Side Effects Trailer

REGI: Steven Soderbergh 
MED: Jude Law, Rooney Mara, 

Catherine Zeta-Jones, 

Channing Tatum og Vinessa Shaw

Steven Soderbergh lager som regel alltid gode filmer og de siste årene har han virkelig vært i slaget, med minst 2 kritikerfavoritter i året! Det eneste som plager meg, og som ser ut til å ligge i alles underbevissthet selv om ingen snakker om det, er - Channing Tatum?! Hva faen er det Soderbergh ser i Channing Tatum? Også i hver jævla film nå? Ok.

Ikke bare er Tatum en utstillingsdukke minus talent, følelse eller karisma, han har til og med et altfor kjedelig utseende til å bli tatt seriøst som muskuløs mannemann! Jentene liker nok musklene til Tatum, går jeg ut ifra, men Tatum er ingen Stallone eller Lundgren, menn med mer enn bare muskler. Han ser rett og slett ikke ut til å ha noen personlighet. Hvorfor kan du ikke bruke James Spader i stedet?

Uansett, Side Effects ser ut til å være litt i samme gate som 2011-filmen Contagion, som mildt sagt er strålende. Ekkel, mørk, infisert, men menneskelig, med drama som fokus fremfor thriller og grøss. Dessuten, selv om Tatum nok en gang er på rollebesetningen inkluderer lista Jude Law, som jeg liker veldig godt! Om jeg ikke ser denne på kino kommer nok Side Effects til å leies på dvd, eller noe i den duren.

Django Unchained vil bli anmeldt innen måneden er omme. Det har tatt lenger tid en forventet, men er ikke blitt glemt bort.  

DVD-raid: THE GREY

ÅR: 2012

REGI: Joe Carnahan

MED: Liam Neeson, Frank Grillo, 

Dermot Mulroney, Dallas Roberts, Joe Anderson, 

Nonso Anozie og Frank Welker (som ulvene!)

GENRE: Drama, action

SPILLETID: 117 minutter

The Grey er ikke hva den utgir seg for å være. Når alt kommer til alt er dette faktumet likevel en god ting, og er det en film jeg anbefaler på det høyeste - egentlig til hvem som helst - så er det nettopp denne.

   Liam Neeson er alltid karismatisk som actionhelt og The Grey lover oss at Liam Neeson skal sparke ulverumpe i denne filmen, noe som dessverre ikke er helt sant. Noen filmer har det med å bli reklamert feil gjennom sine respektive trailere, som Tarantinos Inglourious Basterds - men, som Inglourious Basterds virker dette faktisk til filmens fordel. Jeg kom inn og forventet en halvveis actionfilm med dataulver, og fikk i stedet en dyp og menneskelig film om kampen for å overleve, med dataulver.

   The Grey ville nok glatt havnet over Cabin in the Woods på lista mi over de beste filmene fra 2012 om jeg hadde sett den litt tidligere, men her sitter jeg i 2013 og tro det eller ei, den er like bra i år, så hvem gir en rottes rasshøl om den ble med på lista eller ei.

John Ottway (Liam Neeson) er en deprimert mann av få ord med en uventet situasjon i vente. Under hjemreisen etter en vaktjobb i Alaska styrter flyet hans i fjellet og bare 7 av de andre ombord overlever.

   Ottway samler raskt sammen de andre overlevende i den iskalde vinterkulda for så å tenne et bål så de kan vente på redningspatruljen uten å fryse ihjel. Han frykter dessverre at ingen vil komme dem til unnsetning på lenge og foreslår at de forsøker å komme tilbake til sivilisert land på egenhånd, i stedet for å måtte repetere filmen Alive. Den aggressive John Diaz (Frank Grillo) nekter å gå noe sted, men når det viser seg at de har styrtet på territoriet til en gjeng illsinte, barske kjempeulver blir det lille teamet pent nødt til å komme seg av sted, og setter bittert ut på en kald reise i kampen for sin egen tilværelse.

   En håndfull menn, hundrevis av ulver og ingen våpen annet enn kniver og de bare nevene. Mann mot natur.

Dette kan høres ut som en hel del action, men egentlig er det i større grad 7 menn som går og går mens de blir færre og færre etter stadige ulveangrep, inkludert naturens klimatiske nedturer på temperaturmåleren. En av ulvene får seg en på trynet, men de fleste av dem forsvinner like fort som de dukker opp og etterlater seg heller det følelsesmessig triste resultatet av angrepet som ble begått. Vi får imidlertid gode karakterer ut av turen.

   Den sterkeste bi-karakteren mestres av skuespilleren Frank Grillo, som jeg aldri har hørt om, kanskje fordi jeg ikke så den overnaturlige mini-serien The Gates fra 2010. Grillo spiller opp Neeson til dans og sloss heftig godt om rampelyset som han nesten stjeler, men - Liam Neeson. Hvordan kan man vinne over Liam Neeson? Uansett. Grillos karakter John Diaz er den aggressive, tilsynelatende ondsinnede og kranglete delen av karaktergruppen og han utspiller dette til det fulle. Jeg har møtt folk som har lignende karaktertrekk og akkurat disse menneskene ville reagert akkurat som Diaz i sjokk eller under pressende situasjoner. Grillo tar virkelig denne mennesketolkningen til et dyktig nivå og jeg håper på å se masse av ham som superskurken Crossbones i Captain America: The Winter Soldier, som kommer på kino til neste år.

   Regissør Joe Carnahan serverer utvilsomt sin beste film noensinne med The Grey, som han også har produsert og skrevet, basert på Ian MacKenzie Jeffers’ Ghost Walker. I tillegg tok det ham bare 40 dager! Hvis det fortsetter å gå denne veien kan Carnahan komme seg langt, for The Grey er en film som virkelig kan huke tak i deg uansett hvem du er og hva slags filmer du vanligvis liker. Samtidig er den ikke redd for å vise deg blod, gørr og grimme moll-akkorder, men bare akkurat nok til at du skjønner dette ikke er en spøk. 

Full-blown aids.

  

Ok, nå som jeg er inne på det - fra alvor til spøk. Det dummeste jeg kan trekke ut av The Grey er hver gang Liam Neeson viser perfekt kunnskap om nøyaktig hvordan ulvene tenker, for, seriøst - ingen ulver tenker som dette. Ulvelederen ville ikke ha sendt ut en test-ulv på John Diaz for å sjekke hvor sterk han var, slik at ulvelederen kan garantere at han får en stor nok utfordring når han selv skal angripe Diaz senere (noe som aldri skjer i filmen uansett). Dette er hva mennesker gjør, ikke ulver - og om jeg undervurder naturen nå, vennligst si ifra. Det er masse å lese om alfa-omega-systemet på internett, men så direkte som dette kan det umulig bli.

   På en annen side, er dette egentlig ment å være vanlige ulver? De er så store, merkelige og unaturlige, og de høres ut som løver. Det merkelige og unaturlige kan selvfølgelig komme av dataeffektene, selv om Carnahan er flink til å gjemme dem i skyggene så de ikke alltid synes så godt, men det er størrelsen, stemmene og det ekstremt taktiske med dem som plager meg mest.

   Nå, i en stor dum actionfilm ville ikke dette plaget meg i det hele tatt, men i The Grey ser vi sjelden mye til ulvene uansett og filmen er lagt opp på en direkte og seriøs måte. Hva er da vitsen med å gjøre dem unaturlig store og smarte? Vanlige ulver ville holdt i massevis. Vel, dette er ikke det verste som kunne skjedd, så for å vende tilbake til noe mer positivt: The Grey har sitt antall vakre scener - som for eksempel den klassiske Jaws-scenen der medlemmene sitter rundt bålet og forteller historier, ikke om groteske arr, men om sine kjære som de kanskje aldri kommer til å få se igjen. Det er mye karakter i denne sekvensen og scenen klarer å roe ned den grimme og kalde og ubehagelige tonen resten av filmen ligger slave under.

   Den desidert beste dramatiske delen av The Grey er scenen der Liam Neeson kjefter på gud. Neesons karakter John Ottway skygges ofte til av mystikk, men får samtidig en lett beskrevet bakgrunnshistorie ved hjelp av små flashbacks. I slutten av filmen ser vi endelig flashbacksekvensen til sitt fulle og en liten tvist gjør en noe uventet avslutning gull verdt.

The Grey er ikke perfekt, men den har noe helt spesielt ved seg som ingen kan ta ifra den. Både varm og kald lager den en liten storm for seg selv og hvem liker ikke å se en storm så lenge den er i tv-vinduet mens man selv sitter innendørs under et teppe?

   I morgen braker det forresten løs når Simensen endelig ser Django Unchained på kino og sannsynligvis finner noe å si om den også. Følg med!

85%

"Once more into the fray...

Into the last good fight I'll ever know.
Live and die on this day...

Live and die on this day..."

HorrorShow: BLACK DEATH

ÅR: 2010

REGI: Christopher Smith

MED: Eddie Redmayne, Sean Bean, 

John Lynch, Johnny Harris, Kimberley Nixon, 

Carice van Houten og David Warner

GENRE: Horror-eventyr, drama

SPILLETID: 97 minutter

Yeah, svartedauden. Den perfekte måten å åpne 2013 på! Sean Bean, praktisk blod, byllepest. Hvorfor ikke? Folk flest har faktisk byllene sine under armene i denne filmen. Var dette tilfellet i virkeligheten? I så fall, hvorfor har jeg aldri hørt om det? Egentlig trodde jeg byllene kunne sette seg hvor som helst. Er det noen som er oppdatert på 1300-tallet?

   Før jeg begynner må jeg innrømme - det er vanskelig å anmelde film for tiden. Jeg har vært distrahert og ved siden av har inspirasjonen droppet noen hakk på forventningsbarometeret jeg har for min egen punktlighet. Likevel kommer det en og annen film som virkelig inspirer meg til å skrive, en film jeg faktisk har lyst til å snakke om, enten den er dårlig eller god. Black Death er litt av begge deler.

   I tillegg markerer denne delen av januar at det er et helt år siden jeg starten Torsdagsfilmen og selv om jeg hadde planer om å anmelde Rocky III for å feire årsjubileet, endte jeg heller opp med denne. Jeg hadde faktisk ikke trodd jeg kom til å holde ut så lenge, men her er jeg altså, redusert til svartedauden og dagpenger fra Nav.

Munken Osmund (Eddie Redmayne) har et forhold til ungjenta Averill (Kimberley Nixon) og det er selvfølgelig strengt forbudt! Nå som pesten dessverre har inntatt kirken deres sender Osmund henne på dør og sier han skal møte henne i utkanten av skogen innen en uke. Så må han selv finne en utspekulert måte å komme seg vekk på.

   Heldigvis har Osmund griseflaks når den barske ridderen Ulric (Sean Bean), og gjengen hans av gravmuntre hardinger, kommer til kirken på jakt etter en veiviser som kan føre dem til en vantro landsby som ennå ikke er blitt rammet av den sorte døden. I håp om å møte sin kjære, tar Osmund imot tilbudet og finner snart ut at han har med en mengde fargerike karakterer å gjøre, selv om alt føles veldig grått og trist. Det viser seg dessuten at reisen kommer til å bli et bittert, skrekkelig eventyr, tronet av en plan så blek og livløs at den allerede begynner å lukte verre enn kjelleren til John Wayne Gacy.

Don't lose your head.

Filmen håndterer sin brutale virkelighet på en nok så slående måte. Jeg har sett mange middelalderske eventyrfilmer, Ringenes Herre, Excallibur, Willow - mange. Disse filmene vekker alltid fantasien min og får meg til å tenke: herregud så tøft det hadde vært å leve i middelalderen. Dra på eventyr, krige, sparke rumpe hver dag. Black Death fikk meg imidlertid til å se saken fra en helt ny side.

   Jeg vil IKKE leve i dette samfunnet! Det er IKKE N-O-E hyggelig med denne epoken i det hele tatt! Den grusomme skittbefengte hygienen - pest, død, blod, møkk og oppkast. Kristendommens over-fanatiske monstre i historiens ekleste sølepytt av et England. Det er ingenting som er innfriende her. Ingenting. Alt er elendighet, fordervelse. Jeg hadde hverken ledd eller kost meg. Jeg hadde pissa på meg i et hjørne med en muggen skalk i hånda. Hvis dette lille avsnittet var ubehagelig å lese, men samtidig litt underholdene, reflekterer det godt hvordan det føles å se Black Death!

   Filmen er også karaktermessig servert på en svært usympatisk måte. Vi følger ikke egentlig Sean Bean og soldatene hans i guds ferd for å tilintetgjøre de vantroe, men heller den unge munken som innfiltrerer deres historie, og dette får motivet deres til å føles nøyaktig så grusomt som det fortjener å bli sett på. Vi vet rett og slett ikke nok om dem til og muligens kunne støtte motivet. Sean Bean og soldatene hans drar praktisk talt ut for å slakte en hel landsby som ikke tror på gud, fordi de vil oppheve en forbannelse fra noe de antar er en heks (selv om Sean Bean tidligere i filmen viser at han verken tror på hekser eller ønsker noen unødig smerte). Uansett - frykt er det eneste vi som seere har å gå etter her.

   Uten å kjenne karakterene mister vi også sympati som vi kunne hatt på tross av et grusomt motiv, sett fra et historisk perspektiv i en verden så ulik vår egen og styrt av kristendom. Selv om jeg ikke klarte å holde ved Sean Beans moraler må jeg innrømme jeg fremdeles klamret meg godt til Sean Beans fantastiske aura av karismatisk awesomeness. Men. Dessverre, nok en gang, Black Death følger ikke egentlig Sean Bean som hovedkarakter, selv om dvd-coveret mitt påstår det. 

Munkegutten Osmund bryter seg nemlig inn i filmen og vi ser i stor grad alt fra Osmunds synsvinkel. Dette kunne i teorien bydd på spennende overraskelser, men muligheten døde av byllepest lenge før historien startet.

   Han er kjedelig, han er deprimerende og han er tragisk. Han har heller ingen karakter bortsett fra å være en stakkars gutt som leter etter kjæresten sin! Hvorfor følger vi ikke Sean Bean i stedet? Det er Sean Bean vi vil se! Boromir, Stark, hva enn han velger å kalle seg i middelalderen denne gangen. Det er denne mannen vi vil se! Det er derfor dvd-utgivelsen puttet ham alene på coveret for faen. Fordi de vet det er Sean Bean vi kommer til å betale for! Vi ser litt av ham, ja, men hvorfor ikke mer? Hvorfor må vi kaste bort en halv film på en karakter som ikke veier en dritt? En tårebefengt pingle som tilbringer store deler av spilletiden på og sippe og se trist ut fordi ingenting går hans vei. Get over it!

   Å! Jeg glemte den verste delen! SPOILER! Osmund blir til Anakin Skywalker! Hayden Christensen fra episode 3 manes ut i Black Death, jeg kødder ikke! Det er akkurat sånn denne filmen ender! Ikke at munken blir forbrent etter en usaklig lang sverdkamp med sin tidligere mentor, men at han får halvlangt krøllete hår og dreper uskyldige mens han forblir en klagende liten drittunge. Dette er ingen spøk!

Nå, jeg skal ikke bare klage, for filmen har sin andel kule scener - også har den David Warner! Helt sant, og hvis du ikke vet hvem David Warner er vet du vel sikkert heller ikke hvilken film banneret mitt representerer. På grunn av farlig lite David Warner stikker selvfølgelig Sean Bean av med oppmerksomheten! Han lever seg inn i en rolle så kald at han fremstår som døden selv, noe han til og med hevder han er mot slutten.

   Med praktiske effekter i en fantastisk fanfare av giftig blod og lemlestelse pløyer han vei med sverdet og beviser standhaftig troen på sin rettmessige gud, så kraftig at han tar livet av alle som sier ham imot. Det er også den følelsesmessige ladde scenen jeg kort nevnte der han redder en heks som skal til å brennes, så han heller kan drepe henne på en snillere måte. Alle skulle vært som Sean Bean.

   Sett bort ifra fregnefjeset Eddie Redmayne og en noe spesiell slutt leverer Svartedauden varene sine med blodpakt, og dette er en stabilitet som smitter! Mørk, grim, skremmende og ekkel. Det er fremdeles noe å nyte i Black Death. Det skader vel ikke akkurat å nyte den heller?

72%