI: Michael Ritchie

MED: Eddie Murphy, Charlotte Lewis, Charles Dance, 

J.L Reate, Victor Wong, Randall "Tex" Cobb, 

James Hong og Eric Douglas

GENRE: Fantasy, action, komedie

 Only a man whose heart is pure can wield the knife, and only a man whose ass is narrow can get down these steps. And if mine's is such an ass, then I shall have it.

Eddie Murphy eide på 80-tallet, men den tiden er sårt over - ikke bare for tiåret, for Murphy også. Hva skjedde egentlig med Eddie Murphy? Solgte han sjelen sin? Ble han slukt av sitt eget ego og bestemte seg for aldri å være morsom igjen? Kanskje han på et eller annet punkt bare antok at han kunne være morsom uten i det hele tatt å prøve.  

   Selv om 1986s The Golden Child ofte omtales som starten på slutten av Murphys morsomheter må jeg si meg rakt uenig. Ikke bare er det stakkars offeret Golden Child et fantastisk glemt gullkorn med en hysterisk Eddie Murphy, men hva med Beverly Hills Cop 2? Var det ingen som så den? Var det ingen som så Coming To America eller Another 48 HRS heller? Ja, Another 48 HRS er faktisk en av de mest undervurderte oppfølgerne noensinne, så den kommer jeg tilbake til senere en gang! Nei, The Golden Child var ikke slutten på noe som helst og i alle fall ikke for Murphys beste epoke noensinne. Om én film skal være skyldebukk for Eddie Murphys nedtur så la det heller være Vampire In Brooklyn eller Beverly Hills Cop III, ikke The Golden Child for faen! Dessuten, ta i betraktning hva Eddie Murphy driver med nå! Til og med Vampire In Brooklyn er morsomt i forhold!

   Men, tilbake til tema. The Golden Child er en film ulik andre filmer. Et produkt av sin tid, men et produkt som vil stå for evig og alltid i en fanatisk filmnerds hjernebark. Som The Goonies, E.T. og The NeverEnding Story, er den en fantasifilm som fortjener en plass i 80-tallets kosealder, men som tidens tann dessverre har vasket vekk sammen med Short Circuit og Flight of the Navigator. La oss ta en nærmere titt på Michael Ritchies beste film siden han ukreditert regisserte Student Bodies i 1981!

So, if something happens to the kid, the whole world goes to hell?

Chandler Jarrell (Eddie Murphy) er sosialarbeider og på leting etter den forvunnede ungdomsjenta Cherryl. Etter en mislykket tv-opptreden blir Chandler imidlertid oppsøkt av den vakre Kee Nang (Charlotte Lewis) som fører ham nærmere sakens kjerne og forteller en helt utrolig historie i samme slengen. Det er nemlig en grunn til at det finnes så mye godt her i verden - hvert 1000 år blir et gyllent barn født med gudelige evner. Dette barnet hjelper godhetens balanse, får magiske ting til å skje og kan til og med vekke de døde tilbake til live, om de høyere maktene samtykker i avgjørelsen. Dessverre er det også de som vil at ondskapen skal råde.

   Sardo Numspa (Charles Dance) og banden hans står i lag med Satan og kidnapper den gylne gutten fra Tibet for å få en slutt på alt som er godt. Det er imidlertid bare én måte å drepe barnet på i gudelig form, ved hjelp av den sagnomsuste Ajanti-dolken. Dette etterlater Numspa med et problem. Dolken kan bare finnes av den utvalgte, som selvfølgelig viser seg å være sosialarbeideren Chandler Jarrell! Til å begynne med tar ikke Chandler plottet seriøst i det hele tatt, men snart blir bevisene for tilstedeværelsen av overnaturlige krefter mer enn overveldende. Det viser seg også at Ajanti-dolken ikke bare kan drepe symbolet på godhet, men også ondskapen selv! Chandler og Kee Nang må oppdrive dolken og redde barnet før det er for sent!

So, I gotta go to Tibet, because I'm the Chosen One. Why can't anybody choose me to go to the Bahamas?

Sjarmerende, morsom og merkelig avansert. Dette er tre stikkord som lett beskriver The Golden Child. Sjarmerende for feeling og stop-motion-effekter, morsom på grunn av Eddie Murphy og merkelig avansert fordi historien gjør seg selv langt mer kompleks enn nødvendig. The Golden Child er tilsynelatende en overnaturlig action-komedie for hele familien, men tar plutselige surrealistiske og mørke vendinger, til det nivået at den nesten kunne gått hånd i hånd med John Carpenters Big Trouble in Little China (det var faktisk meningen at Carpenter skulle regissere Golden Child, men han trakk seg ut av prosjektet og sørget for å gjøre ferdig Big Trouble så fort som mulig). Likevel glir det på en eller annen måte akkurat godt nok til at dette aldri blir et stort problem.

   Opprinnelig var ikke The Golden Child ment å være en komedie i det hele tatt, men en seriøs overnaturlig action-film. Dette forklarer filmens mørkere scener, som ikke akkurat passer perfekt inn med tonen på pipeorgelet. Etter at Mel Gibson sa nei til hovedrollen som Chandler Jarrell fikk Eddie Murphy stillingen og filmen ble omskrevet for å passe ham bedre. Dette er faktisk akkurat det samme som skjedde med den første Beverly Hills Cop-filmen, som var ment for hard action med Sylvester Stallone. Når alle bitene av det jeg har fortalt faller sammen kan man se hvordan The Golden Child endte opp som et merkelig kaos.

   Kort sagt ble en langt mer episk og mørk fantasifilm overkjørt av Eddie Murphys inkludering og slukt av SNL-komedie. Og likevel elsker jeg denne filmen! Det er merkelig hvordan ting fungerer noen ganger, eller hva?

4 ROTETE FILMER SOM FUNGERER LIKEVEL

1978 - THE WILD GEESE, regi: Andrew McLaglen

1988 - HELLBOUND: HELLRAISER II, regi: Tony Randel

1997 - A LIFE LESS ORDINARY, regi: Danny Boyle

2004 - THE LIFE AQUATIC WITH STEVE ZISSOU, regi: Wes Anderson

Eddie Murphys karakter fremstår som noe alvorlig og utypisk i enkelte scener, men blir etter hvert som filmen går mer og mer erke-typisk Eddie Murphy, slik som vi alle kjenner og elsker ham. Dette har nok en gang alt å gjøre med hvordan manuset egentlig var ment for en seriøs Mel Gibson og deretter falt sammen under studio-systemets krav til å gjøre sluttresultatet mer komisk og kommersielt. Eddie Murphy hater for øvrig denne filmen og jeg tror det har noe med dette å gjøre. Det ble dessuten kjent under produksjonen av Beverly Hills Cop III at Murphy hadde ambisjoner om å være mer enn bare en komiker (noe han etter min mening absolutt var) og at han ønsket seg seriøse action-roller mer enn noensinne. Når det er sagt er Eddie Murphy helt fantastisk i The Golden Child, uansett hva han selv syns om den, og er uten tvil filmens absolutte høydepunkt!

   Charles Dance gjør også en strålende skurk som Sardo Numspa og akkurat som i Last Action Hero sluker han rollen med en munnfull skinke og gjør det beste ut av det. Han er eventyrfilmenes Hans Gruber, letter sagt. Andre minneverdige skurker inkluderer Randall "Tex" Cobb fra Raising Arizona, som ikke er like skremmende i denne filmen, men veldig koselig!

The Golden Child er til for å nytes, så det er synd at så få mennesker vet å nyte den. Den har en sjarmerende tone og tar uventede retninger hele tiden, alltid til det positive. Jeg husker jeg hadde en kopi av denne filmen på opptakskassett som liten, men hvor den ble av har jeg ingen anelse om. Nå har jeg i alle fall endelig sikret meg en dvd-kopi så egentlig har jeg ingen grunn til å klage!

   Filmen anbefales virkelig på det sterkeste og av flere grunner jeg ikke har skrevet noe som helst om. Likevel, uten å forklare meg dypere, etterlater jeg anmeldelsen her og lar dere finne ut helt selv hva som virkelig gjør The Golden Child så spesiell. Jeg skriver for å hylle, men om jeg skriver for mye kan jeg komme til å røpe alt for mange godsaker. Løp og kjøp.

5 GULLBARNSSTATUETTER

 

It must be Rod Serling.

HELL NIGHT, 1981

REGI: Tom DeSimone

MED: Linda Blair, Peter Barton, Vincent Van Patten, Suki Goodwin, Kevin Brophy og Jenny Neuman

GENRE: Grøsser

“Wait. If you weren't screaming, and we weren't screaming - then someone is trying to mind fuck us here.”

Når man plukker og kjøper tilfeldige skrekkfilmer uten å vite noe om dem på forhånd kan alt skje. Nei, helt sant, alt kan faktisk skje! Det var sånn jeg fant The Gate! Er man heldig ender man opp med en obskur, men fullstendig knall film som verden bare av en eller annen grunn har valgt å glemme. Dessverre er det mye bruk og kast, så sjansen for å ha flaks hver gang er mikroskopisk. Hell Night er en selvstendig kult-slasher fra starten av 80-tallet, som mange visstnok elsker, men nå skal jeg virkelig personlig rive den et nytt rasshøl, for dette er 100 minutter jeg aldri får igjen!

   For å analysere internt rundt hva som kan ha gått galt her må jeg først dykke ned i filmens simple, men vanligvis effektive, handling og først deretter kan jeg gå løs på alt det andre! Tro meg, jeg skal gå løs på alt det andre…

Marti Gaines (Linda Blair) og tre andre elever må i følge tradisjonen gjennom et skoleritual for å bli med i elevrådet - eller noe i den duren. Elevrådslederen Peter Bennett (Kevin Brophy) får derfor den jævli originale ideen at de skal tilbringe natten i spøkelseshuset Garth Manor! Den tidligere eieren av huset, Raymonde Garth, drepte ifølge ryktene hele den deformerte familien sin i dette huset 12 år tidligere, før han hang seg i inngangshallen. Dessverre skal visstnok den yngste sønnen Andrew ha stukket av og søkt ly i krypten under herregården som et vanskapt monster. Dette er heldigvis bare et eventyr, eller hva?

   De fire elevene teamer selvfølgelig opp som sengepartnere med sex i tankene og sprit i lommene og det nitriste nachspielet kan snart begynne. På utsiden venter imidlertid Peter og vennene hans. De forbereder et narrespill med masker og lydeffekter for å skremme ungdommene på innsiden til å tro at det skjer mystiske ting rundt Garth Manor! Vel, det tar ikke lang tid før mystiske ting virkelig begynner å skje. Kanskje vesle deformerte Andy har vokst opp på de 12 årene og blitt en farlig deformert mann?

Først må det sies at jeg ikke kunne nyte Hell Night til det fulle fordi jeg var uheldig med opplaget. Min DVD-kopi viste seg å være så mørk i kantene at jeg i mange tilfeller ikke kunne skimte hva som skjedde i det hele tatt, som når man ser en utrolig billig skrekkfilm fra 40-tallet på europeisk VHS-utgivelse. I tillegg var lyden merkelig mikset og deler av filmen så ut til å variere ytterligere i kvalitet underveis. Jeg vet at det finnes kopier av filmen som er lyse som dagen, med god lyd og som på alle måter er restaurert fra en versjon av filmen som ikke hadde avskyelige belysningsfeil. Det er denne versjonen av filmen som gjorde det mulig for meg å finne bildene jeg bruker som dekorasjon rundt anmeldelsen.

   Men var bildekvaliteten det eneste problemet mitt med Hell Night? Kan det være derfor jeg kjedet meg og at jeg bare ikke forsto handlingen? Nei. Jeg forsto det som muligens kunne forståes, selv om det noen ganger var vanskelig å se det ordentlig. Jeg kan dessuten tilgi en film for å være kjedelig hvis den likevel har sjarm og karakter nok til å bygge videre på. Nei, mørk eller lys - Hell Night irriterte meg på mange måter og hvis jeg ikke får forklart godt nok hvorfor kan jeg fort virke dobbeltmoralsk, med tanke på andre forunderlige filmer jeg har hyllet her i bloggen.  

   Det som virkelig gjør det hele kjipt er hvor oppfinnsomme noen av øyeblikkene faktisk er! Hvordan i svarte kunne en så klassisk historie, som faktisk har noen små-kule tvister og noe artig dialog, drukne i matt kjedsomhet på denne måten? Jeg vet akkurat hva som skjedde. Hell Night er regissert av Tom DeSimone… mannen som lagde Chatterbox… filmen om en snakkende vagina som blir berømt… Jeg er sikker på at den lille ambisjonen han hadde gikk med på å vanne ut manusforfatterens gode ideer med venting og gåing og, i mitt tilfelle, komplett gapende, meningsløst mørke.

For å forklare smerten ved å se en mørk film: dette er en av scenene som ikke finner sted i mørket!

Nei, ting gir virkelig ikke mening i Hell Night. For det første klarer den ikke å bestemme seg for hva slags type film den vil være. Det dukker opp et spøkelse i en av scenene, men utenom dette får vi aldri intensjoner eller flere situasjoner som tyder på at huset spøker, sett bort ifra en merkelig speil-scene jeg ikke forsto bæret av. Dessuten er det av en eller annen grunn to mordere. Hvis den ene er Andrew Garth, hvem er da den andre? Ingen forklarer, så hvem vet. Jeg leste faktisk på Wikipedia at DeSimone betalte to tyskere for å spille rollene og at den ene faktisk brakk beinet i en scene som er med i filmen. Ingen av tyskerne står kreditert på rulleteksten, så igjen, hvem vet. Wikipedia-artikkelen har flere slurvefeil enn nynorsktentamenen min fra ungdomsskolen så man skal nok ikke tro alt man leser.

   Og ja, forresten, dvd-coveret er helt feil også! Det viser en alt for ung Linda Blair, som hun ser ut i Eksorsisten, med langt hår i stedet for kort. Dvd-coveret påstår dessuten at filmen kan tekstes på alle de skandinaviske språkene, noe som er en løgn! Den finnes bare med dansk tekst. Ja, virkelig! Den aller verste feilen er likevel spilletiden. Det står på coveret at Hell Night bare varer i 90 minutter, men jeg måtte jaggu meg sitte og vri meg i 10 minutter til!

4 FILMER JEG HAR DER COVERET LYVER!

1. CHASING AMY - Ben Affleck har bart- og hake-skjegg i filmen. Det har han ikke på noen av coverene! Hvorfor? Spør meg ikke!

2. BLAST - Denne billig-filmen får det til å se ut som om Rutger Hauer er stjernen! Løgn og bedrag!

3. PAN’S LABYRINTH - Filmen ser ut til å være en episk, spansk eventyrfortelling med fantastiske Hellboy 2-aktige effekter. Effektene er fremdeles fantastiske, ja, men fantasielementene blir overskygget av kjempemasse 2 verdenskrigshandling. Solgt helt feil! Det var fantasy jeg var i humør for!

4. THE SERPENT AND THE RAINBOW - Coveret er helt greit, men bakpå står det at Wes Craven revolusjonerte skrekkfilm-verdenen med Scream-serien. Dette er en alvorlig skrivefeil.

Det er smålig rart at Hell Night ikke klarte å underholde, for den har et par likanes karakterer og noen saftige scener her og der. For eksempel scenen der Linda Blair kjører bilen sin inn i en veltet piggete port for å spidde et mutert lik hun har på taket! Nå, hvis dét ikke er underholdning så vet ikke jeg! Filmen tar også anledningen til å gjøre nye ting med typiske scenarioer vi alle har sett 100 ganger før. Det er en scene der Vince Van Patten (Tom Roberts fra Rock’n’Roll High School) klarer å stikke av fra huset og løper til politiet for å hente hjelp. Politiet tror ham ikke, men Patten rapper med seg en rifle, stjeler en bil og sier til sjåføren at han er på vei til Garth Manor, for å tvinge politiet til å måtte følge etter ham. Denne scenen, tilfredsstillende som den er, går likevel ingen vei. Når Patten kommer frem blir han øyeblikkelig drept og politiet møter aldri opp uansett, så scenen hadde faktisk ingen hensikt i det hele tatt! Faen.

   Etter disse poengene om hvorfor Hell Night skuffer, tilbake til det ordentlige poenget - hvorfor jeg ikke synes jeg oppfører meg dobbeltmoralsk i denne situasjonen. For å forklare ytterligere helt til slutt - jeg elsker mange filmer som ikke gir mening: Rats: Night of Terror, The House By the Cemetery, Inferno. Dette er likevel filmer som gir masse tilbake på andre nivåer. Rats er verken kompetent regissert eller meningsfull på noen som helst måte, men til gjengjeld massivt underholdende, og oser av sjarm som ikke kan kjøpes noe sted, men som bare må oppstå av seg selv under magiske omstendigheter. The House By the Cemetery har en mer skremmende, mareritt-aktig kvalitet ved seg, der verdener ser ut til å eksistere parallelt uten at noen sier noe om det. Meningsløst, men virkningsfullt. Den drømmende og interessante stilen gjør filmen egen på en mystisk og uslåelig måte. Ser dere hva jeg snakker om? Hell Night gir ikke mening OG den har ingen kvaliteter som gjør den interessant til tross for faktumet. Dette gjør delene som ikke gir mening ennå mer irriterende enn de ville vært i en sjarmerende underholdningsfilm, fra Italia eller ikke. Der har dere poenget mitt og jeg holder fast ved det.

Den eneste grunnen til at jeg anmelder Hell Night i det hele tatt er fordi den vekket et så aggressivt sinne i meg at jeg ikke hadde noe annet valg. Nå får jeg i det minste en anmeldelse ut av den tiden jeg kastet bort på å se på dette mørke faenskapet. Passer den inn i cheese-spalten? Ja, selvfølgelig, den er en uoriginal slasher fra 80-tallet. Selvfølgelig er den cheesy.

   Som enden på visa vil jeg si, til dere der ute som liker denne filmen, flott! Det er viktig å ha sin egen mening. Jeg, på en annen side, kommer til å selge min kopi av Hell Night så snart som mulig. Om jeg må betale for at noen skal ta den imot vil det fremdeles være et pluss i regninga! Poengrangering: ingen!

Fremdeles fantastisk artwork, i det minste.