DVD-raid: THE GREY

ÅR: 2012

REGI: Joe Carnahan

MED: Liam Neeson, Frank Grillo, 

Dermot Mulroney, Dallas Roberts, Joe Anderson, 

Nonso Anozie og Frank Welker (som ulvene!)

GENRE: Drama, action

SPILLETID: 117 minutter

The Grey er ikke hva den utgir seg for å være. Når alt kommer til alt er dette faktumet likevel en god ting, og er det en film jeg anbefaler på det høyeste - egentlig til hvem som helst - så er det nettopp denne.

   Liam Neeson er alltid karismatisk som actionhelt og The Grey lover oss at Liam Neeson skal sparke ulverumpe i denne filmen, noe som dessverre ikke er helt sant. Noen filmer har det med å bli reklamert feil gjennom sine respektive trailere, som Tarantinos Inglourious Basterds - men, som Inglourious Basterds virker dette faktisk til filmens fordel. Jeg kom inn og forventet en halvveis actionfilm med dataulver, og fikk i stedet en dyp og menneskelig film om kampen for å overleve, med dataulver.

   The Grey ville nok glatt havnet over Cabin in the Woods på lista mi over de beste filmene fra 2012 om jeg hadde sett den litt tidligere, men her sitter jeg i 2013 og tro det eller ei, den er like bra i år, så hvem gir en rottes rasshøl om den ble med på lista eller ei.

John Ottway (Liam Neeson) er en deprimert mann av få ord med en uventet situasjon i vente. Under hjemreisen etter en vaktjobb i Alaska styrter flyet hans i fjellet og bare 7 av de andre ombord overlever.

   Ottway samler raskt sammen de andre overlevende i den iskalde vinterkulda for så å tenne et bål så de kan vente på redningspatruljen uten å fryse ihjel. Han frykter dessverre at ingen vil komme dem til unnsetning på lenge og foreslår at de forsøker å komme tilbake til sivilisert land på egenhånd, i stedet for å måtte repetere filmen Alive. Den aggressive John Diaz (Frank Grillo) nekter å gå noe sted, men når det viser seg at de har styrtet på territoriet til en gjeng illsinte, barske kjempeulver blir det lille teamet pent nødt til å komme seg av sted, og setter bittert ut på en kald reise i kampen for sin egen tilværelse.

   En håndfull menn, hundrevis av ulver og ingen våpen annet enn kniver og de bare nevene. Mann mot natur.

Dette kan høres ut som en hel del action, men egentlig er det i større grad 7 menn som går og går mens de blir færre og færre etter stadige ulveangrep, inkludert naturens klimatiske nedturer på temperaturmåleren. En av ulvene får seg en på trynet, men de fleste av dem forsvinner like fort som de dukker opp og etterlater seg heller det følelsesmessig triste resultatet av angrepet som ble begått. Vi får imidlertid gode karakterer ut av turen.

   Den sterkeste bi-karakteren mestres av skuespilleren Frank Grillo, som jeg aldri har hørt om, kanskje fordi jeg ikke så den overnaturlige mini-serien The Gates fra 2010. Grillo spiller opp Neeson til dans og sloss heftig godt om rampelyset som han nesten stjeler, men - Liam Neeson. Hvordan kan man vinne over Liam Neeson? Uansett. Grillos karakter John Diaz er den aggressive, tilsynelatende ondsinnede og kranglete delen av karaktergruppen og han utspiller dette til det fulle. Jeg har møtt folk som har lignende karaktertrekk og akkurat disse menneskene ville reagert akkurat som Diaz i sjokk eller under pressende situasjoner. Grillo tar virkelig denne mennesketolkningen til et dyktig nivå og jeg håper på å se masse av ham som superskurken Crossbones i Captain America: The Winter Soldier, som kommer på kino til neste år.

   Regissør Joe Carnahan serverer utvilsomt sin beste film noensinne med The Grey, som han også har produsert og skrevet, basert på Ian MacKenzie Jeffers’ Ghost Walker. I tillegg tok det ham bare 40 dager! Hvis det fortsetter å gå denne veien kan Carnahan komme seg langt, for The Grey er en film som virkelig kan huke tak i deg uansett hvem du er og hva slags filmer du vanligvis liker. Samtidig er den ikke redd for å vise deg blod, gørr og grimme moll-akkorder, men bare akkurat nok til at du skjønner dette ikke er en spøk. 

Full-blown aids.

  

Ok, nå som jeg er inne på det - fra alvor til spøk. Det dummeste jeg kan trekke ut av The Grey er hver gang Liam Neeson viser perfekt kunnskap om nøyaktig hvordan ulvene tenker, for, seriøst - ingen ulver tenker som dette. Ulvelederen ville ikke ha sendt ut en test-ulv på John Diaz for å sjekke hvor sterk han var, slik at ulvelederen kan garantere at han får en stor nok utfordring når han selv skal angripe Diaz senere (noe som aldri skjer i filmen uansett). Dette er hva mennesker gjør, ikke ulver - og om jeg undervurder naturen nå, vennligst si ifra. Det er masse å lese om alfa-omega-systemet på internett, men så direkte som dette kan det umulig bli.

   På en annen side, er dette egentlig ment å være vanlige ulver? De er så store, merkelige og unaturlige, og de høres ut som løver. Det merkelige og unaturlige kan selvfølgelig komme av dataeffektene, selv om Carnahan er flink til å gjemme dem i skyggene så de ikke alltid synes så godt, men det er størrelsen, stemmene og det ekstremt taktiske med dem som plager meg mest.

   Nå, i en stor dum actionfilm ville ikke dette plaget meg i det hele tatt, men i The Grey ser vi sjelden mye til ulvene uansett og filmen er lagt opp på en direkte og seriøs måte. Hva er da vitsen med å gjøre dem unaturlig store og smarte? Vanlige ulver ville holdt i massevis. Vel, dette er ikke det verste som kunne skjedd, så for å vende tilbake til noe mer positivt: The Grey har sitt antall vakre scener - som for eksempel den klassiske Jaws-scenen der medlemmene sitter rundt bålet og forteller historier, ikke om groteske arr, men om sine kjære som de kanskje aldri kommer til å få se igjen. Det er mye karakter i denne sekvensen og scenen klarer å roe ned den grimme og kalde og ubehagelige tonen resten av filmen ligger slave under.

   Den desidert beste dramatiske delen av The Grey er scenen der Liam Neeson kjefter på gud. Neesons karakter John Ottway skygges ofte til av mystikk, men får samtidig en lett beskrevet bakgrunnshistorie ved hjelp av små flashbacks. I slutten av filmen ser vi endelig flashbacksekvensen til sitt fulle og en liten tvist gjør en noe uventet avslutning gull verdt.

The Grey er ikke perfekt, men den har noe helt spesielt ved seg som ingen kan ta ifra den. Både varm og kald lager den en liten storm for seg selv og hvem liker ikke å se en storm så lenge den er i tv-vinduet mens man selv sitter innendørs under et teppe?

   I morgen braker det forresten løs når Simensen endelig ser Django Unchained på kino og sannsynligvis finner noe å si om den også. Følg med!

85%

"Once more into the fray...

Into the last good fight I'll ever know.
Live and die on this day...

Live and die on this day..."