HorrorShow: BLACK DEATH

ÅR: 2010

REGI: Christopher Smith

MED: Eddie Redmayne, Sean Bean, 

John Lynch, Johnny Harris, Kimberley Nixon, 

Carice van Houten og David Warner

GENRE: Horror-eventyr, drama

SPILLETID: 97 minutter

Yeah, svartedauden. Den perfekte måten å åpne 2013 på! Sean Bean, praktisk blod, byllepest. Hvorfor ikke? Folk flest har faktisk byllene sine under armene i denne filmen. Var dette tilfellet i virkeligheten? I så fall, hvorfor har jeg aldri hørt om det? Egentlig trodde jeg byllene kunne sette seg hvor som helst. Er det noen som er oppdatert på 1300-tallet?

   Før jeg begynner må jeg innrømme - det er vanskelig å anmelde film for tiden. Jeg har vært distrahert og ved siden av har inspirasjonen droppet noen hakk på forventningsbarometeret jeg har for min egen punktlighet. Likevel kommer det en og annen film som virkelig inspirer meg til å skrive, en film jeg faktisk har lyst til å snakke om, enten den er dårlig eller god. Black Death er litt av begge deler.

   I tillegg markerer denne delen av januar at det er et helt år siden jeg starten Torsdagsfilmen og selv om jeg hadde planer om å anmelde Rocky III for å feire årsjubileet, endte jeg heller opp med denne. Jeg hadde faktisk ikke trodd jeg kom til å holde ut så lenge, men her er jeg altså, redusert til svartedauden og dagpenger fra Nav.

Munken Osmund (Eddie Redmayne) har et forhold til ungjenta Averill (Kimberley Nixon) og det er selvfølgelig strengt forbudt! Nå som pesten dessverre har inntatt kirken deres sender Osmund henne på dør og sier han skal møte henne i utkanten av skogen innen en uke. Så må han selv finne en utspekulert måte å komme seg vekk på.

   Heldigvis har Osmund griseflaks når den barske ridderen Ulric (Sean Bean), og gjengen hans av gravmuntre hardinger, kommer til kirken på jakt etter en veiviser som kan føre dem til en vantro landsby som ennå ikke er blitt rammet av den sorte døden. I håp om å møte sin kjære, tar Osmund imot tilbudet og finner snart ut at han har med en mengde fargerike karakterer å gjøre, selv om alt føles veldig grått og trist. Det viser seg dessuten at reisen kommer til å bli et bittert, skrekkelig eventyr, tronet av en plan så blek og livløs at den allerede begynner å lukte verre enn kjelleren til John Wayne Gacy.

Don't lose your head.

Filmen håndterer sin brutale virkelighet på en nok så slående måte. Jeg har sett mange middelalderske eventyrfilmer, Ringenes Herre, Excallibur, Willow - mange. Disse filmene vekker alltid fantasien min og får meg til å tenke: herregud så tøft det hadde vært å leve i middelalderen. Dra på eventyr, krige, sparke rumpe hver dag. Black Death fikk meg imidlertid til å se saken fra en helt ny side.

   Jeg vil IKKE leve i dette samfunnet! Det er IKKE N-O-E hyggelig med denne epoken i det hele tatt! Den grusomme skittbefengte hygienen - pest, død, blod, møkk og oppkast. Kristendommens over-fanatiske monstre i historiens ekleste sølepytt av et England. Det er ingenting som er innfriende her. Ingenting. Alt er elendighet, fordervelse. Jeg hadde hverken ledd eller kost meg. Jeg hadde pissa på meg i et hjørne med en muggen skalk i hånda. Hvis dette lille avsnittet var ubehagelig å lese, men samtidig litt underholdene, reflekterer det godt hvordan det føles å se Black Death!

   Filmen er også karaktermessig servert på en svært usympatisk måte. Vi følger ikke egentlig Sean Bean og soldatene hans i guds ferd for å tilintetgjøre de vantroe, men heller den unge munken som innfiltrerer deres historie, og dette får motivet deres til å føles nøyaktig så grusomt som det fortjener å bli sett på. Vi vet rett og slett ikke nok om dem til og muligens kunne støtte motivet. Sean Bean og soldatene hans drar praktisk talt ut for å slakte en hel landsby som ikke tror på gud, fordi de vil oppheve en forbannelse fra noe de antar er en heks (selv om Sean Bean tidligere i filmen viser at han verken tror på hekser eller ønsker noen unødig smerte). Uansett - frykt er det eneste vi som seere har å gå etter her.

   Uten å kjenne karakterene mister vi også sympati som vi kunne hatt på tross av et grusomt motiv, sett fra et historisk perspektiv i en verden så ulik vår egen og styrt av kristendom. Selv om jeg ikke klarte å holde ved Sean Beans moraler må jeg innrømme jeg fremdeles klamret meg godt til Sean Beans fantastiske aura av karismatisk awesomeness. Men. Dessverre, nok en gang, Black Death følger ikke egentlig Sean Bean som hovedkarakter, selv om dvd-coveret mitt påstår det. 

Munkegutten Osmund bryter seg nemlig inn i filmen og vi ser i stor grad alt fra Osmunds synsvinkel. Dette kunne i teorien bydd på spennende overraskelser, men muligheten døde av byllepest lenge før historien startet.

   Han er kjedelig, han er deprimerende og han er tragisk. Han har heller ingen karakter bortsett fra å være en stakkars gutt som leter etter kjæresten sin! Hvorfor følger vi ikke Sean Bean i stedet? Det er Sean Bean vi vil se! Boromir, Stark, hva enn han velger å kalle seg i middelalderen denne gangen. Det er denne mannen vi vil se! Det er derfor dvd-utgivelsen puttet ham alene på coveret for faen. Fordi de vet det er Sean Bean vi kommer til å betale for! Vi ser litt av ham, ja, men hvorfor ikke mer? Hvorfor må vi kaste bort en halv film på en karakter som ikke veier en dritt? En tårebefengt pingle som tilbringer store deler av spilletiden på og sippe og se trist ut fordi ingenting går hans vei. Get over it!

   Å! Jeg glemte den verste delen! SPOILER! Osmund blir til Anakin Skywalker! Hayden Christensen fra episode 3 manes ut i Black Death, jeg kødder ikke! Det er akkurat sånn denne filmen ender! Ikke at munken blir forbrent etter en usaklig lang sverdkamp med sin tidligere mentor, men at han får halvlangt krøllete hår og dreper uskyldige mens han forblir en klagende liten drittunge. Dette er ingen spøk!

Nå, jeg skal ikke bare klage, for filmen har sin andel kule scener - også har den David Warner! Helt sant, og hvis du ikke vet hvem David Warner er vet du vel sikkert heller ikke hvilken film banneret mitt representerer. På grunn av farlig lite David Warner stikker selvfølgelig Sean Bean av med oppmerksomheten! Han lever seg inn i en rolle så kald at han fremstår som døden selv, noe han til og med hevder han er mot slutten.

   Med praktiske effekter i en fantastisk fanfare av giftig blod og lemlestelse pløyer han vei med sverdet og beviser standhaftig troen på sin rettmessige gud, så kraftig at han tar livet av alle som sier ham imot. Det er også den følelsesmessige ladde scenen jeg kort nevnte der han redder en heks som skal til å brennes, så han heller kan drepe henne på en snillere måte. Alle skulle vært som Sean Bean.

   Sett bort ifra fregnefjeset Eddie Redmayne og en noe spesiell slutt leverer Svartedauden varene sine med blodpakt, og dette er en stabilitet som smitter! Mørk, grim, skremmende og ekkel. Det er fremdeles noe å nyte i Black Death. Det skader vel ikke akkurat å nyte den heller?

72%