CASINO, 1995

REGI: Martin Scorsese

MED: Robert De Niro, Joe Pesci, Sharon Stone, 

Frank Vincent, Don Rickles, Pasquale Cajano, 

James Woods, John Bloom, L. Q. Jones og Kevin Pollak

GENRE: Krim, drama

SPILLETID: 178 minutter

Martin Scorseses Casino er en undervurdert perle fra midten av 90-tallet og har nok alltid lidd under skyggen av Robert De Niro-mafiafilmer, som The Untouchables og GoodFellas. Ja, at Casino ser ut til å være en slags klone, eller halvbror om du vil, av GoodFellas, utgitt i en såkalt svak Scorsese-periode er nok det beste svaret jeg kan gi for hvorfor filmen aldri oppnådde noen spesiell status.

    Filmene til Martin Scorsese fikk rett og slett ikke like mye oppmerksomhet som de pleide under denne perioden, men det skal sies at utenfor søkelyset utviklet regissøren ideer og teknikker han ikke hadde brukt så mye før. Bare se på filmer som Bringing Out the Dead. Kanskje publikum begynte å bli lei av mafiafilmer med Martin Scorsese og Robert De Niro. Kanskje det er derfor Scorsese aldri brukte De Niro igjen etter dette? Det er forståelig i teorien. I praksis er De Niro god som gull i Casino, og like fet og truene som alltid. Karrieren hans er ikke det den en gang var, men på 90-tallet var De Niro fremdeles mesteren.

This new drug, called Videodrome.

Sam «Ace» Rothstein (Robert De Niro) blir sendt til Las Vegas for å styre Tangiers Casino fra innsiden, for å bedre kunne holde kontroll over mafiaens pengemaskin. Ved å passe grundig på at ingen jukser eller vinner mer enn de fortjener, fordobler Ace kasinoets profitt og setter et eksempel for hele stripa i Las Vegas. Ting er imidlertid ikke helt perfekt bak fasaden.

   Når Rothsteins gamle kompanjong, Nicky Santoro (Joe Pesci), flytter til ørkenbyen setter han i gang sitt eget spill og ender snart opp med å være den ledende mafiabossen i område. Med sin brutale viljestyrke spøker det for at Nicky snart kommer til å måtte stille seg opp mot Rothstein for å senke sine egne goder av kasinoene. I mellomtiden har Ace problemer med kona Ginger (Sharon Stone), som drukner i wiskey og kokain og har affærer på si, selv om hun aller helst vil stikke av med pimpen Lester Diamond (James Woods).  

 

Casino minner stilmessig om The Color of Money, som er en av de mest undervurderte Scorsese-filmene av dem alle. Scorsese klarer nemlig å gjøre det norsk film aldri får til. Korte, ofte rotete scener, med utallige musikkinnslag som akkompagment. Så kan man spørre seg: hvorfor klarer han det så mye bedre enn norsk film?

   Det har å gjøre med størrelsen på historien, eller kanskje heller historiens omfang. De fleste norske filmer, som for eksempel Den Siste Revejakta, har enkle historier og gjerne spilletid på 1 time og 20 minutter. Casino har en, i utgangspunktet like enkel historie, men til gjengjeld stålsolid manus og en spilletid på nesten 3 timer, med god tid til å dra deg med inn i handlingen og stilen. Denne filmen blir faktisk fortalt med fortellerstemme av hovedrolleinntagerne store deler av tiden, spesielt de første 30 minuttene og dette har en fantastisk innvirkning på hvordan publikum får leve seg inn. Når alt kommer til alt er det innholdet og prestasjonen som teller mest og gjør filmen til det den er. Jeg skulle ønske svaret var mer avansert enn som så, men jeg ser ingen annen løsning. Casino trenger ikke å haste med å fortelle historien sin.

Glimrende skuespill, en jazzy feel og ravende underholdene til dramaepos å være, står Casino som en bortgjemt skatt i 90-tallets sentrum. Filmen er basert på en sann historie og denne historien er jeg nå inspirert til å lære mer om! Og ja, Django i morra.

87%